Alle eksperter som uttaler seg i dagens forsvarsdebatt baserer seg på en idé om hvordan fremtiden vil se ut, men alle eksperter er ikke like gode til å forutsi hva som vil skje. Vi må stille krav til dem som deltar i debatten og bli bedre til å unngå mentale snarveier når vi tenker på Forsvaret i fremtiden.

Svaret på spørsmålet om hva slags forsvar vi trenger, avhenger først og fremst av hva fremtiden vil bringe. Studier av hvordan trusselbildet, de forsvarsøkonomiske rammene og fremtidens konflikter vil utvikle seg, er derfor det viktigste bidraget forskere og eksperter kan gi til støtte for langsiktige beslutninger om Forsvaret i dag. Samtidig eksisterer disse ideene bare i våre tanker om fremtiden. Vi kan aldri være sikre på hva som vil skje. Dette reiser en rekke spørsmål: Hvordan blir disse ideene om fremtiden til? Hva kan vi forutsi, og hva kan vi ikke? Hvilke krav bør vi stille til ekspertene som uttaler seg om fremtidens forsvar?

Eksperter er en av de mest brukte kildene til innspill om Forsvaret i fremtiden, enten som deltagere i den offentlige debatten eller i oppnevnte utvalg. Men hvor gode er eksperter egentlig til å forutsi fremtidige utviklinger av betydning for Forsvaret? Det finnes det forskning på, men resultatene er nedslående. Fra 1980-tallet og frem til 2003 gjennomførte Philip Tetlock en studie av 284 eksperters evne til å forutsi forsvars og sikkerhetspolitiske hendelser og utviklinger to, fem, ti og 20 år frem i tid. Dette inkluderte spørsmål om alt fra valgresultater og politiske budsjettprioriteringer til avskaffelse av verneplikt, inn- og utmelding av allianser og varigheten på Gulf-krigen i 1991. Til sammen stilte studien 27.450 spørsmål og samlet mer enn 80.000 prediksjoner. Hovedfunnet var at eksperter knapt var bedre til å forutsi hva som ville skje enn tilfeldig gjetning, der lik sannsynlighet ble gitt til alle svaralternativene. Dette gav opphav til utsagnet som Tetlocks studie siden ble kjent for: at politiske eksperter er like dårlige til å forutsi fremtiden som en pilkastende ape med bind for øynene, der det er helt tilfeldig hvor godt han treffer.

Tetlock fant imidlertid at det var mulig å skille mellom to typer eksperter – pinnsvin og rever – på bakgrunn av deres kognitive egenskaper, altså hvordan de tenker.

Pinnsvinene kjennetegnes av at de kan én eller to store ting, for eksempel  maktbalanseprinsippet, som de appliserer på alt. Alt analyseres innenfor denne ideen, og det som ikke passer inn behandles som irrelevant. Pinnsvin er også svært selvsikre i sine prediksjoner, avviser lett andres synspunkter, og bruker ord som «dessuten» og «i tillegg til» for å trekke inn flere grunner til at de har rett. Gale prediksjoner bortforklares ved at de «bommet litt på tidspunktet», var «nesten riktige» eller at de ble avsporet av uforutsigbare hendelser.

Revene kjennetegnes derimot av at de kan mange forskjellige, men ikke så store ting. De har ikke tro på at verden kan forstås gjennom én overordnet idé, men ser problemet fra mange ulike sider. De samler mye informasjon, og i språket sitt bruker de oftere ord som «men», «imidlertid» og «på den annen side». De snakker også om muligheter og sannsynligheter, ikke sikkerheter – og har lettere for å innrømme feil.

Tetlocks studie fant at reveekspertene var gjennomgående bedre til å predikere enn pinnsvinene. Pinnsvinene gjorde det faktisk dårligere enn den pilkastende apen på prediksjoner med et langt perspektiv, og enda verre innenfor sitt eget ekspertiseområde. Enda verre var det at Tetlock fant en omvendt korrelasjon mellom hvor kjente ekspertene var og prediksjonsevnen deres: jo oftere ekspertene var sitert i media, jo dårligere var de til å predikere. Forklaringen er at media foretrekker eksperter som er tydelige, selvsikre og bestemte – altså pinnsvinene – selv om disse treffer sjeldnest.

Til sammenligning gir et søk på ulike eksperter i forbindelse med saker om Forsvaret i norske medier de siste fem årene flest treff på Sverre Diesen, Robert Mood, Kjetil Stormark, Jacob Børresen og Helge Lurås, men deres treffsikkerhet er aldri målt, og det er en del av problemet, fordi vi rett og slett ikke vet hvor gode de dominerende stemmene i forsvarsdebatten er til å forutse fremtiden de baserer analysene sine på.

Tetlocks studie bekreftet imidlertid bare tidligere funn innenfor kognitiv psykologi. Det finnes en rekke psykologiske mekanismer som gjør oss alle, men spesielt pinnsvinene, sårbare for mentale snarveier når vi skal tenke på fremtiden. Vi trekker slutninger for raskt basert på for lite bevis, ignorerer grunnleggende statistiske prinsipper, under- og overreagerer på ny informasjon avhengig av vår eksisterende oppfatning, og overvurderer vår egen evne til å forutsi det som ikke kan forutsies. Resultatet er skjeve virkelighetsoppfatninger og en svakere evne til å vurdere hva som vil skje i fremtiden. Det finnes også en rekke kognitive fallgruver som angår Forsvaret spesielt, men tre av dem er særlig aktuelle i forbindelse med dagens forsvarsdebatt:

Følelser

Det første er følelser for Forsvaret. Tradisjonsbevaring, følelsesmessige bånd til eget våpensystem og konkurrerende teorier innad i Forsvaret om hvordanden neste krigen vil se ut, leder ofte til at vi danner oss visjoner av fremtiden med utgangspunkt i nytteverdien til vår egen avdeling eller forsvarsgren (som for eksempel Hærens Visjon 2035). Det er naturlig, men kan gjøre at vi ubevisst gjør vurderinger og tar beslutninger basert på hva vi føler. Det kan for eksempel lede til skjeve risikovurderinger av fordelene og ulempene ved innføring av ny teknologi. Eksperimenter har vist at jo mer positivt innstilt vi i utgangspunktet er til teknologier som fluor i drikkevann eller kjemiske fabrikker, jo flere fordeler tillegger vi den samme teknologien. Dette er ikke overraskende, men eksperimenter har også vist at når vi bare får informasjon om fordelene med en teknologi, vur¬derer vi også risikoene som mindre, selv om vi ikke fikk noe informasjon om dem. Like¬ledes utvikler vi et mer velvillig syn på fordelene når vi blir fortalt at risikoene er små, selv om vi ikke har fått informasjon om nytteverdien.

En annen fare er at førsteinntrykket du har av en person som argumenterer for eller mot en bestemt omstilling styrer hva du synes om det som blir foreslått, selv om dette er to helt forskjellige saksforhold. Hvem liker du for eksempel best av Alan og Ben? Alan: intelligent – flittig – impulsiv – kritisk – sta – misunnelig Ben: misunnelig – sta – kritisk – impulsiv – flittig – intelligent.

De fleste personer liker Alan bedre enn Ben, fordi de første karaktertrekkene på listen forandrer betydningen av de påfølgende. Selv om du nå er klar over at egenskapene er like, skaper rekkefølgen av informasjonen et varig inntrykk det er vanskelig å løsrive seg fra. På samme måte som med Alan og Ben vil personer som du assosierer med en militær omstilling du i utgangspunktet ikke liker, også forme oppfatningene dine av forslagene personen kommer med på et senere tidspunkt.

Historiske analogier

Det andre er bruk av historiske analogier. I dag trekkes det paralleller mellom oppblomstringen av nasjonalisme i Europa og tiden før første verdenskrig, og mellom nedrustingen av Forsvaret før andre verdenskrig og dagens situasjon. Nettstedet AldriMer.no spiller bevisst på de historiske hendelsene 9. april 1940 og 22. juli 2011. Bruk av historiske analogier svekker imidlertidvår kritiske sans og bidrar til systematiske skjevheter i våre sannsynlighetsvurderinger og trusselbilder. Dette kommer av en velkjent mekanisme som gjør at vi vurderer sannsynligheten for noe ut fra hvor lett det er å komme på hendelser som ligner, ikke hvor vanlige de er statistisk. En dramatisk hendelse (som en flystyrt) gjør i tillegg lignende hendelser enda mer «tilgjengelige» og vurderes derfor som mer sannsynlig, selv om du vet at det egentlig ikke har blitt farligere. Den russiske intervensjonen i Ukraina gjør derfor at en lignende hendelse er lettere å tenke seg og dermed fremstår som mer sannsynlig i våre egne nærområder, selv om det er vanskelig å argumentere for at de underliggende premissene for russisk maktbruk i Ukraina er overførbare til en norsk kontekst.

Fremtidens kriger

Det siste er pinnsvin-ideer om fremtidens krigføring. Påstander om at fremtidens kriger vil utkjempes på den ene eller andre måten strider imot det vi i dag vet om hva mennesker klarer å forutsi og erfaringer fra tidligere militær omstilling. Vi har en tendens til ukritisk å ekstrapolere trender i dagens militære operasjoner, til å tolke krigføringen i vår egen tid som mer revolusjonerende enn den egentlig er, til å overse endringer i den strategiske konteksten som avgjør hvilke typer operasjoner som vil være mest aktuelle, til å overdrive rollen til teknologisk utvikling fordi den er lettere å observere enn for eksempel organisasjon og doktrine, og til å ta for lite hensyn til hvordan fienden kan velge å tilpasse seg. Det eneste som er sikkert, er at det ikke finnes et enkelt, koherent og endelig svar på hva fremtidens kriger vil handle om eller hvordan de vil utkjempes. Å basere Forsvaret på «pinnsvin-ideer» om hvordan militære operasjoner vil utkjempes i fremtiden – som nettverkssentrisk krigføring, 2000-tallets opprørsbekjempelse eller dagens forestilling om hybridkrig – er derfor en irrasjonell løsning fra et metodisk perspektiv. Selv om vi opparbeider oss en overbevisende forståelse av hvordan fremtidens kriger vil se ut, så eksisterer denne visjonen fortsatt bare som tanker i våre hoder og krigens uforutsigbare vesen forblir uendret.

Superforecastere

Det er imidlertid mulig å forutsi noe. Noen personer er gode til å forutsi fremtiden. I forbindelse med en ny turnering undersøkte Tetlock hva som kjennetegnet dem som traff best. Han identifiserte en gruppe mennesker, superforecastere, som bestod av de 2% beste deltagerne fra hvert år av turneringen. De var ikke orakler, men hadde en reell, målbar evne til å forutsi hvordan fremtiden vil utvikle seg tre måneder, seks måneder, ett år, og ett og et halvt år i forveien. Det var heller ikke flaks, fordi 70 % av dem som ble superforecastere ett år, forble det året etter. Alle var rever og delte fire kognitive evner som gjorde at de i langt større grad enn andre klarte å unngå de mentale snarveiene:

  • Fordomsfrihet. De er åpnere for andre synspunkter og har en høyere toleranse for usikkerhet, et lavere behov for å trekke konkusjoner raskt og lettere for å erkjenne at de tar feil.
  • Nysgjerrighet. De er alltid er på utkikk etter informasjon som kan kaste nytt lys på spørsmålet de analyserer. Tetlocks superforecastere leste for eksempel mange flere artikler og fra ulike kilder enn resten, og oppdaterte sine prediksjoner dobbelt så ofte som andre deltagere i alle årene av turneringen.
  • Nøyaktighet. De er nøyere i sine vurderinger, for eksempel når de skal anslå sannsynligheten for at noe vil skje. Mens de fleste oppgir sannsynlighetsvurderinger i titalls og femtalls prosenter, opererte superforecasterne med enkeltprosenter.
  • Ønske om å bli bedre. Den viktigste egenskapen var likevel ønsket om vedvarende forbedring – altså viljen til å oppdatere egne oppfatninger og utvikle egen prediksjonsevne. De hadde et såkalt growth mindset, der evner oppfattes som et resultat av egen innsats og at disse kan forbedres gjennom trening, i motsetning til et fixed mindset, der man tror at «vi er de vi er» og at evner bare kan åpenbares, ikke skapes eller utvikles («Jeg er dårlig i matematikk. Sånn er det bare.»).

Personer som skårer høyt på disse evnene (og det kan måles) har en beviselig større evne til å forutsi svar på spørsmål som: «Vil Russland annektere ytterligere ukrainsk territorium de neste tre månedene?» og «Hvor mange vil flykte fra Syria det neste året?». Så neste gang du hører på en ekspert snakke om hva slags forsvar vi trenger i fremtiden, studer ikke hvem de er eller hvilken formell bakgrunn de har, men hvordan de tenker med utgangspunkt i disse kriteriene.

Dette innlegget er basert på en FFI-rapport om det å forske på Forsvaret i fremtiden. Hensikten er å skape større bevissthet rundt hvordan vi tenker på fremtidens forsvar og hvordan vi kan unngå de mentale snarveiene som svekker beslutningsgrunnlaget. En forutsetning for å kunne bli bedre, er imidlertid at man vet at man har tatt feil. En av rapportens anbefalinger var å arrangere en turnering, der forsvars og sikkerhetspolitiske miljøer i Norge blir bedt om å predikere spørsmål av relevans for fremtidens forsvar. Målet er ikke bare å kartlegge vår prediksjonsevne, men også å skape bevissthet rundt hvordan vi kan bli bedre.


Foto: Hæren Visjon 2035


Artikelen er publisert i Forposten 3/2016