You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Stevnemøte på Stamford Bridge - Kan Brexit føre til anglo-norsk entente?

Stevnemøte på Stamford Bridge - Kan Brexit føre til anglo-norsk entente?

. 7 min read

Som nordmenn flest føler jeg nært slektskap med britene. Dette stikker dypere enn mange er klar over. Som historiker Olav Riste har påpekt, var Norge gjennom 1900-tallet nærest alliert med britene. Når USA og Storbritannia var uenige i NATO, valgte Norge oftest britenes side.

Jeg har en frakk, som jeg bruker hele tiden. Jeg har rett nok byttet ut de olivengrønne knappene med den norske riksløven. På innsiden i foret står det trykket «Simpson, London 1942». Disse Antonfrakkene ble sydd av våre allierte for de norske troppene i England i påvente av D-dagen.

Når Storbritannia nå har forlatt EU, blir dets rolle i NATO stadig viktigere som en måte å vise sin fortsatte forpliktelse til både global sikkerhet og regionalt samarbeid i Europa. Dette vil svekke EUs sikkerhetspolitiske samarbeid, som nå må bygges rundt Frankrike.

Styrket forsvarssamarbeid

Den belgiske forskeren Sven Biscop sa det godt: «Problemet med europeisk forsvar, er at det ikke fungerer med Storbritannia og det fungerer ikke uten.» I alle fall for Norge. Frankrike har sitt hjerte i Sahel, ikke i nordområdene. EUs CSDP er ikke et alternativ til NATO, det er en mangelfull nødløsning.

NATO har fremdeles for mange sikkerhetskonsumenter – og for få produsenter.

Men det er bekymring for at brustne forbindelser med europeiske allierte, som følge av Brexit, kan ha en splittende effekt på alliansen, alt svekket av USAs geopolitiske dreining mot Kina og Tyrkias ikke-aggresjonspakt med Russland. NATO har fremdeles for mange sikkerhetskonsumenter – og for få produsenter.

Dette kommer i tillegg til uro i britiske medier om at Storbritannia vil være en mindre verdifull partner for USA når landets evne til å påvirke EUs beslutninger svekkes. Britenes relevans vil i så henseende være bundet til landets sikkerhetspolitiske slagkraft. På dette feltet er Frankrike og Storbritannia i sin egen liga.

Mens Johnson-regjeringen vekselvis har pekt til det tidligere koloniene i The Commonwealth og de engelsktalende landene USA, Canada, Australia og New Zealand som surrogat for EU-medlemskap, har landet i det stille trukket oppmerksomhet mot sin sikkerhetsproduserende rolle i Europa. De minner således om at å straffe Brexit vil kunne koste EU sikkerhetspolitisk.

Britene har signert bilaterale avtaler med en rekke land. Kort etter Brexit-avstemningen inngikk Norge og Storbritannia en avtale om å styrke sitt forsvarssamarbeid, inkludert maritim overvåking og felles øvelser på norsk jord, for å balansere et mer selvsikkert Russland. Listen over europeiske allierte som har evne og vilje til slikt, teller ett land.

Kontinuitet og endring

Norge har på sin side valgt en NATO+ -strategi der en håndfull land prioriteres for operativt samarbeid. Listen er, av diplomatiske henseender, lengre enn hva den i realiteten er. Vi samarbeider tett med et halvt dusin land, men britene er i en særstilling fordi de kan komme raskere og tyngre enn andre i et knipetak. Dessuten stoler vi på dem.

For Norge er det noe fortrøstningsfullt trygt over britene. Nordmenn flest liker dem. For vårt indre er øyriket en kollasj med scener fra et ekteskap: fra Stanford Bridge til Bjørge Lillelien, bilder av Najaden og KNM Stord, av Solskjær i Manchester United og garden på military tattoo i Edinburgh.

Britenes bilde av Norge, er mindre familiært. Etter slaget ved Stamford Bridge forsvinner kjempers fødeland ut av britenes bevissthet, uten egentlig å vende tilbake. Norge er for spesielt interesserte. Tiår med Norgesreklame har etterlatt ett ord som på pavlovsk vis detter ut når en brite hører ordet «Norway»: laks.

Norge figurerer knapt nok i britisk tenkning som annet enn en EU-tilknytning som «Remain»-siden forsøkte å selge inn som et alternativ til å melde seg ut av EU, et alternativ Norges regjering gjorde alt for å snakke ned i britiske medier. Det var noe masochistisk over hvor glade de var for en utålelig avtale. Dette bekreftet inntrykket av at nordmenn er et litt pussig folkeferd.

Hvorfor? Fordi Norge er stormakten i EØS. Vi behandler Liechtenstein og Island slik vi frykter britene ville behandle oss, dersom de vendte tilbake til EFTA-familien. Vi har ikke lagt to pinner i kors for å hjelpe britene i Brexit-forhandlingene. Norge klamrer seg til en status quo som ivaretar landets økonomiske interesser, mens Storbritannia er tvunget til å gjøre ting annerledes.

Det er et poeng her. Riktig nok har Storbritannia og Norge sammenfallende interesser på en lang rekke punkter. Men Norge ønsker å være alles venn og vil ikke gi britene sin støtte de gangene de faktisk kunne trenge den. Dette har å gjøre med at Norge ønsker kontinuitet mens britene vil ha endring.

Å våkne blant stjernene

For et par år siden skrev den franske tenkeren Zaki Laïdi at Europa har mistet mening, at europeerne er blitt lettskremte; mer frykt for fremtidens farer enn hva som kan vinnes ved å ta sjansen. Og som for å bekrefte dette spådde Price Waterhouse Cooper nylig at Europa i 2050 vil være en utkant av verdensøkonomien, med mindre enn ti prosent av verdens samlede verdiskapning.

Eksperter som hevder det er ‘økonomisk selvmord’ å forlate EU, glemmer ofte at føderasjon er i ferd med å bli et annet ord for stagnasjon. Unionen har ikke skapt økonomisk vekst på tjue år.  Samlet sett har EUs økonomiske vekst vaket rundt 1 prosent siden år 2000, uakseptabelt lavt. EUs forsvarere glemmer ofte at EU er et middel, ikke et mål i seg selv.

Brexit representerer i slutten på hva historikeren AJP Taylor kalte «drømmen om en smertefri revolusjon, hvor folk ville avstå sin uavhengighet og selvstyre uten å merke at de hadde gjort det». Gitt valget mellom union eller uavhengighet, valgte britene uavhengighet. Da et klart flertall stemte for å forlate EU i juni 2016, skrev jeg en spalte i Dagens Næringsliv med tittelen ‘Å våkne blant stjernene’.

Jeg så i folkets beslutning en mulighet til å bryte ut av eurokratisk stillstand, en ny vår for folkestyre og den åndskraft som engang gjorde Europa verdensledende.  Naturligvis visste jeg nok om EU til å anta at Brexit ville bli offer i et bakholdsangrep; at valgresultatet ville reverseres slik Norges nei ble til medlemskap i alt unntatt navnet. Men Storbritannia har høyere standarder.

«Remainernes» håp om å straffe de oppsetsige velgerne med en leilendingskontrakt røk med Boris Johnsons overveldende valgseier på løftet «get Brexit done».  Storbritannia heiser seil og våre drømmer følger dem på ferden. For Norge ønsker det samme; å være en verdensledende frihandelsnasjon som endrer seg med tidens krav, uten å miste seg selv.

For Norge var EØS en dyd av nødvendighet. Vi ofret vårt selvstyre for markedstilgang. Vi var for små til å gjøre annet. Men kursen britene nå staker ut, vil Norge kunne følge. Om den viser seg farbar. Debatten om Brexit var i sin kjerne to ulike fortellinger om Storbritannia. Den ene var om et lite folk som med sin kraft og oppfinnsomhet formet en hel verden, som våget og som vant.

Den andre er av det Storbritannia som i 1973 sluttet seg til EU: Skakkjørt, fattig og svakt med en Gollum-aktig tilknytning til drømmen om et imperium som hadde falt dem av hånden. En krimserie om mislykkede spioner kan virke som en usannsynlig kilde til innsikt om det moderne Storbritannia, men Mick Herrons Slough House-serie er breddfull av treffende samfunnskritikk.

De seks bøkene gir et treffende innblikk i Storbritannia av i dag, landet som valgte Brexit. Et sted som -for all sin verdensvante modernitet- mangler mål og mening; mangler håp, mangler sammenheng. Globaliseringen av Storbritannia har kostet. Store verdier er skapt, men ikke blitt fordelt. Ny arkitektur er komme til, mesteparten kjøpesenterinspirert. Ny kultur har blomstret, mye av den vulgær.

Storbritannia korrigerer seg selv

Mens minoritets-anliggender erobret den politiske dagsorden, overså elitene at «landets mest utsatte gruppe, både absolutt og relativ forstand, er fattig, hvit og britiskfødt.» De glemte sine egne.  6,5 millioner immigranter har kommet til Storbritannia de siste ti årene. I London er hvite briter nå i mindretall. En del av nykommerne ble raskt stuevarme, rede til å kritisere nasjonens arv og historie.

I 2002 fjernet den amerikanske dirigenten, Leonard Slatkin, Rule Britannia fra oppsettet til Last Night of the Proms, fordi han mente den patriotiske hymnen ikke var ‘inkluderende’. Theresa May beskrev sinnelaget: «De synes deres patriotisme er smakløs, uro over innvandring småskåren, deres syn på kriminalitet illiberal, deres ønske om jobbsikkerhet upraktisk.»

Dette gjaldt også den politiske klassen, som ifølge The Economists Bagehot-spaltist, «hadde begynt å se det som sin oppgave å representere staten overfor folket i stedet for folket overfor staten.» Brexit har alt ført til en endring på dette punktet. Det er færre innflydde gjøkunger blant de konservative parlamentarikerne som ble valgt inn i november, flere med lokal tilknytning.

Adrian Wooldridge konkluderer «Storbritannia er i ferd med å korrigere seg selv. Det politiske systemet er i ferd med å finne tilbake til menneskene det representerer.» Alt dette er verdt å feire. Hva kunne være bedre enn at demokratiet styrkes, at nasjonen samles? At Storbritannia nekter å avfinne seg med å visne hen, men nok en gang skrider ut i verden med friskt mot?

De i Norge som ser EØS-avtalen som en leilendingskontrakt håper at Storbritannia kan bane vei for et alternativ til å være periferi til EUs sentrum. Men det er liten grunn til å tro at britene vil rydde plass i baksetet, for når utmeldingsforhandlingene gikk i stå haster det med å få nye avtaler på plass.

Den fransk-tyske akse

EU vil trolig endre seg uten britene. Den liberale frihandelsimpulsen vil bli svakere og den proteksjonistiske, sentraliserende kraften vokse seg sterkere. Det vil trolig øke den demokratiske prisen på EØS-kompromisset. Den økonomiske prisen vil trolig også øke, for EU har store vyer og lav inntjening.

Dansker, ‌ ‌svensker, ‌ ‌østerrikere‌ ‌og‌ ‌hollendere:‌ ‌De‌ ‌savner‌ ‌alt‌ ‌britene‌.‌ ‌London‌ ‌hadde ‌rollen‌ ‌som‌ ‌bremsekloss‌ ‌–‌ ‌eller‌ ‌øverste‌ ‌instans‌ ‌–‌ ‌alt‌ ‌efter‌ ‌perspektiv.‌ ‌De‌ ‌små‌ ‌land‌ ‌lot ‌ofte‌ ‌britene‌ ‌slåss‌ ‌på‌ ‌deres‌ ‌vegne‌; ‌lot ‌dem‌ ‌fortelle‌ ‌føderalistene,‌ ‌hva‌ ‌som ‌var‌ ‌«fullstendig‌ ‌uakseptabelt»,‌ ‌mens‌ ‌de‌ ‌selv‌ satt på hendene.‌ ‌

Nå er‌ ‌den‌ ‌store, ‌ ‌vennlige‌ ‌kjempe‌ ‌der‌ ‌ikke‌ ‌mer, ‌ ‌og‌ ‌vi‌ ‌har‌ ‌ennå ‌til‌ ‌gode‌ å ‌se,‌ ‌om‌ ‌det ‌finnes‌ ‌andre‌ ‌land,‌ ‌som‌ ‌har‌ ‌styrke‌ ‌til‌ ‌å‌ ‌motstå‌ ‌den‌ ‌tysk-franske‌ ‌akse.‌ Å nekte dem er det samme som å si nei‌ ‌til‌ ‌USA‌ ‌i‌ ‌NATO.‌ Med president Biden håper mange at NATO vil bli som det var før Trump.

Det hevder Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt at ikke kommer til å skje. Hun skriver: «Norges forhold til USA har i Trump-perioden vært preget av ønsket om å hindre amerikansk tilbaketrekking fra nordområdene og Europa.» Uten videre hell. Huitfeldt konkluderer at Norge må lete etter nye beskyttere. Men når du ser på listen over mulige allierte, er det bare britene som har evne og vilje.

Konklusjon

Min konklusjon er derfor at Norge tror vi har mer politisk kapital enn vi i realiteten har, og ingen vilje til å ta den slags politiske valg som ville øke vår verdi som støttespiller. Britene, på sin side, er en utrangert stormakt som overvurderer sin makt og innflytelse og undervurderer den økonomiske risiko ved valgene de har tatt.

Min konklusjon er derfor at Norge tror vi har mer politisk kapital enn vi i realiteten har

Det er godt mulig at britene etter å ha prøvd og feilet som global stormakt vil søke tilbake til nærområdene og finne et Norge som føler seg mindre sikker på USA og mindre entusiastiske for et EU som ser EØS-avtalen som en måte å påføre landet stadig mer ydmykende krav. Da kan det kanskje være at de to landene møtes der vi slapp i 1066, ved Stamford Bridge – som likemenn.


Foto: hentet fra hjemmesiden til Historian´s Hut


Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2020-03.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.