Stiller vi de riktige spørsmålene i den norske sikkerhets- og forsvarsdebatten?

Always remember, however sure you are that you can easily win, that there would be no war if the other man did not think he also had a chance.
- Winston Churchill [1]

Innledning: Krig og norsk forsvarsdebatt

Krig er en kamp mellom viljer, der motstanderne analyserer hverandres styrker og svakheter og bygger opp evner som skal gi et fysisk og kognitivt fortrinn. Enten ved demonstrasjon eller bruk av makt. Målet for en angriper er å vinne over en motstander og påtvinge en endring som denne ellers ikke ville gått med på. Målet for en forsvarer er å nekte angriperen å oppnå sine mål og derigjennom beskytte sine egne. Det er skrevet om dette i tusenvis av år og denne duellen mellom makter er gjenstand for en rekke teorier, strategier og militære konsepter.

Den norske forsvarsdebatten handler i liten grad om hvordan vi skal kjempe og lykkes i en krig. Den handler mest om budsjetter og struktur. Det har derimot ikke manglet på alvorsord fra Regjeringen. Den nasjonale sikkerhetsstrategien sier at vi igjen må være forberedt på at krig kan ramme Norge. Sågar ba Statsminister Støre alvorstynget en hel befolkning i sin nyttårstale om å forberede seg på krig. Kanskje like viktig listet Støre opp viktige elementer ved det norske samfunn som vi ønsker å forsvare: god økonomi, små forskjeller, muligheter for alle og høy tillit mellom folk. Ting vi har kjempet for og ting vi kan miste hvis vi ikke passer på.

Forsvarssektoren har akkurat igangsatt en stor satsing på å styrke den operative evnen. Men debatten om hva vi skal bli, hva vi skal kjøpe og hva vi skal bygge overskygger en informert debatt om hvordan vi tenker å kjempe, slåss og krige for å sikre våre overordnede interesser. Vi mangler en diskusjon om det som ligger til høyre for et krigsutbrudd. Hva som kreves av våre væpnede styrker, vårt sivile samfunn og vår felles evne til å håndtere svært krevende utfordringer.

I vår iver etter å utvikle Forsvaret har vi kanskje glemt å stille de riktige spørsmålene. Det kan rett og slett hende at vår manglende evne til å forestille oss hva krig kan føre til av skade og lidelse for en nasjon som oss, er til hinder. Da må vi tørre å snakke om det.

Forskjeller i persepsjon

Krigføring handler om å påføre så store tap og så mye lidelse på en motstander at denne gir opp kampen. Resultatet kan være vanskelig å ta inn over seg. De fleste har fått med seg hvor mange millioner som ble drept totalt under de store verdenskrigene. Tapstallet for de fem årene med krig fra 1939 til 1945 er om lag 70 millioner! De færreste har nok likevel reflektert over de relative tapene. En av de landene som tok de største tapene er Polen. De mistet 18,77% av sin befolkning. I motsatt ende har vi Norge. Vi mistet 0,34% av vår befolkning. I rene tall mistet Polen 5,6 millioner, de aller fleste sivile. Norge mistet 9500, hvor om lag 3000 var militære. Hvert eneste tap var selvfølgelig en katastrofe for de som ble rammet, men forståelsen for hvilken enorm katastrofe krig kan være for et folk og et land er åpenbart større for Polen enn Norge. Det kan forklare hvorfor Polen er det landet i Europa som akkurat nå forbereder seg best og kanskje hvorfor vi er blant de som er noe mer sendrektige og moderate. For Polen er krig synonymt med katastrofe. For Norge er krig synonymt med et ubehag. Historisk erfaring er neppe den eneste forklaring, men den former hvordan risiko, tap og utholdenhet forstås både politisk og folkelig.

Utholdenhet som strategisk kjerne

Forsvaret har i mange år vært åpne om at reaksjonsevnen og kampkraften har vært for dårlig. I det siste har derimot manglende utholdenhet fått mer oppmerksomhet. Det er betimelig, for kriger handler i liten grad om hvor raskt vi kan reagere og hvor hardt vi kan kjempe de første timene og dagene. Det handler mer om hvordan vi klarer å opprettholde kampen lenge nok til at vi når våre mål. Williamson Murray skriver i The New Makers of Modern Strategy at «one of the ironies of history has been the fact that almost invariably those who initiate wars believe they are embarking on a course that will result in a short, decisive victory ... In fact, wars rarely turn out to be either short or decisive. » (Brands, 2025, s. 495).

Murray får støtte av en annen tungvekter innenfor krigshistorie og strategi, Lawrence Freedman. Han skrev nylig en artikkel som han kalte The Age of Forever Wars. Artikkelen hevder at moderne kriger ofte trekker ut i langvarige og uendelige konflikter fordi strategisk planlegging fortsatt baseres på antakelsen om raske seire, noe som sjelden lar seg realisere. Freedman sier at den part som blir angrepet først og fremst vinner ved å unngå å tape. Dette er viktig for Norges del og ikke minst den militære kampkraften og den sivile motstandskraften som kreves for å stå imot et massivt forsøk på å skape hurtig avgjørelse. Vi skal verken erobre nytt land eller endre andre nasjoners selvstendighet. Men å unngå å tape, gjennom å yte så stor motstand at angriperen mislykkes, er den eneste måten vi kan sikre politisk og strategisk handlefrihet for derigjennom å nå våre overordnede målsetninger.

Statistikken støtter de to fornemme herremenn, Murray og Freedman. Ifølge Uppsala Conflict Data Program (UCDP) er medianvarigheten for mellomstatlige kriger om lag 15 måneder.[1] Den forførende tanken om at en krig mellom Russland og NATO vil bli kort, passer oss godt. Men historien og statistikken varsler om det motsatte. Det krevende er at vi må forberede oss for begge deler. Både å bidra til å vinne i en kort og intens avgjørende krig og å kunne gå over til en langvarig krig, uten å tape.

Totalforsvarets akilleshæl

Krig medfører enorme skader både på militære styrker og det sivile samfunn. Når krig synes å kunne vare i måneder og år, snarere enn timer og dager, kan det virke uforsvarlig å ikke ha en plan for hvordan vi skal sørge for tilstrekkelig evne til å etterfylle soldater og materiell og å raskt og effektiv være i stand til å reparere kritisk infrastruktur. Eksempelvis vet vi at Russland bevisst går etter kraftverk i Ukraina. Det er ingen grunn til å tro at vi vil bli skånet for det samme. Derfor må vi ha en plan for hvordan vi hurtig skal reparere vår evne til å produsere og fordele kraft. Vi må ha et lager av nødvendige deler til samfunnskritiske funksjoner. Vi kan ikke basere oss på «just in time-logistikk».

De samme gjelder de fleste kritiske sivile funksjoner. NATO stiller krav til nasjonene om å kunne opprettholde syv kritiske funksjoner også i krig:

1)    kontinuitet for styresmakter og kritiske offentlige tjenester,

2)    robust kraftforsyning,

3)    kontroll på menneskemasser,

4)    mat- og vannforsyning,

5)    håndtering av masseskade,

6)    sivile kommunikasjonssystemer og

7)    robuste transportsystemer.

Underforstått tror NATO at dette er noe som Russland bevisst vil forsøke å ramme. La oss ta et eksempel med en dronesverm på 500 droner på veg mot Oslo. Volumet kamuflerer et titalls tunge missiler, kombinert med et cyberangrep som kutter kommunikasjon mens dette pågår. Effekten av et slikt angrep, som kanskje varer en time, vil være svært dramatisk. Utfordringen blir enda større ved at dette angrepet kanskje følges opp av et nytt angrep dagen etter og enda et nytt dagen derpå. Hvilket skadepotensiale et slikt angrep har er nærmest utenkelig for å oss å snakke om. Men det skjer nesten hver dag i Ukraina. Ondskapen har ingen begrensing. Det er umulig å ha en plan og mottiltak mot alle eventualiteter, men vi må evne å ta inn over oss krevende scenarioer og fremskaffe nødvendige mottiltak.

Fra sikkerhetsstrategi til gjennomføringsevne

Diskusjonen om Forsvaret kretser i hovedsak rundt tre spørsmål: hvor mye penger vi skal bruke, hvilket utstyr vi skal kjøpe og hvor store styrker vi skal ha. Noen få interesserte diskuterer forskjellige forsvarskonsepter – altså bruken av militære styrker. Men svært ofte blir det en teknisk og taktisk fremstilling av et klinisk slag som varer i timer og dager. Våre tap og vår evne til å erstatte disse er så godt som aldri diskutert offentlig. Det er kun unntaksvis vi åpenlyst diskuterer bruken av de strukturer vi bygger, det materiellet vi kjøper og det personellet vi utdanner, i krig. Ikke misforstå: hvordan Forsvaret bruker tildelte ressurser for å skape kampkraft, og derigjennom avskrekking, er viktig. Men debatten handler for sjelden om hva som kreves for å komme gjennom en krig med nasjonens målsetninger intakt. Vi fører en instrumentell, ikke strategisk, debatt. Det er uheldig.

Den nasjonale sikkerhetsstrategien er tydelig på hva som er våre overordnede grunnleggende sikkerhetsinteresser, hvilke utfordringer vi står overfor og hva som må til for å beskytte disse:

1.     Raskt styrke forsvarsevnen,

2.     gjøre samfunnet motstandsdyktig og

3.     styrke den økonomiske sikkerheten.

Den er ikke like klar på hvordan tiltakene svarer ut utfordringene. Det skal den kanskje heller ikke være? Samtidig burde den overordnede strategien bli fulgt opp av autorative dokument med tilhørende ressurser fra alle sektorer som har ansvar for sikkerhet – altså nesten alle. Disse burde beskrive hvordan vi planlegger å erstatte, reparere og gjenoppbygge det som er nødvendig for å kunne fortsette kampen og de kritiske samfunnsfunksjoner så lenge det er nødvendig. Beredskapsarbeid bygger på prinsippet «hva hvis». Vi må kunne forestille oss krigsscenarioer, ikke for å spre frykt, men for å forstå hva nasjonal motstandsevne krever. Den nasjonale sikkerhetsstrategien er et godt utgangspunkt, men krever oppfølging.

Hva er Norges teori for suksess?

Vi er på god vei til å styrke Forsvaret i alle domener. Det øker vår operative evne til lands, til sjøs og i lufta med. Men vi tar i for liten grad inn over oss behovet for volum, utholdenhet og derigjennom evne til å lykkes i en langvarig konflikt. Erstatningsmannskaper, erstatningsmateriell og krigslogistikk er nødvendige elementer for å lykkes, men samtidig svært krevende å prioritere i en dyp fred.

Den tidligere nevnte Lawrence Freedman påpeker henholdsvis Russisk og Ukrainsk «theory of victory» i en nylig kommentar.  I grovt mener han at Russland baserer sin plan på at det Ukrainske tapet av soldater vil føre til en militær kollaps og dermed evnen til å stå imot. På motsatt side er det den Ukrainske kamp- og motstandsviljen som er deres teori for å lykkes. Evnen til å absorbere og tåle den konstante russiske beskytningen og ødeleggelsen av infrastruktur skal tydeliggjøre at Putin må oppgi sine øverste krigsmål. Begge parter fører det som Hans Delbrück kalte en utmattelsesstrategi, som er en metode for langsomt å slite ut motstanderen militært, økonomisk og politisk. Dette som en motsetning til en nedkjempingsstrategi, som har til hensikt å vinne det avgjørende slaget, og utnytte seieren til fienden må akseptere uønskede politiske betingelser. (Delbrück, 1985, ss. 423-425)Som Freedman nevner er nedkjempingsstrategi det mange sikter mot. En kort og avgjørende krig. Russland planla nok også med det i de første dagene av krigen i 2022. Det var på hengende håret at de lykkes. Men som historien viser, når krigen ikke går slik du vil, må den kjempes slik du kan.

Det virkelige spørsmålet vi derfor bør stille er hva vår «theory of victory» er. Vår i betydningen det norske forsvarskonseptet, bestående av Forsvar, allianser og totalforsvar. Det er mulig å utlede tre elementer av denne. Det første er å være så sterk og troverdig at Russland ikke velger å starte en krig. Følgene kan være en langvarig stormaktsrivalisering og det vi opplever nå, en rekke med hybride angrep. Dersom det likevel skulle bryte ut krig, ligger det i vestlig tenkesett at vi må søke en hurtig avgjørelse. Det betyr en rask vertikal eskalering som er så massiv at Russlands evne til å fortsette angrepet opphører. Den store risikoen ved dette er at det kan eskalere til nukleær utveksling og potensielt slutten på menneskeheten. Det tredje elementet er dersom NATO ikke lykkes med sin ambisjon om hurtig avgjørelse. Da vil krigen trekke ut i tid og vinneren blir den som har størst strategisk utholdenhet. Her skal det i prinsippet være svært ujevnt sorti, da NATO er betydelig sterkere enn Russland. Forutsetningen er derimot at vi står sammen og tåler en langvarig krig der også sivil infrastruktur blir rammet. Disse tre alternativene er ikke konkurrerende handlemåter eller valg. De må forstås som en sammenvevd, hierarkisk teori som vi må forberede oss på.

Avslutning: Å forestille seg krig for å unngå den

Den forberedte har som regel best sjanse til å lykkes. Kanskje det egentlige spørsmålet vi burde diskutere er hvordan vi skal klare å lage en troverdig verdikjede som svarer ut de vanskeligste spørsmålene i krig. En verdikjede som går fra vår sterke økonomi, via industri, til forsvar og befolkning for å bemanne og utruste totalforsvaret som er tids- og realitetsorientert. Altså en plan med tilhørende konkrete innsatsfaktorer som kan svare på det vi må forvente i krig. Vi må kunne omgjøre potensiell makt, i betydning av penger, til reell makt, i betydningen av operativ evne og sivil motstandskraft. Den militære delen må kunne føre kampen så lenge det kreves. Den sivile delen må kunne beskytte, gjenopprette og opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner. Alliansene, spesielt NATO, er bærebjelken for at vi kan lykkes. Det er ubehagelig, men nødvendig, å diskutere de tiltak som er nødvendig for å sørge for at vi kan fylle på med nødvendig kampkraft i form av personell, kompetanse, materiell og logistikk mens krigen pågår i et slikt tempo at det blir relevant for utfallet. Første steg er å tørre å diskutere hvordan en krig kan se ut, hvilke forferdelige ødeleggelser som kan oppstå, hvilke tap av menneskeliv vi kan risikere og hvilken brutalitet vi kan bli stilt overfor.

Foto: Ella Hagen / Forsvaret