You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Sovjetunionen og norsk sikkerhet til 1940

Sovjetunionen og norsk sikkerhet til 1940

. 5 min read

Det framstår som en truisme i deler av historieskrivningen at Forsvaret fram til 1940 stirret seg blind på «den røde fare», og at det forhindret offiserene i å se den virkelige «tyske faren». Det har vært hevdet at de militæres opptatthet av den finske fare kun var en tildekket måte å snakke om sovjetfrykten på, at de så på Sovjetunionen som den mest sannsynlige motstander i krig og største trussel mot Norge. Påstandene om at de militære – som følge av sine høyreorienterte tilbøyeligheter – bare var opptatt av krig med Sovjetunionen blir stadig resirkulert. Men er dette en framstilling som reflekterer det analytiske nivået til dem som hadde ansvaret for nasjonale sikkerhetsvurderinger og strategisk planlegging i det norske forsvaret?

Blant dem som kjenner historien til norsk strategisk tenkning og norsk-sovjetiske relasjoner er svaret nei. Problemet er at de som gir uttrykk for denne oppfatningen åpenbart forveksler tidstypisk og polarisert anti-liberal og anti-sovjetisk retorikk i det offentlige rom med de sikkerhetspolitiske og strategiske analysene foretatt av fagorganer. Det finnes ikke dokumentasjon for dette synet i analysene til sentrale institusjoner som Forsvarsrådet, Admiralstaben og Generalstaben. Dersom vi går inn i disse institusjonenes vurderinger gjennom hele 1930-tallet, finner vi ikke noe som antyder at Forsvaret enøyd forberedte seg på krig mot Den røde armé, selv om den figurerte i ulike krisescenarier. Tvert imot viser de ansvarlige organene god innsikt i den komplekse sikkerhetssituasjonen i hele det baltisk-nordiske området.

Oppfatningen av at Forsvaret forventet krig med Sovjetunionen blir enda underligere hvis vi reflekterer over hvor disse krigshandlingene eventuelt skulle finne sted. En norsk-sovjetisk krig i Sør-Norge var urealistisk av åpenbare grunner. La oss heller se på noen andre faktorer som de militære myndighetene var kjent med. Gjennom hele 1930-tallet var den sovjetiske militære tilstedeværelsen i nord meget beskjeden og med klart defensive oppgaver, samtidig som det var svært krevende å gjennomføre militære operasjoner på den tynt befolkede og veifattige Nordkalotten. Likevel opplevde regionen på sovjetisk side en rivende økonomisk utvikling og få ville bestride at Sovjetunionen derfor hadde legitime forsvarsbehov i nord.

Til 1939 var det sovjetiske militære nærværet i nord minimalt. Riktignok var det i vekst, men ble aldri betydelig. Vi finner den vesle kystnære Nordflåten bestående av et lite antall små fartøyer og fly, et infanteriregiment i Murmansk og et sivilt grensevaktregiment. Det finske Petsamo lå mellom Sovjetunionen og Norge, tynt befolket og kun med en militær grensevakt. Vi må spørre oss om det er rimelig å anta at profesjonelle militære kunne tro at Sovjetunionen ville omgruppere styrker fra kontinentet, hvor landet var truet, til det fjerne nord, hvor det ikke var truet, for å prioritere krigføring i en region hvor problemene i forhold til Norge var ikke-eksisterende. Selvsagt var det ingen på norsk ansvarlig hold som trodde det.

Hvorfor har forestillingen om at offiserene fryktet krig med Sovjetunionen blitt så utbredt? Trolig skyldes det at få av dem som har befattet seg med militærhistorie har vært opptatt av det nasjonal- eller militærstrategiske nivået. Det er noe ytterst ureflektert over denne forestillingen. På det politiske og diplomatiske plan var forholdet mellom Sovjetunionen og Norge preget av gjensidig moderat interesse og uten enn annet trivielle konflikter, knyttet til arktiske besittelser, grenser og ressurser til havs, og knapt noe som kunne kalles et casus belli. Den eneste gangen i mellomkrigstiden temperaturen krøp over normalen var da Leo Trotskij oppholdt seg i Norge som flyktning i 1935–36.

Det var heller ikke noe ved utviklingen av hæren og marinen som pekte i retning av krig mot sovjetiske styrker. En liten illustrasjon: Sovjetunionen hadde verdens største flyvåpen på slutten av 1930-tallet – i Norge fantes det knapt nok luftvern. Den røde armé hadde ved starten av andre verdenskrig 8500 stridsvogner i tjeneste – i Norge hadde hæren ennå ikke fått panservern. Slik kunne man fortsette. Hverken hæren eller marinen var forberedt på krig mot sovjetiske styrker.

Men dette betyr slett ikke at Sovjetunionen var en uvesentlig faktor i norsk sikkerhetspolitikk og strategi. Tvert imot. Spørsmålet er hva som kjennetegnet forståelsen av sovjetiske målsetninger? At Sovjetunionen og de andre stormaktene representerte en sikkerhetspolitisk utfordring for Norge var de sivile og militære myndighetene i økende grad opptatt av. Isolert krig mot naboen i øst, som følge av en bilateral konflikt, var det knapt noen som så for seg. Det som dypest sett var konfliktdrivende, var utviklingen av forholdet mellom stormaktene. Myndighetene forsto at Sovjetunionen hadde sikkerhetsutfordringer i nord, og at de kunne ta Norge på slep inn i konflikter som involverte Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland. Geografien skapte problemet, ikke Norges forhold til Sovjetunionen. To spørsmål dominerte på agendaen, nemlig betydningen av sjøforbindelsene til Nord-Russland og hvem som skulle kontrollere Narvik med malmutskipingen og den viktigste transportåren fra kysten på Nordkalotten, Ofotbanen.

Ingen var i tvil om at sovjetisk militærmakt i nord skulle forsvare sjøforbindelsene til Arkhangelsk og Murmansk, som ledd i en defensiv nasjonalstrategi. Problemet var at de små landene i Baltikum og Norden betalte prisen når Sovjetunionen styrket sin stilling overfor de andre stormaktene. Et år etter inngåelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten av 23. august 1939, hadde Polen mistet store landområder i øst, Finland ble tvunget til å avstå områder blant annet i Øst-Karelen, ved Ladoga og på Det karelske nes. Estland, Latvia og Litauen ble annektert.

Hva så med den konkrete risikoen for Norge? Igjen traff forsvarsledelsen ganske godt i sine risikovurderinger. Den mente at Sovjetunionen ikke utgjorde noen isolert trussel mot Norge, selv om de ikke helt kunne utelukke at russerne ville ta støttepunkter i Øst-Finnmark, enten for å trygge sjøforbindelsene eller for å komme en fiende i forkjøpet. Vinterkrigen skapte stor usikkerhet om sovjetiske målsetninger i nord, fram til fredsavtalen i Moskva av 13. mars. Spørsmålet om beskyttelsen av sjørutene ble først og fremst sett på som relevant i en sovjetisk-tysk konflikt, og derfor var det lite aktuelt under Molotov-Ribbentrop-pakten.

Spørsmålet om Narviks betydning var mer sammensatt. Før krigsutbruddet i 1939 ble byen først og fremst sett i sammenheng med en sovjetisk-tysk konflikt, men så lenge de to landene var bundet av pakten, var det lite sannsynlig med en rivalisering over Narvik dem imellom. Det som gjorde malmbyen til et særdeles komplekst problem allerede tidlig i krigen var at den ble en viktig faktor i den britiske handelsblokaden av Tyskland som fulgte i kjølvannet av Polens fall.

Vestmaktenes åpne støtte til Finland under Vinterkrigen skapte en kritisk situasjon for den norske regjeringen. Den sikreste måten å bringe hjelp til finnene på for briter og franskmenn var Ofotbanen gjennom Norge og Sverige. Det vestlige presset tvang nesten landene ut av nøytraliteten, men de ble reddet i siste sekund av Moskvafreden. Problemet var dermed at Narvik var en faktor både i konflikten mellom Vestmaktene og Sovjetunionen om Finland og mellom Vestmaktene og Tyskland.

Det har vært sagt at det sterke nøytralitetsvernet til sjøs og til lands i Øst-Finnmark under Vinterkrigen var uttrykk for myndighetenes forvrengte trusselbilde. Det er en åpenbar feilslutning, som likevel har slått dype røtter. Norge var som nøytral folkerettslig forpliktet til å etablere et militært nøytralitetsvern så lenge det var krig på andre siden av grensen. Dessuten starten avviklingen av det – både til sjøs og lands – umiddelbart etter at fredsavtalen mellom Finland og Sovjetunionen ble gjort kjent. Store deler av marinestyrken ble organisert i den såkalte Ofoten-avdelingen og sendt til Narvik-området.

Det er i det hele tatt liten grunn til å diskreditere de som foretok strategiske analyser på ansvarlig hold i 1930-årene og det er vanskelig å se at fagmyndighetene hadde en spesiell frykt for Sovjetunionen som forstyrret forsvarsforberedelsene andre steder i landet. I ettertid er det lett å se begrensningen i den strategiske fagtradisjon, nemlig at den bare vurderte «objektive militære faktorer», mens de ideologiske og politiske ambisjonene som drev krigspolitikken til de totalitære statene ikke ble fanget opp.


Bilde: Forsvaret/Grensejegere fra OP tårn 247 patruljerer langs grensa


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.