You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
It’s the economy stupid! – 
Del 2 av balladen om Forsvarets utdanningsreform

It’s the economy stupid! – Del 2 av balladen om Forsvarets utdanningsreform

. 17 min read

I mitt forrige innlegg på Stratagem ba jeg om hjelp til å finne svaret på hva som egentlig ligger under utdanningsreformen i Forsvaret.[i] Responsens har vært, om ikke overveldende, så i det minste langt over forventning. Det var mer enn nok innsendere til at det hjemlet den utlovede premiering. Vinneren er tilskrevet, som det heter.

Ingen av innspillene jeg har fått forsøker imidlertid å forklare URE som en suksess. Alle som har tatt kontakt, har tatt utgangspunkt i at reformen er kritikk- og bekymringsverdig, på den ene eller andre måten.

Nå er ikke fravær av bevis, bevis på fravær. Det kan derfor være at det finnes noen der ute som er tilhengere av URE, men som vil bruke tiden sin på andre ting enn å engasjere seg i denne debatten og fremsnakke reformen. Hva vet jeg?

Basert både på mine egne tanker og de innspillene jeg har fått, er det åpenbart at det ikke finnes én grunn til at URE fant sted, til måten den ble gjennomført på, og til resultatet av den.[ii] Det finnes et helt sett av årsaker bak det vi ble vitne til. I det følgende skal du få forslag til hele ti grunner til at URE ble som den ble. Alle er, etter mitt syn, med på å forklare det inntrufne. Hvorvidt denne listen er uttømmende, og vektingen av de ti, overlater jeg til deg som leser dette å reflektere videre over.

1 Det blir ikke krig

Bunnplanken for URE er overbevisningen om at det ikke blir krig. Å frykte en eksistensiell krig på norsk jord er like rasjonelt som å frykte å bli spist av en varulv eller å bli brent på bålet som heks. Krig, hvor hele Forsvaret skal virke samtidig, tilhørere historiens skraphaug, og er ikke en del av framtiden. Vi vil gjerne at de deler av Forsvaret som deltar ute, som våre overflatefregatter, våre F-35 og våre spesialsoldater, holder høyt internasjonalt nivå, men at Forsvaret som system fungerer, er underordnet en hel rekke andre hensyn. Som Kyrre Wathne skrev i Morgenbladet: «I fredstid er det fristende å gjøre Forsvaret til en lekegrind for politiske kjepphester som har lite med forsvarets oppgave å gjøre, enten det er miljøvern, distriktspolitikk eller likestilling.»[iii]

Dette forholdet forklarer ikke URE, men det forklarer at man kan nær halvere investeringene i militær kompetanse uten at noen utenfor skolesektoren bryr seg det minste. Hadde man kommet opp med tilsvarende nedskjæringer for tannleger, jordmødre og bygningsingeniører, er jeg sikker på at gravide og de med tannplager ville ha stilt noen kritiske spørsmål. For folk med tannverk er det ikke irrelevant hva tannlegen har å by dem. Ingen ligger derimot søvnløse bare fordi Forsvaret ikke virker, eller fordi den militære kompetansen er nær halvert. Krig? Get serious!

2 Self-licking lollipop

Et annet viktig bakteppe for URE er, som jeg har vært inne på i en tidligere artikkel i Stratagem, at omstilling har blitt Forsvarets kjernevirksomhet.[iv] Det er gjennom omstillingsprosjekter ledertalentene utmerker seg, og karrierer bygges. Omstilling trenger heller ingen begrunnelse. Det er mangel på omstilling som eventuelt trenger en motivering. Endring er alltid bra, gammeldags er alltid dårlig. Det gjelder ikke bare Forsvaret. Det er formodentlig omstilling i det offentlige vi skal leve av i Norge etter olja.

En viktig egenskap for å lykkes med omstilling, er å slutte å høre etter. Som tidligere stor-reformator Gudmund Hernes sier: «Du må skape en følelse av nødvendighet, at denne må vi bare få til og at utsettelse ikke er noe alternativ. Du må holde oppe trykket.»[v] Det siste du må gjøre, om du mistenker at lokomotivet er på vei utfor stupet, er å lette på trykket.

3 Nå er det deres tur!

Neste punkt på lista er heller ikke en drivkraft i seg selv, men snarere en forklaring på fraværet av bremseklosser. I flere år, lenge før URE, synes jeg som skolemann å registrere at mange i den operative delen av Forsvaret mente at skolene slapp for billig. Mens den operative søylen ble kontinuerlig herjet med og endevendt av omstillingskåte politikere, fikk skolene surre med sitt, uten større forstyrrelse av noen art. For de av oss som jobbet i skolesektoren, synes vi derimot at også utdanningssystemet ble endret og reformert i et banka kjør, men sett fra utsiden har skolene tilsynelatende gått klar av tretti års omstillingsmani. Stabs- og krigsskolene har ligget der de ligger så lenge noen kan huske, mens garnisoner og operative hovedkvarter har kommet og gått: «krigsskolene er nesten slik de alltid har vært, godt plassert i hver sine byer».[vi] Fullstendig uten rot i egen forskning, har jeg altså en fornemmelse av at ganske mange i Forsvaret, også på de aller høyeste lønnstrinnene, har tenkt at: «Nå er det f…. meg skolenes tur!»

4 Bekjempe gold plating

Mens de tre ovennevnte grunnene er for blinde naturkrefter å regne, i den forstand at hva du omstiller i fra, og hva du omstiller til, ikke betyr noe, er den grunnen vi har kommet til nå av en litt annen karakter. Dette er den grunnen jeg tror de fleste av den uniformerte delen av Forsvarets toppledelse som var direkte involvert i reformarbeidet, vil henge URE på. Der er det en utbredt oppfatning, at om folk og organisasjoner får være for lenge i fred, vil de bli feite og dorske, og tillegge seg en hel rekke uvaner. Skal du få reaksjon og positiv utvikling i en organisasjon som ikke er profittmaksimerende, er budsjettkutt det eneste som duger. Tanken er at kutt og nedskjæringer er bra i seg selv. Det sporer til kreativ innsats. Det er som når man beskjærer sine roser. Ta de hardt, så blir de desto penere til sommeren. Problemet oppstår om man også benytter denne metoden overfor bikkja. Det er de som har forsøkt å avvenne hunden med både å spise og drikke. Men hver gang de har kommet nesten i mål, har bikkja en lei tendens til å daue, av en eller annen grunn.

5 Frykten for det ustyrlige

Den femte grunnen til URE, er at universitet og høgskoler i sin natur er uregjerlige og lite styrbare. Og sånn kan vi ikke ha det. I tråd med det jeg skrev over om gold plating, er det all grunn til å hindre folk i å styre seg selv. Om bukken blir for lenge alene med havresekken, vet vi hvordan det går.

Det har imidlertid vist seg umulig for byråkratene i Forsvarsdepartementet å danne seg et dekkende bilde av behovet for det uendelige antall kurs og fag som avholdes rundt omkring i Forsvarets verksteder, klasserom og skytebaner. Til det er Forsvarets samlede kompetansebehov for komplekst. Det kom godt til uttrykk under ekspedisjonssjef Kjersti Klæboes foredrag under Luftkrigsskolens lederskapsseminar høsten 2017. Hun var en av drivkreftene bak URE, og kunne opplyste forsamlingen om at det stedet hun selv har sin utdannelse i fra, Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, utsteder 6 ulike bachelorgrader til ca. 5000 studenter. Forsvaret derimot, som ikke hadde mer enn 700 studenter, tilbød hele 11 ulike bachelorgrader, noe som ifølge Klæboe er «utrulig høyt».[vii]

Her gikk imidlertid Klæboe en smule i ball. Hvor mange ulike typer bachelorgrader man har behov for, styres ikke av antall studenter, men av de jobbene studentene skal fylle når de er ferdige. Klæboe sammenlignet ikke bare pærer med epleskrotter, men sammenlignet to størrelser som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er som å si at det er rart at vi ikke kan spise spiker, siden de er så mye kortere enn gulrøtter.

Jeg skal ikke trøtte leseren med å fortelle hva slags jobber samfunnsvitere settes til, men Forsvarets graduerte studenter settes til arbeid som spenner over nesten hele det norske yrkesliv. Noen av dem lærer å fly kampfly, noen å seile ubåter, andre å lede soldater i felt, mens atter andre lærer seg logistikk, mekanikk eller ballistikk. Noen sitter sågar på hjemmekontor og skriver kritiske artikler om URE. At Forsvarets utdanningstilbud er bredere enn SV-fakultets, er altså som det må være. Men det er det bare de som ser utdanningssystemet nedenfra som ser. Ser du det ovenfra, fra jordvollen ved Glacisgata, ser du bare et ugjennomtrengelig rot.

Det gjelder for øvrig universitetssektoren mer generelt, som på sitt beste oppleves som et kreativt kaos. Man har ikke sjans til å få alt som foregår på et levende og velfungerende universitet inn på et ryddig organisasjonskart, ei heller forstå det, med mindre man selv har vokst opp i systemet. Den manglende oversikten, og frykten for hva frittgående akademikere kan finne på om de ikke blir sett i kortene, var formodentlig en viktig grunn til at FD røsket så hardt i den militære utdanningssektoren som de gjorde. «Her foregår det noe muffens! Vi vet ikke helt hva, men det gjør det helt sikkert.» Det er som med bonden som ikke stoler på at potetene gror uten tett oppfølging og kontroll, og røsker potetplantene opp ved jevne mellomrom for å sjekke at alt går skikkelig for seg.

For å være på den sikre siden, tok altså FD hele det akademiske dukkehuset og ristet det tomt for innhold. Og for at de som fortsatt klamret seg til veggene inne i dukkehuset skulle forstå alvoret, måtte det kuttes så de merket det. Tok man bare ostehøvelen i bruk, ville husets beboere skjene videre på gamle uvaner. Motorsag måtte til.

6 Det omvendte militærkuppet

En mer konspirativ tanke er at det ikke var frykten for gold plating, endeløse kosekollokvier og uproduktiv lediggang som gjorde at man kuttet i utdanningssektoren, men at man ville redusere friksjonen i departementet. Det er ingenting som er så utmattende og lite fruktbart for en byråkrat som å diskutere med en fagperson som mener noe annet enn det byråkratiet har bestemt seg for. Ekstra utmattende er det om vedkommende også har en hel masse argumenter. Derfor er det lurt å begrense den militære utdanningen til det som er tilstrekkelig for å gjøre jobben, slik at man ikke til stadighet støter borti folk som mener en hel masse om ting far above their paygrade.

Som det heter i Utdanningsreformens grunnlagsdokument, skal FHS derfor begrense seg til å gi: «tidsriktig og tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov.»[viii] FHS skal altså ikke tilby utdanning «på høyt internasjonalt nivå», som er kravet i Universitets- og høgskoleloven.[ix] Slikt blir folk bare opinionated av. Utdanningen skal begrenses til det tilstrekkelige, og baseres på den enkeltes kompetansebehov.

Da nåværende sjef for Forsvarets høgskole, og en annen av arkitektene bak URE, generalmajor Henning-A. Frantzen, sto på Oslo Militære Samfunds talestol i september 2020,[x] og utbasunerte at: «Vi skal være best på kunnskap om bruk av militærmakt. Det er kjernen i vårt oppdrag. Og dette skal vi gjøre i tråd med de kvalitetskrav som gjelder for utdanning i Norge» var det altså, om det hadde vært sant, et eklatant eksempel på mission creep. Eventuelt kan det ha vært et utslag av Stockholmssyndromet, hvor generalen har begynt å utvikle sympati for døgeniktene. Kanskje godt nok ikke er godt nok likevel?

Som kjent var mange amerikanske slaveeiere på 1800-tallet svært skeptiske til å lære slavene sine å lese. Man skulle tro at leseferdigheter kunne gjøre dem enda nyttigere for sine eiere, men farene ved mer enn «tilstrekkelig utdanning» var åpenbar: «Hvis du lærer den …. å lese bibelen, er det ingenting som vil holde ham tilbake. Han vil ønske å lære seg å skrive, og når det er gjort stikker han av. Om slaven har en slem eier, ønsker han seg en bedre. Om han har en snill eier, ønsker han seg friheten.» Slaver bør derfor styres med hård hånd, om ikke begynner de bare å innbille seg ting.

Vi skal selvfølgelig være forsiktige med å trekke analogien for langt, men kunnskapsrike ansatte kommer til en pris. De kan begynne å mene noe annet enn det de får beskjed om. I så henseende kan URE betraktes som siste ledd i det jeg i en annen sammenheng har kalt det omvendte militærkuppet.[xi] Skal du ta knekken på en ustyrlig profesjon, må du også gjøre noe med dens evne til å lese, skrive og tenke.

7 Militær antiintellektualisme

Dette syvende punktet har mange av de som svarte på min opprinnelige forespørsel også pekt på.

Det har alltid vært et drag av antiintellektualisme i Forsvaret, i hvert fall siden 1945. Boklig lærdom har lenge hatt noe suspekt over seg. Det dunster av lave sko og inneluft, og leder tankene i retning av delvise simulanter. Generalinspektøren for Sjøforsvaret Kjell Prytz skrev derfor i forordet til Jacob Børresens Kystmakt (1993) at: «Sjøoffiserer flest er mer praktisk enn teoretisk interessert fordi de har et praktisk yrke. Dersom de skriver, er det gjerne jordnært og har normalt et kortsiktig siktemål. Glødende interesse for å sette strategiske problemstillinger under debatt, hører derfor ikke til de mest fremtredende trekk ved den norske sjøoffisersstand.» Dette gjelder atskillig flere enn sjøoffiserer, men det spesielle i dette konkrete tilfellet, var at en av de mest antiintellektuelle sjøoffiserer av dem alle, Louise Dedichen, satt som sjef for FHS da URE ble iverksatt. Den som i prinsippet skulle ha kjempet hardest for den militære kompetanseutviklingens vilkår, hadde ingen synlig interesse for temaet. Det var som å ansette en stuegris som generalsekretær i Den Norske Turistforening. Du må regne med nedskjæringer.

Det er også en utbredt oppfatning, spesielt blant journalister og forsvarspolitikere, at det som gir forsvarsevne er ting som beveger seg, lager lyd og kan vises fram på Dagsrevyen. Stabsarbeid er derimot ufattelig kjeeeedelig, og jo mindre penger vi bruker på folk som tenker, sitter på kontor og står i klasserom, desto mer kan vi bruke på dem som kjører tanks, fly og båt.

8 Skjerpet militær antiintellektualisme

Den militære antiintellektualismen har lange historiske røtter. Så lange at sir William Francis Butler advarte mot at: «Den nasjonen som insisterer på å trekke et klart skille mellom folk som kan slåss og folk som kan tenke, risikerer å ende opp med å få sine kriger utkjempet av idioter og tenkningen utført av feiginger.»[xii]

De siste tiårene har imidlertid den militære antiintellektualismen her til lands fått enda et ben å stå på, nemlig akkreditering og akademisering. Det er utvilsomt et paradoks. Man skulle tro at ved å legge den nivådannende utdanningen i Forsvaret under universitets- og høyskoleloven og Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), så ville den teoretiske delen av den militære utdanning få økt betydning og anseelse, men slik har det ikke gått.

Det er grunn til å frykte at formelle studiepoeng og akkreditering har fått mange tidligere skolevenner til å mistenke at det som nå foregår på de militære skolene kun er knyttet til akademisk poengfangst og til å tilfredsstille NOKUT-krav som er fullstendig irrelevante for krig og Forsvarets operative behov. Forsvarets nivådannende utdanningssteder har blitt varmestuer for folk som skriver artikler som ingen leser, og forsker på ting som ingen bryr seg om. Akkrediteringskrav spiser profesjonskrav til frokost.

Det er ikke det minste rart om enkelte er skeptiske. Som vi finner i et nyss utkommet festskrift, ble de militære utdanningsstedene etter akkrediteringen en honningkrukke som tiltrakk seg folk som ikke var så fryktelig opptatt av hva Forsvaret egentlig trengte: «I løpet av 1990-tallet ble det gradvis tydeligere at det var nødvending å tenke nytt for å opprettholde en omfattende drift og sikre instituttets [IFS] eksistensgrunnlag […] Ved å knytte instituttet til Forsvarets utdanning fikk man større økonomisk trygghet ettersom antallet faste årsverk økte.»[xiii]

Det er imidlertid en misforståelse å tro at NOKUTs oppgave er å fylle de akkrediterte utdanningsløpene med for profesjonen irrelevant akademisk bim bam. NOKUTs rolle er snarere å hjelpe Forsvaret med å produsere den kompetansen Forsvaret tror de trenger. De skal hjelpe til med kvalitetssikring, ikke med innhold. Det er ingenting i veien for å studere til å bli verdenskjent konsertpianist på et akkreditert studium, eller til å bli en effektiv militær leder.

Dette er den åttende grunnen til URE – en stor misforståelse. Mange med makt og myndighet føler at de militære utdanningsløpene har blitt kuppet av folk uten Forsvarets beste for øye, og fylt pensum med en masse unyttig drit. Kutt det ned! Før sammenslåingen av de grenvise stabsskolene i 1995, var for eksempel en tur innom Stabsskolen som instruktør et helt vanlig trinn i en bratt oppadstigende Hær-karriere. Slik er det ikke lengre. Grenene sender kun unntaksvis sine beste menn og kvinner til skolene som lærere. De gjør langt bedre nytte for seg andre steder.

Skjebnen til Forsvarets institutt for Ledelse (FIL) er også illustrerende. Det ble formelt opprettet i januar 2002, men ble nedlagt alt i 2007. I mellom der hadde skolesenteret på Akershus kommet under NOKUTs akkrediteringsregime. Fram til akkrediteringen var ledelsesfagets plass i den militære utdanning too obvious for words. Etter akkrediteringen var det nær umulig å se hva Forsvaret skulle med ledelse, i hvert fall det egghodene på FIL hadde å tilby, og instituttet ble bokstavelig talt fjernet fra jordens overflate.

9 Outsourcing

En annen drivkraft bak URE som mange har pekt på, er troen på at sivil utdanning er bedre enn militær. Hvorfor ikke kjøpe kompetanse og utdanningen av folk som kan det? På papiret er det en god ide. Skal du bli tannlege i Forsvaret, vil pasientene helt sikkert sette pris på at du har en mastergrad fra Det odontologiske fakultet, og ikke er selvlært eller har noen kortere kurs i tannrøkt fra velferdskontoret på Bardufoss. Det samme gjelder folk som skal drive med økonomi, juss og sykepleie i Forsvaret. Det er utmerket om de har sin utdannelse fra de beste utdanningssteder i landet, som ikke er i Forsvaret.

Verre er det om du skal være troppssjef, bataljonssjef eller skvadronssjef. Da er det ikke like opplagt at den beste utdanning tilbys av andre enn Forsvaret. Tanken bak et årsstudium i ledelse og militære operasjoner er nok derfor noe jurister og medisinere ville hatt vanskeligheter med å akseptere.

På nettet finner vi følgende om årsstudium i ledelse og militære operasjoner: «Har du en sivil bachelor- eller mastergrad? Da kan du bygge på graden din med en ettårig offisersutdanning i ledelse og militære operasjoner. Du trenger ingen militær erfaring eller førstegangstjeneste for å søke […] Etter studiet er du garantert en relevant og spennende stilling på lavere ledernivå i Forsvaret.»[xiv] Er det mulig å se for seg en tannlege si noe slikt? At om du har en bachelorgrad i statsvitenskap, så slipper du med ett år på tannlegeskolen? Eller en jurist? «Det er ikke så farlig med det derre jusgreiene, bare du kan lese og skrive. Og det kan du sikkert, siden du alt har en bachelorgrad i religionsvitenskap».

Spørsmålet er: Hvordan i alle verden havnet Forsvaret i den situasjonen at vi synes det er greit å begrense utdanningstilbudet vårt til påbygg, og ikke lengre tilby grunnmuren, også for den kjerneaktiviteten ingen andre enn Forsvaret driver med? Hvor ble det av: profesjonsstolthet, «grundighet gir trygghet» og «resultater i verdensklasse»?[xv]Svaret ligger nok her: Krig? Get serious!

Det er også grunn til å tro at den egentlige regningen for de nye ettårsbroilerne går til forsvarsgrenene. De må formodentlig bruke av sitt eget budsjett for å tilføre de nye nok kompetanse til faktisk å kunne gjøre en jobb, selv om de skulle bli holdt i hånden av en tålmodig og overbærende OR. Hvor disse erfarne og robuste OR’ene skal komme fra, er det også vanskelig å se. Heller ikke praksisnær kompetanse og erfaring blir til gjennom dekreter og besvergelser alene.

Når den praktiske utdanningen er gjennomført, vil nok mange av årsstudiumsstudentene også ha fått det de kom for, litt på CV’en og litt i lommeboka, for deretter å forlate Forsvaret igjen. For en med bachelorgrad i afrikastudier eller en mastergrad i museologi og kulturarvstudier vil nok et opphold i «Kompani Kristoffersen» være et artig og opplevelsesrikt avbrekk, men neppe et blivende sted.

Og hvorfor skal vi stoppe med årsstudiet? Hvorfor ikke sette ut all utdanning til sivile? Hvorfor ikke sette ut hele Forsvaret til sivile? Jeg er sikker på at både Blackwater og Wagnergruppen kan være interessert. Og er overheaden stor nok, vil sikker også BI og Bjørknes kunne hive seg rundt.

10 De individer som var involvert

Om det er slik at bakgrunnen for, og gjennomføringen av Ordning for militært tilsatte (OMT) ikke kan forstås uten å se på de konkrete aktørene som var med i prosessen, gjelder kanskje det samme for URE? Kanskje hadde dagens utdanningsordning i Forsvaret sett helt annerledes ut om det satt noen andre i ledelsen for FHS og FD V da reformen ble gjennomført? For å bringe mer klarhet i det spørsmålet, kreves det imidlertid (mer) forskning, og jeg ønsker alle som vil søke om midler til å forske på URE lykke til. Er det noe vi trenger å vite mer om, er det hvordan prestisjeprosjekter går av sporet.

To ikke-forklaringer

Ingen av mine ti forklaringsvariabler har økonomi som drivkraft. Hvor stor del av forsvarsbudsjettet man vil bruke til utdanning og kompetanseutvikling, er ikke et økonomisk spørsmål, så rart det enn høres ut. Om Forsvaret brått måtte flytte en halv milliard, sier stedet de begynte å lete etter pengene noe om prioriteringen av hva som oppfattes som viktigst. Penger brukes som brekkstang, fordi økonomi er et universelt språk som skjærer igjennom alle kompliserte spørsmål som varm kniv i smør. Alle forstår at man ikke kan argumentere mot den lille gangetabellen. Alle må bøye seg for tall. Men gangetabellen mener ingen ting. Det er det de som bruker tabellen som gjør. Som kjent kan man ikke forstå en virksomhet, uansett størrelse og innhold, om man bare kan lese regneark.

OMT er heller ikke en av drivkreftene bak reformen. Det er åpenbart at etableringen av en ny kompetansesøyle måtte få konsekvenser for kompetanseutviklingen i Forsvaret, men ikke på hvilke måte. Det er ikke innlysende at to søyler koster nær halvparten av én. Man kunne snarere ha sagt at siden vi nå må ha dobbelt opp av alt, må vi også bruke mer på utdanning, ikke mindre.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen hadde nok mer rett enn han selv satte pris på da han i 2016 skrev at: «Min anbefaling var å vente med strukturelle endringer inntil Forsvaret har implementert ny militær ordning og erfaringer med denne var kartlagt. Regjeringen anbefaler imidlertid en omfattende omlegging av utdanningssystemet uten at erfaringer av ny militær ordning foreligger og tilsynelatende uten at konsekvensen av løsningen er grundig vurdert. Jeg er bekymret for at manglende konsekvensvurderinger kan bidra til et vel optimistisk innsparingspotensial innen utdanning.»[xvi] Som jeg var inne på over, har nok mange av de såkalte innsparingene blitt flyttet over til grenene, som selv må sørge for at de nyutdannede faktisk kan brukes til noe, og at de er en større fare for en potensiell fiende enn de er for seg selv og sine nærmeste.

Konklusjon

Forhåpentligvis er det mange som er uenige i mine ti punkter. Så uenige, at det kanskje kommer noen ned fra Sinai berg og forteller oss hva som egentlig lå bak Utdanningsreformen i Forsvaret. Det er lov å håpe.

Jeg understreker at ingenting av det dere finner i denne artikkelen er forskningsbasert. Artikkelen kan ikke settes på kontoen for meningsløs forskning for å tilfredsstille et eller annet diffust krav fra NOKUT. Til gjengjeld kan alt som står her avfeies som en bitter sutrepaves høyst private oppfatninger, og som derfor ikke fortjener annen oppmerksomhet fra folk i ledende stillinger enn lett hoderysting og hevede øyenbryn. Det er i så fall synd. De mer prinsipielle sidene ved militær kompetanseutvikling er for viktige til å overlates til selvlobotomerte og ryggløse medvindseilere og folk med varierende grad av kverulantparanoia.

I boka Battlegrounds: The Fight to Defend the Free World skriver general H.R. McMaster: «the greatest source of national strength is an educated populace».[xvii] Hvorfor er det annerledes for Forsvaret? Hvorfor er ikke et godt utdannet befals- og offiserskorps Forsvarets viktigste ressurs? Hvorfor startet man i så fall da reformprosessen med å tallfeste et konkret gevinstrealiseringsmål? Hvorfor startet man ikke med å kartlegge framtidens utdannings- og kompetansebehov, for deretter å se hva det ville koste, før man veide det opp mot Forsvarets andre behov og utgiftsposter? Hvorfor startet man ikke med en grundig analyse, slik at man hadde sluppet å løse ett problem med å skape et enda større?

Et så komplekst og langvarig fenomen som Forsvarets utdanningssystem, vil være et utmerket tema for en NOU, som kartlegger hvordan utdanningssystemet faktisk fungerer, hvorfor det ser ut som det gjør, og hvilke fremtidige behovdet skal dekke. En slik NOU ville mange ha interesse av å lese, ikke bare i Forsvaret og ikke bare i Norge. Utdanning er noe som angår mange, og i militær sammheng et felt som er omfattet av mye retorikk, mange meninger og mye synsing, men lite håndfast empiri.

Som tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen kan fortelle oss: «på spørsmålet om hvorfor reformer går galt, er svaret: Hvis ikke problemet er forstått, blir løsningen problemet.»[xviii] Man skal derfor ikke ta mange telefonene før man oppdager at både frustrasjonen og bekymringen er stor «ute i bruket», spesielt i de miljøene som sitter med regningen etter den såkalte gevinstrealiseringen, som var påskuddet for hele reformen. Og hvem er i stand til å bygge den militære kompetansen opp igjen, når behovet igjen melder seg? The U.S. Marine Corps? McKinsey?


Foto: Mads Suhr Pettersen / Forsvaret


[i] It’s the economy stupid! (stratagem.no)

[ii] Om du ønsker en god beskrivelse av gjennomføringen av URE og «Prosjekt ny høgskole», anbefales bacheloroppgaven til Jon Karsten Christensen, Edvard Rand Øyre og Thomas Syversen Flesvig «Endringsberedskap på Forsvarets høgskole: Tilstrekkelig ivaretatt?» Krigsskolen, 2019. Om du ønsker å beholde dine illusjoner, bør du imidlertid finne noe annet å lese. FHS Brage: Endringsberedskap på Forsvarets høgskole: Tilstrekkelig ivaretatt? (En kvalitativ studie av endringsberedskap i utdanningssystemet i Forsvaret) (unit.no)

[iii] Kyrre Wathne, «Hadde D-dagen vært like vellykket med en kvinnekvote på 30 prosent,» Morgenbladet 29. juni 2019, https://morgenbladet.no/ideer/2019/06/hadde-d-dagen-vaert-vellykket-med-en-kvinnekvote-pa-30-prosent-spor-kyrre-wathne.

[iv] Et gammeldags juleeventyr (stratagem.no)

[v] Agnar Kaarbø, Politisk lederskap, Beretninger fra statsrådskontorene. (Oslo: Cappelen Damm, (2018), s.140.

[vi] Anne-Margrete Bollmann, Hvordan vinner man en krig? (stratagem.no)

[vii] https://www.youtube.com/watch?v=CABmjhOdKvE

[viii] Prosjektmandat for utdanningsreformen, drøftet 20. januar 2017. Behandlet og godkjent av Dir. Tom Simonsen.

[ix] «Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler a) tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. b) utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.» Universitets- og høgskolelovens §1 (Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) - Lovdata)

[x] Podcast - Oslo Militære Samfund (oslomilsamfund.no) Se også Forsvarets høgskole årsrapport 2019 Styrets årsrapport FHS 2019.pdf

[xi] Harald Høiback, «Det omvendte militærkupp – en studie av militærprofesjonens vekst og fall», Nytt Norsk Tidsskrift 01/2020.

[xii] Harald Høiback, Forsvaret – Et kritisk blikk fra innsiden, (Oslo: Cappelen Damm, 2016).

[xiii] Helge Pharo et al. Historiker, strateg og brobygger – festskrift til Rolf Tamnes 70 år (Oslo: Pax, 2021), s.20.

[xiv] Årsstudium i ledelse og militære operasjoner - Forsvaret

[xv] Eirik Kristoffersens, Jegerånden – Å lede i fred, krise og krig (Oslo: Gyldendal, 2020), s.16 og s.11.

[xvi] «Forsvarssjefens kommentarer til regjeringens anbefaling om den videre utvikling av Forsvaret», Prop. 151 S 2015–2016) Kampkraft og bærekraft - Langtidsplan for forsvarssektoren.

[xvii] H.R. McMaster, Battlegrounds: The Fight to Defend the Free World (London: HarperCollins, 2020), s. 445.

[xviii] Kaarbø, Politisk lederskap, s.178.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.