Det nærmer seg to år siden landmaktutredningen ble lagt frem etter bestilling fra Solbergregjeringen. Grunnlaget for utredningen har dreid seg om kriteriene reaksjonsevne, kampkraft, mobilitet og utholdenhet. Det er disse kriteriene som i sum gir landmakten evne til å løse oppdrag. To av beslutningene som ligger fast frem mot 2020 er for det første at Brigade Nords 2.bataljon skal gå fra en stående avdeling til å bli mobiliseringsdisponert og for det andre at den skal konverteres til en mekanisert infanteribataljon. Det skal ifølge Regjeringen "styrke brigaden og gi økt operativ fleksibilitet". Med tanke på reaksjonsevne gir det ikke mening at den blir bedre ved å mobiliseringsdisponere en av brigadens tre manøverbataljoner. Sjef Hæren slo nylig fast i et foredrag 18. mars at "stående styrker trumfer alt" og at bataljonens reduserte oppsettingsgrad var en dyd av nødvendighet på det tidspunktet for å finansiere materiellanskaffelser. Det gir mening.

Når det gjelder den andre beslutningen er planen å omfordele materiell, der vognparken til to bataljoner skal fordeles på tre. Dette til tross for at nyanskaffelser av stridsvogner er utsatt.  Rent matematisk gir det åpenbart ingen endring i kampkraft, kapasiteten i form av antall vogner er fortsatt den samme. Man kan argumentere for at tre mekaniserte infanteribataljoner, til tross for færre vogner per bataljonen, gir økt handlefrihet. Det er i alle fall vurderingen slik vi forstår det, i tillegg til at Norge får en fullmekanisert brigade i tråd med NATO sine styrkekrav. Svakheten ved en slik organisering er at utholdenheten i hver bataljonstruktur reduseres. Normalt har mekaniserte bataljoner omkring 50 kampkjøretøy og en fullmekanisert brigade derfor omkring 50 stridsvogner og 150 stormpanservogner. Dette antallet er større enn det Hæren har, dermed faller trolig noe av gevinsten med omorganiseringen bort.

Sjef Hæren Odin Johanessen fikk angivelgivis kritikk for å ha illustrert kampkraften i Hæren med vannglass. Mengden kampkraft (volumet vann) forblir den samme selv om man setter opp en ny avdeling (heller det i et nytt glass). 

Sjef Hæren argumenterte også i sitt foredrag for at Norge trenger minimum to brigader med fire manøverbataljoner i hver for å løse pålagte oppgaver. Kombinert med den økende politiske viljen til å nå kravet fra NATO om bruk av minst to prosent av bruttonasjonalprodukt på Forsvaret, så virker det etter vår oppfatning ikke usannsynlig at Hæren vil øke i volum i løpet av neste langtidsperiode. Vi støtter at Norge bør imøtegå NATOs krav om å holde seg med en fullverdig mekanisert brigade, men vi opplever at stridsverdien av lette infanteristyrker undervurderes i landmaktutredningen og mener at dette er en kapabilitet som behøves i landforsvaret. For å illustrere verdien av en lett infanteribataljon setter vi den opp mot en mekanisert infanteribataljon. Det er ikke vår hensikt å hevde at den ene er bedre enn den andre, men snarere vise at de er komplementære elementer som sammen gir et mer helhetlig og effektivt landforsvar.

Det finnes ingen entydig definisjon og bruk av begrepet "lett infanteri", men man kan i hovedsak se benevnelsen brukt med to ulike betydninger. Den ene er knyttet til vekt og beskriver en infanteriavdeling som bærer en lettere utrustning eller mangler tyngre våpen. Dette er blant annet tilfellet i det amerikanske marinekorpsets infanterikompanier som har redusert evne til panserbekjempelse. Den andre betydningen relaterer seg til infanteriavdelinger som historisk hadde en annen funksjon enn det tunge infanteriet, herunder også en annen mobilitet og en løsere formasjon i striden. Bergjegeravdelinger (gebirgsjägere) er eksempler på dette, hvorav jäger faktisk er den tyske benevnelsen for “lett infanteri”. I vår bruk av begrepet tenker vi oss den sistnevnte betydningen.  Det vil si en avdeling som er plattformuavhengig (men med en grunnmobilitet bestående av lette terrengkjøretøy) organisert med kampstøtte- og støtteavdelinger, bevæpnet med middelstunge panserbekjempelsesvåpen og som gjennomfører taktiske samvirkeoperasjoner.

Mekanisert infanteri er kjennetegnet av å ha høy taktisk mobilitet, god beskyttelse og stor ildkraft. Ulempene er knyttet til størrelse og vekt på kjøretøyene og behovet for en omfattende logistisk understøttelse. Det gjør avdelingene strategisk langsommere ettersom transporten av tunge kampkjøretøy i stor grad må skje med båt, tog eller tungtransport. Det er en utfordring det er verdt å reflektere over. Sjøtransport er langsomt, jernbanelinjen stanser i Bodø og veinettet er begrenset til et par sårbare kommunikasjonslinjer. Trusselbildet som predikeres er at en motstander vil ønske å besette utvalgt norsk terreng. Varslingstiden er vurdert til å være timer, i beste fall dager. Hvorvidt etterretningen kan gi god nok informasjon på forhånd som tilrettelegger for å vite eksakt hvor militære enheter skal settes inn er ikke nødvendigvis sannsynlig. Dernest at styrker som krever avansert logistikk vil kunne forflyttes hurtig over større avstander og understøttes tilstrekkelig, er et nytt betimelig spørsmål. Begge spørsmål fører til et argument for å beholde infanteribataljonen som kampsystem.

Landmaktens sentrale funksjon er å kontrollere viktig lende og nekte motstanderen adgang til avgjørende lende. Lette infanteriavdelinger kan forflyttes over store avstander med de fleste transportmidler ettersom kampkraften ligger i individet og det hver enkelt infanterist bærer med seg. Denne fleksibiliteten gjør at infanteribataljonen som system med stor grad av hurtighet kan overføres fra en del av landet til en annen. I militær sammenheng er det å kunne være først på stedet en verdi i seg selv. Det tvinger motstanderen til å måtte forholde seg til at det terrenget som han ønsker å dominere allerede er besatt og kontrollert av en styrke som vil kunne påføre ham tap. Det kan alene være nok til å frata motstanderen viljen til å angripe. Dermed kan en lett infanteribataljon virke som et strategisk instrument. Det at Forsvaret innehar denne kapabiliteten er derfor et maktmiddel i seg selv.

Rekgruppen fra Ingeniørbataljonen støtter 2. bataljon med akseoppklaring på øvelse Joint Viking 17 i Finnmark (Ole-Sverre Haugli / Forsvaret)

Infanteribataljonen kan ta seg frem i terreng som er ufremkommelig for kjøretøy og den er trent og utrustet for å gjennomføre operasjoner i kanaliserende terreng. Dette er en type topografi som vi finner i alle norske fylker, også Oslo, der det urbane terrenget er ideelt for lette infanterienheter med missilvåpen. Selv små enheter som operer selvstendig utgjør en trussel som en mekanisert motstander må forholde seg til og som vil påvirke hans gjennomføring av operasjoner. Dette er en rolle som ikke bør fylles av fottroppene til mekaniserte avdelinger ettersom det vil frata dem fleksibiliteten som samstriden mellom fotstyrker og kampvogner gir. Infanteribataljonen er dermed en avdeling som gir en kapabilitet til innsats også i områder som i mindre er egnet for mekaniserte avdelinger. Dersom landmakten gir fra seg evnen til å operere i slikt lende åpner vi for en sårbarhet som en potensiell motstander kan og trolig vil utnytte. Det samme rasjonale kan forklare hvorfor allierte land med lignede topografi som oss velger å holde seg med nisjekapasiteter som alpejeger- og bergjegerbataljoner.

En utfordring det er verdt å merke seg oppstår dersom infanteribataljonen settes inn uten sin grunnmobilitet. Når avdelingen operer til fots er man avhengig av å plassere den riktig ettersom den vil bruke lang tid på å forflytte seg til et nytt stillingsområde. På samme måte tar det lang tid å sammendra styrken for å gjenbruke den et annet sted. Dette betyr at enheten er mindre fleksibel enn mekaniserte styrker og det stiller dermed strengere krav til kompetanse hos sjefer som skal planlegge med bruk av avdelingen.

2.Bn på Øvelse Gråbein i Harstad i 2011 (Torgeir Haugaard / Forsvaret)

Lette infanteriavdelinger mangler den fysiske beskyttelse som pansring gir og er dermed mer sårbare for all våpenvirkning. Infanteristens beskyttelse ligger i den enkeltes ferdigheter i å bruke terrenget til beskyttelse og i avdelingens spredning. Beskyttelse handler imidlertid om mer en pansring. Avanserte kameraer og sensorer, både på vogner og på eleverte plattformer som droner, fly og satellitter er en trussel på dagens stridsfelt.  I konflikten i Ukraina og i Syria har droner vært brukt i utstrakt grad både som sensorer for lokalisering og målfatning, men også som våpenplattformer. Evnen til å lokalisere en fiende over flere deler av det elektromagnetiske spekteret forbedres og ny teknologi som for eksempel hyperspektrale kameraer vil gjøre det stadig vanskeligere for større objekter å holde seg skjult. Fordelen til infanteriavdelinger sammenlignet med mekaniserte avdelinger er en lavere signatur, både visuelt, termisk og i forhold til radiosignaler.

Infanteribataljonen drar også fordeler av å ha et volum på rundt 600 soldater. Det gir utholdenhet i strid. Videre er personellet i panserbekjempelsestroppene kryssutdannet slik at alle er i stand til å betjene våpensystemet om skytteren blir skutt. Det betyr at dersom fienden bekjemper et av våre panserbekjempelseslag så kan ikke trusselen regnes som eliminert så lenge våpenet fungerer. Det er også utholdenhet.

Mot en lettpansret eller upansret fiende så kommer ildkraften til en lett infanteribataljon til kort sammenlignet med en mekanisert bataljon. Stormpanservogner og stridsvogner kan leverer et potensielt langt større ildvolum over en lengre avstand. Er motstanderen derimot tungt pansret som en stridsvognavdeling så vil infanteribataljonen være godt egnet med sine panserbekjempelsesvåpen, som per 2019 er av typen FGM-148 Javelin. Stridsvognen Leopard 2 A4 har lengre rekkevidde enn Javelin, mens Javelin har betydelig bedre gjennomslagskraft i panser enn det Leopard 2 A4 har.  Mens Leopardens reelle anslagsenergi avtar utover i kulebanen, har Javelin samme virkning helt ut på det hold missilet flyr. En Leopard 2 A4 må derfor være signifikant nærmere målet enn rekkevidden til Javelin på 2500 m for å ha nok energi til å perforere en moderne stridsvogns beskyttelse i front.

Javelin i stilling på øvelse Joint Viking 17 i Finnmark (Ole-Sverre Haugli / Forsvaret)

Javelin kan også engasjere mål ut til 4000 m eller mer ved gode forhold, begrensningen ligger først og fremst i evnen til å identifisere mål ut over 2500 m. Missilet er med sin tandemladning effektiv mot stridsvogner utrustet med Eksplosiv Reaktiv beskyttelse (ERA). Top Attack funksjonen muliggjør dessuten angrep mot overflater som i utgangspunktet er dårlig beskyttet. Moderne og aktive beskyttelsessystemer (active protection system - APS) kan påvirke dette i fremtiden, men foreløpig omgår missilet i Top Attack modus dekningsområdet til de fleste kjente APS-system. Når man videre legger til grunn at missilet har en treffsannsynlighet større enn 90% innenfor 2500 m når det har låst på målet, så virker det opplagt at infanterilag med missilvåpen vil spille en viktig rolle i kampen mot en mekanisert motstander. Når avdelingen er klar til strid så bærer 2.bataljon med seg Javelinmissiler tilsvarende antallet stridsvogner i en gjennomsnittlig mekanisert brigade.

For å oppsummere er vår påstand at en lett infanteribataljon er en komplementær ressurs til mekaniserte avdelinger. Vi støtter at volumet i Hæren bør utgjøres av fullverdige mekaniserte infanteribataljoner, med moderne stridsvogner. Det endrer allikevel ikke Hærens reaksjonsevne eller strategiske mobilitet. Ønsker man en rask innsats, tilgjengelig over hele landet, er den lette infanteribataljonen et virkningsfullt verktøy.

En potensiell videre utviklingsretning for den lette infanteribataljonen kan være som en fellesoperativ ressurs mer enn en "nisjepreget" kapabilitet i Hæren. Dette fordi infanteriavdelinger innehar i sin natur reaksjonsevne og mobilitet til å stille tilstrekkelig raskt på rett sted, med en slagkraft egnet for å møte en rekke trusler. Setter man en slik avdeling opp med vervede vil den kunne være egnet som en nasjonal hurtig reaksjonsstyrke.

Infanteribataljonen har i dag spesialiserte enheter innen panserbekjempelse med missilvåpen og hærens fremste kunnskap innen utnyttelse av PB-våpen ligger her. Det er derfor lett å tenke seg at dette miljøet også er i stand til å ta imot og utnytte bærbart luftvern. Dette våpenet foreligger allerede som et mulig materiellanskaffelsesprosjekt for Forsvaret. I motsetning til mekaniserte bataljoner som strider i bataljonsforband er en lett infanteribataljon trent til å føre strid i kompanistridsgrupper og troppsstridsgrupper og opererer helst spredt over et stort geografisk område. Ved å tilføre en slik avdeling bærbart luftvern vil man øke området som vi kan oppnå en viss luftromsnektelse innenfor og det vil samtidig sette infanteribataljonen i stand til å operere utenfor brigadens luftvernparaply. Det vil gjøre avdelingen til en ytterligere terskel for en motstander som vil søke å sette seg på terreng av strategisk verdi, slik som kritisk infrastruktur som havner og flyplasser.

Ved å legge ned lettinfanteriet taper Norge et effektivt virkemiddel for å verne om norske interesser. For forsvaret av Norge er lett innsettbare kampavdelinger etter vår oppfatning relevant for å hevde norsk suverenitet, det være seg i Finnmark, på Grünerløkka eller Svalbard.


Foto: 2.Bn på Øvelse Saber Strike 2017 i Latvia (Fredrik Ringnes / Forsvaret)


Referanser

  • Landmaktens utfordringer (2017). Forsvaret.no
  • Prop. 2 S (2017-2018) Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjonen. Regjeringen.no
  • Ravndal, Ø. (2016) Øket russisk operativ evne – implikasjoner for Norges evne til å avverge eller motstå et væpnet angrep. Master, Forsvarets høgskole.
  • Westermoen, C. (2019). Foredrag om stormpanservogner og stridsvogner. E & O brief for Brigade Nord (BEGRENSET).
  • Framtidige anskaffelser til forsvarssektoren (FAF) 2019-2026. Forsvarsdepartementet.