Samtidig som toneangivende stemmer i europeiske tenketanker tilsynelatende blir mer og mer frustrert over det lave tempoet i Tysklands utenriks- og sikkerhetspolitiske utvikling, har det tysk-norske forsvarssamarbeidet tatt store steg i 2023. Det er en forsvarspolitisk klok vurdering av Norge.
Etter Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 har Tyskland startet en storstilt omstilling av sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. Allerede den 27. februar, tre dager etter invasjonen, varslet Olaf Scholz at Europa stod ved et vannskille – et Zeitenwende. Kansleren lovet at Tyskland skulle ta mer ansvar for sin egen og Europas sikkerhet – at flyene skulle fly, at skipene skulle være stridsdyktige og at soldatene skulle være optimalt utstyrt for oppdragene sine.
Men Scholz innrømmet også at å investere mer i sikkerhet ville bli en monumental utfordring. Det ville bli kostbart, og allerede i talen lanserte Scholz et eget fond til forsvaret på 100 milliarder euro. Talen, og beslutningen om en betydelig bevilgning til forsvaret, var ikke forankret i verken regjeringen eller det sosialdemokratiske partiet, og mange ble tatt på sengen da Scholz mer eller mindre på egenhånd lanserte Zeitenwende og fondet den februardagen i 2022.
Jeg har med noen grad av forundring fulgt tenketankdebatten i Europa om Tysklands Zeitenwende siden vinteren 2022. Tross lovnadene fra den tyske kansleren har ordskiftet vært hardt og det virker å være en unison enighet om at Tyskland ikke gjør nok og at det går for sakte. Noen har hevdet at eksisterende begrensinger og ineffektive strategier har hindret fremgang, andre at Tyskland mangler evne til nasjonal fremoverrettet strategisk tenkning. Det har blitt påpekt at Zeitenwende er ubalansert og utilstrekkelig, og at lite tyder på at Scholz’ tale har bidratt til den radikale endringen den lovet. Jeg forstår at eksperter i tenketankmiljøene har til hensikt å kritisere for å promotere. At de ønsker å benytte momentet til å presse tyskerne til å gjøre enda mer, enda raskere. Enkelte allierte land har nok også vært frustrert, særlig da godkjenningen av donasjoner av Leopard 2 stridsvogner til Ukraina dro ut i tid. Allikevel er det merkverdig at Tyskland, landet som har tatt enorme steg siden krigen brøt ut, blir utsatt for såpass mye kritikk (og på grensen til sinne) fra eksperter som ønsker dem og Europa godt.
Nær og noe fjernere historie kan muligens forklare både indignasjonen og min forundring over den. Det siste først: det tyske folket og deres politikeres aversjon mot økt militarisering er forståelig all den tid landet har vært ansvarlig for to verdenskriger. Det er tross alt kun litt over 30 år siden Berlinmuren falt og Tysklands tilnærming til forsvaret har vært nær pasifistisk siden. Samtidig har landets nærere historie gitt grunn til frustrasjon for de som følger tysk politikk tett. Merkels omtrent dogmatiske forhold til ‘Wandel durch Handel’ i relasjonen til Putins Russland har stått seg ekstremt dårlig selv om advarslene kom lenge før 2022. Tysk-russisk handel med gass via Østersjøen er naturlig nok lagt på historiens skraphaug.
Interessant nok har de mest kritiske diskusjonene rundt Tysklands Zeitenwende bare i begrenset grad nådd Norge. Her hjemme har forsvarsministeren hyllet Tysklands utvikling i en kronikk i Aftenposten, Norge har inngått en avtale om kjøp av 54 Leopard 2A7 stridsvogner, og den lenge planlagte byggingen av nye ubåter har blitt igangsatt ved ThyssenKrupps verft i Kiel. Alt dette i tråd med Hurdalsplattformen som la opp til å styrke samarbeidet med Tyskland. Også medlemmene av forsvarskommisjonen har grunn til å være fornøyd all den tid deres rapport konkluderte med at Norge burde prioritere å styrke det tysk-norske forsvarssamarbeidet betraktelig i årene som kommer.
Så hvorfor er det klokt og riktig å gå videre med styrkingen av det tysk-norske forsvarssamarbeidet? For det første er det åpenbare industrielle fordeler, noe som viser seg i de felles anskaffelsene som gjøres. For Norge er det slett ikke ubetydelig at ubåtene som produseres i årene fremover skal utstyres med Naval Strike Missile fra Kongsberg. På en rekke andre områder er det også tydelige intensjoner om samarbeid og dette vil tjene Norge godt all den tid Tyskland er en viktig europeisk aktør innen materiellsamarbeid og teknologiutvikling.
Men når Tyskland nå er i prosess med sikte på å styrke forsvaret betraktelig, kan en også forvente at det er rom for å tiltrekke seg deres oppmerksomhet gjennom å tydelig søke tettere operasjonelt samarbeid. Tyskerne er lydhøre ovenfor Norge på en rekke områder, også knyttet til organisering og personellutfordringer. Rekruttering, og i noen tilfeller det å få tyskere til å ville bære uniform i det hele tatt, er en utfordring der Tyskland ser til Norge for inspirasjon og råd. Debatten om å gjeninnføre verneplikten går også sin gang i møte med personellutfordringene Bundeswehr står ovenfor.
De to landene har allerede et nært forhold på hærsiden, og i luften er det gode muligheter for økt samarbeid. Tyskernes anskaffelser av P-8 Poseidon maritime overvåkningsfly og F35 styrker mulighetene for interoperabilitet i Norges nærområder. I sammenheng med bidragene fra luften vil jeg allikevel vil jeg trekke frem det maritime domenet som et stort mulighetsrom for det tysk-norske samarbeidet. Samarbeidet er allerede godt, men alle indikasjoner peker i retning av at også Tyskland ønsker å styrke dette betraktelig i tiden fremover.
Norge og Tyskland deler langt på vei strategisk utsyn og ser likt – og med bekymring – på utsatt maritim infrastruktur, særlig olje- og gassinstallasjoner, og de økende spenningene i Arktis. Her kan Norge også gå foran som et eksempel for tyske stryker og Tyskland har vist stor interesse for å bidra. Tyskland har allerede stilt opp med maritim overvåkning med Norge som premissleverandør. Dette er tett knyttet til energispørsmål ettersom Tyskland har lagt ned sine atomkraftverk og nå er svært avhengig av norsk gass. I 2022 kom over 30 prosent av tyskernes gassforbruk via utenlandsforbindelsen med Norge. Norge og Tyskland har nylig signert to erklæringer om tettere samarbeid innenfor klima, fornybar energi og grønn industri, noe som må sees i sammenheng også med det stadig tettere forsvarspolitiske samarbeidet.
Et viktig strategisk element her er hvordan Tyskland, Norge og øvrige NATO-allierte ser på havområdene rundt seg. Tyskland er særlig opptatt av Østersjøen, men har vist interesse for å operere lenger nord. Norge har selvsagt et utsyn som strekker seg langt nord. Både P8-flyene og ubåtene er svært kapable til å dekke store havområder, og fra et operasjonelt perspektiv – både i fredstid og i krise – er det naturlig for tyskerne å se Østersjøen i sammenheng med Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Det er av strategisk interesse i begge landene, og i NATO for øvrig, at disse nordlige havområdene ses i sammenheng. I motsetning til andre viktige allierte, særlig britene, fremstår også tyskerne som mer lydhøre overfor norske sensitiviteter. Dette gjelder særlig jo lenger nord vi kommer.
Det kan etter hvert også komme en ny debatt om dybden i samarbeidet. Vi snakker ofte om interoperabilitet mellom allierte land. I Tyskland snakkes det også mer om utskiftbarhet (fra interchangeability) enn i andre NATO-land. Ikke bare skal styrker fra forskjellige land kunne operere sammen, men de skal også kunne operere hverandres utsyr ved at personell fra ett land skal kunne gå direkte inn styrkene til et annet. Dette er langt mer kontroversielt, men gitt at Tyskland sliter med personellmangel og rekruttering er det logisk sett fra Berlin. Tyskerne tenker her særlig på sitt ambisiøse bidrag til NATOs østflanke i Litauen, men dette er allikevel et interessant tankeeksperiment gitt at Norge og Tyskland har mye materiell til felles: ubåter som kommer på plass om noen år, Leopard 2A7 stridsvogner, P8 Poseidon overvåkningsfly, og etter hvert F35 for å nevne noe.
Alt dette betyr ikke at det ikke er store spørsmål knyttet til den videre utviklingen. Opinionen i Tyskland har ikke lagt seg på Scholz’ linje fra februar 2022, politikken utformes stadig uten stor grad av konsensus, og Bundeswehr står ovenfor store strategiske, personellmessige og utstyrsrelaterte utfordringer for å lykkes med den store endringen som er lovet. Landet er stadig blant de som ikke når opp til NATOs to-prosentmål, og estimatet for 2023 et at Tyskland lander på 1,57 prosent av GDP brukt på forsvaret. I tillegg er høyrepopulistiske Alternativ für Detuschland (AfD) i ferd med å etablere seg på 20-tallet i nasjonale meningsmålinger. Særlig deres nærmest vennlige holdning til Putins Russland vil kunne utfordre Tysklands rolle som nær alliert for Norge dersom partiet fortsetter veksten og øker sin makt i tysk politikk.
Men politiske kamper vil alltid utkjempes med uavklart utfall. Uansett er Tyskland en stor og viktig alliert der det er store muligheter for gradvis utvidelse av samarbeidet. Landet når stadig ikke andre allierte som USA og Storbritannia til anklene militært. Men når deres nye forsvar utvikles er det klokt å vise interesse og fordype samarbeidet, særlig innenfor det maritime domenet. På noen områder fremstår Tyskland som en mer forsiktig, men også pragmatisk, forsvarspolitisk aktør og alliert. På den måten kan landet også fremstå som mer lydhøre enn andre europeiske allierte, noe som er til fordel for et lite land som Norge. Derfor er det riktig å benytte utviklingen som har skutt fart siden Scholz’ tale i februar til å fordype samarbeidet. Det kan vise seg å tjene Norge godt å gå denne veien heller enn å klage høylytt og polemisk på at det ikke går fort nok.
Foto: Regjeringen.no
