Offisersforakt

Offisersforakt

. 3 min read

Harald Høiback

Nestkommanderende ved Forsvarets museer

I februar fikk vi alle en brutal og tragisk wake up call i form av et grusomt russisk angrep på Ukraina. Mye av det vi har tenkt og trodd om krig og fred i vår del av verden må revurderes.

Temaet i denne kronikken er ikke hvordan fremtidens norske forsvar bør se ut, men hvem som skal få være med på diskusjonen, og på hvilke måte. Under den tidlige fasen av det russiske angrepet, tok nemlig enkelte toneangivende røster til orde for at militære akademikere ikke må få opptre på riksdekkende fargefjernsyn i sitt vanlige arbeidsantrekk. Uniformen må henges i garderoben, og de må stille i studio i sivilt, som vanlige folk. Aller helst ikke stille i det hele tatt.

Jeg skal ikke ta opp uniformsforbudet i hele sin bredde her, men jeg synes å ane et snev av offisersforakt i dette. Når man setter ønsket om uniformsfri sone inn i et større bilde, avtegner det seg et mønster.

I boken Den militære profesjonen, staten og samfunnet – introduksjon til militære studier av professorene Torunn Laugen Haaland, Rolf Hobson og Kjell Inge Bjerga, finner vi for eksempel at: «[Det er] verdt å merke seg at skepsis mot akademia og teoretisk lærdom kan synes å være en del av den militære kulturen […] Hva denne skepsisen skyldes er vanskelig å vite sikkert, men noe av forklaringen kan ligge i feilslåtte forestillinger om eller, paradoksalt nok, dårlige erfaringer med teoretisk kunnskap.» Det er også det inntrykket man får når man leser Nr. 91 Stomperud og Billy. Forsvaret tiltrekker seg folk som har sine beste skolekarakterer i sløyd og gymnastikk.

At de som står med uniform i studio er doktorer her og professorkompetente der, betyr derfor ingen ting. Ved nærmere ettersyn er de tabula rasa, helt blanke. At de har sine akademiske grader fra de samme universitetene som sine sivile kollegaer, makter ikke å oppveie for at de tross alt er offiserer. Du kan ta offiseren ut av skogen, men aldri skogen ut av offiseren. Som vi finner i den nevnte bok om den militære profesjonen, så er det: «En vedvarende ambivalens overfor akademisk utdannelse i militæret[.]» Å gi doktorgrad til folk i uniform er derfor som å male fartsstriper på din gamle Corolla. Det blir ikke noe mer racerbil av den grunn.

Det er heller ikke bare kunnskapene våre det skorter på, men også holdningene. Vi uniformerte er ikke velsignet med et demokratisk sinnelag. Som vi kan lese i den nevnte boken: «Det er likevel ingen tvil om at det både før og nå fantes og finnes en skepsis til både politikere og Forsvarsdepartementet i den militære organisasjonen[.]» Da jeg selv i disse spalter kom i skade for å hevde at enkelte av dagens historikere er i overkant rause når de skriver ut karakterkortet til regjeringen Nygaardsvold, ble jeg sporenstreks slått i hartkorn med fascister og andre som lengter etter den sterke mannen på hesteryggen. At jeg er skeptisk til enkelte demokratisk valgte politikere, må jo bety at jeg er skeptisk til demokratiet. Noe annet alternativ finnes ikke.

Ikke bare er vi militære uinformerte og fordomsfulle, vi er også utspekulerte. Tittelen ‘offisersforakt’ har jeg nemlig valgt som clickbait. Jeg tror ikke at vi snakker om forakt her. Ikke av den typen som sto sterkt i mellomkrigstiden. Få vil i dag skrive under på Trygve Brattelis karakteristikk fra 1935. Som sekretær i AUF, karakteriserte den senere statsministeren offiserene som: «en primitiv overlevering fra en gammel tid, en folkefiendtlig og demoraliserende utvekst, som det norske folk vil leve friere og lettere ved å bli fullstendig kvitt.»

I dag handler det neppe om naken forakt, men om en grunnleggende skepsis til akademikere i uniform. De militære må kjenne sin plass, og den er ikke i et studio på Marienlyst. Den er ute i skogen, eller dypt inne i fjell langt fra folk. Forsvaret skal være den store tause, la Grande Muette, som bare er der, men som ikke gjør noe ut av seg. Forsvaret bør være som den storvokste, blide og tilsynelatende lett tilbakestående 5. klassingen som stort sett driver med sine egne ting i friminuttene, men som det kan være greit å rope på om noen begynner å nappe deg i ranselen, eller kalle deg stygge ting.

Som nevnt var det russiske angrepet på Ukraina en gedigen wake up call, blant mye annet. Vi må tenke nytt, og kanskje enda mer gammelt, men da må det skje på den måten som en av de uniformerte «TV-trynene», Palle Ydstebø, har omtalt i disse spalter: «Akademia gir verktøy for tenkning og metoder for kunnskapsutvikling, mens erfaringer gir kunnskap om fagfeltets realiteter.» De som står med et ben i begge leire, i akademia og Forsvarets operasjoner, må derfor melde seg på. Akademisk virksomhet uten kontakt med Forsvarets behov eller virkelighet er greit nok, men bidrar i liten grad til økt forsvarsevne. Ren militær praksis uten systematisert refleksjon, styrker heller ikke forsvarsevnen i særlig grad.

Selv om blant andre akademiske imperiebyggere forsøker å dytte oss skrivetrengte militærakademikere ut av spillebrettet, er min oppfordring til alle i militær uniform, OR som OF, disputerte som praktikere: Stå på! Det er for mye på spill her til at vi uniformerte kan la oss skremme tilbake i skogen igjen. Diskusjonen om fremtidens forsvar bør ikke overlates til de mest høyrøstede lenestolsstrategene alene.


Foto: Skjermbilde fra nrk.no

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.