You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Vold og identitet: Hva Ukrainas frikorps forteller om farene ved identitetspolitikk

Vold og identitet: Hva Ukrainas frikorps forteller om farene ved identitetspolitikk

. 6 min read

Som 25-åring var Maksym Isjtsjuk han ferdig med studiene og sluttet seg til protestene på Maidan-plassen i Kiev i januar 2014. «Da [president] Janukovitsjs spesialpoliti begynte å skyte på oss, ble det klart, at mye stod på spill.» På bildene han viser meg, står en muskuløs ung mann og smiler beskjemmet. «Det høres kanskje tåpelig ut, men jeg opplevde, at det handlet om vår frihet.» Kjæresten, journaliststudenten Khrystyna Melnyk, var også til stede på Maidan-plassen. «Vi trodde, at vi levde i et europeisk land, men staten beskyttet oss ikke. Vi måtte gjøre det selv.»

Maksym tok del i kampene på Maidan-plassen. Han hadde aldri tenkt seg å bli soldat, men våren 2014 var landet preget av maktvakuum og handlingslammelse. En venn var stasjonert på Krim da russerne invaderte. «Han ringte og ringte, men fikk ingen ordrer fra Kiev, så det endte med at de overga seg.» Da krigen brøt ut i 2014, var Ukrainas hær på knærne etter tiår med forsømmelse. Myndighetene var urolige om å bruke hæren mot sivile militser skade Ukraina i internasjonal opinion. Hærstaben foreslo da å etablere ukrainske frikorps for å bekjempe prorussiske frikorps i øst. Dusinvis av slike paramilitære bataljoner oppstod i tiden etter Maidan. De hadde navn som Azov, Ajdar, Dnipro og Odessa Storm.

Sistnevnte ble startet av medlemmer fra Odessas politistyrke og hadde i 2014 påtatt seg å ivareta sikkerheten i byen. Maksym var til stede på Det greske torget og deltok i gatekamper som 2. mai 2014 førte til at 42 pro-russiske demonstranter brant inne, men «da jeg kom til fagforeningsbygningen, var huset alt påtent. Vi bygget en rampe slik at vi kunne komme opp til vinduene. Jeg forsøkte å komme meg opp for å redde de der inne, men røyken gjorde det umulig. Det er trist at folk på begge sider døde. De ble brukt uten at de forstod det selv».

Det er trist at folk på begge sider døde. De ble brukt uten at de forstod det selv.

Maksym vendte tilbake til frikorpset. «Det er viktig å huske at vi da trodde opprøret i øst var et politioppdrag. Frikorpsene ble sendt inn først i håp om å unngå en militær konflikt med Russland. Bataljonen var da 200–300 mann og ble sendt av gårde uten tunge våpen.  20. august 2014 stod bataljonen i landsbyen Georgiivka, ti kilometer utenfor Luhansk da de plutselig støtte på tungt artilleri og, etter hvert, den russiske hæren.

«Det var første gang jeg så fienden. De forsøkte å knuse oss i en knipetangsmanøver, men vi bet oss fast og holdt stillingen. Ukrainske medier rapporterte om trefningen i detalj med kart, men Maksym forteller at på bakken visste du knapt hva som foregikk hundre meter borte. Han viser bilder av smilende soldater som poserer med ødelagt russisk materiell. Et skittent lagerbygg tjener som sovesal. En offiser gir ordre i full ghilliedrakt. Han ser ut som ei tue i skogen. Unge menn poserer i uniform og joggesko.

Men krigens realiteter har en tendens til å dempe entusiasmen. Da jeg spør om hva han tenker om tiden da han kjempet ved Luhansk, får ansiktet et smertefylt drag. «Jeg savner det enkle livet ved fronten, men jeg ønsker meg ikke tilbake.» Han la senere til: «Jeg gjorde ingen ting jeg vil beskrive som heroisk». Da jeg spør om flere detaljer, biter han: «Du er en turist, du vet ingen ting om krig. Du spør som om du vet, men du vet ingen ting. Du er en kikker».

Siden det farlige året 2014 har enkelte av frikorpsene blitt innlemmet i det ukrainske heimevernet, men ikke alle. Til tross for internasjonal kritikk om at enkelte av frikorpsene har høyreradikale og fascister i sine rekker, har prosessen gått tregt. Dette er delvis fordi frikorpsene er populære. De består av unge menn som var villige til å ofre seg da den ukrainske staten sviktet. Sendrektigheten skyldes sannsynligvis også at frikorpsene er «billige». Soldatene krever ikke pensjon, og de er villig til å kjempe.

Hvorfor ser vi nye gruppeidentiteter vokse frem, og hvorfor er de så sinte?

Hvorfor ser vi nye gruppeidentiteter vokse frem, og hvorfor er de så sinte? Den psykologiske forklaringen påpeke at de fleste ‘individer’ lever i dårlig konstruerte sosiale og politiske felleskap og i stater med svekket samhold. Dette svekker omgivelsene, som forsikrer et menneske om deres selvrespekt og egenverdi, utilfredsstillende erstattet av positiv feedback på sosiale medier. Kombinasjonen av økt selvbevissthet, fragmentering og brustne framtidsutsikter bereder grunnen for hva Hanna Arendt kalte «negativ solidaritet» – en sint følelse av å ha lidd urett.

Kollasjen består av private bilder tatt av Maksym Isjtsjuk og gjengitt med tillatelse via Asle Toje. 

Pankaj Mishra nøster i dette i boka Raseriets tidsalder (2017). Han hevder at den demokratiske revolusjonen i 1990-årene og «globaliseringen av individualismens kultur» skapte økt oppmerksomhet om diskriminering innenfor et stadig bredere spektrum. Han påpeker at de politiske følgene av «revolusjonær individualisme» har vært blandede. Dette kom dels av at løftet om endeløs økonomisk vekst og privat velstand ikke ble oppnådd, dels av at gamle maktforhold er erstattet av ydmykende nye hierarkier.

Mens enkelte hevder at det var venstresiden som slapp løs dette monsteret gjennom å applaudere minoriteters identitetspolitikk, mener Mishra, at motoren som driver fenomenet, ligger i det økende gapet mellom et politisk system som lover likhet, og et økonomisk system som fører til ulikhet. Han nærer ikke noe håp om at tyve-tenårene markerer skumtoppen av sinne, kynisme og konkurrerende offermentaliteter. Mishra argumenterer for at splid og kulturkamp vil vokse etter hvert som økonomiene mister damp og godene blir knappere.

Flere vil føle seg fortrengt, enten i sitt eget land som følge av masseinnvandring, eller meningsklima, eller bokstavelig talt som i Ukraina, der den russisktalende befolkningen gjorde opprør da Maidan-regimet i Kiev favoriserte ukrainsk språk og kultur. Staten fant støtte i det ukrainske folkedypet da Russland blandet seg inn. Noen vil ta en spontan beslutning om å stemme på dem som lover å rive ned det etablerte. Andre vil utfordre statens voldsmonopol. Mishra hevder at enkle, sinte reaksjoner kan være misforståtte, men de kan også føles berusende ekte.

«Hvordan kunne folk bli motstandere av moderniteten og alle de mange godene det har å tilby mennesker rundt om i verden: likhet, frihet, velstand, toleranse, pluralisme og representativt styre?» spør Mishra. Han utfordrer ideen om at vår tids villfarelser har vært avvik fra marsjen mot frigjøring, verdighet og fornuft. Forestillingen om at framskritt er en grasiøs bue fra opplysningstiden til vår tids liberalisme, er feil. «Etter en lang balansegang etter 1945», skriver Mishra, er «den gamle, vestdominerte, verden i ubalanse».

Når sosial solidaritet bryter sammen og etterlater masser av løsrevne individer, finner deres harme uttrykk i avvisning av den nyliberale politiske orden. Etablerte former for autoritet og legitimitet, som allerede er svekket av globaliseringskreftene, utfordres av historiens tapere. Mishra mener vi er på vei mot «innestengt og ukontrollerbar» ustabilitet. Statens voldsmonopol vil utfordres når ulike grupper tyr til vold. Dette vil føre til «giftige former for sjåvinisme». Samfunn som er skrudd sammen for et samspill av individuelle egeninteresser, forvaltet av staten, kastes ut i et stammevelde, slik man så i Ukraina.

Denne utviklingen er en trussel mot vestlige samfunn, Norge blant dem. Nick Johnson fra Institute of Community Cohesion gjorde et poeng av at man i Skandinavia: «(…)ikke hadde innsett i hvor stor grad deres samfunnsmodell var basert på sterkt nasjonalt samhold.» Lærdommen kan være at dersom befolkningen ikke tilbys en sterk og positiv nasjonal identitet fra sentralmakten, vil slike identiteter bygges nedenfra – men i opposisjon til andre grupper i samfunnet, som antas å gjøre gruppens liv ulevelig.

Det er her forsvarspolitikk og identitetspolitikk kolliderer. Forsvaret er rigget for krig, ikke for håndheving av statens voldsmonopol i møte med egne borgere som utfordrer det. Vestlige samfunn som Norge lever nå i skjæringspunktet av masseinnvandring, lav integrasjon og aggressiv identitetspolitikk. Dette kan innebære at også vi vil stå overfor ‘det ukrainske paradoks’ der staten står overfor en eksistensiell trussel som er for liten for hæren, men for stor for politiet.

For å unngå at slike grupperinger får vokse frem peker tre virkemidler seg ut. Innvandrere bør, over tid, assimileres. Dette må være frivillig, men staten bør kun fremelske én kultur, den nasjonale. Sosiale møteplasser der grupper som angår hverandre omgås hverandre må styrkes. Verneplikten er her svært viktig, men inngå i bredere nasjonsbygging som er ment å fostre enhet. Et tredje moment er at staten må hegne om sitt voldsmonopol. Dersom det oppstår usikkerhet omkring statens evne og vilje til å beskytte borgerne, har samfunn en tendens til å krakelere i krise.


Foto: Prorussiske opprørere øst i Ukraina i 2014 (wikicommons)


Denne artikkelen er delvis basert på innhold fra Asle Tojes bok Gullbrikkespillet.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.