You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Serbisk nasjonalisme – en økende trussel mot regional stabilitet

Serbisk nasjonalisme – en økende trussel mot regional stabilitet

. 4 min read

Jon Hallvard Kværne

Skjønnlitterær oversetter. Balkan. Assistent for forsvarsattacheen i Beograd 2019 - 2021. Tidligere jobbet for EU i Albania og Kosovo.

Det er igjen uro i flere land på Balkan. Akkurat som på 1990-tallet er serbisk nasjonalisme fellesnevneren, men det er viktig å ha i mente at også Russland bidrar aktivt. Ettergivenhet fra EU og NATO-landene vil styrke Russlands posisjon i Sørøst- og Sentral-Europa, og oppmuntre til liknende tiltak andre steder. Slik sett kan utviklingen på Balkan få konsekvenser også for oss.

Hva er det så som skjer i Serbia? Beograd, den sterkeste regionale spilleren, fremmer igjen en nasjonalistisk fortelling som i grove trekk er den samme som i Milošević-tiden. Serbiske myndigheter arbeider mot regional forsoning og mot et reelt oppgjør med forbrytelsene fra 90-tallet. Dette kan sees i rapporter fra Tribunalet i Haag, men spesielt i den overveldende mengden nasjonalistisk retorikk som pumpes ut i myndighetstro presse. Narrativet som selges til borgerne er at Serbia er under angrep fra alle kanter. Slik opprettholder lederskapet idéen om at Serbia er truet, og rettferdiggjør sin egen rolle som «nasjonens beskyttere». Denne fortellingen fungerer som et røykteppe som dekker over hvordan Serbias korrupte og gjennomkriminaliserte elite misbruker statens ressurser til egen vinning.

De siste par årene har myndighetene supplert fortellingen om serbernes offerrolle med et narrativ om at Serbia igjen er en mektig stat, også militært. En annen nyhet er idéen om «Den serbiske verden», kravet om at alle serbere i regionen må orientere seg mot, og følge instrukser fra Beograd. Denne idéen er nedfelt i offisielle dokumenter som «Den nasjonale sikkerhetsstrategien» fra 2019, som – i militær kontekst – krever «forsvar av serbere hvor enn de lever». Militære øvelser og oppvisninger sendes direkte på riksdekkende TV-kanaler og kommenteres i grandiose vendinger: «jorden vil skjelve under serbiske våpen». Budsjettet for militærinvesteringer har økt kraftig og Serbia har de siste årene anskaffet en rekke nye våpensystemer. Kravet om mer direkte innflytelse i nabolandene kombinert med opprustning og glorifisering av eget militærvesen, øker snarere enn minsker sjansen for konflikt i regionen.

Vi ser allerede konkrete, negative utviklingstrekk i regionen som en følge av serbisk inngripen. I Kosovo har det politiske livet blant Kosovo-serberne de siste årene blitt totalt ensrettet ved hjelp av press og vold. I Montenegro har Serbia bidratt sterk til at det igjen er nasjonalistisk identitetspolitikk som dominerer etter 15 år med velfungerende samliv mellom landets etniske grupper. Situasjonen er polarisert, og det er trolig at den vil forverres ytterligere. Bosnia-Hercegovina blir aktivt holdt i en dysfunksjonell tilstand, der spørsmålet om etnisitet brukes til å undergrave ikke bare landets politiske mekanismer, men også landets institusjoner generelt. Beograd er dypt involvert i det bosnisk-serbiske lederskapets trusler om å trekke den serbiske delen, Republika Srpska, ut av Bosnia. Utsagnene følges av praktiske tiltak og kan ikke avfeies som tomme trusler. Spesielt bekymringsverdig er militariseringen av Republika Srpskas politistyrker og opprettelsen, med russisk støtte, av noe som i stor grad likner på paramilitære grupper. Det bosnisk-serbiske lederskap har nylig tatt ett skritt videre, og satt i gang en prosess for å nekte Bosnias felles statsinstitusjoner å virke i den serbisk-dominerte delen av landet.

På hjemmebane har serbiske myndigheter etablert en autokratisk styringsmodell, basert på enkeltpersoners makt istedenfor institusjonell makt. I mangel av et velfungerende rettsvesen florerer korrupsjonsaffærene. Akkurat som i Russland, har de serbiske politiske lederne all grunn til å kjempe for å bevare denne samfunnsmodellen som er så gunstig for dem selv. Det er derfor urealistisk å tro at ettergivenhet i møte med slike myndigheters krav om økt innflytelse i nabolandene kan bidra til en positiv samfunnsutvikling i disse.

Situasjonen i Serbia utgjør et økende problem fordi det internasjonale rammeverket er mindre stabilt enn tidligere og det er fare for at EU og NATO-landene, spesielt USA, under gitte omstendigheter ikke vil ha nok fokus på regionen til å kunne motvirke mer dramatiske uønskede utviklinger. Serbias forandring i autokratisk og autoritær retning er ikke forenelig med idéen om europeisk integrasjon, men tjener snarere Kina og Russland som arbeider for et svakere og fragmentert Europa. Spesielt vil en eventuell etablering av kroatiske og serbiske halvveis selvstendige, gjennomkorrupte para-stater i Bosnia-Hercegovina være en gavepakke til russisk og kinesisk innflytelse i Sørøst-Europa.

Det vanskelig å se for seg at spenningene i regionen reduseres varig ved å gi ytterligere etter for serbiske myndigheters nasjonalistiske politikk. Idéen om territorielle delinger og ytterligere styrking av etnisitet som basis for individers rettigheter i statene de bor i, kan allerede betegnes som feilslått. Både ut fra den negative utviklingen vi har sett frem til i dag, og fordi Serbias kleptokratiske elite vil trenge nasjonalismen som et redskap også i det videre. De vil alltid kunne hente frem nye «livsviktige nasjonale spørsmål» å utnytte – nettopp for å avlede fra krav om fungerende rettsstat og sunne praksiser innen administrasjon og økonomisk liv.

Det internasjonale samfunnet, inkludert norske diplomater, bør derfor være forsiktige med å gi sin støtte til etno-nasjonalistiske idéer og løsninger. Prinsippene om rettsstat og politikere som holdes til ansvar overfor borgerne gjennom et fungerende rettsvesen og en fungerende presse er – akkurat som i Norge og land med lignende styre – eneste kjente farbare vei mot et velfungerende samfunn. Å få til reell positiv forandring på Balkan vil kreve innsats og vil møte innbitt motstand fra de som profitterer på dagens orden. Vi må likevel spørre oss om ikke alternativet er betydelig verre, dersom vi aksepterer at nasjonalistiske kleptokrater støttet av Russland, blir de dominerende kreftene i Sentral- og Sørøst-Europa. Som et minimum bør EU og NATO-landene komme med tydelige og tilstrekkelige tiltak mot konkrete, identifiserbare forsøk på å skape nye spenninger, kanskje til og med nye væpnede konflikter.

Hva som skjer videre på Balkan avhenger i stor grad av EU- og NATO-landenes vilje til å forsvare sin egen samfunnsmodell. Sannsynligvis er det i dag viktig, også for Norge, at grunnleggende demokratiske verdier blir beskyttet i regionen. Dette vil være et skifte fra tidligere, der kortsiktig stabilitet ser ut til å ha vært prioritert.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.