CAOC Bodø og utvikling av luft kommando og kontroll nasjonalt og i NATO

Den 10. oktober 2025 ble Combined Air Operations Centre (CAOC) Bodø offisielt åpnet. Samme dag ble organisasjonen kommandooverført til NATO og lufthovedkvarteret overtok ansvaret for NATOs Quick Reaction Alert (QRA) på Evenes flystasjon. Dette var kun fem måneder etter at Regjeringen valgte Bodø som lokasjon for NATOs tredje CAOC. Åpningen var resultatet av en svært rask etableringsprosess som ifølge Forsvarsbygg, under normale forhold, ville ha tatt fra 18 til 24 måneder.

I oktober deltok CAOC Bodø på øvelse Steadfast Duel 25 som en del av NATOs luftkommando (AIRCOM). Steadfast Duel er en årlig dataassistert kommandoplassøvelse hvor NATO, etter at artikkel fem er utløst, forsvarer alliansens medlemsland mot et angrep fra Russland. Under øvelsen ble personell fra Sverige, Finland og Danmark innlemmet i organisasjonen for første gang. Sammen med AIRCOM skal CAOC Bodø de neste månedene identifisere nødvendige milepæler som leder frem til full operativ evne i 2027. Etableringen og oppbyggingen av CAOC Bodø går med andre ord hurtig. Faktisk så hurtig at hovedkvarteret er operativt før det formelt er opprettet i NATO. Et vedtak om å etablere CAOC Bodø er ventet på forsvarsministermøtet i februar 2026.    

CAOC Bodø er et resultat av Russlands angrepskrig i Europa, og Sverige og Finlands påfølgende NATO-medlemskap. Den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden andre verdenskrig, rask teknologisk utvikling, innovativ bruk av nye teknologier i moderne krigføring og utvikling mot multi-domene operasjoner har ført til et behov for reorientering og nytenking både i Luftforsvaret og i NATO.

Artikkelen vil beskrive hvordan Norge har valgt å løse utfordringen med å etablere en NATO CAOC i Bodø. Hvilke forhold er det lagt vekt på, hva er noen av utfordringene vi står ovenfor og hvilken rolle kan CAOC Bodø få i utviklingen av luft kommando og kontroll (luftK2) de kommende årene? Innledningsvis kan det imidlertid være hensiktsmessig å se på hvordan både nasjonal og NATO luftK2 har utviklet seg de seneste årene.   

Utvikling av nasjonal luft kommando og kontroll

Et luftoperasjonssenter (AOC)[1] er en ledelsesavdeling i en luftkomponent. Luftoperasjonssenteret er ansvarlig for å lede, planlegge og gjennomføre luftoperasjoner innenfor 72 timers tidshorisont. Denne perioden kalles for air tasking cycle.[2] I tillegg til å gjennomføre air tasking cycle, er andre avdelinger i luftkomponenten ansvarlig for utvikling av operasjonsplaner, rapportering og vurdering, ledelse av og koordinering med underliggende enheter (f.eks. luftvinger), logistikk, understøttelse og styrkebeskyttelse. Luftkomponenten deltar i fellesoperative prosesser og synkroniserer fremtidig aktivitet, også ut over 72 timer, med andre komponenter og det overordnede fellesoperative hovedkvarteret. Dette ansvaret er i Luftforsvaret lagt til det nasjonale luftoperasjonssenteret (JAOC). I tillegg er JAOC ansvarlig for å planlegge, koordinere og lede alliert mottak og vertlandsstøtte innen luftdomenet, gjennomføre kontinuerlig luftovervåkning og utføre taktisk kontroll av luftrom og luftstyrker. JAOC er med andre ord i større grad en luftkomponent enn et luftoperasjonssenter. Betegnelsen nasjonalt luftoperasjonssenter er imidlertid den som benyttes i stortingsproposisjoner, og Luftforsvaret er dermed låst til å benytte den. Selv om dette fra tid til annen har skapt forvirring opp mot allierte nasjoner med hensyn til rolle, ansvar og myndighet.   

Luftforsvaret har de siste to årene gjennomført en modernisering av nasjonal luftK2 langs tre innsatslinjer. For det første ble personell og avdelinger innenfor luftK2 samlet i en organisasjon, for det andre har vi opprettet Aerospace Battle Manager (ABM) som et nytt fagfelt[3], og for det tredje har vi prioritert å utvikle, automatisere og modernisere luft kommando og kontroll informasjonssystemer (luftK2IS). Alle tre innsatslinjene er nært knyttet til og gjensidig avhengig av hverandre.

JAOC ble etablert 1. januar 2024, gjennom en sammenslåing av det daværende nasjonale luftoperasjonssenteret (NAOC), daværende 131 luftving på Sørreisa og Special Air Operations Task Group (SOATG). Gjennom etablering av JAOC samlet Luftforsvaret kommando og kontroll av luftoperasjoner for alle domener i en organisasjon.[4] I tillegg gikk vi bort fra den tradisjonelle to-delingen hvor kommando av luftoperasjoner gjennomføres i et luftoperasjonssenter, og kontroll gjennomføres i et control and reporting centre (CRC). Selv om funksjonene fremdeles var delt mellom Reitan og Sørreisa, ble de samlet under én ledelse og i én organisasjon. Med etableringen av CAOC Bodø har Luftforsvaret gått et steg videre og samlet luftK2 på én lokasjon. Unntaket er luftromsovervåkning som fremdeles gjennomføres på Sørreisa, nå av Recognized Air Picture Production Centre (RAPPC).      

Modernisering og utvikling av luftK2IS er en kontinuerlig prosess. Luftforsvarets digitale utvikling må synkroniseres med utviklingen av Forsvarets digitale infrastruktur. Her er det sterke avhengigheter som det ikke er mulig å se bort fra. Det er tydelige tegn på at digitaliseringen av hele forsvarssektoren kan få økt hastighet i nær fremtid. Både luftromsovervåkning og gjennomføring av air tasking cycle er prosesser som er svært egnet for automatisering, digitalisering og bruk av kunstig intelligens. Samtidig er det både personell- og kompetansekrevende å gjennomføre air tasking cycle slik det gjøres i dag, og for så vidt har blitt gjort de siste 20 årene. Luftforsvaret kan forvente store effektiviseringsgevinster og økte operative leveranser innenfor luftK2 dersom luftK2IS moderniseres som forutsatt.          

Etablering og videreutvikling av fagfeltet ABM har fått mindre oppmerksomhet enn ønskelig. Dette som en følge av et svært høyt aktivitets- og øvingsnivå innenfor luftK2 de siste årene. Luftforsvaret har imidlertid et godt bilde på hva vi ønsker å oppnå. Kort oppsummert skal vi slutte å gjøre, eller bruke mindre tid på, det som teknologi kan understøtte eller gjøre for oss. Oppmerksomheten skal i stedet rettes mot ledelse, planlegging og gjennomføring av multi-domene operasjoner. Et kjennetegn ved denne type operasjoner er at informasjon må flyte sømløst mellom domener og beslutningsnivå, og mellom sensor og effektor. ABM skal bidra til at luftK2 endres fra et snevert luft-sentrisk perspektiv, og til et bredere all-domain perspektiv. Ny teknologi som langtrekkende presisjonsild og droner fører til at det er behov for luftrom og luftK2 kompetanse i alle domener. Ny teknologi fører til at luftdomenet trekkes nærmere, og på mange måter blir en integrert del av både land og sjødomenet, også i Forsvaret. Dette må vi tilpasse oss. Et høyt prioritert område for ABM vil være å lede og understøtte dynamic high-speed kill chain processes.[5] Med samlingen av omtrent hele fagmiljøet innen luftK2 i Bodø, har utviklingen av ABM skutt fart. Luftforsvaret legger til grunn at første utgave av både operativt konsept og treningsprogram vil ferdigstilles i løpet av 2026.        

Det er flere årsaker til at en modernisering av nasjonal luftK2 har vært nødvendig. De tre mest fremtredende årsakene er teknologi, operasjoner og personell. Det er helt nødvendig at Luftforsvaret kontinuerlig tar i bruk og tilpasser seg ny teknologi. Teknologien som er tilgjengelig kan føre til at det blir nødvendig å reorientere hele organisasjonen. Innføring av F-35, som er en av årsakene til etablering av ABM, er et godt eksempel på dette. Planlegging og gjennomføring av militære operasjoner har i stadig økende grad en multi-domene tilnærming. Koordinering og synkronisering av aktivitet i flere domener er ikke avgrenset til et fellesoperativt hovedkvarter, men gjennomføres i større grad på både taktisk og stridsteknisk nivå. Helt ned til gjennomføring i sanntid. Det er også nødvendig at Luftforsvaret benytter sin viktigste innsatsfaktor, personellet, der de presumptivt kan bidra til størst operativ effekt. Med utviklingen av multi-domene operasjoner og innføring av ny teknologi og våpenplattformer, er dette innenfor luftK2 på et luftoperasjonssenter og ikke en CRC.

Endring kan være krevende, både organisatorisk, mellommenneskelig, kulturelt og i noen tilfeller politisk. Det har likevel ikke vært et alternativ å se bort fra utfordringene av bekvemmelighetshensyn. En videreføring av status quo hadde medført høy risiko for at nasjonal luftK2 ville blitt operativt irrelevant i løpet av noen få år. Det er derfor stor intern oppslutning om de grepene Luftforsvaret har tatt. På flere områder er de en forutsetning for at det har vært mulig å etablere CAOC Bodø på svært kort tid.          

Utvikling av NATO luft kommando og kontroll

AIRCOM kaller etableringen av CAOC Bodø for den mest betydningsfulle utviklingen innen NATO luftK2 de siste 30 årene. CAOC Bodø skal bidra til økt kampkraft, mer fleksibilitet, større robusthet og bedre overlevelsesevne i NATOs kommandostruktur. I tillegg til CAOC Bodø har NATO to tilsvarende luft hovedkvarter. Ett i Tyskland, CAOC Uedem, og ett i Spania, CAOC Torrejon.  

En NATO CAOC er i fredstid ansvarlig for overvåkning av NATOs luftrom, etablering av situasjonsforståelse og ledelse av NATOs stående, integrerte luft og missilforsvar (IAMD).[6] Dette inkluderer å føre kommando over NATO QRA og andre underlagte luftstyrker og luftvernavdelinger. CAOC Uedem er tildelt ansvar for styrker og luftrom nord for alpene, og CAOC Torrejon har tilsvarende ansvar sør for alpene. CAOC Bodø har inntil videre ansvaret for Norge og det høye nord. De neste årene vil imidlertid CAOC Bodø bli tildelt et ansvarsområde som også omfatter Island, Storbritannia, Norden, store områder i Atlanterhavet og deler av Østersjøen. NATO legger i dag til grunn at personell på en CAOC skal forsterke AIRCOM i krise og krig. Da vil en NATO CAOC for alle praktiske formål opphøre å eksistere som et lufthovedkvarter.    

NATO har tradisjonelt lagt til grunn at alliansens luftoperasjoner i krise og krig skal ledes sentralisert fra AIRCOM. Konseptet med ett stort luftoperasjonssenter, for et definert operasjonsområde, og hvor alle luftstyrker er underlagt samme sjef ble utviklet under Gulfkrigen i 1991.[7]  Siden har konseptet vært benyttet i de fleste større operasjoner som for eksempel Kosovo, Irak, Afghanistan og Libya. Et slikt luftoperasjonssenter kan ha en bemanning på godt over tusen offiserer og spesialister. IKT-begrensninger har også bidratt til at denne modellen har vært ansett som den mest effektive for å lede luftoperasjoner i stor skala de siste 35 årene. Konseptet krever imidlertid at et stort antall mennesker og utstyr må samles på en plass, og ofte har dette vært i en stor og ubeskyttet bygning. Dette er åpenbart svært sårbart dersom en motstander har kapasitet til å levere våpen presist over lange avstander.                 

Trusselen fra langtrekkende presisjonsild tvinger derfor NATO til å tenke nytt. AIRCOM har i forlengelsen av dette begynt å utvikle et nytt konsept for luftK2 i NATO. Det vil fremdeles kun være én luftkomponent i NATO og luftstyrkene vil fortsatt være underlagt én sjef. Dette er nødvendig for å ivareta prinsippet om sentralisert kommando i luftdomenet. Det skal imidlertid ikke lenger være kun ett luftoperasjonssenter som ivaretar hele NATOs ansvarsområde, men tre; ett i Spania, ett i Tyskland og ett i Norge. Hvordan oppgaver, ansvar og myndighet skal fordeles mellom AIRCOM og de tre CAOCene, eller hvordan CAOCene skal koordinere og synkronisere aktivitet seg imellom, er ikke avgjort. Det er imidlertid klart at CAOCene ikke lenger skal forsterke AIRCOM i krise og krig. NATO legger nå til grunn at en NATO CAOC skal være et stående lufthovedkvarter for fred, krise og krig.      

Det er en utbredt misforståelse at en NATO CAOC er, eller vil bli, underlagt en av NATOs tre fellesoperative kommandoer.[8] Dette stemmer ikke. AIRCOM og de tre CAOCene må betraktes som en integrert luftkomponent. AIRCOM er underlagt SACEUR, og har som oppgave å støtte alle tre fellesoperative kommandoer og SHAPE med luftmakt. I tillegg har AIRCOM et selvstendig ansvar knyttet til IAMD og C-A2AD.[9]

En CAOC skal ved behov kunne overta ansvarsområdet til en annen. Dette bidrar til fleksibilitet, robusthet og økt overlevelsesevne i kommandostrukturen. For en begrenset periode skal en CAOC også kunne overta oppgavene til AIRCOM. Hovedtrekkene i NATOs fremtidige luftK2 konsept begynner å falle på plass, men det er fremdeles en god del arbeid som gjenstår.                

Etablering av CAOC Bodø – den norske modellen

CAOC Bodø ble etablert ved at JAOC ble tilført kommandomyndighet, oppgaver og ansvar fra AIRCOM. I 2025 er NATO ansvaret begrenset. Fra 2026 vil ansvar og oppgaver gradvis øke frem mot full operativ evne i 2027. I løpet av første halvår 2026 vil det første allierte personellet komme til Bodø. Bemanningsprosessene i NATO fører imidlertid til at CAOC Bodø sannsynligvis ikke vil være fullt ut bemannet før nærmere 2030. Kravene og forventningene til de operative leveransene stiger med andre ord betydelig raskere enn personell blir tilført. Løsningen på dette misforholdet er at Luftforsvaret i betydelig grad må understøtte og bidra til NATO oppdraget.    

CAOC Bodø har et nasjonalt ansvar som går ut over å være et rent luftoperasjonssenter. I NATO vil ansvarsområdet være smalere, men ansvaret skal til gjengjeld utøves i et betydelig større geografisk område. I 2025 er ansvarsområdene for det nasjonale oppdraget og NATO oppdraget tilnærmet identiske. Dette er en viktig årsak til at det var mulig å etablere CAOC Bodø på så kort tid. Ansvarsområdet i NATO skal etter planen utvides allerede neste år. Det er i tillegg en uttalt forventning fra AIRCOM om at hovedkvarteret skal ta sin del av arbeidsoppgavene som følger av å være en del av NATOs kommandostruktur. Både den operative og den administrative oppgaveporteføljen til CAOC Bodø, nasjonalt og i NATO, utløser et behov for tilførsel av både norsk og alliert personell.[10]     

Tilgang til et nødvendig antall personell med riktig kompetanse er identifisert som en risiko i langtidsplanen for Forsvaret. Denne risikoen er dessverre ikke unik for Norge. Så godt som alle land i NATO er nå i ferd med å styrke sitt nasjonale forsvar. Samtidig skal NATOs kommandostruktur vokse, noe etableringen av CAOC Bodø er et konkret eksempel på. Det er med andre ord behov for det samme personellet på flere plasser i alliansen. Det er spesielt erfarne kapteiner, majorer og oberstløytnanter som er etterspurt. Dette er offiserer som det tar 10 til 20 år å utdanne og trene. NATO har en felles personellutfordring som det ikke finnes noen god, umiddelbar løsning på. Dette betyr at det sannsynligvis kan bli krevende for nasjoner og både styrke sitt nasjonale forsvar, og samtidig bidra med sin andel personell til NATOs kommandostruktur.

Dette er en av de viktigste årsakene til at CAOC Bodø etableres som et dobbel-hattet hovedkvarter. Dobbel-hatting betyr at CAOC Bodø både har NATO og nasjonalt oppdrag, ansvar og kommandomyndighet. Sjef CAOC Bodø er underlagt sjef AIRCOM i NATO og sjef Luftforsvaret i den nasjonale kommandosøylen. Dette er i dag en unik konstruksjon i NATO, men den er ikke uten historisk presedens. Under den kalde krigen var både Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) og Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) dobbel-hattede hovedkvarter underlagt Allied Forces Northern Europe (AF NORTH) på Kolsås. Sjef for luftstridskreftene i Nord-Norge var også dobbel-hattet som sjef for CAOC 3 på Reitan frem til FKN ble lagt ned i 2002.[11]

I NATO er det relativt vanlig at en sjef er dobbel-hattet. Det uvanlige med CAOC Bodø er at hele organisasjonen er dobbel-hattet. De første årene vil dette være helt nødvendig, slik at det er mulig å benytte norsk personell for å innfri NATOs operative ambisjoner. Luftforsvarets personell må samtidig fortsette å ivareta de nasjonale oppgavene og ansvaret. Det legges til grunn at denne organisatoriske modellen skal videreføres også etter at alliert personell er på plass i Bodø. Det er med andre ord ikke planlagt å etablere ett nasjonalt og ett NATO-lufthovedkvarter med felles sjef i Bodø. Planen er å etablere ett lufthovedkvarter, som har to roller, og hvor alliert og norsk personell omgås og arbeider side om side. Dette medfører både muligheter og utfordringer.    

En åpenbar fordel med løsningen er at den vil bidra til reduserte kostnader knyttet til etablering, investeringer og drift. En annen er at det totale personellbehovet vil reduseres. På flere områder er det et betydelig samsvar mellom det nasjonale oppdraget og NATO oppdraget til CAOC Bodø. En dobbel-hatting betyr imidlertid ikke at vi skal benytte alliert personell til å løse rene nasjonale oppgaver, dette er Luftforsvarets ansvar. Det vil imidlertid være mulig å benytte norsk personell i NATO-stillinger til nasjonale oppgaver. Tilsvarende, så lenge CAOC Bodø ikke er låst til NATO oppdraget, bør det være mulig for nordisk personell å gjennomføre oppgaver i rammen av Nordic Air Power Concept (NAPC). Personell fra nasjoner som er en del av Joint Expeditionary Force (JEF) bør kunne utføre oppgaver som faller inn under dette rammeverket. Alliert personell vil med andre ord også kunne opprettholde en tettere tilknytning til sine nasjonale forsvar, selv om de tjenestegjør i et NATO-hovedkvarter.  

NAPC og JEF er kun to eksempler på en lang rekke initiativ under den større NATO paraplyen. Alle bi- og multi-laterale initiativ krever imidlertid både personell, innsats og ressurser. En fleksibel tilnærming til hvordan personell i NATO hovedkvarter benyttes, vil kunne redusere alliansens totale personellbehov. Forhåpentligvis vil denne modellen også inspirere andre nasjoner til å tenke nytt omkring NATOs kommandostruktur i en ny tid. Det er kjent at enkelte toneangivende nasjoner allerede tenker i de samme banene.   

Forsvaret har planer for å kommandooverføre store deler av styrkestrukturen til NATO dersom sikkerhetssituasjonen tilsier dette. Dette omfattet også store deler av JAOC som nå er innlemmet i CAOC Bodø. I tillegg til fredstidsstrukturen (PE-postings) skal alle NATO-hovedkvarter også ha en krise og krigsstruktur (CE-postings) som tilfører hovedkvarteret ytterligere stillinger.[12] Det er allerede utfordrende å få nasjoner til å fylle PE-strukturen i NATO. Det er enda lavere villighet blant nasjonene til å forplikte personell til CE-strukturen. I CAOC Bodø vil det imidlertid være naturlig at de nasjonale stillingene samtidig utgjør hovedkvarterets forsterkningsstyrke for krise og krig.[13] Dobbel-hattingen av CAOC Bodø vil dermed medføre at NATO har et stående lufthovedkvarter i nord som til daglig er tilstrekkelig bemannet for både fred, krise og krig. Norsk og alliert personell vil omgås daglig, gjennomføre operasjoner og øve og trene sammen. Dette medfører høyere treningsnivå, økt operativ evne og svært lav reaksjonstid.  

Med få unntak har ikke NATO egne styrker eller luftrom i fredstid. Øving og trening med virkelige militære styrker (LiveEx) planlegges og ledes i all hovedsak fra nasjonale hovedkvarter og under nasjonal myndighet. Øvelser som involverer luftstyrker krever store treningsområder. I Norge og de nordlige delene av Norden er det fremdeles meget god tilgang på store treningsområder, og det er mulig å trene og øve på tvers av landegrensene. I 2026 skal CAOC Bodø planlegge og lede gjennomføringen av to store LiveEx i tillegg til flere andre aktiviteter. Cold Response 26 (CORE 26) er en fellesoperativ øvelse hvor rundt 30 000 personell fra alle domener forventes å delta.[14] Ramstein Flag 26 (RAFL 26) er den største luftøvelsen i Europa neste år, og det forventes omtrent 175 deltagende fly. I og med at CAOC Bodø er dobbel-hattet, er det uproblematisk å inkludere alt personell i luftK2 prosessene. Dette fører til at personell i NATO stillinger også vil få gode muligheter til å øve og trene i utfordrende og realistiske LiveEx.            

I fravær av tilgjengelige LiveEx trenes og øves NATOs kommandostruktur hovedsakelig gjennom datastøttede kommandoplassøvelser (CPX). En CPX må baseres på en rekke forutsetninger, avgrensninger og forenklinger. Både LiveEx og CPX har sine styrker og svakheter. Hver for seg gir de ikke gode nok svar på hvordan multi-domene operasjoner bør ledes, planlegges og gjennomføres. På den ene siden kan CPX simulere operasjoner over store områder og med store styrker, men den mangler likevel kompleksiteten og dynamikken som kun virkelige styrker kan bidra med. På den andre siden kan det være krevende å skalere opp erfaring og lærdom fra LiveEx, slik at det kan etableres generelle prosesser og prosedyrer. Et helhetlig og realistisk konsept for luftK2 i NATO må imidlertid baseres på erfaring og lærdom fra begge typer øvelser. Denne muligheten mangler AIRCOM i dag.      

Muligheten til å eksponere personell for både LiveEx og CPX er en viktig årsak til at AIRCOM har pekt på CAOC Bodø som et laboratorium for test og eksperimentering. CAOC Bodø er gjennom dobbel-hattingen i en unik posisjon til å bidra med innspill til utviklingen av luftK2 i NATO. CAOC Bodø skal representere noe nytt innen NATO luftK2, og ikke bare etableres som en kopi av de to eksisterende luftoperasjonssentrene. Erfaringer og lærdom fra CAOC Bodø skal de neste årene tas inn i utviklingen av AIRCOM, CAOC Uedem og CAOC Torrejon.

CAOC Bodø vil det neste året bruke mye tid på å utforske hvordan større luftoperasjoner (COMAO) bør planlegges og ledes.[15] På luftøvelser er ofte luftstyrkene samlet på én eller et fåtall baser. Dette forenkler kommunikasjon og samarbeid, og medfører at både felles planlegging og felles forberedelse er mulig. Oppdraget som skal gjennomføres er i tillegg utgitt 24 til 48 timer før gjennomføring, slik at det er mulig å utføre standardiserte planleggingssykluser. Som regel ledes planlegging og gjennomføring av en flyger fra en av de deltagende skvadronene. Vedkommende er utpekt som mission commander.

I en høyintensiv krigssituasjon er det sannsynlig at fly vil være spredt på mange baser i flere land. Tiden som er tilgjengelig fra en ordre gis ut og til oppdraget skal gjennomføres kan være ned mot 12 timer. I et multi-domene perspektiv vil det ofte være nødvendig å koordinere og synkronisere luftoperasjonen med effekter som skapes fra andre domener, eller med andre operasjoner som gjennomføres samtidig.[16] Alt tyder på at dette er en oppgave som ikke lenger kan ledes effektivt fra skvadronsnivå. Det er derfor nødvendig å se på hvordan hele, eller store deler av, planleggingsprosessen for en COMAO kan flyttes opp til luftoperasjonssenteret som en del av air tasking cycle. Det vil da også være naturlig at mission commander ikke lenger deltar i gjennomføringen, men følger den fra luftoperasjonssenteret for å opprettholde en god situasjonsforståelse på tvers av domener. Både CORE 26 og RAFL 26 er gode treningsarenaer for å gjennomføre denne typen eksperimentering. Det er nettopp dette AIRCOM ønsker at CAOC Bodø skal gjøre.         

Det er også noen utfordringer som må håndteres. En utfordring er knyttet til sikkerhet og skjerming av informasjon. Det er ikke slik at alt personell i CAOC Bodø skal, eller kan få tilgang til den samme informasjonen. Enkelte aktiviteter og kapasiteter er knyttet til de aller høyeste sikkerhetsnivåene og krever særskilt beskyttelse og autorisasjon. F-35 er et eksempel på en slik kapasitet. Nasjonal høygradert informasjon skal kun nordmenn ha tilgang til. Annen høygradert informasjon kan kun deles med enkelte nasjoner. Det må derfor være mulig å lede, planlegge og gjennomføre operasjoner på flere sikkerhetsnivå samtidig. Dette stiller høye krav til hvordan CAOC Bodø videreutvikles de neste årene. Bygningsmassen som vi benytter i dag, har enkelte begrensninger knyttet til sikkerhet som vi må leve med på kort sikt. Dette kan medføre at tilgangen til CAOC Bodø vil måtte avgrenses til noen få nasjoner den første tiden. Etter hvert som bygningsmassen utvides mot full operativ evne, vil det være mulig å inkludere flere nasjoner i hovedkvarteret.        

En annen stor utfordring er knyttet til NATOs administrative prosesser. Det er krevende å etablere noe nytt, når byråkratiet nær sagt på «autopilot» styrer mot eksisterende og velkjente løsninger. Det vil være nødvendig med kontinuerlig oppfølging for å unngå at etableringsprosessen sporer av, eller drar av gårde i en uønsket retning. Heldigvis har CAOC Bodø fått tilført personell som har den nødvendige ekspertisen til å sikre at etableringen gjennomføres i tråd med NATOs regelverk og prosesser.       

Det har vært diskusjoner om hvordan den nasjonale delen av CAOC Bodø skal ivaretas. Skal hovedkvarteret benytte ett eller to navn. Her har Luftforsvaret landet på at det kun er CAOC Bodø som vil benyttes, både nasjonalt og i NATO. Først og fremst fordi en videreføring av JAOC vil være mer forvirrende enn oppklarende i NATO. Dernest fordi ambisjonen om å etablere et integrert og dobbel-hattet hovedkvarter forplikter; to navn gir inntrykk av to hovedkvarter. Dette betyr imidlertid ikke at JAOC er lagt ned. Den nasjonale kommandolinjen består, innlemmet i CAOC Bodø, og den ledes fremdeles av en brigader i en nasjonal stilling. Rene nasjonale avdelinger som Recognized Air Picture Production Centre Sørreisa (RAPPC) og Special Operations Air Task Group (SOATG) på Rygge videreføres. Dersom det på et senere tidspunkt skulle vise seg at den integrerte modellen ikke kan eller bør videreføres, vil det være enkelt å trekke ut norsk personell i nasjonale stillinger, og reetablere JAOC som et nasjonalt luftoperasjonssenter.         

Avslutning

I tillegg til CAOC Bodø skal det etableres flere avdelinger med en tilknytning til hovedkvarteret. NATO Communications and Information Agency (NCIA) skal blant annet etablere en avdeling for å understøtte CAOC Bodø med IKT. Nasjoner som har et større personellbidrag, kan ha behov for nasjonale støtteelementer. NATO stiller i tillegg en lang rekke administrative krav som Norge må innfri som vertsnasjon. Sannsynligvis vil antall personell som tjenestegjør i, eller understøtter CAOC Bodø, være rundt 400 når vi nærmer oss 2030. Dersom det hadde blitt etablert to hovedkvarter ville personellbehovet ha vært enda større.         

Med etableringen av CAOC Bodø så revitaliseres en organisatorisk modell som NATO ikke har benyttet siden den kalde krigen. Luftforsvaret er overbevist om at fordelene ved å etablere CAOC Bodø som en dobbel-hattet organisasjon, er klart større enn ulempene. Dette støttes også av sjefene for de nordiske luftforsvar. Med krig i Europa bør det være svært positivt for NATO at det om få år kan være et lufthovedkvarter i nord, som har høy treningsstatus og som til daglig er tilstrekkelig bemannet for både fred, krise og krig. Det bidrar til avskrekking, og det representerer høy beredskap og kort reaksjonstid.     

Utprøving og eksperimentering vil være en av CAOC Bodøs viktigste oppgaver de kommende årene. I NATO har utviklingen av luftK2 i stor grad vært strukturelt orientert. Fokuset har vært kommandoforhold og etablering av avdelinger. NATO har tegnet organisasjonskartet for luftK2 på nytt. Nasjonalt har utviklingen av luftK2 i større grad vært rettet mot å etablere prosesser og prosedyrer for å lede, planlegge og gjennomføre multi-domene operasjoner. Satt litt på spissen så har NATO etablert rammeverket, og Luftforsvaret har tilegnet seg erfaringer som bidrar til å fylle dette rammeverket med innhold. På mange måter utfyller NATO og Luftforsvarets utvikling av luftK2 hverandre. Dette betyr at CAOC Bodø er i en god posisjon for å ta utviklingen av både NATO og nasjonal luftK2 videre.   

Det er imidlertid personellet som tjenestegjør og skal tjenestegjøre ved CAOC Bodø som vil avgjøre om hovedkvarteret blir en suksess eller ikke. Gjennom daglige operasjoner, aktivitet og øvelser, utprøving og eksperimentering, skal norsk og alliert personell sammen etablere felles normer og en felles kultur. Dette er ikke gjort over natten, men det er helt avgjørende at det lykkes. Etableringen av CAOC Bodø var svært vellykket, men det er mye arbeid som gjenstår før hovedkvarteret vil innfri kravene som NATO har satt til full operativ evne. Luftforsvaret er imidlertid trygg på forholdene ligger til rette for at det i Bodø vil etableres et lufthovedkvarter hvor både norsk og alliert personell vil oppleve at tjenesten er meningsfull og utfordrende. Det er et godt utgangspunkt for å lykkes med oppdraget som NATO har gitt til Norge.         

Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret