Noen innledende grove og generelle tall om forsyningsbehov:
- Ca 300–600 tonn forsyninger per døgn for en NATO-standard mekanisert brigade i “normal” høy aktivitet
- Ca 600–1 200 tonn forsyninger per døgn ved intens høyintensstrid (særlig hvis ammunisjon og drivstoff går hardt)
Hvis man regner 10 tonn nyttelast per bil (typisk militær krok-/planbil) så innebærer det:
- 300–600 tonn/døgn → 30–60 lastebil-lass/døgn
- 600–1 200 tonn/døgn → 60–120 lastebil-lass/døgn
Norsk geografi gir oss både strategiske fortrinn og alvorlige sårbarheter. Lange avstander, spredt bosetting, få hovedakser og krevende klima stiller helt andre krav til logistikk enn i mer sentraleuropeiske operasjonsområder. I en sikkerhetspolitisk situasjon preget av økt spenning og kortere varslingstid, blir evnen til å opprettholde landmilitære operasjoner over tid avgjørende.
Samtidig har Norge gjennom politiske føringer og allierte forpliktelser bundet seg til et tydelig prinsipp. Nemlig at hver millimeter av norsk territorium skal forsvares. Forsvaret har dermed forpliktet seg til å ta opp kampen tidlig. I praksis allerede ved vår østlige grenselinje mot vår store nabo. Og uavhengig av hva våre nordiske allierte eventuelt bidrar med.
Krigen i Ukraina har på brutalt vis vist hva som skjer når logistikk svikter. Sentraliserte lagre blir raskt identifisert og bekjempet gjennom presisjonsild, droner og sabotasje. Lange forsyningslinjer angripes systematisk, og avdelinger med høy kampkraft i front mister handlefrihet fordi ammunisjon, drivstoff eller reservedeler ikke når frem. Dette gjelder på begge sider.
Erfaringene er entydige. Den som mister logistikkdybden, mister evnen til å føre effektiv strid over tid.
Dette er ikke en ny erkjennelse i norsk sammenheng. Under den kalde krigen bygget Norge et omfattende system for forhåndslagring og beskyttet lagring av materiell og forsyninger, både for egne styrker og for mottak av allierte. Fjellanlegg, spredte depoter og forhåndslagre var en bevisst respons på norsk geografi og en forventning om at forsyningslinjer ville bli utsatt for tidlig og hard påvirkning i en krisesituasjon.
Hensikten var klar. Avdelinger skulle kunne settes inn raskt og opprettholde stridsevne selv om tilførsel utenfra ble forsinket eller avbrutt.
Denne tenkningen får fornyet aktualitet når forsvarsplanleggingen tar utgangspunkt i tidlig strid ved grensen. Dersom kampen skal føres i Finnmark og langs den østlige aksen fra første fase, kan ikke hovedtyngden av forsyninger befinne seg langt bak i landet. Logistikk som er avhengig av lange forflytninger i et allerede risikotungt operasjonsmiljø vil raskt bli en kritisk sårbarhet.
Overført til dagens situasjon er parallellene slående. Norske operasjonsområder kjennetegnes fortsatt av store avstander og et begrenset antall veier, bruer, tunneler, havner og flyplasser. Settes disse ut av spill, finnes det ofte få eller ingen alternative ruter. Uten forhåndslagrede forsyninger i eller nær potensielle operasjonsområder kan avdelinger raskt bli isolert, ikke fordi de mangler vilje eller ferdigheter, men fordi de mangler tilgang på det mest grunnleggende.
For Finnmark og de østlige områdene innebærer dette et særlig ansvar. Skal Forsvaret ha reell evne til å møte en motstander tidlig, må en del av fremtidens lagre ligge nettopp her. Fremskutt, spredt, beskyttet og kamuflert. Det er krevende, kostbart og risikofylt, men alternativet er at avdelinger settes inn uten nødvendig utholdenhet i en fase der konsekvensene av svikt er størst.
Samtidig gir norsk terreng og infrastruktur betydelige muligheter dersom de utnyttes riktig. Skog, fjell, spredt bebyggelse og eksisterende fjellanlegg gir gode forutsetninger for skjul, beskyttelse og spredning av forsyninger. Men disse fordelene eksisterer bare dersom lagring, sikring og tilgjengelighet er planlagt, klargjort og øvd på før krigen oppstår. Ukraina har vist at det ikke finnes tid til å etablere robuste logistikkstrukturer etter at konflikten har eskalert.
Erfaringene fra Ukraina understreker også betydningen av samvirke mellom militære og sivile ressurser. Forsyningssikkerhet handler ikke bare om Forsvarets egne lagre, men om hele samfunnets evne til å understøtte militære operasjoner under press. Under den kalde krigen var dette en integrert del av norsk tenkning. I dag forutsetter det at totalforsvaret fungerer i praksis, og at lagerstruktur, eierskap, beskyttelse og tilgjengelighet sees i sammenheng, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
I Finnmark er dette særlig utfordrende.
Fremskutt, beskyttet lagring handler heller ikke primært om store volumer på få steder. Det handler om spredning, redundans, kamuflasje, fysisk beskyttelse og evne til rask omdisponering. Like viktig er det at avdelinger faktisk er trent i å ta slike lagre i bruk under krevende forhold, med begrenset informasjon og under direkte trussel. Uten øving blir lagre bare infrastruktur, ikke reell operativ kapasitet.
Til syvende og sist er dette også et spørsmål om avskrekking. En motstander som vet at norske styrker kan fortsette å operere selv under kraftig logistisk påvirkning, også i fremskutte områder, må ta høyde for et langt høyere kostnadsnivå ved militær eskalering. Utholdenhet er derfor ikke bare et operativt mål, men et strategisk signal.
Ukraina har betalt dyrt for erfaringer Europa nå har fått tilgang til i sanntid. Norge har selv historisk vist at vi forstår sammenhengen mellom geografi, logistikk og forsvarsevne. Å ikke videreføre og modernisere denne innsikten i dagens sikkerhetspolitiske situasjon vil være både kortsiktig og risikabelt.
Å si at Finnmark skal forsvares, uten samtidig å plassere nødvendig logistikk i området, er å gjøre forsvar til intensjon fremfor evne.
Det vi forsto under den kalde krigen har ikke blitt mindre sant. Bare mer presserende.
For øvrig trenger Norge en hær bestående av minst 6 brigader…
Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret
