You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Enhetsstøvel for ethvert formål?

Replikk: Enhetsstøvel for ethvert formål?

. 6 min read

Den nye befalsordningen kan ikke tolkes gjennom briller som reduserer alle ting til et spørsmål om historisk urett og sosiale likhetsbestrebelser.

Stein Helge Kingsrød tar 3/8 sterkt til motmæle mot undertegnedes kronikk om den nye befalsordningen; en ordning han er sterkt kritisk til. Kingsrød er med sitt hovedfag i historie en både kunnskapsrik og reflektert offiser som det alltid er interessant å lese. Men denne gangen synes jeg argumentasjonen skjemmes av både en lettvint omgang med fakta, en overdrevent teoretisk problematisering av befalsordningen og en diskutabel bruk av historien – ikke minst fra en historiker. Det blir til sammen tre iøynefallende svakheter ved innlegget.

Bare i Storbritannia og USA?

For å begynne med hans omgang med fakta, så faller han for fristelsen til å benytte den samme litt forslitte klisjéen som undertegnede er blitt møtt med siden jeg begynte å ytre meg om dette spørsmålet for bortimot 30 år siden. Nemlig at «underoffiserer er noe de har i England, og der er de tilpasset klassestrukturen i samfunnet for øvrig». Kingsrød inkluderer riktignok også USA i denne sammenheng, men omtaler ellers ordningen helt konsekvent på en måte som tydeligvis skal få leseren til å tro at en delt befalsordning er noe som bare finnes i disse to landene. Land som ifølge ham skiller seg markert fra det sosialt egalitære Norge.

Da må det være lov å påpeke to ting. For det første underslår han at den ordningen vi snakker om ikke er noe som bare forekommer i Storbritannia og USA. Den er praktisk talt helt universell, og benyttes uavhengig av om vi snakker om stormakter eller småstater, om demokratier eller autoritære stater, om typiske klassesamfunn eller relativt klasseløse land som vårt eget. Russland har en todelt befalsordning, Frankrike og Tyskland har det, Canada, Belgia og Australia har det, Nederland så vel som våre nordiske naboer Sverige, Finland og Danmark har det. At ikke minst de tre siste skulle være utpregede stands- og klassesamfunn som er sosiokulturelt helt forskjellige fra Norge er det neppe noen som tror på.

I tillegg hopper han også bukk over mitt andre poeng i den forbindelse, nemlig at tilsvarende ordninger er en selvfølge ikke bare i andre lands forsvar, men også på de fleste andre områder i norsk arbeidsliv. Her nevnte jeg leger og sykepleiere på sykehusene eller ingeniører og arbeidsformenn på en oljerigg som eksempler, og listen kunne vært forlenget. Men hvis en delt befalsordning er så dysfunksjonell i Forsvaret, hvorfor hører vi ikke noe tilsvarende fra andre deler av arbeidslivet? Burde vi innføre et system der ungdom som vil bli leger må gå et år på hjelpepleierskole med et års påfølgende plikttjeneste på sykehus før de får lov å begynne på medisinstudiet? Det tror jeg neppe vi kommer til å få se, og ikke har jeg registrert noe ønske om det heller. Kingsrød baserer seg med andre ord både på en selektiv omgang med fakta og en forestilling om norsk militær eksepsjonalisme som synes å være uten rot i virkeligheten.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

Dernest er innlegget preget av omfattende organisasjonsteoretiske betraktninger der Kingsrød nærmest søker å bevise ad akademisk vei at spesialistordningen er basert på teorier som enten er forlatt eller har andre svakheter. I den forbindelse nevner han både «scientific management»-skolen og faren for å henfalle til et «myteperspektiv» ved å kopiere antatt forbilledlige lands ordninger. La det være sagt med en gang at undertegnede ikke har noen forutsetninger for å bedømme disse teorienes generelle gyldighet eller relevans for spørsmålet om norsk befalsordning. Det interessante poeng er imidlertid den påfallende mangel på sammenheng mellom en så knusende teoretisk dom over ordningen og en så utbredt og selvfølgelig internasjonal bruk av den i praksis – en utbredelse som altså er uavhengig av landenes størrelse, historie, politiske system og samfunnsforhold for øvrig. Hvor interessant er med andre ord et teoretisk resonnement og en analyse som kan synes imponerende ved første øyekast, hvis den leder frem til et resultat som påviselig ikke harmonerer med virkeligheten? Det er fristende å minne om at dersom kartet – altså teorien – ikke stemmer med terrenget – altså virkeligheten – er det vanligvis førstnevnte det er noe galt med.

Tilbake til embetsmannsstaten?

Mitt tredje og siste poeng er Kingsrøds bruk av historien, som jeg finner i overkant lemfeldig. Det gjelder der han forsøker å klebe en etikett på spesialistordningen som tilhørende en annen tid – som en refleksjon av embetsmannsstatens og det daværende samfunnets sosiale og økonomiske forskjeller. Dette er ikke bare skjødesløs omgang med historien, argumentet preges også av en fundamental logisk brist.

For å begynne med den logiske svikten, så har selvfølgelig Kingsrød rett i at rekrutteringen av henholdsvis offiserer og underoffiserer etter den daværende ordning gjenspeilet sosiale skjevheter i samfunnet. For å bli offiser måtte man ha en sivil skolegang som var forbeholdt de økonomisk bedrestilte, mens underoffisersskolen var gratis. Dette kom naturlig nok til å prege de to korpsenes sosiale sammensetning. Men dette sier jo ingenting om hvorvidt ordningen likevel var funksjonell, rent militært sett – det beviser bare at rekrutteringen var sosialt skjev. Man må med andre ord skille mellom ordningens funksjonelle, militære hensiktsmessighet og det mer alminnelige, samfunnsmessige ønske om at vi alle skal ha de samme muligheter her i livet, uansett «fødsel eller formue».

Dernest kommer det som gjelder den ukritiske bruken av historiske paralleller, nemlig at disse skjevhetene for lengst er borte – i det minste i den grad de utgjør noen begrensning ved valget mellom en OF- eller en OR-karriere. Vi står med andre ord bare igjen med det funksjonelle hensynet når vi skal ta stilling til spørsmålet. Man kan kort sagt ikke bruke et argument med utgangspunkt i historiske forhold, når disse forholdene ikke lenger eksisterer. Selv et såpass bastant faktum etter undertegnedes skjønn bestrider imidlertid Kingsrød under henvisning til at «samfunnet slik det er i dag har selvfølgelig blitt utformet av hendelser i fortiden». Men med dette som et slags generelt fortolkningsprinsipp for alle sider ved det moderne samfunn kan man selvfølgelig bevise hva det skal være under henvisning til et tilpasset utvalg av historiske forhold. Dertil vil det nødvendigvis bli både viktigere og mer interessant på et eller annet tidspunkt å forholde seg til samfunnet slik det faktisk er enn å legge til grunn hvordan det kunne ha vært under andre og mer rettferdige historiske betingelser. Den nye ordningen innføres jo heller ikke fordi noen ønsker seg tilbake til tidligere tiders sosiale og økonomiske klasseskiller – hvilket neppe hadde hatt særlig store muligheter for å lykkes uansett.

Kingsrød er likevel ikke ensidig opptatt av teoretiske og historiske betraktninger, men synes i likhet med mange av den todelte befalsordningens kritikere å bekymre seg også om mer praktiske forhold. I den forbindelse nevner han flere hensyn, som det er interessant å kommentere. En lite ønskelig konsekvens av ordningen er ifølge ham at «nå skal det valget du tar som tyveåring i prinsippet følge deg resten av livet», på tross av at vi alle modnes og kommer til erkjennelse av hva vi vil i livet på forskjellig tidspunkt. Men hvor tar han dette fra? Alle, også de som har påbegynt et OR-løp, har selvsagt adgang til å skaffe seg studiekompetanse og søke opptak på en av krigsskolene hvis de skulle ønske det. Her er det ikke andre begrensninger enn dem følger av rene praktiske hensyn, og som alltid har ligget der.

«Men om ungdommen kommer fra en yrkesfaglig bakgrunn bør vi uansett søke etter de beste, eller plussvariantene som Diesen kaller dem», sier Kingsrød til min kritikk av den ensidige innkallingen av de teoretisk skoleflinke til førstegangstjeneste. Ja, selvsagt, men hvem har sagt noe annet? I valget mellom to tjenestepliktige med yrkesfaglig bakgrunn tar vi selvfølgelig den vi anser som den beste – vel å merke ut fra en totalvurdering av hva «best» betyr i denne sammenheng, som omfatter både skoleresultater, fysikk, motivasjon og andre relevante forhold. Argumentet røper med andre ord at jeg tydeligvis ikke har greid å formidle at hva som er «best» for Forsvarets formål er et vesentlig mer nyansert begrep enn dagens seleksjonspraksis til førstegangstjeneste innebærer. Men forutsetningen for å kunne velge «den beste» av to tjenestepliktige med yrkesfaglig bakgrunn er at vi har noen med slik bakgrunn i utgangspunktet.

Konklusjon

Undertegnede har i årenes løp hatt utallige samtaler med yngre befal som har måttet slutte i Forsvaret fordi de hverken har hatt utdannelse nok eller interesse for å begynne på Krigsskolen. «Hvorfor kan ikke jeg få fortsette å gjøre det jeg liker og er flink til», har de spurt meg, når systemet har villet tvinge dem til å studere internasjonal politikk eller løse differensialligninger i tre år for å kunne fortsette i Forsvaret. Da er jeg blitt svar skyldig. Mitt eneste poeng er som man skjønner at alle som har lyst til å fortsette og gjøre en jobb på grunnplanet i Forsvaret bør vi ta vare på og bruke, både i vår egen og deres interesse. Det hverken utelukker et senere skifte av karrierevei eller innebærer noen slags sosial deklassering eller snikgjeninnføring av embetsmannsstaten; hvor kommer slike ideer fra? Og gitt at dette er både ønskelig og nødvendig er det selvfølgelig også helt legitimt av Forsvaret å innrette sine rekrutterings- og seleksjonsmekanismer på en måte som gjenspeiler både våre behov og det mangfold av ønsker og interesser som finnes der ute. Å argumentere som om ulikheter i evner og anlegg bare eksisterer som et uønsket utslag av politiske og økonomiske skjevheter i samfunnet er likhetsideologi på avveie.


Foto: Anette Ask/Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.