Dette innlegget er en oppfølger til Major Hanna Mikalsen sitt innlegg 03.04.24 "Hva er den viktigste kompetansen Forsvarets offiserer innehar?" hvorpå hun konkluderer med "tid i fast grad".
Hanna Sesselja Svare Mikalsen
Intensjonen er å belyse det jeg mener er en aktuell sluttårsak hos personell i Forsvaret og til stor fortvilelse for oss som skal lede, ivareta- og beholde personellet. Merk at gjennomtrekket i Forsvaret skyldes en rekke forhold, og denne artikkelen kun setter søkelys på en del av problemet. Målet mitt er å nå frem til Forsvarets ledelse, med et håp om endring - først og fremst i HR-bestemmelsens «Veileder i HR del B», samt sjefers uttalte intensjon. For uten at det skriftlige er endret så spiller det liten rolle hva sjefene sier. Forvalterne av regelverket forholder seg fortsatt til besluttede direktiver.
Brigader Rolland skrev i sitt innlegg på Forsvarets Forum 16.04.24 at Forsvaret er "i gang med å revidere HR-bestemmelsen med tilhørende veileder, med en målsetning om at det skal bli enklere å forvalte personellet vårt". Jeg håper denne revideringen får høy prioritet, og at regelverket også vil gagne arbeidstaker- og ikke bare arbeidsgiver. Foreløpig oppleves “Veileder HR del B” mer rigid enn tidligere regelverk, og handlingsrommet til forvalterne vesentlig innskrenket.
Jeg vil nå peke på et punkt i "Veileder i HR del B" som jeg håper får oppmerksomhet og endres i pågående revidering. I tillegg vil jeg knytte egne erfaringer til dette:
2.2.6.1: "Midlertidig grad gir ikke uttelling på gradsansiennitet. Ved beregning av gradsansiennitet teller derfor kun tiden man har hatt graden fast".
Jeg ble nylig spurt om hvor mange midlertidige stillinger jeg har hatt. For meg er det lettere å telle antall faste stillinger. I løpet av femten år ligger tallet på tre faste stillinger, og de resterende cirka ti stillingene er alle midlertidig. Tid i midlertidig grad er cirka fem år. Jeg er ikke et enkelttilfelle hva gjelder å ha et slikt "brokete rulleblad" som HR-søylen har gitt meg tilbakemelding om at jeg har. Ei heller har det vært stillinger jeg har søkt på som har gitt meg dette rullebladet, men arbeidsgivers behov. På hvilken måte gagner dette arbeidstaker?
Følger man med på stillingene som kunngjøres på søknadssystemet kan man se at mangfoldige stillinger kunngjøres igjen og igjen. Ut ifra at resultatlisten kunngjør "INGEN TILSETNING" skulle en tro at det ikke fantes interesse for å bekle stillingen. Sannheten er at flere av stillingene har søkere, og da gjerne de som faktisk bekler stillingen midlertidig. Hvordan kan det så være at stillingen ikke blir bekledd? Min påstand er i likhet med Major Mikalsen: tid i fast grad.
Et stort antall offiser- og spesialister sitter i dag i en midlertidig stilling. Et stort antall sitter i stillinger over eget gradsnivå og med et større ansvarsområde. Disse menneskene gis denne tilliten av lokal sjef, trolig grunnet tilstrekkelige prestasjoner - samt at et nødvendig hull i strukturen må fylles. I en organisasjon som for mange av oss preges av trivsel, samhold og profesjonsstolthet er det naturlig å legge ned høy innsats for å bidra til fellesskapet. Således går disse menneskene midlertidig inn i disse stillingene med midlertidige grader og gjør det de kan for å løse oppdrag best mulig. Flere opplever mestring og velger å søke på stillingen når den lyses ut, gjerne også med gode tjenesteuttalelser og tilbakemeldinger i ryggsekken.
Når man da leser "INGEN TILSETNING" av resultatlisten, og man har søkt på stillingen man sitter i både en-, to- og tre ganger er det forståelig at luften går ut av en. Er dette en tilbakemelding på at jobben man har gjort i den midlertidige beordringen ikke har vært god nok? Det er forståelig at spørsmålet dukker opp. Det er også forståelig at man etter hvert begynner å se til det sivile for annet arbeid. Når man til slutt er søknadsberettiget til graden- eller stillingen man sitter i midlertidig, så har man kanskje sittet der over en så lang periode at man har gått lei. I tillegg kan det også være at lokal sjef ser behov for deg et annet sted i organisasjonen. Hvorfor ikke heller gå over til det sivile hvorpå man slipper å være "låst" i en retning og samtidig får større fleksibilitet?
Jeg kan telle på mer enn to hender hvor mange jeg kjenner som per tid søker på sivile stillinger. Dette er dyktige, fremoverlente mennesker som vi behøver. Jeg kan ikke unngå å kjenne på en sorg ovenfor organisasjonen min. Organisasjonen som har formet meg på så mange måter, og som jeg har med meg i ryggmargen både i- og utenfor arbeidstid. Organisasjonen som nå lekker mennesker på bakgrunn av organisasjonsinterne årsaker.
Som leder er jeg fortvilet. Og når jeg nå på nytt pakker baggen min og går i gang med pendling fra sør til nord, med midlertidig grad til en midlertidig stilling er jeg usikker på hvor robust alt dette midlertidige er. Jeg håper vi kan forvalte personellet på samme måte som vi løser oppdrag: med fleksibilitet og med søken etter muligheter fremfor begrensninger. Jeg håper også at gitt ansvar og tillitt kan belønnes selv om grad og/eller stilling er midlertidig. Jeg avslutter med å sitere Hærens Verneombud, Torgrim Foshaug: "Det positive er at dette er organisasjonsinternt – og det lett lar seg ordne opp i dersom man evner å ta grep".
Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret
