You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Trenger vi Hæren?

Trenger vi Hæren?

. 5 min read

18. mars presenterte sjef Hæren sin analyse av landmaktens tilstand i Oslo Militære Samfund. Talen skapte politiske bølger og i starten av april fikk forsvarssjef Haakon-Bruun Hansen formelt oppdraget med å levere sitt fagmilitære innspill til regjerningen. Innspillet, med frist 8. oktober, vil stå som forsvarssjefens råd til ny langtidsplan for Forsvaret - som regjeringen skal legge frem våren 2020. Erfaringene fra forrige runde med langtidsplanlegging viser at det er i Hæren at utfordringene er aller størst. Samtidig står vi i dag overfor et endret trusselbilde, der cyber-aktivitet og elektronisk krigføring er faktorer som tidligere ikke har hatt en sentral rolle i forsvarsdebatten. Hvilke konsekvenser får dette for den tradisjonelle Hærens rolle og utvikling fremover?

I 2017 ble landmakten utredet separat fra langtidsplanen. Her fra debatt på Litteraturhuset, fra v. leder for VGs kommentaravdeling Frithjof Jacobsen, Seniorforsker Nina Græger, Brigader Arild Brandvik, Generalmajor Odin Johannessen og Professor Kjell Inge Bjerga. (Foto: Jostein Hestdal / Forsvaret)

Historisk viktig hær

At en landmaktsutredning for Hæren og Heimevernet ble skilt ut i et eget planverk i kjølvannet av forrige langtidsplan, viser at landmakten er den delen av forsvaret det er mest utfordrende å enes om. Mens det er tydelig at Norge satser tungt både på sjø og luft, er det på land utfordringene og meningssplittelsen er størst.

Tradisjonelt har Hæren vært bærebjelken i den norske forsvarsmodellen. Ved konvensjonell krigføring er det essensielt å kunne hindre – og overvinne – en fiende som trenger seg inn på en annen parts territorium. I Norge, som i de fleste andre stater, har vi derfor satset stort på å ha en troverdig landmakt. Argumentene for sistnevnte handler i stor grad om å utnytte den lokale kunnskapen våre soldater innehar, spesielt når det kommer til geografi. Hæren og Heimevernet har derfor utgjort kjernen i Norges territorielle forsvar, støttet av en luft- og sjømakt som i samspill har gitt et førstelinjeforsvar som har hatt som mål å stå imot et fiendtlig angrep inntil alliert hjelp har vært på plass.

Trusselbildet

I mandatet til forsvarssjefen heter det at den gjeldende langtidsplanen er en god plan som styrker Forsvaret, og at den kommende langtidsplanen skal bygge videre på denne. I tillegg skal den nye planen adressere utfordringene som er kommet til etter at arbeidet med gjeldende plan ble avsluttet. Her står forholdet til Russland sentralt. Dette ser vi tydelig ved at NATO retter større oppmerksomhet mot alliansens nordlige områder og prioriterer økt tilstedeværelse i nord. Samtidig har domenene «cyber» og «space» blitt viktige elementer for den totale forsvarsevnen. Dette understrekes også av forsvarssjefen, som har pekt på at varslingstidene har blitt kortere og at geografisk avstand gir mindre beskyttelse enn tidligere. Langtrekkende missiler, elektronisk krigføring og utvikling innenfor cyber-domenet er eksempler på sikkerhetsutfordringer Norge står overfor.

I etterretningstjenestens årlige trusselvurdering ”Fokus”, fremheves det også i 2019 at forholdet mellom Russland og Vesten forblir anspent. I rapporten slås det fast at Russland vil unngå militær konflikt med NATO, samtidig som de holder fast ved ambisjonen om å svekke både NATO og EU ved å spille medlemslandene opp mot hverandre. Virkemidlene de tar i bruk er sammensatte, og omfatter feilinformasjon og utnyttelse av det digitale rom. E-tjenesten trekker frem at enkelte cyber-operasjoner bærer preg av å være mer koordinerte og effektive enn tidligere. Russiske påvirkningsforsøk retter seg mot å undergrave politiske prosesser og å øke polariseringen innad i Europa og NATO. Adferden ser ikke ut til å påvirkes av gjentatte avsløringer. Samtidig som dette skjer, utvikles også aktiviteten. I tillegg til falske nyheter, etableres en voksende mengde redigerte nyhetssider som systematisk setter vestlige samfunn og verdier i et dårlig lys. Russland benytter seg altså av cyber-domenet til å hevde seg mot stater de konvensjonelt sett er underlegne.

En av utfordringene til Hæren er alliert forsterkning av styrker i Finnmark (FFI)

Trenger vi Hæren?

Det store spørsmålet i dette nye og utvidede trusselbildet er da om vi trenger en tradisjonell hær slik vi har blitt vant til å kjenne den. Ett av de store diskusjonstemaene i kjølvannet av forrige langtidsplan har vært behovet for dedikert helikopterstøtte til Hæren. Det politiske flertallet har besluttet å flytte den 339-skvadron som har gitt Hæren transporthelikopterstøtte fra Hærens kjerneområde i Indre Troms til Rygge i Østfold. Dette har utløst en polarisert debatt om satsningen på Hæren og Hærens muligheter til å forflytte seg i strid. Samtidig er også 2.bataljon på Skjold i Indre Troms vedtatt omgjort fra en stående avdeling til en mobiliseringsbataljon, og mange mener at dette svekker Hærens operative evne og troverdighet som et reelt element i invasjonsforsvaret. Et tredje stridstema har vært innfasingen av nye stridsvogner som erstatning for de aldrende stridsvognene Hæren i dag disponerer, og her har kritikerne pekt på at investeringsplanene ligger for langt frem i tid og bidrar til at vi reelt sett ikke har en operativ stridsvognstyrke til bruk i skarpe oppdrag. Parallelt med dette har vi foretatt store investeringer i en kampflyflåte bestående av 48 nye F-35 jagerfly, og investeringer i både fregatter og ubåter for å styrke Sjøforsvaret. Kritikerne av denne tankegangen mener at vi med disse prioriteringene har underminert Hæren på en måte som gjør at vi ikke har en hær som er i stand til å håndheve det territorielle forsvaret av Norge. Videre har vi sett at amerikanske soldater og utstyr er basert på rotasjonsbasis i Trøndelag og i Indre Troms. Dette har utløst en debatt om hvorvidt det er myndighetenes politikk å erstatte vår tradisjonelle hærstyrke med en NATO-styrke som skal ha i oppgave å ivareta det førstelinjeforsvaret som i henhold til norsk basepolitikk har vært forbeholdt norske styrker. Det vi imidlertid nå ser, er at både fagmilitære og politikere tar til orde for en oppbygning av Hæren, og dette ligger som et utgangspunkt for det arbeidet med en ny langtidsplan som nå er initiert.

Et viktig veivalg her er spørsmålet om hvor mye penger vi skal bruke på Forsvaret i tiden fremover. På NATO-toppmøtet i Wales i 2014 forpliktet NATO-landene seg til å bruke to prosent av BNP på forsvar innen 2024, og dette ligger som et utgangspunkt for neste langtidsplan. I FFIs innspill til ny langtidsplan, konkluderes det med at gjeldende langtidsplan har alvorlige operative mangler og blir dyrere å videreføre enn det tidligere beregninger har tydet på. Dette har igjen store konsekvenser for Forsvarets operative evne. I rapporten legges det vekt på at det må et betydelig økonomisk løft til dersom Norge skal kunne nå to-prosentmålet.

I kjølvannet av nåværende langtidsplan, har debatten i stor grad handlet om hvorvidt et mer selvhevdende og ekspansivt Russland vil kunne rulle inn over vår felles grense i nord. I tradisjonell forsvarspolitisk tenkning vil dette være et scenario det er mulig å se for seg. Men samtidig som debatten om Hæren raser i Norge, ruller russerne inn over landegrensene våre i virtuelle stridsvogner gjennom fiberkabler. Det er vi nødt til å forholde oss til, uten at det med det er sagt at vi ikke trenger en sterk hær også i fremtiden. Men den bør kanskje se annerledes ut enn det den gjør i dag. Og den bør kanskje bygges opp rundt en forutsetning om at vi fortsatt har en territoriell sikkerhetsgaranti gjennom NATO.


Foto: Øvelse i Sør-Varanger  (Jarl Van Sterkenburg/Forsvaret)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.