Replikk: Kjønnsbalanse som et mål i seg selv

I innleggene til Harald Høiback og Amanda Bergh Schjelderup, utfordrer Høiback likestillingsnormer og advarer mot at kvoter og representasjon kan bli symboler som svekker operativ evne.^[1] Schjelderup svarer at et fremtidsrettet forsvar må bruke hele befolkningen, og at avvisning av likestilling er å klamre seg til utdaterte idealer.^[2] Begge parter sine innlegg kan kokes ned til å omhandle kjønn, fysiske krav og kampkraft. Høiback satt på spissen: «Vi er ulike, så derfor må vi behandles likt». Schjelderup sin antitese er: «Vi er like, så derfor må vi behandles ulikt». Begge jobber med forutsetninger utenom realiteten.

En realitetsorientering innen likestilling og krig

Kvinners rolle i krig har historisk vært knyttet til samfunnets behov snarere enn likestilling. Under andre verdenskrig arbeidet kvinner på alliert side hovedsakelig i støttefunksjoner, eller tok over jobbene som mennene etterlot da de ble sendt i strid. Derimot i Sovjetunionen deltok kvinner i langt større grad i kamphandlingene, særlig etter Tysklands invasjon i 1941. På den tiden besto Den røde armé av rundt 800.000 kvinner, omtrent tre prosent av styrken.^[3] Dette fremstilles gjerne som at Sovjetunionens ideologi på en positiv måte tilrettelegger for likestilling.^[4]

I 2025 har 12 land allmenn verneplikt.^[5] Israel var tidlig ute med en grunnlovsfestet ordning fra 1948, begrunnet med beliggenhet og fiendtlige naboland.^[6] Også Ukraina har måttet mobilisere hele befolkningen etter Russlands invasjon. I dag tjenestegjør rundt 70.000 ukrainske kvinner, hvorav over 5.500 er ved fronten. Dette er en økning på 20 prosent siden 2022.^[7] Denne utviklingen omtales som et «hemmelig våpen» i forsvaret mot Russland. 

Likestilling i krig og forsvar fremstilles ofte, både historisk og i dag, som veien til fremgang. Dette speiler et vestlig ideal om mangfold og representasjon. For vestlige kommentatorer kan krigen dermed fremstå som en frivillig aktivitet.^[8] For de som kjemper, handler det om antall soldater, utholdenhet og ren overlevelse. Motivasjonen er eksistensiell, ikke knyttet til kortsiktige, populære tiltak. Det trengs personellmessig volum i en slitasjekrig der partene gradvis tærer på hverandre.

Sovjetunionens bruk av kvinner under krigen kan ved første øyekast ligne frigjøring, men var snarere kjønnsnøytralitet eller utvisking av kjønn, enn reell likestilling^[9]. I Norden har likestilling stått sterkt siden 1960-tallet, med høy utdanning og bred sysselsetting blant kvinner. Likevel peker forskere på et paradoks: jo mer likestilt et land blir, desto tydeligere velger menn og kvinner ulike yrker.^[10] Norden har i dag større selvvalgt kjønnssegregering i arbeidsmarkedet enn gjennomsnittet i EU. Jo mer likestilt, desto mer velger menn og kvinner ulikt.

Kjønn og skyttergraver som premiss

Harald Høiback setter saken på spissen med et scenario der en bataljon med 40 prosent kvinner møter en fiende bestående av utelukkende menn i skyttergravskrig.^[11] Videre i eksempelet spør Høiback retorisk hvor barna vil være i en slik situasjon. Hanna Sesselja Svare Mikalsen avviser premisset, og understreker at kvinner er mer enn barnevakter og fødemaskiner.^[12] Slike stråmannsargumenter kan være underholdende, men de flytter fokus bort fra det vesentlige: de fysiske forskjellene i strid. Debatten glir lett over fra operative hensyn til symbolikk og identitet.Derfor må vi også gå videre fra spørsmålet hvorvidt kvinner kan bidra med «noe».^[13] Det er nettopp dette «noe» som er diskusjonens kjerne.

Dersom vi tar «krigens krav og virkelighet» på alvor, kan ikke kjønn behandles isolert. Allerede i dag finnes det ulike standarder for aldersgrupper og stillinger. En saksbehandler i Forsvaret må oppfylle strengere krav enn de uniformerte i Forsvarsmateriell. Slike forskjeller aksepteres uten videre. Hvorfor skal alder gi lettelser i krav hvis slagmarken er avgjørende? I praksis vil det være det laveste kravet – uansett alder eller kjønn – som blir standarden. Kuler er like harde og raske uansett om du er kvinne, mann, 18 eller 50. Det avgjørende er altså ikke kjønn alene, men hvordan vi velger å definere dette «noe», og akseptere forskjeller.

Den egentlige avgjørelsen ligger hos politikerne, hvordan de vil bruke ressursene, og hvilket forsvar de vil ha. Innen politikk er ikke realitetsorientering topp prioritet i forsvarsplanlegging. Den kontinuerlige prioriteten er politisk posisjonering, gjenvalg, og å sikre partiets overlevelse. Derfor ser vi ofte at militærstrategi spises opp av distriktspolitikk, at nyinvestering trumfer driftsmidler (og avhending), og at den årlige tilknytningsreisen (som inkluderer familien) fjernes. Samtidig oppmuntres det å delta på Pride i arbeidstiden. Politikerne tar ikke disse beslutningene i vakuum. De får råd, støtte og aksept fra forsvarstoppen.

Det politiske valg - Allmenn verneplikt og kjønnsbalanse

Fra 1. januar 2015 ble det innført allmenn verneplikt. Relatert til dette skriver NRK i en artikkel at jenter kan ha en positiv effekt på miljøet. Ikke bare for egen del, men fordi guttene viser mer respekt, vennlighet, og bedre holdninger.^[14]
Artikkelen nevner bekymringer over hvordan motivasjonen hos jenter påvirkes når verneplikten likestilles. Noen av resultatene avdekkes i en FFI^[15] rapport fra 2022. Her undersøkes sammenhengen mellom ønske om førstegangstjeneste, og dets faktiske fullførelse (styrkedisponering).^[16] Rapporten viser at de som ønsker, også i større grad styrkedisponeres enn de som ikke ønsker det. Dersom funnene hensyntas, vil det resultere i færre kvinner som avtjener førstegangstjenesten.

«(…) selv de med lavest fysisk form blant dem som ønsker tjeneste, har større sannsynlighet for å fullføre enn de som ikke ønsker tjeneste, selv om de trener mye. Fysisk form er trenbart.»^[17] 

Konsekvensen er at dersom kjønnsbalanse er et mål i seg selv, vil det bety kvinner som kanskje ikke ønsker tjeneste, på bekostning av menn som ønsker det.^[18] Det vil si en kostnad i effektivitet og ressurser.^[19] FFI konkluderer at avklaringer rundt kjønnsbalanse er en avveining Forsvaret og politisk ledelse må ta.^[20] Finland beholdt frivillighet for kvinner i verneplikten basert på en rapport i 2010.^[21] Det hele avhenger av hva en vektlegger på politisk side. Kanskje Forsvaret gjør noe feil i sine første møter med kvinner og rekruttering, og løsningen er mer: «Vi er ulike, så derfor må vi behandles ulikt».^[22]

Dersom avveiningen om kjønnsbalanse eller ikke endres eller består, er nettopp dét svaret på problemstillingen. Når politikken først har definert rammene, er toget gått for polemikk på det uniformerte nivå. Det blir rett og slett merkelig å fortsette å diskutere kjønnsfordeling, når FFI selv kommer med funnene over.

I antikken illustrerte Diogenes dette på sitt brutale, filosofiske vis. Da Platon definerte mennesket som «et tobeint, fjærløst dyr», gikk Diogenes ut, plukket en kylling, nappet den for fjær, og kastet den inn i Platons forelesningssal med ordene: «Her er Platons menneske!» Han reduserte hele definisjonen til absurditet. På samme måte reduseres denne forsvarsdebatten til ord- og tankespill hvor forutsetningene blir avgjørende, ikke virkeligheten.

Konklusjon

Debatten mellom Høiback og Schjelderup viser hvor raskt diskusjonen om kjønn, fysiske krav og kampkraft ender i prinsipper og retoriske grep snarere enn realiteter. Forsvaret formes først og fremst av politiske beslutninger. Det vil si hvilke rammer som settes, hvilke ressurser som prioriteres, og hvilke kompromisser som gjøres mellom symbolikk og kampkraft.

Når politikkens premisser først er lagt, er handlingsrommet for fagmilitære diskusjoner begrenset. Derfor blir spørsmålet om kjønnsfordeling i skyttergraven mindre avgjørende enn spørsmålet om hva politikerne faktisk vil at Forsvaret skal være. Uten en realitetsorientert tilnærming til politisk vilje, reduseres debatten til ordspill og symboler.

Foto: Martha Baldishol / Forsvaret