You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Differensierte fysiske krav er næringskilden til diskusjonen om
kjønn og fysisk kapasitet.

Replikk: Differensierte fysiske krav er næringskilden til diskusjonen om kjønn og fysisk kapasitet.

. 8 min read

Overskriften «Diskusjonen om differensierte fysiske krav holder oss tilbake» gav grunnlag for å tenke: Endelig et bidrag til å få slutt på den destruktive debatten. Dessverre blir det med håpet da Kjeldal ikke adresserer elefanten i rommet. En elefant som må adressere for å kunne avslutte denne diskusjonen. Videre er det enkelte logiske brister og feilslutninger som bør påpekes. Det argumenters derfor her mot differensierte fysiske krav. Det å ha et åpent sinn i denne debatten er krevende all den tid temaet om kjønn og krav har et stort potensial til å treffe en emosjonell nerve i oss alle. Å publisert et slikt innlegg er derfor ikke uten risiko. Jeg risikerer nå å bli tillagt intensjoner, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Da både fra personer som har en egen agenda i denne debatten og av tilfeldige lesere.

Ordet soldat brukes videre om alle militære gradsnivåer, bransjer og forsvarsgrener. Det er en grov forenkling, men ingen av oss har forutsetninger til å uttale seg spesifikt på vegne av alle variasjoner av tjeneste i Forsvaret. Dette er derfor en generell replikk.

Den destruktive elefanten

Kjeldals motivasjon for å bli kvitt debatten om kvinner og fysisk kapasitet er slik jeg forstår han lik min. Den er først og fremst destruktiv for arbeidsmiljøet til våre kvinnelige kollegaer og rekruttering av fremtidig kvinnelige kollegaer. Den har også en destruktiv effekt på debattklimaet i Forsvaret. I den forstand at den moderate majoriteten ikke våger uttale seg fritt i frykt for å bli tatt til inntekt får å representere ytterpunktene. Elefanten i rommet er i dette tilfellet de som ser seg tjent med at debatten fortsetter. De som representerer ytterpunktene i debatten og diskuterer kvinner i Forsvaret fremfor å diskutere seleksjon av soldater. Dersom man reduserer diskusjonen om hva som kreves for å være soldat til å handle om koblingen mellom kjønn og fysisk kapasitet er man skyldig i minst en av tre ting:

  • Kvinnefiendtlighet
  • Politisk korrekt posering
  • Intellektuell latskap

De fleste er hverken kvinnefiendtlige eller syklig opptatt av egen karriere. Intellektuell latskap er nok alle skyldig i fra tid til annen. Om man nøyer seg med forenklinger og unnlate å gjøre innsatsen som kreves for å vurdere alle sider av saken er man skyldig i intellektuell latskap. Eksempelvis ved at utvelgelse av soldater brytes ned til å handle om lett målbare og påvirkelige forhold som antall armhevninger fremfor forhold som er mer krevende å vurdere og endre. Dette innlegget i debatten er i hovedsak skrevet i håp om å utfordre denne intellektuelle latskapen. Mannssjåvinistene og karrierejegerne med deres tilnærmet religiøse standpunkter er det lite å gjøre med. Likevel er det forståelig at man av hensyn til egen karriere ikke ytrer seg. Insentivet til å mene de riktige tingene strekker seg langt utover dette temaet. Det vil det fortsette å gjøre så lenge utvelgelse til videregående befals og offisersutdanning utover objektive krav tilleggs en skjønnsmessig vurdering fra maktpersoner på  forskjellige nivåer. Samt at beordringssystemet gir sjefer makt om den enkelte skal få ha karrierefremmende stillinger eller ikke.

Elefantens primære næringskilde er differensierte fysiske krav

Det som holder liv i elefanten er differensierte fysiske krav. Nettopp fordi det skaper en opplevelse av urettferdighet for de som må prestere bedre enn andre og påfører de med lettest krav et varig «merke» med tvil. For å si det i klartekst, det gir rekrutteringsgrunnlag for mannssjåvinistene og utsetter en gruppe kollegaer for en urettmessig arbeidsmiljømessig belastning de selv ikke kan noe for. Ved flere anledninger har jeg deltatt i samtaler knyttet til fysiske krav og kjønn. I disse samtalene har jeg registrert politisk korrekt posering ved måten det argumenteres for differensierte fysiske krav. Spesielt i perioden jeg tjenestegjorde som avdelingssjef. Samtidig har jeg også merket meg vikarierende motargumenter jeg mistenker at kommer fra ett kvinnefiendtlig utgangspunkt. Jeg har flere ganger og tidvis for «døve ører» påpekt at hverken kjønn, etnisitet, seksuell legning eller religiøs overbevisning er presise eller relevante måleparametere for å vurdere en kandidats egnethet som soldat. Normalt anerkjennes validiteten i påstanden, men den behandles samtidig av enkelte som en avsporing. Jeg har kun en gang opplevd kraftig protest. Da fra en feltprest som mente at han som kristen hadde moral av høyere standard enn soldater med annen eller ingen religion. Denne narsissistiske troen på sin egen overlegen egnethet illustrerer godt hvorfor det å ukritisk koble fysisk kapasitet til sitt eget kjønn som overlegent er problematisk. Moralsk kvalitet er ikke noe en enkelt religion har monopol på. På samme måte som at det ikke er likhetstegn mellom kjønn og fysisk kapasitet. Det er urimelig å forvente at muslimer ikke kan ha høyere moralsk standard enn enkelte kristne, jøder og ateister. På samme måte som det er urimelig å forvente at en kvinne ikke kan inneha større fysisk kapasitet enn en mann. Det dessverre normalt å gjøre antagelser på mangelfullt vurderingsgrunnlag. Det at kvinner statistisk sett er mindre robust enn menn betyr ikke at det ikke er nok kvinner som er skikket til å tjenestegjøre som soldater. Eller at det ikke er en stor andel menn som ikke fysisk skikket. Det er heller ikke sikkert at de fysisk skikkede mennene totalt sett er skikket til å være soldater. Det er rimelig å forvente at andelen kvinner som vil tilfredsstille edruelig fysiske krav til å tjenestegjøre som stabsoffiser overgår de som vil tilfredsstille tilsvarende krav for å være spesialoperatør. Det samme gjelder menn.

En klassisk logisk brist

Kjeldal sier implisitt at de fysiske kravene Hans Majestet Kongens Garde stiller til kvinnelige vernepliktige er gode nok for å sikre at hele soldatmassen kan utvise tilfredsstillende fysisk robusthet når han sier:

Min erfaring er at det ikke er forskjellene mellom menn og kvinner som klarer de fysiske kravene som svekker kompaniet under operasjoner. Det som sinker kompaniet uavhengig av kjønn er menn og kvinner som ikke klarer de fysiske kravene og ikke er tilstrekkelig fysiske robuste.

Videre viser han til to potensielle resultater ved å ha like fysiske krav til alle. A – hvor kravene settes lavt slik at det er oppnåelig for kvinner. B – Hvor kravenes settes for høyt til å kunne oppnå tilfredsstillende antall kvinner. For alternativ A insinueres det at man ved å stille dagens kvinnekrav til alle vil svekke den fysiske robustheten til kompaniet. Noe som det allerede er argumentert for at ikke er tilfellet. All den tid de  kvinnene i kompaniet som til nå har tilfredsstilt sine krav også har prestert tilfredsstillende i tjenesten. For alternativ B vil man ikke bare som Kjeldal sier, «gå glipp av mange fysisk robuste jenter som kan gjøre en utmerket jobb», men også en god andel menn. Menn som kanskje totalt sett er bedre kvalifisert en flere av de som tilfredsstiller de høye fysiske kravene. Kjeldal argumenterer som at det ikke er like viktig for en kvinnelig infanterist å være fysisk robust som mannlige. Må Kjeldals mannlige soldater ha en større fysisk kapasitet for å prestere på samme nivå som hans kvinnelige soldater? I så fall har hans mannlige soldater vesentlig svakheter på andre områder enn det fysiske. Svakheter det vil være særdeles interessant å få avdekket med hensyn til fremtidig seleksjon. De som er enig med Kjeldal får kun rett om man nøyer seg med å bruke fysiske tester som kilde til å differensiere kandidater. Derav at man er for dårlig på å vurdere egenskaper som eksempelvis dømmekraft, omsorgsevne, kreativitet, samarbeidsevner, stresstoleranse, sosial intelligens, handlekraft, motivasjon, teknisk forståelse, og aggresjonskontroll.

Det blir også feil av Kjeldal å påstå at man har like krav for kvinner og menn så lenge man har differensierte fysiske opptakskrav som en innledningsvis del av seleksjonen til eksempelvis Telemark Bataljon. Det til tross for at resten av seleksjon ikke tar hensyn til kjønn. Eksemplet til Kjeldal gjelder da også bare for vervede. Skal man som befal eller offiser få eller få beholde sin stilling i Telemark Bataljon stilles differensierte fysiske krav. Dersom man kun benytter fysiske krav som minimumskrav for adgang til seleksjonsarenaer for deretter å gjennomføre en grundig seleksjon basert på flere relevante egenskaper mener jeg at man med sikkerhet kan hevde å få de best egnede soldatene. For å klare det må man fjerne kjønn som faktor og ha en edruelig, objektiv og seleksjonsprosess. De aller fleste utdanningene og stillingene i Forsvaret stiller reelt sett ikke for store krav til fysisk kapasitet til at kvinner skal kunne lykkes. Edrueligheten ved fastsetting av de fysiske kravene for de respektive stillinger og avdelinger er det nok større grunnlag for å diskutere.

Fysiske testresultaters makt i Forsvaret

Det underkommuniseres ofte at fysiske krav er av vesentlig betydning ved innlevering av villighet til utdanning eller ny tjeneste på beordrings- og søknadssystemet. Bakgrunnen for dette er at Forsvaret har pålagt alle avdelinger å sette inn fysisk krav på hver enkelt stilling. Videre må man etterleve disse kravene årlig for ikke å kunne bli omplassert til annen tjeneste. Kravene som stilles skal være relevant for den kapasiteten som kreves for å kunne utføre stillingenes arbeidsoppgaver. Til dette benyttes differensierte fysiske krav. Herunder at en mannlig soldat i tyveårene må prestere på et høyere nivå enn en mann i 30 eller 40 årene må for å få jobbe i samme avdeling eller stilling. Helt konkret dersom kravet til stillingen er karakter 6 på utholdenhet må en mann i tyveårene løpe 3000 meter på 13:30. Mens menn i 30 og 40 årene kan nøye seg med henholdsvis 14:00 og 14:30 for å få eller få beholde den samme jobben. Forsvaret bedriver derfor en systematisk aldersbasert diskriminering ved å stille større krav til yngre soldaters fysiske kapasitet for å få samme jobb eller utdanning. Noe som er helt urimelig så lenge arbeidsoppgavene er de samme. Denne aldersbaserte diskrimineringen er hverken mannssjåvinistene eller karrierejegerne nevneverdig interessert i å diskutere. Til tross for at det prinsipielt sett er like problematisk som differensieringen mellom kjønn. Dette illustrerer at de egentlig bare er opptatt av å diskutere om kvinner skal få være soldater for å fremme sin agenda.

I tillegg til fysiske krav til å få ny tjeneste og beholde sin stilling er det som nevnt fysiske krav til kurs og praktiske seleksjonsarenaer som eksempelvis utvelgelse av kandidater til befalsutdanning. Denne typen fysiske kapasitetskrav burde være minimumskrav. Herunder ett sett med krav som kreves av alle som skal delta på kursene eller seleksjonsprosessene. Rasjonale for disse kravene burde være det minimum av fysisk kapasitet som kreves for at Forsvaret kan være sikker på at man av sikkerhetsmessige hensyn er kapabel til å delta på kursene eller seleksjonsprosessen. I så måte spiller det ingen rolle om du er har lys eller mørk hud, er gammel eller ung. Kun om du er fysisk skikket til å delta på aktiviteten. Har du da bestått minimumskravene er det prestasjonen på kursene og utdanningen som avgjør om du består. Det vil derfor ikke være nødvendig å bruke tid på å kontrollere om kandidatene kan ta flere repetisjoner enn minimumskravet, men en rekke andre egenskaper.

Veien videre

Slik jeg ser det er differensierte fysiske krav et problem som gir grobunn for kvinnefiendtlige holdninger og karrieremessig posisjonering på kvinners bekostning mulig. Noe som bevises ved at debatten om differensieringen av krav kun knyttes til kjønn til tross for prinsipielt like problematisk differensiering på alder. Min hypotese er at årsaken til at resten av oss ikke kommer forbi diskusjonen om fysiske krav er at vi i Forsvaret generelt sett utviser intellektuell latskap knyttet til seleksjon av soldater. Det er for lett å måle stille lengde og for krevende å vurdere holdninger og stresstoleranse. Det viktige er vanskelig å måle derfor nøyer vi oss med å gjøre det målbare viktig. Jeg mener derfor at Forsvaret kan redusere antallet karaktertabeller for fysiske tester fra 14 til 1. Da å benytte tabell 9 – Minimumskrav for militært tilsatte kvinner ≥29. Samtidig bør Forsvaret gjøre en kraftig satsing på seleksjon av soldater basert på mindre påvirkelige forhold som fysisk yteevne som kanskje også er viktigere.

Dersom kvinner i Forsvaret risikerer å møte uberettiget tvil til sin egnethet eller bli utnyttet for å fremme andres karriere forstår jeg godt at de velger andre alternativer en å fryse på vakt sammen med oss. Det taper Forsvaret på.


Foto: Gjennomføring av fysisk test (Forsvaret.no)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.