You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
To believe our own bullshit

To believe our own bullshit

. 5 min read

Operasjon Moshtarak i Helmand-provinsen i 2010 var inntil da den største operasjonen i Afghanistan etter 2001. Målet med operasjonen var ambisiøst. Som den amerikanske generalen Stanley McChrystal sa, skulle man ikke primært bekjempe fiendtlige soldater, men bygge opp en ny politisk forvaltning og siviladministrasjon, nærmest over natten: «We've got a government in a box, ready to roll in.» President Barak Obamas rådgiver David Axelrod var imidlertid en smule skeptisk til det hele, og fremmet følgende bekymring: «We have to be careful not to believe our own bullshit».[1]

Det tilbys selvfølgelig mange forklaringer på hvordan Afghanistan kunne rakne så fort som de gjorde, gitt alle de ressurser som er pløyd inn i det landet. En forklaring er nettopp at vi kom i skade for å tro på vår egen bullshit. Vi begynte selv å tro på de oppblåste styrketallene til de afghanske myndighetene. Vi begynte selv å tro at de afghanske myndighetene var like demokratiske og ubestikkelige som vi påsto at de var.

Det er ikke rart at vi begynte å tro på vår egen bullshit om Afghanistan. Det er et dypt menneskelig trekk. På fagspråket kalles det kognitiv dissonans. Om vi av ulike grunner blir tvunget til å handle på en annen måte enn vi selv ville ha foretrukket, vil vi forsøke å redusere konflikten mellom handling og kunnskap ved trinnvis å endre våre meninger til noe som er mer i tråd med det vi faktisk gjør. Ikke bare si at vi mener det vi sier at vi mener, men faktisk mene det. Genuint.

For å ta et eksempel som står mitt hjerte nær.[2] Det er ingen hemmelighet at Forsvaret ønsker å redusere antall ansatte innenfor gruppe 1-nivå, altså oberster og over.[3] Om en oberst søker på en oberststilling vedkommende formelt sett er kvalifisert for, ansetter man obersten fremfor å gi en oberstløytnant opprykk. Det er ikke rart at arbeidsgiveren ønsker å holde lønns- og gradsglidningen så lav som mulig. Det er en forståelig og innarbeidet rutine, og den gjelder ikke bare på dette gradsnivået. Nærmest daglig hører vi: «Hen hadde alt graden fast», når noen skal forklare hvorfor en annen fikk stillingen de søkte.

Problemet med dette er imidlertid at det er brudd på kvalifikasjonsprinsippet i staten, som også gjelder for Forsvaret: «I staten gjelder kvalifikasjonsprinsippet, som innebærer at den som er best kvalifisert for stillingen skal ansettes [...] Kriteriene i kvalifikasjonsvurderingen er utdanning, erfaring og personlig egnethet.»[4] Det er altså ikke nok å tilfredsstille må-kravene til stillingen, man skal være den best kvalifiserte.

Hva har så dette med kognitiv dissonans å gjøre? Det er mange gode grunner til at ansettende myndighet ikke utbasunerer ved innsettelse av en ny medarbeider at vedkommende slett ikke var best kvalifisert, men siden den åpenbart best kvalifiserte søkeren ikke hadde graden, så pekte flasketuten på deg. Der er forståelig at man ikke sier det, men jeg tror heller ikke at man mener det. Jeg tror at når man ansetter en som aldri tidligere har vært i det angjeldende fagfeltet, fremfor noen som har vært der et helt yrkesliv og vist gode resultater, så tror jeg, helt oppriktig, at ansettende myndighet genuint mener hva de sier når de reklamerer med at dette var beste søker, og bruker ord som «konkurrert seg til stillingen.» De mener at det har vært en fair konkurranse. Det er ikke noe de bare sier. Når brigader Kvarving skriver i Forsvarets forum, om et beslektet tema, at: «Jeg hører fremdeles at folk tror det kan være skadelig for karrieren å mene ting offentlig. Det er virkelig ikke mitt inntrykk. Kanskje heller tvert imot?»,[5] er det ingen grunn til å tvile på at han faktisk mener det. Ærlig og oppriktig.

Det samme gjelder for vedkommende som får jobben. De tenker nok noe i retning av: «Pussig, fikk jeg jobben? Til tross for at det var så mange gode søkere med mye mer kunnskap og erfaring om fagfeltet enn meg? Hm. Det må jo bety at ansettende myndighet ser noen helt fremragende personlige egenskaper ved meg.» Jeg tror det er langt mer sannsynlig at vedkommende tenker slik, enn: «Selvfølgelig skal jeg ha jobben. Jeg har graden. Hvilke evner, erfaringer og egenskaper jeg har utover det, vedkommer ikke saken.»

Det ubevisste ønsket om å redusere kognitiv dissonans virker på ingen måte bare i ansettelsessaker. Det var for eksempel ikke dyrekjøpte erfaringer fra Afghanistan eller forskningsfunn på FFI som ledet til kvinnelig verneplikt i Norge. Drivkreftene bak var noe helt annet. Som Snorre Valen (SV) fortalte Stortinget i juni 2013: «Denne politiske seieren, det som Stortinget vedtar i dag, er først og fremst ungdommenes og de vernepliktiges egen seier. Det er de som har drevet dette igjennom. Det er ungdomspartiene som har presset sine moderpartier til å endre politikk og gå inn for full likestilling i Forsvaret, og det er ikke minst de tillitsvalgte blant de vernepliktige som har gjort en kjempejobb, og som har gjort seg synlig for alle som har vært med på å ta denne beslutningen. De har argumentert på en måte som har gjort det umulig for nesten alle partier på Stortinget å være mot. Så nesten på dagen 100 år etter innføringen av stemmerett for alle, vil jeg gratulere alle med dagen.»[6]

En mulig respons på dette fra Forsvarets ledelses side kunne ha vært: «Vi vet hvem som vedtar lovene i dette landet, og vi skal etterleve lovendringene lojalt og etter beste evne.» Men det sier man ikke. Det er energitappende å mene noe annet enn det man gjør, derfor mener alle militære ledere i dag at kjønnsnøytral verneplikt er kjempesmart. Helt oppriktig. Bare pussig at ingen andre har tenkt på det samme.

Også innenfor den militære utdanningssektoren finner vi denne mekanismen. Først halverte vi lengden på utdanningen, og nå skal vi forøke å kutte den med ytterligere to tredjedeler. Man kunne ha sagt at slikt smerter, men at man like fullt skal forsøke å gjøre så godt man kan med det lille som er igjen, men det sier man ikke. Man mener det ikke heller.  At vi fremdeles skal være på høyde med det beste i utlandet også etter så voldsomme nedskjæringer er ikke noe FHS’ ledelse bare sier, med jugekors på ryggen, det er all grunn til å tro at de mener det. Ærlig og oppriktig. Se mine tildligere kronikker på Stratagem om dette temaet: It’s the economy stupid del I og II.

Ting vi sier og mener for å redusere kognitiv dissonans, er ikke usannheter og bløff. Det er bullshit. Bullshit er,ifølge filosof Lars Fr. H. Svendsens: «i likhet med løgn uoppriktig, men den karakteriseres kanskje mer av å være uekte enn å være usann. Den er uekte fordi taleren later som han deltar i en aktivitet hvor det spiller en rolle hvorvidt noe er sant eller usant, men han gir selv blaffen i det.» [7]

Det spesielle med Forsvaret er at bullshit trives så godt her til daglig. Vi rykker aldri ned. Vi går aldri konkurs. Kompetansen til de ansatte spiller liten rolle. Hva vi sier og gjør betyr uansett ikke stort. Men plutselig kan det vi (ikke) gjør, og det vi (ikke) kan bety veldig mye. Den dagen kan komme før vi aner. Som den gjorde i Afghanistan.


[1] Michael Hastings, The Operators, the Wild and Terrifying inside Story of America’s War in Afghanistan (London: Orion, 2012), s.227.

[2] Jeg har blitt fortalt av velinformerte kilder at det hefter en mistanke ved meg om at mitt engasjement i Forsvarets lederutvikling skyldes at jeg selv har blitt veid og funnet for lett. Jeg kan forsikre om at det er korrekt. På linje med mange andre, har jeg ved flere anledninger vært utsatt for noe jeg oppfatter som urent trav, og brudd på kvalifikasjonsprinsippet i staten. Hadde jeg derimot trukket det store vinnerloddet, hadde selvfølgelig heller ikke jeg engasjert meg i spørsmålet. Men hva jeg mener, og hva jeg føler, betyr ingenting for sannhetsgehalten eller (den eventuelle) fornuften i det jeg sier. Det er ingenting logisk i veien for at en som har blitt truffet av lynet kan ha store kunnskaper om lyn som naturfenomen. Det er heller ikke slik at lynnedslaget i seg selv er kompetansegivende.

[3] Kristoffersen rydder i rekkene: Kan bli færre toppstillinger (forsvaretsforum.no)

[4] Statens personalhåndbok 2021 - 2.1.2.1 Kvalifikasjonsprinsippet - Lovdata

[5] I Forsvaret tåler vi godt at noen trår litt feil (forsvaretsforum.no)

[6] Sak nr. 11 - stortinget.no

[7] Lars Fr. H. Svendsen, Løgnens filosofi (Oslo: Kagge forlag, 2020), s.40.


Foto: Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.