You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Overhøyde fra nye høyder

Overhøyde fra nye høyder

. 5 min read

Utviklingen av langtrekkende presisjonsvåpen er en utfordring for alliert evne til overvåking av eget og tilstøtende luftrom. Evnen til å se over horisonten er under stadig press fra nektelsesstrategier og ny teknologi. Løsningen ligger i høyden. Rommet. Denne artikkelen søker etter å løfte blikket og kunnskapen mot utfordringer og muligheter for fremtidig alliert luftbasert overvåking.

Fellesoperasjoner, nasjonale og allierte, hviler tungt på evnen til handlefrihet, altså luftkontroll, over egne styrker. Luftkontroll oppnås gjennom blant annet overvåking, som forenklet kan sies å være å bygge situasjonsoversikt. I flere tiår har en alliert situasjonsoversikt i sanntid vært ivaretatt i en kombinasjon av bakkebaserte og luftbaserte sensorer, i all hovedsak radar. Selv med et fremtidsblikk er det vanskelig å se hvilke andre typer sensorer enn radarer som har nødvendig rekkevidde, og som kan detektere ikke-samarbeidende mål, altså mål som ikke sender ut egen energi, eksempelvis kommunikasjonssignaler. Radar vil med andre ord i lang fremtid være prinsippet for deteksjon og målfølgelse.

Radarens begrensninger (Illustrated Dictionary of Aviation)

Bakkebasert radar byr på en rekke fordeler som stabilitet og utholdenhet over tid samt relativt lav driftskostnad. Imidlertid er de, ikke overraskende, begrenset av synslinjen og terrengskjerming (topografi). I tillegg er de i mindre grad mobile og taktisk fleksible enn fly. I Norge er slike systemer ivaretatt av Forsvaret. Luftbaserte systemer på sin side er mer kostbart, men byr på åpenbar taktisk fleksibilitet og ikke minst overhøyde. Norge har ikke egne luftbaserte eller rombaserte sensorer (med unntak av én satellitt som ikke omfavnes av tematikken her), og er avhengige av alliert støtte for disse funksjonene. Slike luftbaserte systemer, som ofte refereres til som AWACS (Airborne Early Warning and Control System), er i tjeneste hos en rekke allierte land, og Nato har i tillegg egne fly.

AWACS gir overhøyde, som igjen gir økt rekkevidde over horisonten og dermed økt varslingstid. Som et resultat av dette har luftbaserte systemer vært brukt i stort antall i så å si alle større operasjonsteatre verden over, både i lavintensitetsoperasjoner og høyintensitetsoperasjoner. Imidlertid har utviklingen i rekkevidde og presisjon til nye avanserte luftvernsystemer medført at trusselen mot AWACS er økt betydelig. Samtidig er evnen til egenbeskyttelse og rekkevidde på sensorene i samme tidsperiode nærmest uendret. Denne utfordringen vil presse allierte til å akseptere høyere risiko ved å bruke slike systemer som før, fremtvinge å flytte disse lengre unna (og dermed miste rekkevidde og varslingstid) eller en kombinasjon av begge. For Nato og Norge er dette dårlig nytt.

Luftmaktens egenskaper er høyde, hastighet og rekkevidde. Med nye våpen er høyde- og rekkeviddefordelen til luftbaserte radarer under press. Nye presisjonsvåpen er heller ikke begrenset til avansert luftvern med økt rekkevidde. Økt presisjon og rekkevidde til langtrekkende overflate-til-overflate-systemer er også en del av utfordringen, og da særlig ovenfor bakkebasert radar, men også andre attraktive mål. Kombinasjonen av en trussel mot både bakkebasert og luftbasert radar er at evnen til luftkontroll eroderes. Nye våpen vil med andre ord kunne påvirke en politisk motstander militært – uten å ha bakkestyrker på motstanderens område. Det ligger i det åpenbare at Norge, som nettopp grenser til Russland, dermed er særlig utsatt. Behovet for økt rekkevidde og tidlig varsling er altså viktigere enn før.

Bakkeutstyret og rekkevidde på russisk integrert luftforsvar (Asymetric Warfare Group)

På kort og mellomlang sikt er det lite som tyder på at utviklingen kommer til å endre seg til det positive. Tvert i mot. Hvilke mottiltak finnes? Natos AWACS-fly skal stå i tjeneste til 2035. Et arbeid pågår i skrivende stund med å se på hvilke kapasiteter alliansen kunne tenke seg å ha etter denne perioden. Hvor dette arbeidet lander er for tidlig å si. Et bærende fellestrekk for alle luftbaserte radarsystemer gjennom historien har vært at de har bestått av en enkeltstående større radar på en enkeltstående plattform som har vært bemannet. Sammenlikner en moderne luftbaserte radarfly med eldre plattformer av samme type er i grove trekk eneste utvikling på området at en har modernisert radaren fra å være en mekanisk rotasjonsradar til en elektronisk radarplate. Utover dette er riktignok ulike variasjoner i skrogstørrelse avhengig av hva slags plattform man har satt radaren på. Poenget er imidlertid det samme: det er en større radar på en bemannet enkeltplattform. En kortsiktig løsning for industrien har vært å utvikle og produsere fly som kan fly enda høyere. Imidlertid setter naturlover begrensninger på hvor langt dette lar seg gjøre i en bemannet plattform. Dette grepet er med andre ord kortsiktig. Det løser heller ikke egentlig den underliggende utfordringen.

Interessen og ambisjonen om å flytte radarplattformer til rommet er ikke ny. Det er imidlertid to ting som er endret: Motivasjonen er annerledes i dag gitt utviklingen i nektelsessystemene i enkelte vestlige interesseområder, og teknologien er innenfor rekkevidde. Det gjøres omfattende forskning og utvikling på området med alt fra større droner til nano- og mikrosatelitter samt lavbane pseudo-satelitter drevet av solcelle, bare for å nevne noe. Alt dette med og uten mulighet for gjenbruk og trygg retur på overflaten etter endt tjeneste. Hvor utviklingen innen rombasert overvåking tar oss er ikke sikkert, og hvilke kapasiteter Nato velger er heller ikke avklart. Det finnes imidlertid ingen erstatter for overvåkingens bidrag til luftkontroll. Det er derfor nærliggende å tro at vi vil, også innen dette feltet, være preget av teknologiutviklingen i forskning og utvikling i industrien som den sentrale premissleverandør. Uansett, på kort og mellomlang sikt står vi riktignok ovenfor utfordringer. For å møte disse utfordringene for å fortsatt kunne se trygt over horisonten er trolig svaret på utfordringene med andre ord overhøyde fra nye høyder - Fra rommet.


Foto: Zephyr fra Airbus, som er en High Altitude Pseudo Satellite (HAPS). Konseptdesignet er at slike soldrevne lavbanesatellitter kan, sammen med andre sensorer gi overhøyde og dermed rekkevidde til overvåking innenfor et A2/AD-scenario. Dette er naturligvis bare én av flere mulige konsepter og plattformer på markedet eller i utvikling. (Foto: Airbus)


Artikkelen er først publisert i Luftled 1 - 2019.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.