Vår gode kollega Sebastian Langvad argumenterer i en replikk til Høiback for sosiobiologiske metoder og forklaringsmodeller som bedre teorier for å forstå krig og konflikt. Han hevder at statsvitenskapen har for mange teorier og at ingen av dem har tilstrekkelig prediktiv kraft, og han synes å mene at statsvitenskapen er en slags ideologisk retorikk der forskere avfeier hverandre ut fra hvorvidt de bekjenner seg til den ene eller andre statsvitenskapelige skolen («realister», «liberalister» osv.). Mye av skylden for det som presenteres som et teoretisk uføre, legges på humaniora. Det er gode grunner til å kritisere deler av denne argumentasjonen, og til å nyansere andre deler av den. Her er kort noen hovedpunkter.
Men først en personlig bekjennelse: Vi har begge bakgrunn fra humaniora og har observert at deler av humanioramiljøene har manglet god vitenskapelig holdning. For Enstads del var dette en viktig faktor for å forlate den delen av humaniora hvor han tok sin doktorgrad. Med det gir vi også Langvad noe rett i at deler av humaniora ikke nødvendigvis driver god vitenskap.
Men det samme kan man si om alle fagområder. Det drives dårlig vitenskap overalt, og det at noen forskere har en slags ideologisk overbevisning, og bruker tiden på å forsvare denne, er noe som har vært kjent lenge, og den som kanskje er mest kjent for å påpeke det er Nietzsche i Menschliches, Allzumenschliches. Langvad har altså rett i at enkelte innen vitenskapen nok er mer ideologisk motivert enn motivert av å finne sannheten, som skal være vitenskapens første prinsipp. Et argument om at statsvitere er ideologisk styrt, kan imidlertid like godt føres som argument mot de som benytter sosiobiologiske modeller. Det er ikke i seg selv grunnlag for å forkaste hverken det ene eller andre, og bruk av teori er et grunnleggende vitenskapelig prinsipp som i seg selv ikke kan reduseres til et spørsmål om «ideologi».
Nietzsche var for øvrig filosof, og filosofien er et fag innen humaniora, som i Langvads figur er plassert godt til høyre for det som er presenteres som det problematiske skillet i figuren over det ontologiske spektrum, altså på feil side.
Her bør den første nyanserende observasjonen anføres: Filosofien er det fagfeltet som undersøker de grunnleggende betingelsene for vitenskap og kunnskap overhodet. Uten filosofien, ingen vitenskap slik vi kjenner den. Uten filosofien, heller ingen Clausewitz, som dessuten også var et tydelig barn av den tyske romantikken, en periode i tysk historie hvor filosofi, kunst, litteratur og vitenskap beriket hverandre mer enn i kanskje noen annen periode. Sagt på en annen måte: Hva som er verdifull og ikke verdifull vitenskap er langt mer komplekst enn det som framkommer i Langvads replikk, som riktignok også forsøker å bygge noen broer mellom ytterpunkter i diskusjonen.
Nå er nok både Høibacks og Langvads anliggende å si noe om hva som er nyttig vitenskap for militære profesjonsutøvere. Men heller ikke der er skillet mellom vitenskap som starter fra et naturvitenskapelig ståsted og de som starter fra det Langvad kaller «abstrakte størrelser» naturlig. De aller færreste profesjonsutøvere kan se en praktisk nytte av partikkelfysikk for å forstå krig og konflikt, og de som driver med partikkelfysikk er ikke primært interessert i å finne ut av årsaker til og dynamikken i krig og konflikt. Store deler av samfunnsvitenskapene og humaniora handler også om andre ting enn krig og konflikt. Men det er ikke dermed sagt at det ikke er god vitenskap, og heller ikke at det ikke – akkurat som partikkelfysikk – kan ha en relevans for forståelsen av krig og konflikt, dersom bare noen som forstår begge deler, kan utlede sammenhengene.
Langvads bruk av Kuhn (en annen filosof) bør også nyanseres. Kuhn mente ikke ubetinget at paradigmeskifter innebar framskritt. Framskritt, mente han, kunne skje innenfor et paradigme, altså innen det han kalte perioden for normalvitenskap, og muligens gjennom vitenskapelige revolusjoner. Imidlertid anså han ikke vitenskapshistorien som en lineær historie mot større innsikt. Paradigmeskifter kan også innebære forandring uten forbedring, altså en slags vitenskapelig blindgate. At nye idéer erstatter gamle, kan, ifølge Kuhn, like godt handle om noe annet enn framskritt. Dessuten er et viktig poeng hos Kuhn at ulike paradigmer er inkommensurable, og at det derfor kan være meningsløst å snakke om de ulike paradigmene som bedre eller dårligere.
Det vi anser som det mest problematiske ved Langvads vektlegging av sosiobiologiske modeller (altså uavhengig av at sosiobiologien kritiseres fra en rekke ulike faglige ståsted, blant annet for uvitenskapelighet av den typen Langvad kritiserer statsvitenskapen for, se for eksempel Muños-Rubio, 2002), er vektleggingen av prediksjon. Som profesjonsutøver, står man prinsipielt alltid overfor det vitenskapsteoretiske problemet som kalles induksjonsproblemet. Induksjonsproblemet innebærer at vitenskapelige generaliseringer logisk sett ikke sikkert kan predikere enkelttilfeller. (Dette påpekte David Hume– en annen filosof, og en av de som har bidratt på helt fundamentalt vis til det vitenskapsteoretiske grunnlaget for moderne naturvitenskap.) Sagt på en annen måte, en probabilistisk modell kan ikke sikkert predikere enkelttilfeller. I profesjonell praksis er problemet større, og omtales gjerne som kravet til å ta beslutninger i situasjoner med større eller mindre grad av usikkerhet (se f.eks. Abbott, 1988 og Grimen & Molander, 2008).
Faktisk er det grunner til å hevde at det å sette sin lit til probabilistiske modeller, kan gjøre det vanskeligere å håndtere konkrete situasjoner. Gadamer omtalte dette som ‘the limitations imposed by imperceptible habits of thought’ (2004,s. 269). Gadamers hovedverk Sannhet og metode er først og fremst en analyse av humanioras epistemologi, men har blitt et referanseverk for vitenskapelig metode langt utenfor humaniora. Størst verdi har verket, etter vår mening, for det det sier om betingelsene for menneskelig forståelse. Situasjonsforståelse er kanskje det viktigste for profesjonsutøveren, og derfor vil vi hevde at humaniora, gjennom sine vitenskapelige tilnærminger sentrert om kontekstforståelse og interaksjon, på helt fundamentalt vis er viktig for profesjonen.
For profesjonsutøveren vil en forståelse av hvordan kunnskap dannes være avgjørende for praksis. Som professor Beatrice Heuser viser i en forestående publikasjon, så er ikke historiefagets betydning for militærprofesjonen kun som kilde til kunnskap om krig (selv om historie kan sies å ha en helt sentral rolle her og dermed er et humaniorafag av stor betydning for utviklingen av strategi og strategiske studier). Heusers analyse av viktige militærhistoriske arkiver i ulike land viser at vel så viktig er den hermeneutiske innsikten at hva som leses av historie og hvordan dette kildetilfanget leses, påvirker hvilken relevans man ser for militær praksis: Clausewitz leses på en annen måte i Russland enn i Norge.
Så i stedet for å la seg begeistre for raskt for enkeltretninger i floraen av vitenskaper, kan det være lurt å minnes ordene til den amerikanske satirikeren H.L. Mencken: «there is always a well-known solution to every human problem – neat, plausible, and wrong» (1921, s. 158). Det er mange teorier som er neat, plausible, and wrong, men man skal også huske at teori, i vitenskapelig forstand, er den beste forklaringen på virkeligheten slik den faktisk er, og at det finnes forskere i alle disipliner som faktisk har «den beste forklaringen» som mål.
Det er også verdt å merke seg at å mene at den militære profesjon trenger mer, mindre eller andre teorier, også er et teoretisk standpunkt.
LITTERATURLISTE
Heuser, B. (forthcoming). The historical origins of strategic studies. In A.M. Hagen & K. Enstad (Eds.), Advancing Military Practice through Military Humanities.
