You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Trident Juncture og Russiske alarmøvelser, kan de sammenlignes?

Trident Juncture og Russiske alarmøvelser, kan de sammenlignes?

. 7 min read

Trident Juncture har vært planlagt siden 2015, bokstavelig talt i årevis. Det er satt opp et stort ad hoc apparat for planlegging og forberedelser, og hensynet til det sivile samfunnet og miljøet legger en hel del bånd på hva vi kan gjøre. Et spørsmål som følger av dette er om en slik nøye planlagt og forberedt øvelse virkelig forbereder oss på de korte varslingstidene som alle nyere trusselvurderinger nevner, og om vi legger kunstige bånd på handlefriheten til de øvende styrkene som reduserer øvingsutbyttet. Når det tar oss år å planlegge en øvelse, kan vi da reagere på de timene eller dagene som vi kan forvente at krigen vil gi oss? Og hvorfor skal vi bruke så mye ressurser på aktiviteter utenom «krigen»?

Russland har siden 2013 gjennomført såkalte «Snap exercises», eller alarmøvelser: Avdelinger får – etter sigende helt uten forhåndsvarsel i oppdrag å stille ut klar til strid. Fire til seks av disse har vært gjennomført på militærdistriktsnivå[1], det vil si at utvalgte avdelinger[2]og ledelses- og støtteapparatet i hvert militærdistrikt har vært øvd slik ca en gang i året. Ytelsene blir vurdert og evaluert. I de siste årene har det vært et moment på disse øvelsene å forflytte de øvende avdelingene langt fra sitt eget baseområde, og sette dem inn på det som kalles «ukjente øvingsområder», det vil si skyte- og øvingsfelt hvor avdelingene ikke driver sin daglige utdanning, trening og øving.

Selv om denne formen for øvelser kom i gang etter at Sergej Shojgu overtok som forsvarsminister, springer øvelsesformen rett ut av ambisjonene i den russiske forsvarsreformen som ble startet av hans forgjenger Anatolij Serdjukov fra 2008. Serdjukovs uttalte mål var å endelig avvikle den sovjetiske mobiliseringshæren og erstatte denne med utelukkende stående styrker med kort reaksjonstid. I prinsippet skulle alle kampavdelinger stå på en times beredskap. Dette viste seg i virkeligheten å være litt for optimistisk, særlig når førstegangstjenestens lengde samtidig ble redusert til tolv måneder. I praksis er det i dag bare en del av hver selvstendige avdeling som er på tilnærmet så kort beredskap.  

Spansk M113 ingeniørvogn, Pizarro IFV og Büffel ARV, fra avdelingen GTMZ “Lepanto" (Johannes Maximilian Schnell / Forsvaret)

Det er neppe tvil om at disse kontrolløvelsene har vært en viktig drivkraft i den omfattende forsvarsreformen. Skal vi dømme ut fra vellykkede russiske operasjoner fra og med 2014, hvor hurtighet og overraskelse har spilt en viktig rolle, for eksempel på Krim, har Russland kommet langt på vei med å nå målene om høyere reaksjonsevne. Den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov har gitt erfaringene fra øvelsene i 2013 og -14 æren for at deployeringen av en russisk luftstyrke med støtteapparat, luftvern og et robust baseforsvarselement til Syria høsten 2015 gikk så raskt og effektivt som den gjorde – en deployering som nok overrasket både russiske og utenlandske militæranalytikere. En bonus er at det går an å argumentere for at slike uvarslede beredskapstester ikke er øvelser i Wien-dokumentets forstand, og dermed ikke er meldepliktige. (NATO er ikke enig i en slik tolkning.)

Denne i hvert fall tilsynelatende uavhengigheten fra detaljert, nitidig og tidkrevende planlegging er sannsynligvis en speiling av Russlands tradisjonelle tilnærming til militær planlegging og ledelse av operasjoner. Denne har handlet om å sette sammen manøvere ut fra innlærte driller, og taktisk kreativitet har ikke nødvendigvis vært like høyt verdsatt på lavere nivå.

Overfladisk sett kan det få en til å lure på en øvelse som utøves etter et manus og som har vært forberedt i over tre år virkelig får testet og utprøvd våre og våre alliertes reelle evne til å nå fram til og kjempe i et operasjonsområde i Norge. Vil vi greie å slåss på ordentlig i kveld, når vi har planlagt og forberedt oss i årevis for å lekeslåss i to uker i november?

Nå er det slik at russiske forsvarsanalytikere har stilt seg tvilende til realismen i disse øvelsene – det er ikke umulig at stabene og avdelingene har fått en «heads up», og når de har blitt til en årlig foreteelse er det klart at de forbereder seg på slike øvelser. Det ser også ut til at disse øvelsene etter hvert har blitt en del av Russlands avskrekkende strategiske kommunikasjon, akkurat som Trident Juncture er det for NATO, og da er det klart at ingen er interessert i at de skal mislykkes.

I tillegg til de uvarslede øvelsene, gjennomfører også russerne store øvelser med jevne mellomrom. Disse har gått på omgang mellom de fire militærdistriktene fra år til år, med øvelse Zapad, «Vest», i Vestlige militærdistrikt i fjor, og nå i år Øvelse Vostok-18, «Øst», i østlige militærdistrikt. I tillegg til militærdistriktene har også det sentrale kommando- og kontrollapparatet og utvalgte avdelinger som er direkte underlagt sentral kommando, for eksempel luftlandestyrker og strategisk lufttransport, blitt testet på disse øvelsene.

I forkant av øvelse Vostok-18 har forskjellige logistiske operasjoner og forberedelser foregått i flere uker, slik at også evne til styrkeoppbygging og mobilisering har blitt testet, om enn i en langt mindre skala enn i det gamle sovjetiske systemet. For eksempel ble det kalt inn reservister som tok gamle stridsvogner ut fra mobiliseringslagre, satte dem i operativ stand og ekspederte dem av gårde til mottagende avdelinger.

Disse store øvelsene ligner dermed både i skala og konsept mer på Trident Juncture enn det alarmøvelsene gjør. Slik sett vil det være rimeligere å sammenligne med de årlige storøvelsene på militærdistriktsnivå.  Og i forkant av disse har russiske militære sjefer hatt minst fire år på seg til å planlegge, ettersom de vet når den kommer.

Mye av forberedelsene til Trident Juncture handler om å redusere skadene på miljøet og til å forberede sivilbefolkningen. Det har vært holdt folkemøter og det informeres jevnt og trutt gjennom alle slags media for å forberede befolkningen på øvelsen som kommer, med stor tilstedeværelse av soldater, militære kjøretøy på vegene og alt annet som følger med. Det går an å argumentere for at dette er med på å skape kunstige begrensninger som vi ikke ville lagt på oss selv og allierte i krise og krig.

Her slipper nok russerne litt billig, siden de både har enorme øvingsfelt i helt øde områder, og har mindre tradisjon for å ta hensyn til sivile bekymringer enn vi har. De 300 000 soldatene som angivelig deltok på Øvelse Vostok-18 var aldri samlet på samme sted eller i samme stridsfelt. I realiteten bestod øvelsen av en rekke mer eller mindre uavhengige taktiske hendelser som foregikk i forskjellige øvingsfelt, med inntil et par tusen kilometers avstand fra hverandre. Det største enkeltmomentet, sammenlignbart med «Stridsfasen» i Trident Juncture, med ca 25 000 soldater i spill, foregikk i Tsugol-feltet, som ligger helt uforstyrret av sivil bebyggelse og trafikk i et øde steppelandskap 650 kilometer øst for Bajkalsjøen.

Britiske Viking APV fra Royal Marines kjører av Fransk EDA-R-klasse landgangsfartøy (Forsvaret)

Trident Juncture vil derimot foregå midt i et Norge som helst skal fortsette å fungere tilnærmet som normalt. Vi må forvente at et moderne stridsmiljø, enten vi skal slåss utenlands eller hjemme i Norge vil ha et betydelig innslag av sivile. Og vi har som et premiss for måten vi slåss på at sivilbefolkningen skal rammes minst mulig av følgeskader. Slik sett er det ikke bare et øvingsteknisk moment å bruke tid og krefter på sivil-militære forbindelser. Det vil være et moment om krigen kommer også.

Å bygge gjensidig respekt mellom Forsvaret og sivilbefolkningen er også av avgjørende betydning for totalforsvaret. Når vi tar med i betraktningen at å undergrave tilliten til statlige myndigheter og særlig til Forsvaret er en av de mange virkemidlene som gjerne ramses opp under den populære, men diffuse «hybridkrigs»-paraplyen, er det klart at å ta seg god tid til å forberede det sivile samfunnet på militærøvelser og begrense unødvendige ulemper for sivilbefolkningen og skadevirkninger på miljøet en god ting. Grensen mellom hva vi må gjøre av øvingstekniske årsaker i fredstid og hva vi kan la være å gjøre i en styrkeoppbyggingsfase i krise eller i krig er kanskje ikke så krystallklar allikevel.

Så må vi også ta inn over oss at Trident Juncture – med to allierte korps på norsk jord – gir oss en pekepinn på hva som kreves for å forflytte store allierte styrker hit, og slik sett viser fram hva vi kan ha å slåss med uker og måneder etter starten på en konflikt på norsk jord. Å sammenligne de russiske alarmøvelsene med Trident Juncture er derfor som jeg har vært inne på å sammenligne epler og appelsiner. Den er slett ikke en test på hva vi har å slåss med i kveld. Trident Juncture tester hovedkvarterene, logistikken og gir våre allierte verdifull erfaring med norsk geografi og klima.  

Skal vi derimot teste det vi har å slåss med i kveld, må det gjøres i et annet format, et som ligner mere på de russiske alarmøvelsene. Vi må øve de små styrkene vi har, stående og hurtig mobiliserbare – spesialstyrkene, brigaden, flystasjonene, sjøforsvarets enheter og heimevernsdistriktene. Hæren har gjennomført slike uforberedte øvelser med flytting av styrker fra Troms til Finnmark i noen år. Og det er sikkert flere lesere som husker uvarslede tacevals og klar flystasjon-øvelser. Om det er penger igjen etter Trident Juncture kan det kanskje være en ide for Luftforsvaret å prøve å sette en av sine kampbaser på krigsfot uten forhåndsvarsling, for konseptet om fredsbaser er vel forlatt?

Denne artikkelen ble først publisert i Luftled og gjengis med tillatelse fra redaksjonen.

Foto: Amanda Fjeld / Forsvaret - Finsk F-18 på Ørlandet


[1]Det russiske forsvaret har fire territorielt inndelte militærdistrikter: Vestlige, Sørlige, Sentrale og Østlige, samt Nordflåten, som i alt annet enn navnet i praksis er et femte militærdistrikt. Militærdistriktene er fellesoperative, med underlagte land- luft og sjøstyrker.  

[2]Selv om det russiske Forsvarsdepartementet som regel oppgir hele KOP for militærdistriktet som deltagere på disse øvelsene, har det nok i realiteten vært utvalgte (beredskaps)avdelinger som faktisk har øvd.  


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.