Geopolitikk som begrep, ble først introdusert av den svenske statsviteren Johan Rudolf Kjellén i 1899. Han drøftet staters politikk i forhold til deres geografi og ressursgrunnlag.
Grønlands geografiske plassering, som en buffer mellom øst og vest, gjør øya sikkerhetspolitisk og militærstrategisk utsatt. Grønlands mineraler og ressurser er økonomisk attraktive, og øyas lille befolkning på bare 57.000 innbyggere, gjør Grønland særlig sårbar for stormaktpress.
Det samme gjelder Norge og de store norske havområdene i Nord-Atlanteren. Vår beliggenhet og våre ressurser er attraktive for stormaktene. Norge ligger like utsatt til som Grønland, når stormaktene nå er i ferd med å reposisjonere seg.
Av alle strategiske råvarer er energi viktigst. Våre petroleumsreserver aksentuerer vår geopolitiske eksponering ytterligere. Det er et forhold vi deler med land som Venezuela, Iran, Irak, Libya og GCC-landene. Og den som kontrollerer havstykket mellom Nordkapp og Svalbard, kontrollerer også utfarten fra Barentshavet og inngangen til Polhavet.
Det er et havstykke som er en viktig geopolitisk flaskehals, på samme måte som de danske sund og streder, Bosporos-stredet, Suez-kanalen, Panama-kanalen, Hormuz-stredet, Malakka-stredet og Suez-kanalen. Det norske land- og sjøterritoriet ligger i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. Vi må, som Grønland, gjøre regning med å bli utsatt for press fra stormaktene.
Det gjelder først og fremst Russland, USA og Kina, men også EU. Vi har sammenfallende interesser med USA og EU, men delvis motstridende interesser med dem alle, inklusive USA og EU. Når de geopolitiske kortene nå er i ferd med å legges på nytt, er det viktig å forstå våre venner, så vel som våre fiender. Det kan bl.a. forklare noe av bakgrunnen for at krigen nå er tilbake i Europa.
Den britiske geografen Halford Mackinders teori fra 1904, om den strategiske betydningen av det euroasiatiske kontinentets indre kjerneområder, har påvirket geopolitisk tenkning gjennom det 20. århundre og frem til i dag.
Mackinder mente at «Who rules East Europe commands the Heartland; who rules the Heartland commands the World-Island; who rules the World-Island commands the world.»
Hans Heartland-teori har blitt trukket frem som både som relevant kontekst i forbindelse med NATOs raske ekspansjon mot øst inn i tidligere Sovjetisk innflytelsessfære, og som forklaring på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.
Geografi, topografi, klima, befolkning og ressursgrunnlag betyr noe. Det er avgjørende sikkerhetspolitiske og militærstrategiske faktorer. Det fikk Napoleon og hans Grande Armée erfare i 1812 og Hitlers Wehrmacht i 1941, på samme måte som Karl den 12. og den svenske hæren, som ble ødelagt av den brente jords taktikk og den kalde vinteren ved Poltava i 1709.
Den tyske generalmajoren og geografen Karl Haushofer og hans betydning for utviklingen av nazistenes Lebensraum-ideologi, førte imidlertid til at geopolitikken lenge ble uglesett. Mens den hele tiden har vært sentral i sikkerhetstenkningen i Moskva, Washington og Bejing, forsvant begrepet fra det sikkerhetspolitiske vokabularet i de vest-europeiske hovedsteder etter Sovjetunionens kollaps i 1991.
Man trodde at ‘historien var død’, at Russland og Kina var på vei mot stabilt demokrati, at Nordområdene ikke lenger var strategisk viktige, at den økonomiske integrasjonen i Europa var kommet så langt at krig i Europa var å anse som umulig og at solidariteten i Alliansen uansett var absolutt og udelelig.
I de sikkerhets- og forsvarspolitiske fagmiljøene i Norge forsvant begrepet fullstendig. Siden har historien dessverre ettertrykkelig demonstrert at de tok fullstendig feil, og at det er geopolitikk og realpolitikken som forklarer forholdet mellom statene i internasjonal politikk når det virkelig spisser seg til, slik som nå.
I løpet av 90-tallet overtok den idealistiske skolen og troen på folkerett og internasjonal rettsorden for den realpolitiske tradisjonen i norsk utenrikspolitikk, som hadde vært dominerende under Den kalde krigen. I Norge ble det den såkalte ‘engasjementspolitikken’ som ble styrende for norsk utenrikspolitikk.
Geopolitikk som begrep, kom først til heder og verdighet igjen i de sikkerhetspolitiske fagmiljøene, etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014. Nå er geopolitikk på alles lepper, først som en følge av krigen i Ukraina og nå også i forbindelse med konflikten med vår hovedallierte USA, over Grønland.
I Norge har begrepet en kompleks historie. Einar Maseng (1880-1972), Norges faste delegerte til Folkeforbundet i mellomkrigstiden og sendemann til Moskva ved krigsutbruddet i 1940, representerer et viktig, men oversett perspektiv. Maseng er knapt nevnt i Wikipedia. Han tilhørte den realistiske skolen. Han var en av stifterne av den norske Foreningen Norden. Han var nøytralist og kritisk til å binde seg til stormaktene, og sterkt for nordisk forsvarssamarbeid. Og han var tilhenger av væpnet nøytralitet gjennom et solid og sterkt nasjonalt forsvar.
Han ble ansett som brysom av ledelsen i Arbeiderpartiet, som omsider hadde forlatt nøytralitetslinjen, og ble sparket fra UD i 1945 av Trygve Lie, som da var utenriksminister og som året etter ble FNs første generalsekretær.
I 1952 ga Maseng ut ‘Det kløvde Norden mellom de store stater’, en lite påaktet bok, hvor han gir en leksjon i hvordan geografi, stormaktrivalisering og råvareressurser har formet Norges historie helt tilbake til Den store nordiske krig. Maseng analyserer Nordens geopolitiske situasjon etter andre verdenskrig, der Norden ble delt mellom stormaktsblokkene (Vest-Europa/NATO og Øst-Europa/Sovjetunionen), en inndeling som under Den kalde krigen kom særlig til å prege et vestvendt Norge og et østvendt Finland.
Og i boken ‘Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer’ fra 1964 (ISBN-13 978-82-15-00938-4), beskriver han hvordan stormaktene bruker de små landene som hjelpestater til å fremme sine interesser gjennom press, økonomisk avhengighet eller militær tilstedeværelse.
Det er det vi nå ser eksempel på i Trumps utspill vedrørende Grønland. I den utstrekning det ikke er Trumps ego, er det ren makt- og geopolitikk som utspiller seg. Stormaktene posisjonerer seg i Arktis. Det er ingen grunn til å anta at ikke Norge og norsk suverenitet på Svalbard og i Nordområdene også vil bli utfordret, av den ene eller den andre.
Maseng mente at små land burde holde seg med nødvendig militær kapasitet selv og søke allianser med hverandre heller enn med stormaktene, for derved unngå å bli gjort til objekt for deres interesser.
Folkerettslig tilhører Grønland Danmark. Geografisk tilhører Grønland imidlertid den vestlige hemisfære. Sikkerhetspolitisk er Grønland viktig for USA, men har liten betydning for Danmark. Og Grønland er viktig for USAs tilgang til de enorme forekomstene av mineraler og strategisk viktige ressurser på Grønland, rundt Grønland og i Arktis for øvrig. Det er ikke verken Danmark eller EU noe mindre interesserte i.
Når Frankrike og flere andre EU-land nå sender militære fortropper til Grønland, er det ikke bare for å signalisere støtte til Danmark og vise at de europeiske NATO-landene er villige til å ta sin del av ansvaret for Grønlands sikkerhet.
Det er minst like mye for å ivareta EU-landenes posisjon i den fremtidige kappestriden om ressursene på Grønland og i Arktis.
Norge, med vår lange kyststripe, enorme havområder og geografiske beliggenhet ved porten til Polhavet og forsyningsrutene i Nord-Atlanteren, er minst like eksponert for denne stormaktrivaliseringen. Vår nærhet til Russlands strategiske ubåtflåte på Kolahalvøya og vår beliggenhet under banene for de interkontinentale rakettene og dermed for terrorbalansen mellom Russland og USA, samt Norges rolle som Europas viktigste energileverandør gjør Norge utsatt.
Geopolitisk kan Norge betrakte som en ‘øy’ på linje med Storbritannia og Grønland, til tross for landets plassering lengst vest på den fennoskandiske halvøy på det auro-asiatiske fastlandet i den østlige hemisfære. Norges sikkerhet er derfor i stor grad avhengig av sjømakt, maritim kontroll og tilgang til havressurser som olje, gass og fisk, snarere enn kontinentale landegrenser.
Den vestvendte maritime orienteringen, likner Storbritannias historiske rolle som øynasjon, der begge land har prioritert flåtestyrker og allianser over havet mot vest for å motvirke trusselen fra kontinentale landmakter. I det nord-atlantiske sikkerhetsrommet har Norge derfor geopolitisk og sikkerhetspolitisk mer til felles med Storbritannia og USA, enn med de tradisjonelle landmaktene i EU, som Tyskland og Frankrike.
Det innebærer at dersom USA skulle forlate NATO, hvilket er lite sannsynlig idet NATO også er viktig for USA, vil Norge være vel så eksponert som de kontinentale EU-landene. Det er derfor ingen tilfeldighet at Norge nettopp har inngått en maritim forsvarsavtale med UK, for å styrke NATOs maritime nord-flanke.
Norge bør selvsagt også søke å styrke det forsvarspolitiske samarbeidet med EU, men i den utstrekning vi måtte velge, er USA og UK geopolitisk viktigere for Norge enn EUs 27 medlemsland, med deres til dels sterkt sprikende sikkerhetsinteresser og med deres fokus først og fremst på landbasert sikkerhet i Sentral-Europa.
Denne dynamikken er blitt forsterket av det sterkt økte spenningsnivået i Europa som en følge av krigen i Ukraina. Norges arktiske interesser og Svalbard-arkipelet krever alliert tilstedeværelse over havet. Det er det først og fremst USA og UK som kan tilby, mens EU har lite å tilby og til dels sprikende og dels konkurrerende interesser i Arktis.
Nøytralitetspolitikken, som Maseng gjorde seg til talsmann for, er dermed ikke lenger noe alternativ, som følge av Norges og Nordområdenes økte geopolitiske og sikkerhetspolitiske betydning. Vi er rett og slett for små og for få til å ivareta vår sikkerhet selv.
Masengs bidrag er først og fremst hans vektlegging av nødvendigheten for at de små landene ivaretar sin sikkerhet i størst mulig grad selv, og på den måten bidrar til å redusere faren mest mulig for å bli objekt for stormaktenes interesser. Med styrkingen av forsvaret først og fremst i forbindelse unionsstriden klarte Norge å stå imot svenskene i 1905 og å holde seg nøytral i 1914, men ikke i 1940.
I dag er vi i en situasjon hvor vår forsvarsevne på samme måte som i mellomkrigstiden igjen er blitt sterkt svekket. Vår hovedallierte i vest synes å ‘ha forlatt oss’, samtidig som vi for alle praktiske formål er i krig med vår stormaktnabo i øst.
Om Maseng fortsatt hadde levd, ville han vært sterkt kritisk til Forsvarsreformen i 2000 og den avviklingen av mesteparten av sjøforsvaret og landmakten, som da fant sted. I tillegg til å holde seg med et tilstrekkelig sterkt nasjonalt forsvar, er Masengs bidrag dernest hans sterke vektlegging av et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom de små landene i Norden.
Etter at Sverige har oppgitt sin nøytralitet og blitt medlem av NATO sammen med Finland, er en slik sikkerhetsløsning i Norden kommet nærmere sin mulige realisering enn noensinne tidligere. Østvendte Finland og Sverige, vil sammen med vestvendte Norge og Danmark/Grønland, kunne utgjøre et betydelig bolverk mot stormaktpress mot Norden og samtidig kunne bidra som en stabiliserende faktor når det gjelder Nordområdene og Arktis.
Samlet ville de nordiske landene kunne utgjøre en forsvarsmakt på linje med de store landmaktene i Europa, enten som en selvstendig forsvarsallianse, eller som en ‘allianse i Alliansen’. Og skulle NATO svekkes ytterligere, som en følge av amerikansk isolasjonisme, vil en 'nordisk løsning' være vel så attraktivt, som forsvarssamarbeid med et EU med sine mange sprikende staur og sine delvis motstridende geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser.
En slik forsvarsallianse vil både avskrekke og berolige russerne, og skjerme Norden og Nordområdene for økt press fra potensielle fiender i øst, så vel som fra venner i vest og i sør.
Det er kanskje på høy tid at de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Norge kaster kullsviertroen på ubegrenset alliansesolidaritet, internasjonal rettsorden og den norske engasjementspolitikken over bord, og begynner å lese seg opp på Maseng.
Du finner hans bøker i Nasjonalbiblioteket hvor de er tilgjengelige for lesning, eller kanskje i et antikvariat, om du er heldig.
Foto: Johannes Bærhaugen / Forsvaret
