Å holde fred eller holde freden?

Å holde fred eller holde freden?

. 3 minutter å lese

Stian Kjeksrud

Førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole (FHS)/Stabsskolen.Utdannet ved UiO, Columbia University i New York og Forsvarets høgskole. Leder FHS’ forsknings- og utviklingsprogram om FNs fredsoperasjoner

Mens Vesten slikker sine sår etter en ydmykende retrett fra Afghanistan, fortsetter FN sine fredsoperasjoner verden over. Et kommende ministermøte i Sør-Korea er den nye regjeringens første mulighet til å bidra mer, bedre og langsiktig til verdens beviselig mest effektive verktøy for internasjonal konflikthåndtering, til stor verdi for verden, Norge og Forsvaret.

I desember vil ministre fra troppebidragsytende FN-land møtes i Seoul, Sør-Korea. Målet er å forbedre FNs fredsoperasjoner, gjennom flere støvler på bakken, bedre fly i lufta og effektiviserende teknologiske løsninger. Det rettes stor oppmerksomhet mot sikkerhetsrådsmedlemmer, inkludert Norge. Vi argumenterer for hvorfor Norge bør bidra mer, hvordan og med hva.

Hvorfor bør Norge bidra mer?

Forskning viser at FN-operasjoner leder til mindre vold mot sivile, kortere konflikter og lengre fred etter konflikt. Fredsoperasjoner virker. Markante bidrag til fredsbevaring, som det norske transportflyet til Mali, gir positive sikkerhetspolitiske effekter. Styrkebidrag gir også verdifull operativ erfaring for et forsvar som skal hjem for å øve på en krig som forhåpentligvis aldri kommer. Men som Afghanistan med all tydelighet har vist: det holder ikke bare å være til stede der ute. En må bidra med ting som virker. Og en må være villig til å bidra over tid.

Hvordan bør Norge bidra?

I Seoul forventer man at land forholder seg til de behov FNs Generalsekretær fremmer gjennom reformplanen Action for Peacekeeping (A4P). Implementeringsplanen for 2021-2023 har sju overordnede prioriterte områder, fra forbedrede politiske prosesser, via sterkere støtte til tropper på bakken, til tettere samarbeid med vertsnasjoner. Listen er lang. Det første en tenker er soldater, våpen og transportløsninger. Det er forståelig, da det blir lite fredsbevaring uten folk og utstyr som kan flyttes på bakken. Her har ikke Norge mye å by på, da vi har et lite og spesialisert forsvar. Norge kan derimot bidra med utdanning, teknologi og nisjebidrag som kan gi altruistiske, sikkerhetspolitiske, operative, og til og med økonomiske effekter.

Hva bør Norge bidra med?

Like viktig som antall styrker på bakken er hva de kan og hva de gjør. Utdanning og trening gir FN-styrker nødvendig kunnskap og kompetanse for operasjoner i komplekse konflikter. Norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner tilbyr allerede kunnskap og utdanning av høy kvalitet til FN. Norwegian Defence International Centre ved Forsvarets høgskole (der vi begge jobber), når fram til over 700 internasjonale offiserer gjennom en rekke kurs tilpasset FN og NATO.

I et nytt utdanningsprogram i såkalt utvidet virkelighet, utviklet ved FHS, opplever studenter moderne konflikter gjennom Virtual Reality-briller. Målet er å gjøre de bedre til å beskytte sivile fra vold, FN-operasjoners høyest prioriterte oppgave. En fremtidig versjon av programmet kan leveres globalt og avspilles på smart-telefoner. Slike nyskapninger gjør ny pedagogikk tilgjengelig for land som verken har ressursene eller kunnskapen tilgjengelig. For FN vil det være et kvantesprang.

Det finnes teknologiske kunnskapsmiljøer i Norge som kan bidra med innovative løsninger av relevans for FN. Et interessant privat-offentlig samarbeid mellom Forsvarets forskningsinstitutt og Triangula har nylig ledet til en mobilapp som sporer hvor skudd kommer fra, hvilken retning skuddet går og hvilket våpen det kommer fra. Like viktig som å beskytte sivile fra vold er å beskytte FN-styrker fra angrep. Alle FN soldater i verden vil kunne bli tryggere ved bruk av denne appen. Norge vil igjen kunne levere etterspurt teknologi, som også gir nasjonale gevinster.

Operative nisjebidrag kan gi viktig erfaring for norske styrker og er svært verdifullt for FNs fredsoperasjoner. Norge har bidratt med en rekke nisjer over tid, inkludert transportfly, feltsykehus, analysegrupper, brønnboring og logistikk.  Når transportflybidraget til Mali går mot slutten, er det verdt å tenke i liknende baner. Spesialstyrker, medisinske bidrag, og såkalte engagement platoons − ansvarlig for dialog med lokalsamfunn − kan være mulige arvtakere.  Hvis vi ikke kan stå lenge, kan vi stå over lenger tid ved å dele ansvaret med andre stater.

Uansett hva regjeringen velger er det på tide å legge mer krutt i konflikthåndteringsverktøy som faktisk fungerer. Møtet i Seoul er første mulighet til å vise hva Norge kan gjøre for internasjonal fred og sikkerhet, for norsk sikkerhetspolitikk, og for Forsvaret.


Foto: Privat


Stian Kjeksrud

Førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole (FHS)/Stabsskolen.Utdannet ved UiO, Columbia University i New York og Forsvarets høgskole. Leder FHS’ forsknings- og utviklingsprogram om FNs fredsoperasjoner

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk style guiden vår.