Ved semesterstart i januar 2019 var det én kadett som uteble. Etter lang betenkningstid, hadde Anne Berit tatt avgjørelsen om å slutte på Krigsskolen. I løpet av sine 36 måneder i Forsvaret, har seksuell trakassering og overgrep gjort at hun har vært nødt til å sette foten ned ved flere anledninger. Anne Berit har fortsatt å varsle og sagt fra de gangene hun har opplevd å bli utsatt for trakassering, til tross belastningen det medførte.

Arbeidstilsynet definerer varsling som når «en arbeidstaker sier i fra om mulige kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass til noen som har mulighet til å gjøre noe med forholdet». Temaet ble belyst med stor medieinteresse og engasjement under #metoo-kampanjen høsten 2017, og kom enda nærmere oss i Forsvaret ved juletider 2018. Da publiserte Forsvarets Forum historier fra kvinner som brøt tausheten, og mørke tall fra MOST-undersøkelsen sjokkerte (Mobbing og Seksuell Trakassering). Flere turte endelig å sette ord på opplevelser en i aller høyeste grad kan kalle «kritikkverdige forhold». Anne Berit gjorde også det.

En har to valg når man opplever å bli behandlet urett. Enten så kan man velge å tie, eller så kan man si fra til noen rundt seg. Det oppfordres til sistnevnte; til å si fra, stå frem og snakke høyt. Det kan være utfordrende. Anne Berit valgte å si fra, og varslet til side- og overordnede. Hun har gjenfortalt hendelser hun aller helst vil glemme til kullansvarlige ved befalsskolen og Krigsskolen, rådgivere, veiledere, psykologer og Militærpolitiet. Slik gjenfortelling krever mye mot, og det krever en organisasjon som evner å ta vare på varsleren i ettertid.

Psykolog Jøri Horverak skrev tidligere i år en artikkel som fokuserte på ivaretakelsen av varslere. Hun viste til en studie fra Nederland hvor 85 % av de intervjuede varslerne slet med angst og depresjon. Bakgrunnene for de psykiske lidelsene divergerer, men det er enighet om at det å varsle om noe så alvorlig som seksuell trakassering og overgrep oppleves som en stor påkjenning. Anne Berit utviklet også, i samsvar med artikkelen, stressreaksjoner som et resultat av trakasseringen og varslingen i etterkant. I tillegg vil ikke varsleren på forhånd kunne vite hvordan, eller i hvilken grad, det hele blir oppfattet. En slik usikkerhet kan også øke terskelen for å si fra.

Høy terskel eller ei, så fortsetter Forsvaret å oppmuntre til å varsle. Vi er avhengig av at terskelen senkes, og at kvaliteten på etterarbeidet og håndteringen økes. Dette fordi organisasjonen tvilsomt vil evne å identifisere trakassering, dersom de som står med valget velger å tie. Med det bør vi sørge for at de som velger å varsle, forstår at det de gjør er viktig og riktig uavhengig av alvorlighetsgrad. Historien til Anne Berit, sammen med andre forsvarsansatte kvinnene som har sagt fra, er viktige for at Forsvaret skal få iverksatt effektfulle og konkrete tiltak mot seksuell trakassering.

Å være mentalt robust er en forutsetning ved utdanningen på Krigsskolen. Anne Berit tror bevisstheten rundt dette kan bidra til at flere ikke snakker høyt om hva de har opplevd, i frykt for  å fremstå svak. Dette samsvarer med Horverak som peker på hvordan varslere «frykter direkte og indirekte represalier». Den mentale belastningen en opplever når en velger å varsle kan over tid bli uutholdelig. Spesielt om en varsler flere ganger, og over tid. Det ble det for Anne Berit, som til slutt valgte å ta vare på egen psykisk helse og sa fra seg plassen ved Krigsskolen.

Hvordan skal vi unngå at dette skjer igjen? Snakker vi nok om det ved Forsvarets Høgskole? Sørger vi for at mottakerne, de kommende offiserene, faktisk forstår budskapet? Evner vi å oppfordre til fremtidig varsling, samtidig som vi ivaretar de som faktisk våger å varsle? Klarer FHS å utdanne morgendagens offiserer, som både er gode på feltet sitt, gode til å håndtere innkommende varsler og som uredde velger å varsle når kritikkverdige forhold forekommer?

Utfallet av historiene vi har hørt, viser at vi i dag ikke gjør det. Anne Berit ser nå fremover med ny utdanningsretning og ny leilighet med sin samboer, og deres felles hund. Hennes historie fikk ikke et ønsket utfall for noen, men det er en av flere historier vi er nødt til å høre for å lære av. Hun evnet å ta vare på seg selv i en organisasjon som opererer etter mantraet: "Løs oppdraget - ta vare på dine soldater”. Vi skal lære av hvordan hun uredd varslet gjentatte ganger, og sto opp for seg selv og egne verdier til tross for en organisasjon som ikke evnet å skape endringer når møtt med kritikkverdige forhold.


Visste du at du kan rapportere inn uønskede hendelser i Forsvaret sin egen mobilapp, Forsvaret Rapp?
Les mer her: https://forsvaret.no/hjelp/hms-rapportering


Foto: Forsvarets Forum


Artikkelen er publisert i Dogwatch Sommer 2019