Nygaardsvold-regjeringen og offiserene

Nygaardsvold-regjeringen og offiserene

. 6 min read

Vidar Eng

Master i historie og forfatter av biografier om Fredrik Monsen og Terje Wold

Mye er skrevet om Nygaardsvold-regjeringen (1935-1945) og de militære offiserene i Norge, sist i Stratagem 2. januar 2022 i artikkelen «Ruges nei» av Harald Høiback, nestkommanderende ved Forsvarets museer. Det gjensidige forholdet mellom Arbeiderpartiet og offiserene i mellomkrigstiden gikk fra iskaldt og hatsk på 1920-tallet til tillitsfullt og godt etter at Otto Ruge 11. april 1940 overtok som kommanderende general. Her vil jeg fokusere på to viktige datoer for dette forholdet mellom Ap og offiserene, nemlig 3. oktober 1936 og 10. april 1940. På den første dato signaliserte for første gang Arbeiderpartiets forsvarsminister en entydig positiv holdning til offiserene og forsvaret, på den andre dato var det et møte mellom Arbeiderpartiets justisminister og generalstaben som er karakterisert som «det absolutte nullpunktet i forsvarshistorien».

Jeg skrev i 2018 biografien «Fra antimilitarist til forsvarsminister. Fredrik Monsen og 1930-tallet» om Arbeiderpartiets ledende forsvarspolitiker i mellomkrigsårene, Fredrik Monsen (1878-1954). Han var forsvarsminister både i Hornsruds kortvarige regjering i 1928 og i Nygaardsvolds regjering fra 1935 til 1939. Monsen var opprinnelig antimilitarist og ville nedlegge hele det militære forsvaret. Han uttrykte følgende syn på de militære offiserene i stortingsdebatten om hærens budsjett 24. mars 1930:

Dessuten har vår hær naturligvis på papiret også som sin opgave å yde sitt til å forsvare våre nasjonale interesser, vår eksistens som nasjon. Men det har i over 100 år bare vært på papiret, mens det, som hr. Jørgensen forsøkte å skjule, har vært den harde virkelighet; det har arbeiderklassen her i landet fått føle. Og hæren har ikke nøiet sig med å være et vern for den bestående samfundsorden over for revolusjonære krefter, som har søkt å bryte den ned eller å nå frem til en bedre samfundsordning; den har latt sig bruke — og jeg har inntrykk av, at den med glede og begeistring har latt sig bruke — til å slå ned på arbeiderklassen, også når den med fullt lovlige midler har forsøkt å skaffe sig litt bedre arbeidsvilkår, (...)

Arbeiderpartiet modererte både sin generelle politikk og sin forsvarspolitikk gradvis utover på 1930-tallet. 3. oktober 1936 hadde Fredrik Monsen vært forsvarsminister i ett og et halvt år og lot seg portrettintervjue til Arbeiderbladet sitt ukemagasin:

Jeg mener derfor at vi under de forhold som nu eksisterer i Europa ikke kan gjøre annet enn å holde vårt militære forsvar vedlike i den utstrekning vi er i stand til. Saken er jo den at Europa i virkeligheten er delt i to leire, på den ene siden de fascistiske diktaturstater, og på den andre de demokratiske stater, og hvis krigen kommer, blir det kanskje nettop en krig for eller mot demokratiet. Vi må være rede til å verge demokratiet. Vi kan ikke rolig bli sittende og vente at de andre demokratier skal beskytte også oss.

Her må Monsen tolkes som at forsvaret virkelig skal brukes i krig, ikke bare være der som en markering. Dette ble riktignok sagt i en spent internasjonal situasjon. Borgerkrigen i Spania begynte sommeren 1936 med Tyskland og Italia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Moskvaprosessene hadde nylig startet og hadde svekket arbeiderbevegelsens tidligere sympati for Sovjetunionen. Det er interessant at Monsen så tydelig sier at «Europa i virkeligheten er delt i to leire, på den ene siden de fascistiske diktaturstater, og på den andre de demokratiske stater», uten i det hele tatt å nevne Sovjetunionen.

Fredrik Monsen talte med tyngde på vegne av regjeringen, og dette ble lagt merke til og satt pris på av Vor Hær, organet for hærens fastlønte officerers landsforening, i nr 19-1936 fra 8. oktober 1936. På første side under overskriften «Et intervju med forsvarsministeren» ble følgende Monsen-sitat framhevet: «Vi må holde vårt militære forsvar vedlike i den utstrekning vi er i stand til.» Etter å ha gjengitt deler av intervjuet i Arbeiderbladet karakteriserte Vor Hær Monsens standpunkt som «bemerkelsesverdig» og «overordentlig betydningsfullt og gledelig». Vor Hær kontaktet også Monsen for et eget intervju og ble mottatt med «elskverdighet». Monsen klargjorde at intervjuet i Arbeiderbladet uttrykte «forsvarsministerens personlige syn på saken», ikke partiets, men Vor Hær mente at Monsen sto så sterkt i Arbeiderpartiet at intervjuet signaliserte en kursendring for hele Arbeiderpartiet. På direkte spørsmål fra Vor Hær åpnet Monsen også for å øke bevilgningene til forsvaret, men det forutsatte «befalskorpsets demokratisering». Også dette omtalte Vor Hær positivt. Utpekingen av Tyskland og Italia som hovedtrusselen mot Norge tok heller ikke Vor Hær til motmæle mot. Forholdet mellom forsvarsministeren og offiserene syntes altså å være på bedringens vei for å si det mildt.

Om ettermiddagen 10. april 1940 hadde Norge vært i krig i ett og et halv døgn. Tilfeldigvis oppholdt både justisminister Terje Wold (1899-1972) og den norske generalstaben seg på Rena i Østerdalen, og de møttes i en dramatisk konfrontasjon som direkte ledet til at regjeringen Nygaardsvold samme kveld bestemte seg for å avsette kommanderende general Kristian Laake og innsette Otto Ruge. Det er historiker Lars Borgersrud som har karakterisert dette møtet på Rena som et absolutt nullpunkt i sin bok fra 2012:

Det dramatiske møtet mellom Generalstaben og justisminister Terje Wold på Granlund Hotell på Rena 10. april skulle gå ned i historien som det absolutte nullpunktet i forsvarshistorien. Ja, ikke siden 9. august 1814, da kong Kristian Fredriks generalstab gikk i oppløsning på Vegger ved Moss under liknende omstendigheter, hadde en større skandale rystet forsvarsledelsen.

Både de enkelte deltakerne i Rena-møtet og de som har skrevet om det i ettertid har kommet med svært forskjellige framstillinger av både innholdet i møtet og viktigheten av møtet. Hele Terje Wolds versjon av møtet ble nedtegnet allerede sist i april 1940, og Wolds versjon ble første gang offentliggjort i 2013 i min biografi «Terje Wold - en terrier fra nord».

Rena-møtet var hovedårsaken til at Laake ble byttet ut med Ruge. Selv uttrykte Ruge i boka som kom i 1989 at det var to møter som var årsaken til at han ble kommanderende general: Det nevnte Rena-møtet og et møte Ruge hadde samme dag på Elverum med Stortingets forhandlingsutvalg. Trolig tok Ruge feil når han mente møtet med forhandlingsutvalget var så viktig. De fire i forhandlingsutvalget deltok nemlig ikke i regjeringens møter i Nybergsund om kvelden 10. april, der bytte av kommanderende general ble bestemt. Tre av dem var ikke med i regjeringen, og den fjerde, Koht, var sammen med kong Haakon i Elverum og kom først sent fram til Nybergsund. Terje Wold var derimot først i telefonkontakt med andre statsråder i Nybergsund før han senere på kvelden selv ankom dit. Nå var heller ikke Ruge en ukjent offiser for regjeringen. Han hadde vært vurdert som kandidat til å bli forsvarsminister den gang Ljungberg ble valgt, og flere statsråder ønsket den gang Ruge i stedet for Ljungberg. Når Ruge av mange i regjeringen var positivt vurdert fra før av, og når det i tillegg fra flere hold kom informasjon om at han hadde både kampvilje og ikke minst en kamp-plan, er det lett å forstå at regjeringens valg ble Ruge.

Rena-møtet viste Wold og resten av regjeringen at Laake ikke var den rette til å lede forsvaret. Dette hadde politikerne også sett før Rena-møtet. Trygve Lie hadde møtt generalstaben på Eidsvoll 9. april der offiserene i følge Lie uten å si det ga inntrykk av at de mente nesten alt var håpløst, og også andre politikere hadde fått samme inntrykk av generalstaben på Hamar og Elverum. Men det var først Rena-møtet som gjorde dette helt entydig og framtvang handling. To elementer måtte på plass: for det første innsikt i at Laake ikke dugde, og for det andre at det fantes en alternativ kandidat. Terje Wold spilte en viktig rolle i få begge forhold klarlagt og drevet i gjennom som et regjeringsvedtak.

Skiftet fra Laake til Ruge ble vellykket. I det historiske hovedverket «Norge i krig» fra 1984 skriver historikeren Ole Kristian Grimnes:

At Regjeringen hadde gjort et godt valg, var det ingen som skulle bli i tvil om. Da felttoget i Norge var over, var Ruge blitt en helt. Han skapte på kort tid en ny kampånd i offiserskorpset, og han gjenopprettet tilliten mellom regjering og overkommmando. I Ruge hadde Regjeringen ikke bare en lojal offiser, men også en som aktivt støttet den. Regjeringen som stort sett bestod av Arbeiderparti-folk, kunne trenge det. Det var ikke så lett for offiserene å glemme Arbeiderpartiets gamle uvilje mot Forsvaret.

Og, kunne det legges til: Det var heller ikke så lett for Arbeiderparti-regjeringen å glemme de mange offiserene som hadde hatet dem og det mindretall som hadde ønsket et ikke-demokratisk NS-styre med offiserene i en sentral rolle. Med Otto Ruge som kommanderende general hadde regjeringen en militærsjef som var lojal og sterk og som holdt defaitistiske offiserer i sjakk.


Foto: Hambro og Ruge


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.