You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Forsvarsrasjonale vs forsvarsmodell

Forsvarsrasjonale vs forsvarsmodell

. 16 min read

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vil på invitasjon fra Stratagem skrive månedlige kronikker frem til nyttår. Dette er den femte av seks planlagte publiseringer.

Kan en forsvarsmodell tilpasset folkekrigens forutsetninger tilpasses den moderne kabinettkrigens rammer? Ja, hvis vi vil.

Den norske forsvarsmodellen – selve måten vi organiserer og bemanner Forsvaret på – har endret seg relativt lite etter den kalde krigen sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Det gjelder kanskje særlig med hensyn til bemanningssystem, det vil i praksis si i hvilken grad og på hvilken måte landene fortsatt benytter verneplikt. Den har de fleste land enten avskaffet helt, beholdt som symbolsk prinsipp uten å benytte seg av, eller utnytter i begrenset grad som en slags back-up for et hovedsakelig vervet system. Denne trenden er en naturlig konsekvens av både sikkerhetspolitisk, teknologisk og økonomisk utvikling de siste 30 år. Sikkerhetspolitisk har bortfallet av trusselen om en eksistensiell krig etter Sovjetunionens fall redusert behovet for en forsvarsmodell beregnet på totalmobilisering av nasjonenes menneskelige ressurser og økonomisk er det blitt for kostbart å gjøre det uansett. Teknologisk fortsetter materiellets og dermed også operasjonskonseptenes kompleksitet å stille økende krav til kompetanse som krever et lengre tjenesteforhold for å være kostnadseffektivt enn verneplikt gir åpning for.

I Norge står imidlertid den tradisjonelle forsvarsmodellen fortsatt sterkt, i hvert fall ved første øyekast. Verneplikten står for mesteparten av mannskapsrekrutteringen til Forsvaret, og er bare erstattet av verving der enten kompetansekrav eller behovet for å kunne disponere personellet fritt til for eksempel utenlandsoperasjoner har gjort det nødvendig. At den norske forsvarsmodellen adskiller seg fra mange andre lands – også dem det ut fra økonomiske, historiske og andre forhold er naturlig å sammenligne seg med – gjør det for det første interessant å spørre seg hva årsaken til det kan være. Dernest – hvis vi finner at denne årsaken er tilstrekkelig tungtveiende – blir spørsmålet om det tilsynelatende gapet mellom den historiske modellen og vår tids forutsetninger kan reduseres. Kan vi med andre ord kombinere et moderne forsvarsrasjonale med en tradisjonell forsvarsmodell hvis behovet for det er sterkt nok?

Nei – jeg tenker ikke på Finland

Her vil noen kanskje protestere mot premisset og vise til det eksemplet som gjerne brukes når det blir diskusjon om slike spørsmål, nemlig Finland. Den finske forsvarsmodellen er tilnærmet uendret fra den kalde krigens tid, med utskriving av praktisk talt hele den mannlige årsklassen til førstegangstjeneste. Deretter disponeres de for et antall år i et mobiliseringsforsvar som fortsatt er på mer enn 200.000 mann. Forskjellen – som de fleste av dem som viser til det finske eksempel ikke har fått med seg – er likevel at Finland også har beholdt den samme trusselvurderingen som under den kalde krigen. En ny krig med Russland forutsettes å ville bli som alle de foregående – en massiv russisk invasjon av det finske landterritoriet.

Følgelig er den eneste rasjonelle forsvarsmodell et verneplikts- og mobiliseringsforsvar som i krise og krig kan mangedoble spesielt hærens størrelse for å ta opp kampen langs hele den finsk-russiske grense. Etter som det åpenbart ville ta tid for russerne å trekke sammen tilstrekkelig store styrker for et så ambisiøst foretagende, regner finnene logisk nok med at dette også vil gi dem tid til å gjennomføre en ordnet mobilisering. At man kan spørre seg om dette er en realistisk trusselvurdering, og at dette forsvaret uansett viser seg stadig vanskeligere å opprettholde rent økonomisk, er i og for seg en annen sak. Poenget er at den finske løsningen er sikkerhetspolitisk og strategisk internlogisk; det er samsvar mellom trusselvurdering og forsvarsmodell – mellom premiss og konklusjon.

Gapet mellom trusselvurdering og modell

Det er her den norske modellen skiller seg fra så vel det finske vernepliktsbaserte mobiliseringsforsvaret som fra de stående yrkesforsvarsmodellene i de fleste andre europeiske land. Norge har på den ene side avskrevet den eksistensielle invasjonstrusselen og baserer forsvarsplanleggingen på begrensede krigsscenarier med kort varslingstid, samtidig som kostnadsutviklingen for lengst har gjort det av med det gamle mobiliseringsforsvaret. Men vi har på den andre siden beholdt den samme forsvarsmodellen; den som i prinsippet er laget som et produksjonsapparat i fred for et mobiliseringsforsvar i krig. Forskjellen er bare at vi nå prøver å tyne en stående kapasitet tilpasset dagens trussel ut av et system som egentlig er optimalisert for å generere en mobiliserbar kapasitet tilpasset gårsdagens trussel. Det er med andre ord ikke konsistens mellom forsvarsrasjonale og forsvarsmodell.

Som ved enhver annen ineffektiv produksjonsprosess fører dette til et sterkt misforhold mellom de ressursene vi setter inn og den reelle forsvarsevne vi får ut. Spesielt gjelder det med hensyn til svak eller fullstendig manglende reaksjonsevne og beredskap store deler av året for de vernepliktsavdelingene som har lengst opplæringstid før de kan brukes operativt. Dette forsterker det problemet vi allerede i utgangspunktet har som et lite land, nemlig at selv når pengene brukes effektivt er det svært uøkonomisk å drive et så lite forsvar som det norske – jfr en tidligere kronikk her på Stratagem.

Frykten for tap av forsvarspolitisk konsensus

Dette problemet er det likevel liten vilje til å erkjenne, både politisk og innad i Forsvaret selv. De funksjonelle svakhetene knyttet til både beredskap og økonomi bagatelliseres samtidig som det henvises til modellens betydning for oppslutningen om Forsvaret i befolkningen, for forsvarsviljen etc. Nå er undertegnedes kritiske syn på dette vel kjent for dem som har fulgt norsk forsvarsdebatt i årenes løp. Det er da heller ikke hverken de åpenbare funksjonelle svakhetene ved modellen eller de mange ukritiske festtalene om dens betydning for forsvarsviljen som er hovedpoenget her. De er bare kort omtalt fordi viljen til å overse selv betydelige svakheter er en målestokk for styrken i det jeg vil hevde er den egentlige begrunnelsen for dagens forsvarsmodell: Først og fremst en politisk frykt for at en annen modell vil svekke den relativt brede konsensus om forsvarspolitikken. Det er med andre ord et talende vitnesbyrd om hvor sterk denne frykten er når forsvarsmodellen overlever på tross av betydelige økonomiske og beredskapsmessige svakheter som alle kan se, og bak en fasade av retorikk om dens holdningsmessige betydning som ikke lar seg underbygge og som det er usikkert om særlig mange tror på innerst inne.

Hensikten her er derfor ikke å diskutere hverken de funksjonelle eller de mer emosjonelle sider ved dagens forsvarsmodell i og for seg. Her er utgangspunktet at modellens begrensninger er et objektivt faktum, at de aller fleste med noen innsikt i forsvarsspørsmål erkjenner dette og at de fleste også innser at mye av den tradisjonelle forsvarsretorikken ikke nødvendigvis er sann. Hensikten her er i stedet å skape innsikt i hvorfor vi på tross av disse svakhetene likevel holder fast ved modellen, og hvilke konklusjoner vi på grunnlag av en slik innsikt kan trekke om dens fremtid.

Dyrkingen av det tradisjonelle forsvarets rasjonale og etos

Det er et ubestridelig faktum at de scenariene norsk forsvarsplanlegging baserer seg på i dag har et langt mer begrenset omfang enn den kalde krigens invasjonsscenarier, eller det vi opplevde i 1940. Det reelle rasjonalet for dagens norske forsvar knytter seg til behovet for å kunne motsette seg russisk politisk og militært press, herunder hindre russisk bruk av norsk område under en større konflikt mellom Russland og Vesten. Således er det ingen vurderinger i dag som innebærer en landmilitær trussel mot noen større del av norsk fastlandsterritorium enn Finnmark og i verste fall deler av Troms. Det greier vi rett og slett ikke å sannsynliggjøre ut fra hverken russiske politiske og strategiske interesser eller Russlands militære kapasitet.

Dette innebærer at de scenariene vi bygger forsvarsplanleggingen på dreier seg om konflikter hvor i hvert fall 90 prosent av befolkningen ikke behøver å bli personlig berørt hverken av selve krigen eller av utfallet, hva det enn måtte bli.

Som påpekt av flere militærhistorikere markerer overgangen fra den kalde krigen med dens trussel om en altødeleggende, total sivilisasjonskrig til dagens situasjon på mange måter en reversering av det paradigmeskiftet som inntraff med den franske revolusjon i 1789. Den gangen gikk krig over fra å være et instrument for eneveldige fyrsters begrensede politiske mål ført med begrensede militære styrker til å bli noe som ikke bare angikk staten representert ved fyrsten. I stedet ble krig synonymt med en totalmobilisering av menneskelige og materielle ressurser i en kamp mellom folk og nasjoner. De såkalte kabinettkrigene ble avløst av folkekrigene, og folkekrigsparadigmet forble den sentrale forklaringsmodell for interstatlig krig i nokså nøyaktig 200 år. Dette var selvsagt tanker som også påvirket de norske grunnlovsfedrene på Eidsvoll i deres holdning til Forsvarets organisering, påvirket som de var av mange av opplysningstidens og den franske revolusjonens idealer.

I dag har imidlertid en sum av delvis irreversible faktorer som

  • gjensidig økonomisk avhengighet på grunn av globaliseringen,
  • dramatisk forhøyet risiko ved eksistensiell krig på grunn av atomvåpnene,
  • usikkerhet om muligheten for å forutsi politiske konsekvenser av omfattende kriger,
  • bortfall av de totalitære ideologiene som så selv enorme ødeleggelser og tap av liv som historisk berettiget  sendt folkekrigen i dens opprinnelige form på museum.[1] Tilbake står begrenset bruk av makt for begrensede politiske formål, slik russerne har demonstrert i Georgia og Ukraina, eller Vesten ved intervensjonen i Kosovo.

En fundamental side ved vår tids kriger og konflikter synes med andre ord å være at det ikke lenger forekommer kriger som er både høyintensive og langvarige – i det minste hvis stormaktene er direkte involvert. Høyintensive kriger avgjøres raskt, i den grad de forekommer. Det skyldes i utgangspunktet at de ikke igangsettes annet enn av den part som med stor sannsynlighet kan regne med å vinne dem raskt. Vi har med andre ord fått tilbake kabinettkrigen i en slags moderne versjon, som konsekvens av flere gjensidig forsterkende utviklingstrekk.[2]

En svakhet i norsk forsvarstenkning er dermed at vi for det første ikke får oss til å la en nøktern, oppdatert trusselvurdering og kjølige kost/nytte-betraktninger styre utviklingen av forsvarsmodellen. I stedet for å tilstrebe en optimal kombinasjon av personell, materiell og andre innsatsfaktorer med sikte på å løse dagens norske forsvarsproblem, står vi igjen med minst ett ben i den gamle, nasjonale eksistensforsvarsmodellen. Vi planlegger kort sagt å utkjempe en moderne kabinettkrig med folkekrigens forsvarsmodell.

Og, for det andre og som en ytterligere bekreftelse på dette, vi søker stadig å påberope oss det gamle forsvarets rasjonale og etos i måten vi fremstiller oss på utad mot det øvrige samfunn. Det virker med andre ord som vi ikke bare motsetter oss en modernisering av forsvarsmodellen som vil fjerne oss fra det gamle folkeforsvarsidealet. Vi har til og med så dårlig samvittighet for de spede forsøkene vi gjør at vi kompenserer for dem med en retorikk som søker å mane det gamle forsvaret opp av graven og forsikre samfunnet rundt oss om at alt egentlig er som før. Og – mest oppsiktsvekkende av alt – ikke bare passerer dette uimotsagt i en offentlighet som egentlig burde se det manglende samsvar mellom retorikken og realitetene. En del av retorikken prisbelønnes attpåtil som fremragende kommunikasjon.

For hva skal man egentlig si om sannhetsgehalten i slike kraftsatser som «Forsvaret. For alt vi har. Og alt vi er», eller «Forsvaret søker kvinner og menn som vil verge Norge og vår frihet»? Det første er som kjent lansert som et motto for Forsvaret generelt, mens det siste inngår som punch-line i en rekrutteringskampanje ledsaget av videobilder inspirert av nasjonalromantikken. Men realiteten er jo at vi ikke har Forsvaret «for alt vi har og alt vi er», så lenge vi ikke tror på noen trussel mot så fundamentale verdier. Hvis Forsvarets berettigelse hvilte på en slik forutsetning er den logiske konsekvens av vår egen trusselvurdering at vi måtte ha lagt det ned. Og rekrutteringskampanjens høystemte appell om å samles under fanene for å verge landet og vår frihet nærmer seg antagelig Markedsføringslovens bestemmelser om villedende reklame. Et mer sannferdig budskap hadde vært at «Forsvaret søker kvinner og menn som ønsker å bli soldater og bidra til å sikre den norske regjerings handlefrihet».

Det kan med andre ord synes som vi frykter at en realistisk fremstilling av Forsvarets rasjonale i slike sammenhenger ikke vil være tilstrekkelig, hverken for å legitimere vår eksistens generelt eller tiltrekke oss kvalifisert og interessert arbeidskraft. I stedet søker vi tilflukt i Forsvarets rolle under tidligere tiders totale kriger og konflikter, og i dets historiske rolle som institusjon for nasjonal bevisstgjøring og sosial integrasjon. Det gir oss selvsagt anledning til å appellere til andre, mer høytflygende idealer enn dagens nøkterne, makt- og realpolitiske rasjonale. Men tatt i betraktning at kampen for å overleve som nasjon i realiteten bare eksisterer som et slags teoretisk ekstremscenario uten praktiske konsekvenser for dagens forsvarspolitikk og -planlegging er denne fremstillingen ikke bare upresis. Den er faktisk falsk, eller i det minste helt inkonsistent med det vi faktisk gjør. Dette behovet for å søke legitimitet og tiltrekningskraft i en annen og antatt mer høyverdig rolle enn den virkelige kan derfor bare skyldes en frykt for at et flertall av dem vi henvender oss til skal se Forsvarets egentlige rasjonale som utilstrekkelig.

Hva kan så årsakene være til denne formen for virkelighetsflukt i vårt forhold til vårt eget forsvar? Gitt at verden er som den er kan vi jo ha den aller beste samvittighet for å holde oss med et forsvar tilpasset den virkeligheten vi faktisk lever i. Svaret på det spørsmålet er antagelig sammensatt, og henger sammen med så vel historiske forhold som det faktum at vi er en småstat. Det har påvirket hvordan forsvar og militærmakt oppfattes både i den brede allmenhet, i den politiske kulturen og ikke minst innad i Forsvaret selv.

Den folkelige, den politiske og den militære oppslutning om forsvarsmodellen

Det er undertegnedes bestemte inntrykk, blant annet fra en fortsatt ganske omfattende foredragsvirksomhet, at den alminnelige oppfatning av Forsvarets rolle i norsk allmenhet er svært tradisjonell i den grad folk har en oppfatning i det hele tatt: Forsvaret har vi hvis landet skulle bli angrepet. Men at dette i dag dreier seg om noe helt annet enn for 30 år siden er det svært få som har noe bevisst forhold til. Forsvarsmodellen fremstår derfor ikke som noe mindre legitim eller selvsagt i dag enn den gjorde for en generasjon siden.

I tillegg kommer at spesielt verneplikten av mange egentlig ikke oppfattes å ha noe med krig og krigens realiteter å gjøre i det hele tatt. Det er en gjenganger i spørsmålsperioden etter slike foredrag at foreldre – kanskje særlig mødre – rekker opp hånden og spør hvorfor deres barn ikke blir kalt inn til militærtjeneste, «for det hadde de hatt så godt av». Hvis jeg er i godt humør bruker jeg da å si at militærtjeneste er en samfunnsøkonomisk kostbar måte å korrigere mangler i barneoppdragelsen på. Er jeg i det mer fandenivoldske hjørnet har jeg fra tid til annen spurt hvorfor det er så om å gjøre å ofre et barn på fedrelandets alder hvis det skulle bli krig. Da blir de oppriktig forferdet og skynder seg å si at det er jo ikke det som er meningen. Meningen er at Forsvaret skal lære barna å stå opp om morgenen, rydde i skapet sitt, re sengen, pusse sko, måtte ta hensyn til andre og generelt gjøre alle de tingene det har vist seg umulig å få dem til å gjøre hjemme.

Vernepliktens egentlige hensikt er med andre ord skjøvet fullstendig i bakgrunnen; krig er en abstraksjon og militærtjeneste er et slags tilbud om et års personlig vekst og utvikling til glede for dem selv og omgivelsene for det lille mindretallet som er heldige nok til å bli innkalt. Den egentlige forutsetningen – at vi kan bli nødt til å ofre vernepliktige liv en masse i konflikter utløst av så lite eksistensielle ting som strid om russiske rettigheter på Svalbard – er  en fullstendig fremmed tanke for de fleste. Og hvis man forklarer dem det, ser man at de tenker at det kanskje ville stilt saken i et annet lys, før de skyver en så ubehagelig tanke fra seg og heller tar for seg av kaffen og wienerbrødene som gjerne serveres ved slike anledninger.

Den folkelige holdningen til Forsvaret har også en ideologisk parallell i det politiske miljø. På høyresiden, i de tradisjonelt forsvarsvennlige miljøene, har modellen stor støtte fordi man tror fullt og fast på tesen om at militærtjeneste bygger forsvarsvilje samtidig som det er en karakterbyggende og positiv erfaring i seg selv. På venstresiden, der man historisk er mer kritisk innstilt til alt som har med militærvesen å gjøre, er det imidlertid like stor støtte til den tradisjonelle modellen, bare med den forskjell at begrunnelsen er en annen. Skal vi først ha et forsvar er den brede folkeforsvarsmodellen mindre usympatisk enn et profesjonalisert forsvar.

Innad i Forsvaret selv, der man burde kunne forvente en mer kritisk holdning som følge av både bedre innsikt og mer direkte konsekvenser for egen person av dysfunksjonelle ordninger, er det heller ikke noe stort engasjement å spore for radikale endringer i forsvarsmodellen. Dette kan ha flere årsaker. Den kanskje viktigste er at modellen er så innarbeidet at den nærmest tas som en selvfølge – som noe det ikke faller mange inn å reflektere over. Og selv der enkelte kan ha sine tvil er det likevel et sterkt ønske om at modellen skal være både den best egnede og den som skaper de tetteste bånd mellom folk og forsvar. Hvem vil ikke gjerne tro på at man står i en særstilling i nasjonens omdømme, med en oppgave og en posisjon litt hevet over andre, mer hverdagslige offentlige oppgaver?

Dernest kommer at det selvfølgelig er mye enklere når det først skal sies noen ord om slike ting ved de store anledninger å falle tilbake på de kjente formuleringene. Å skulle uttrykke et moderne forsvarsrasjonale utelukkende på makt- og realpolitisk grunnlag krever unektelig langt mer slitsomt tankearbeid, i tillegg til at det selvfølgelig ikke klinger tilnærmelsesvis like bra rent retorisk. Og endelig er det nok også dem som tenker at det er en billig politisk forsikring å mene de riktige tingene om såpass sensitive ting.

Forsvaret omfattes altså av det store flertall i Norge med følelser i spekteret fra passiv toleranse via en betinget velvilje tuftet på dets oppdragende funksjon og til aktiv støtte og sympati. Relativt få er aktivt og åpent negative. Det er vissheten om at folk flest er positive til et tradisjonelt forsvarsrasjonale og et tradisjonelt forsvar som også bestemmer innstillingen hos de fleste av våre politikere. Et markert og tydelig skifte av forsvarsmodell vil derfor ikke være noen politisk vinnersak, men vil kreve en betydelig politisk og folkepedagogisk innsats. Denne artikkelens hypotese er derfor at den politiske uviljen mot å gjøre de endringer i modellen som de objektive sikkerhetspolitiske, økonomiske og andre forutsetninger tilsier fortsatt bunner i denne frykten – frykten for at et annet forsvarsrasjonale og en annen forsvarsmodell vil undergrave den bredere forsvarspolitiske konsensus både folkelig og i det politiske miljø, uansett hvor rasjonell man ser at en slik endring ville være.

Ville forsvarsmodellen overleve et møte med virkeligheten?

Gitt at vi her snakker om holdninger forankret i de grunnleggende historiske, politiske og sosiale betingelser for et norsk forsvar er sannsynligheten for at de skal la seg endre svært små, i det minste på kort sikt. Den driveren som kanskje vil ha størst betydning i så måte er den økonomiske, som også til nå har vært avgjørende for å fremtvinge de små endringene i forsvarsmodellen som vi faktisk kan vise til.[3] I lys av det kan man spørre seg hvilken hensikt det i det hele tatt har å ta opp et slikt spørsmål. Hvis det likevel ikke vil lykkes, blir det ikke da bare et ondsinnet spark på leggen til alle dem som i det minste nærer et sterkt ønske om at modellen skal være alt den fremstilles som? Og etter som ingen kan utelukke at en trussel mot vår nasjonale eksistens kan materialisere seg på nytt i en eller annen fremtid – er det ikke OK å utnytte det tradisjonelle forsvarets rasjonale og etos retorisk også i mellomtiden, selv om det kanskje er å jukse litt? Eller er det til og med kanskje slik at det reelle politiske motiv for å holde fast ved modellen – frykten for tap av en bred forsvarspolitisk konsensus – faktisk er meget velbegrunnet? Kan det tenkes at valget i realiteten står mellom en forsvarsmodell tilpasset et historisk rasjonale eller intet forsvar i det hele tatt?

Det siste skal man ikke utelukke, og da fremstår muligens hele dette innlegget som en surmaget, Ibsensk jakt på livsløgnen uten annet påviselig resultat enn å gjøre tradisjonelle forsvarsvenner til desillusjonerte kynikere. Det er likevel en fundamental svakhet ved ethvert forsvar å bygge det på forestillinger som er i utakt med sin tids reelle forutsetninger, både politisk, sosialt og på annen måte. Det finnes nok av historiske eksempler på nasjoner som ved et krigsutbrudd har vært overbevist om sin egen militære styrke, men hvor det hele har rast sammen fordi det har vært bygget på sand. Det gjelder ikke bare objektive, funksjonelle svakheter av den typen jeg har holdt utenfor diskusjonen i denne omgang. Det gjelder i minst like stor grad illusjoner knyttet til moralske, kulturelle eller andre mer emosjonelle forestillinger om forsvaret.

I dag oppmuntres den norske befolkning systematisk til å tro at forsvar fortsatt dreier seg om nasjonens være eller ikke-være; om frihet eller ufrihet for oss alle sammen. Hva tror vi da reaksjonen ville bli hvis vi faktisk fikk en konflikt og den viste seg å dreie seg om betydelig mindre eksistensielle ting – ting som kanskje ikke ville hatt noen følbar konsekvens for særlig mange av oss, i hvert fall ikke på kort sikt? Tror vi eksempelvis det ville styrket Forsvarets troverdighet og oppslutning i befolkningen hvis vi mistet 500 eller 1000 vernepliktige i en konflikt med utgangspunkt i et russisk krav om demilitarisering av Finnmark? Hva ville med andre ord skje, både i øyeblikket og på sikt, hvis den tradisjonelle, folkelige forestillingen om hvorfor vi har et forsvar ble kalibrert over natten i et brutalt møte med den makt- og realpolitiske virkelighet?

Konklusjon – kan dagens forsvarsmodell tilpasses dagens behov?

Det er ønsket om å unngå å komme i en slik situasjon kombinert med antagelsen om at dagens forsvarsmodell ikke vil la seg endre prinsipielt i overskuelig fremtid som reiser følgende spørsmål: Er det mulig å modifisere forsvarsmodellen på en måte som bedre ivaretar de funksjonelle kvalitetene vi i dag må sette til side? Kan vi med andre ord bevare de elementene ved modellen som er politisk fredet, og likevel gjøre den mer hensiktsmessig på de områdene hvor den har begrensninger?

Det forutsetter nettopp at vi greier å identifisere hvilke sider ved dagens forsvarsmodell som først og fremst er politisk ikke-forhandlingsbare – hvor modellen så å si har sine fremste politiske attributter. Det er liten tvil om at det nettopp gjelder verneplikten, og da i betydningen hvor mange vi kaller inn. Politiske bekymringer for vernepliktens fremtid knytter seg nærmest uten unntak til frykten for at ordningen skal miste legitimitet ved at det kalles inn for få. På den annen side gjentas det til stadighet at ordningen må tilpasses Forsvarets behov. Hvor i organisasjonen vi benytter vernepliktige eller til hva slags oppgaver vil med andre ord ikke være avgjørende, så lenge vi benytter like mange som før og benytter dem der det er hensiktsmessig. Det er her vi finner nøkkelen til en tidsmessig modernisering av forsvarsmodellen.

Vi vet at verneplikt fungerer utmerket i de fredsoperative delene av Forsvaret som ved Garnisonen i Sør-Varanger, H M Kongens Garde, i vakt- og sikringsavdelinger ved militære leire og institusjoner, i staber eller hovedkvarter som assistenter eller om bord på Kystvaktens fartøyer. Heimevernet kunne knapt eksistere på noe annet grunnlag enn verneplikt, og bare her vil nødvendig rullering av personellet kreve 4-5 000 mannskaper per år. Med en egen, kortere førstegangstjeneste tilpasset Heimevernets oppgaver og direkte overføring av mannskapene til deres lokale HV-område ville dette dessuten tillate en langt mer effektiv bruk av denne personellressursen enn i dag. Videre er det enkeltstillinger om bord på marinefartøyer og i andre operative enheter hvor behovet for ufaglært arbeidskraft godt kan fylles av vernepliktige uten at det innebærer noe tap av operativitet for besetningen som helhet.

Å holde alle disse delene av Forsvaret bemannet og operative ville alene kreve innkalling av like mange mannskaper som i dag. De ville da bli fordelt til enheter og oppgaver som er både viktige og ansvarsfulle, men som ikke eksponerer dem for den samme risiko som rene stridende enheter – det siste med forbehold for GSV. Men det måtte i så fall også bety at der hvor hele hæravdelinger, fartøysbesetninger, luftvernenheter og andre systemer faller til null i operativitet ved utskifting av de vernepliktige og ikke gjenvinner den før mot slutten av tjenestetiden, der bør vernepliktige erstattes med vervede. Hvor det balansepunktet befinner seg kan enkelt beregnes ut fra så vel økonomiske som beredskapsmessige hensyn.[4] Dette er endringer og tilpasninger av Forsvaret som vi ut fra objektive, funksjonelle hensyn både kunne og burde ha gjort midt på 1990-tallet. Nå begynner det å bli på tide.

Spørsmålet om hva som er en optimal forsvarsmodell for en stat er ikke trivielt. Det bestemmes av både politiske, sosiale og funksjonelle militære hensyn. Det vi imidlertid bør vokte oss for å tro er at en forsvarsmodell som er «norsk» og derfor gjenkjennelig automatisk også gir et godt forsvar. En slik gjenkjennelighet gir ingen garanti for noe annet enn at den er bekvem ut fra de fleste hensyn – den skaper ingen opprivende uenighet om noe som helst i noen retning. Dagens forsvarspolitiske harmoni kan synes å hvile på en betydelig mangel på realitetsorientering og er dermed en naturlig men farlig konsekvens av noe som ellers er en lykkelig omstendighet –  nemlig at krig heldigvis er en hypotetisk tilstand det meste av tiden. Men nettopp derfor er selvkritikk og selvinnsikt på dette området alltid nødvendig og verdifullt uansett, og derfor bør vi merke oss Fredrik den Stores ord: Skepsis er all sikkerhets mor.


[1] Det kan i stedet argumenteres for at de asymmetriske og lavintensive krigene som er langvarige og føres av irregulære opprørsbevegelser som utnytter sivilbefolkningen både som operasjonsmiljø, økonomisk basis og rekrutteringsgrunnlag er vår tids versjon av folkekrigen.

[2] De krigene som trekker i langdrag, de lavintensive og asymmetriske ‘nye folkekrigene’, følger ofte i forlengelsen av en kort, høyintensiv krig som har resultert i et regimeskifte, men ofte utarter til et anarki.

[3] Om dette, se Håkenstad, Magnus og Bogen, Olav (2015), Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen; (Oslo: Dreyers forlag)

[4] Denne svakheten er forutsatt utbedret i og med den foreslåtte etableringen av en grunnopplæring utenfor de operative enhetene kombinert med en utvidelse av førstegangstjenesten for enkelte avdelingskategorier. Det gjenstår imidlertid å se på hvilken måte dette vil bli gjennomført, hvilke økonomiske konsekvenser det vil få og i hvilken grad det vil påvirke den reelle operativiteten.


Foto: Joakim Salmelid/Forsvaret


Kronikken er finansiert av Eckbos Legat


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.