Forsvarssjefen har fått oppdrag om å gi sitt fagmilitære råd som innspill til neste langtidsplan for forsvarssektoren. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har gjennom sin rapport vinteren 2019 beskrevet fire mulige konseptuelle retninger for videreutvikling av forsvaret; den første retningen, «styrket militært samarbeid», beskriver Norge som viktig bidragsyter av strategisk etterretning, mottak av allierte, og deltaker i alliansens operasjoner i utlandet; «bedre krisehåndtering» fokuserer på krisehåndtering heller enn håndtering av væpnet konflikt; «robust nektelse» innebærer at striden skal føres med funksjonene i ISTAR tett integrert mot motstanderens høyverdige mål på norsk territorium; og til slutt er «territoriell kontroll» solid og balansert mellom domener og kapabiliteter.

I en slik sammenheng er det mye fokus på kapabiliteter, struktur og kostnader. Samtidig må man ikke glemme mennesket og vår evne til å lede når diskusjonen om fremtidige strategiske kapabiliteter og digitalisering drar i gang for fullt. Jeg ønsker derfor å fokusere på oppdragstaktikk, hvordan moderne teknologisk krigføring kan påvirke anvendelsen av oppdragstaktikk negativt, samt koble dette til hvordan FFIs konseptuelle retninger kan hjelpe oss å håndtere fremtidens utfordringer.

Oppdragstaktikk som begrep og filosofi

Oppdragstaktikk er for mange nasjoner et foretrukket ledelseskonsept for å håndtere stridsfeltets kaos og usikkerhet, og den anses som en helhetlig filosofi for ledelse, mer enn bare en måte å føre striden på. Basert på utvalgt teori defineres den som:

En filosofi for ledelse, basert på tillit mellom krigere, som på bakgrunn av klare målsetninger og sjefens intensjon løser oppdrag på en måte som preges av initiativ og offensiv opptreden.

Hvis man kondenserer de samme teoriene kan man si at det finnes fem fremgangsfaktorer for oppdragstaktikk. De tre første er forutsetninger for anvendelse av oppdragstaktikk, mens de to siste er måter å føre striden på.

1.      Tillit
2.      Klart definerte mål
3.      Desentralisert ledelse
4.      Offensiv opptreden
5.      Initiativ

Tillit mellom krigere er en forutsetning for desentralisert ledelse og beslutninger. Tilliten skapes gjennom felles doktrine, gode ferdigheter, en kreativ og utforskende kultur, samt lojalitet. Kjennetegn på tillit er en atmosfære av respekt, profesjonalitet samtidig som prøving og feiling er akseptert.

Klart definerte mål er en forutsetning for å nå sluttsituasjonen. Sjefen må evne å visualisere operasjonen, og kommunisere sin intensjon. Et kjennetegn er at man kommuniserer oppdrag med fokus på HVA og HVORFOR – ikke HVORDAN.

Desentralisering av ledelse til rett nivå er forutsetning for initiativ og tempo. Det skapes ved at sjefen viser undergitte tillit og gir målsetninger og intensjon, samt at de undergitte gis myndighet til å ta beslutninger.

Å ha en offensiv opptreden er en måte å føre striden på. Kombinert med initiativ skaper det ubalanse og reaktive handlingsmønstre hos motstanderen, og kjennetegnes av at sjefer er offensive for å motvirke usikkerhet og uvisshet, og for å søke avgjørelse. Storr snakker om en tomhet på stridsfeltet, en mangel på informasjon eller føringer. Tomheten krever analytiske krigere som viser initiativ og utnytter en avgjørende situasjon. Denne offensive opptreden vinner til slutt slaget. En sjef er betalt for å vinne, det er ingen andreplass i krig, skriver Storr.

Forsvarets Fellesoperative Doktrine (FFOD) stadfester oppdragsbasert ledelse[1] som ledelsesfilosofi, fordi man ønsker å benytte kreativiteten fra underordnede ledere som tar målrettet initiativ basert på sjefens intensjon. For en småstat som Norge er viktigheten av oppdragstaktikk som styrkemultiplikator fremtredende, da småstaten alltid vil være kvantitativt underlegen.

Vassdalsulykken i 1986 var en oppvekker for Hærens valg av ledelsesfilosofi (Foto: Olav Urdahl)

Moderne teknologisk krigføring som samlebegrep for dagens krigføring

Moderne teknologisk krigføring (MTK) er ikke et etablert begrep, men anvendes som et samlebegrep for idéen revolution in military affairs (RMA), konseptene nettverksbasert forsvar (NBF) og effektbaserte operasjoner (EBO), og øvrig taktikk, teknikk og prosedyrer med hensikt å transformere krigføringen til informasjonsalderen. MTK påstås å skulle fjerne noe av denne usikkerheten og heller skape visshet [2], mens den i realiteten genererer store mengder informasjon som drar ned operasjonstempoet, initiativ og offensiv opptreden, i tillegg til å sentralisere prosesser.

Adamsky skriver at utviklingen av RMA har gitt oss mye: "(...) på en helt ny måte integrert langtrekkende presisjonsvåpen, C4I, og sensorer; hurtig informasjonsdistribusjon; effekter viktigere enn utmattelse og luftmakt viktigere enn landmakt."

McMaster sier at "military forces must abandon the illusion that technology can solve the problem of future conflict." Han mener at ledere må forstå at krig på landjorda fortsatt vil foregå i sfæren av usikkerhet på grunn av menneskelige, psykologiske, politiske og kulturelle dimensjoner som ikke kan kontrolleres.

USAs induktive og pragmatiske tilnærming førte til at konklusjoner ble generalisert fra enkelthendelser, eksempelvis Gulfkrigen og Kosovokrigen, hvor de vestlige koalisjonene oppnådde overraskelsen og sjokkeffekten som er essensiell for suksess [3]. Når man ser historisk på MTK og kampanjer som helhet, viser erfaringer at konseptene ikke fungerte tilfredsstillende når operasjonsmiljøet endres, når motstanderen tilpasser seg og unngår MTKs styrker skapes store utfordringer. I tillegg er datidens motstandere ikke representative for dagens dimensjonerende scenario: Russland, med sin anvendelse av statens totale portefølje av militære- og andre virkemidler, har hentet inn mye av forspranget NATO har hatt de siste 20-30 år. Det bør ha noe å si for trangen til å anvende siste 30 års krigshistorie som empiri for egen forsvarsutvikling.

Eksempel på norsk nettverksbasert forsvar (Foto: Forsvaret)

To antakelser om moderne teknologisk krigføring

Sentralisering av ledelse og søken etter visshet anses av mange som to markante resultat av MTK.

Sentralisering av ledelse kommenteres av Creveld når han påstår at C4I-utviklingen har vært formidabel etter andre verdenskrig. Kombinert med et komplekst stridsmiljø har informasjonsmengden økt, det har blitt mer stabsprosess og mindre ledelse.[4] Storr er derimot uenig i at stridsmiljøet er mye mer komplekst i dag: vi har langt færre enheter å lede og kontrollere, og mye bedre systemer for understøttelse.[5] Allikevel øker staber og informasjonsmengde, og ledelse sentraliseres – når desentralisering burde vært løsningen.

EBO oppsto etter Gulfkrigen 1991 som en sentralisert metode for effektpåføring. Primært tiltenkt mot politisk og strategisk nivå, hvor idéen var å påføre motstanderen systemkollaps. Uten å dra forhastede paralleller, så er det likhetstrekk med FFIs konseptuelle retning «robust nektelse», spesielt hvis man ser bort fra det politiske fokuset og heller skimter mot det militære effektfokuset. EBO ble terminert som begrep i US Joint Forces Command i 2008, på grunn av dens urealistiske tro på å fjerne ”the fog of war”, at menneskelige dimensjoner og drivkrefter utelukkes fra stridsfeltet, og at konseptet førte til sentralisering og detaljstyring.

Søken etter visshet, også kjent som situasjonsforståelse, er et tidløst dilemma. "From Plato to NATO, the history of command in war is an endless quest for certainty."[6] Visshet anses som "et produkt av tid så vel som av informasjon, lite av det siste for å spare det første."

Både Creveld [7] og Dempsey sier at det ikke finnes noen C2-teknologi som kan håndtere usikkerhet eller fjerne the fog of war. Derimot sier Dempsey at "C2-technology can create the illusion of perfect clarity from a distance."

RMA var en idé om å fjerne the fog of war, og oppnå komplett visshet, det samme med NBF med sin enorme informasjonstilgang. Sensor-nettverk-effektor tankegangen skulle skape sømløshet og tempo, og utgjøre overgangen fra industriell krigføring til krigføring i informasjonsalderen. Alt dette var riktignok glansbilder på hvordan man ønsket å slåss og hvordan teknologien skulle understøtte, men ganske fjernt fra hvordan motstanderen definerte sin rolle på stridsfeltet.

FFI konkluderer med at dersom nettverkskapabiliteten skal gi merverdi, må beslutningsevnen stå i et rimelig forhold til informasjonen som genereres. Det handler om menneskets begrensede persepsjonsevne som vil begrense systemets evne til å levere informasjon og nå det fulle potensialet i NBF. Beslutningstakere er i dag ikke i stand til å nyttiggjøre seg all informasjonen som genereres, og det er en utopi å tro at vi på taktisk eller operasjonelt nivå kan overlate viktige beslutninger til kunstig intelligens (AI) i nær fremtid.

Gen. James Mattis er anerkjent for å ha fremmet tempo under invasjonen av Iraq i 2003 gjennom desentralisert ledelse - Bagdad ble bla. nådd på drøye 2 uker (Foto: NYT)

Irakkrigen 2003 og Libanonkrigen 2006

For å bedre forstå sammenhengen mellom modere teknologisk krigføring og ledelse, anvendes disse to krigene som en krigshistorisk studie.

Krigene i Irak 2003 og Libanon 2006 ble ført av USA og Israel, to land med manøverkrigføring og oppdragstaktikk som dominerende filosofier. I tillegg hadde begge fulgt utviklingen av RMA, dog med tung prioritering av teknologi til fordel for operativt konsept. Forskjeller som er verdt å ha med seg; landene hadde ulik grad av forberedelse, USA var godt forberedt på høyintensitets strid, mens Israel hadde drevet med opprørskrigføring på Vestbredden og Gaza flere år i forveien; Israel hadde en variant av kvantitativ fokusert EBO, mens USA var mer kvalitativt fokusert; til slutt, strategiske målsetninger var svært upresise på Israelsk side.

I kronikken gjengis resultat og funn relatert til primært US Army's 3. Infantry Division (3ID) og IDF's Nordkommando.

Den første antakelsen er at moderne teknologisk krigføring, med sensorer og C4I, skaper forventning om visshet og genererer mye informasjon. Dette begrenser initiativ og offensiv opptreden, og senker tempo.

Oppsummert kan man si at mangelen på visshet gjør IDF passive, mens US Army etterhvert aksepterer denne mangelen, viser initiativ og blir proaktive.

I IDFs tilfelle ser vi at det ikke finnes noe C4I som kan fjerne «the fog of war». Deres manglende visshet begrenser initiativ og offensiv opptreden. De formidler ikke informasjon og etterretninger tilstrekkelig hurtig, med nok presisjon eller til rett personer.

I Irak hadde mange tiltro til NBF, og troen på at NBF skulle skape visshet og selvsynkronisering er trolig årsaken at 3ID innledningsvis er lojale og forsøker å få konseptet til å fungere, noe som igjen begrenser deres initiativ og offensive opptreden. Informasjon og etterretninger når ikke taktisk nivå tidsnok til å gi beslutningsstøtte, og tempo senkes. Deretter ser man eksempel på typisk amerikansk pragmatisme, de går tilbake til det kjente og som har fungert tidligere: oppdragstaktikk og manøverkrigføring. Det er ikke mengden informasjon som teller, men at beslutninger tas i tide: "battlefield decision-making is not information-intensive, it is information-sensitive."[8]

Den andre antakelsen er at moderne teknologisk krigføring øker sentralisering og mulighet for detaljstyring. Dette begrenser initiativ og offensiv opptreden, og senker tempo.

Økende sentralisering av prosesser og ledelse skjer enten fordi man kan eller fordi man må. IDF tvang gjennom en operasjonelt sentralisert doktrine, mens US Army var del av et operasjonelt konsept som kombinerte sentralisering og desentralisering. Følgelig ble påvirkningen på oppdragstaktikken også forskjellig.  

I Libanonkrigen fulgte man utvilsomt sentraliserte prosesser som var produkter av moderne teknologisk krigføring, og de var i landmaktens disfavør. Operasjonell og strategisk ledelse detaljstyrte flere ganger taktisk nivå, med taktisk passivitet som synlig resultat. De sentraliserte prosessene skapte i tillegg forvirring, og med forvirrende konsepter og målsetninger forsvinner også offensiv opptreden og tempo.

I Irak er det mange konsepter og prosesser som er sentralisert til komponent- eller operasjonelt nivå. Man kan si at den amerikanske utviklingen av MTK mot det operasjonelle nivået ironisk nok førte til at oppdragstaktikken på taktisk nivå ufrivillig fikk gode vilkår. Dette fordi det på grunn av begrensninger i C4I ikke var mulig for høyere nivå å utøve detaljert kommando og kontroll over taktisk nivå. Når taktisk nivå opplevde at tempo forsvant, hadde de sterk tro på egne ferdigheter, og initiativ og offensiv opptreden levde side om side med sentraliserte prosesser.

I begge caser er det en sentralisering av ledelse og beslutninger, noe som medfører at initiativ og offensiv opptreden begrenses, og tempo senkes. Sjefer og staber involverer seg direkte to-tre nivå ned, dog er dette langt mer utpreget i Libanon enn Irak. De sentraliserte konseptene skaper forvirring og forstås ikke, og kun i Irak klarer de å opprettholde initiativ og beslutningsevne – noe man kan takke klart definerte målsetninger sjefens intensjon og en grunnleggende forståelse av oppdragstaktikk for.

Apache heliktoper fra US Army V Corps skutt ned under operasjon Iraqi Freedom i 2003 (Foto: Combined Military Service Digital Photographic Files)

Refleksjoner om hvordan moderne teknologiske konsepter påvirker oppdragstaktikken

I Irakkrigen påstår noen at C4I begrenset US Army sin mulighet til å praktisere NBF. Hadde NBF fungert etter ambisjonen, ville påvirkningen på oppdragstaktikken vært annerledes. Derimot virker det å være lenge til man beviselig kan si at MTK har fjernet «the fog of war». For eksempel, hvis andelen «smart» langtrekkende ammunisjon (styrt mot målet av laser, GPS eller annet) levert fra luft eller sjø i Gulfkrigen var 10 % og i Irakkrigen 70 %: [9] hvorfor måtte allikevel bataljonssjefer og kompanisjefer i 3ID drive nærstrid fra luka på pansrede kjøretøy når de angrep Bagdad? [10] Hvis mengden amerikanske sensorer og informasjon var så stor at komponent- eller fellesoperativt hovedkvarter til tider fikk «information overload»: hvorfor klarte allikevel ikke sensorene på et tidspunkt å detektere tre fiendtlige brigader som angrep V Corps’ viktigste interesseområde? Fortsatt er det slik at "unmanned sensors do not substitute for informed human judgement." [11]

Oppfatningen om at amerikansk ildkraft, tempo og situasjonsforståelse var årsak til seier er en vanlig oppfatning. Biddle mener derimot at det var irakiske styrkers lave treningsstandard, gamle materiell og dårlige ledelse som førte til amerikansk suksess. Det argumentet kan til dels appliseres på Libanonkrigen, ved å dra kontraster til Israels tidligere kriger. I 1982 sto IDF rett sør for Beirut etter kampanjens første døgn, i 2006 klarte de knapt nok å krysse grensen på en uke. Er du kvalitativt overlegen, og har selvtillit, kan du slåss for informasjon og kompensere for manglende visshet. Dette setter visse krav til kompetanse og krever en viss form for ledelse, begge deler var til stede hos US Army men manglet helt hos IDF.

Russisk GPS jamming under Øvelse Trident Juncture 2019, fra Sjef Etterretningstjenestens årlige oppdatering. (Foto: Fokus 19)

Hva er så relevansen Norge og vårt sikkerhetspolitiske problem?

Fremtidens motstander, uavhengig av nasjonalitet eller ideologi, vil sannsynligvis anvende en bred portefølje av virkemidler. Med sikkerhet vil en potensiell fremtidig konflikt ikke bli som forutsett, men vil gi oss teknologiske og doktrinelle overraskelser. Erfaringene fra Irak og Libanon ga oss et par viktige lærdommer innen teknologi og ledelse som fortsatt i dag er høyst aktuelle, og som kan relateres til elementer i FFIs anbefaling til neste langtidsplan.

For det første, kaos og usikkerhet kan ikke fjernes fra stridsfeltet ved hjelp av teknologi, og det finnes ingen super-doktrine som løser alle problem. Teknologien har gjennom historien påvirket taktikken, og vice versa. FFIs konseptuelle retning «robust nektelse» beskriver at striden skal føres med funksjonene i ISTAR tett integrert mot motstanderens høyverdige mål på norsk territorium, og evnen til å motstå et første overraskende angrep vektlegges. Jeg har ved tidligere anledning nevnt Meir Finkel som i On Flexibility omtaler hvordan militære styrker effektivt kan håndtere teknologiske og doktrinelle overraskelser.

Flexibility combines doctrinal, cognitive, command, organizational, and technological elements that, if properly applied, can eliminate most obstacles in the current paradigm that stem from biases caused by: overdependence on a specific concept, group-think, problems inherent in large organizations, relations between intelligence agencies and decision makers, failure to learn from mistakes, and so forth ( s.2).

Det å stå stødig etter motstanderens første punch er viktig, det gir beslutningstakere høy grad av fleksibilitet. I «robust nektelse» gjøres dette i form av sjønektelse/sjøkontroll, luftforsvar og fellesoperativt luftvern. Alle er viktige metoder, men når man skal reise seg etter første overraskelsen og anvende presisjonsvåpen for å påvirke motstanderens høyverdige mål, er det vesentlig at disse målene er tilgjengelige. Finkel sier blant annet at balanse i kapabiliteter i alle domener er et av de viktigste virkemidlene for å motstå overraskelse, og at ingen konsepter kan alene slå motstanderen – historien finner alltid sitt mottiltak. Kan vår motstanders mottiltak være å holde sine høyverdige mål på eget territorium, mens han anvender avstandsleverte effekter mot- og taktiske enheter med lav signatur vårt territorium, blant vår befolkning slik at de er vanskelig å ramme?

For det andre, Irak og Libanon lærte oss at alle oppdragstaktikkens faktorer må være på plass for at den skal fungere optimalt. Hvis ikke basisen for oppdragstaktikken er på plass begynner man å tvile på egne ferdigheter, som kan lede til at teknologien definerer premissene for utøvelse av ledelse heller enn å understøtte den. Norge må, som liten militærmakt mot en overlegen motstander, ha balanse i struktur og domener, og inneha fleksibilitet i mentalitet og måten vi leder på slik at vi blir i stand til å takle overraskelser. Vår motstander vil, uansett stridsintensitet, søke å påvirke våre svakheter og vår evne til å utøve ledelse og kontroll fra militærstrategisk ned til taktisk nivå. På operasjonelt og taktisk nivå innebærer dette at C4I blir satt under press, og en slutning er at oppdragstaktikk fortsatt må være utgangspunkt for ledelse.

Konseptuell retning «territoriell kontroll» er balansert mellom domener og kapabiliteter. Periodiske svakheter i ett ledd kan fellesoperativt motvirkes i andre, gjennom godt bemannede strukturer og kapabiliteter, som gir ledere en omfattende verktøykasse å operere. Der hvor «robust nektelse» trolig baserer seg på sentraliserte prosesser som blant annet metodisk målbekjempning, fungerer verktøykassen i «territoriell kontroll» best når den opererer etter definerte målsetninger og sjefens intensjon, og heller lar metodisk målbekjempning understøtte operasjoner.

Egen evne til høyintensive fellesoperative samvirkeoperasjoner, med oppdragstaktikk som ledelsesfilosofi er etter all sannsynlighet det som gjør oss best skikket til å motstå overraskelsen vi utsettes for i en krisesituasjon. Denne evnen kan ikke umiddelbart gjenopplives hvis den strategiske eller operasjonelle konteksten endres, slik den for eksempel gjorde for IDF i Libanon i 2006. Gammeldags tankegods vil enkelte hevde, men jeg hevder at krigens konstanter tilsier at et balansert forsvar i alle domener fortsatt er relevant. Mange av de potensielle fiendtlige virkemidlene som oppleves som nye og «ikke-militære» vil i større grad måtte håndteres av økt sivil-militært samarbeid for å øke kraften i totalforsvaret, og på den måten unngå at samfunnet kollapser ved komplekse krisesituasjoner. Dette er beskrevet i konseptuell retning nummer to, «bedre krisehåndtering», og krever økt bevissthet, økte ressurser og økt kompetanse i den sivile delen av totalforsvaret.

Som en oppsummering er det grunn til å tro at morgendagens krig fortsatt vil inneholde kaos og friksjon, og at moderne teknologisk krigføring best gjøres gjennom fleksibilitet i ledelse og mentalitet, og balanse i kapabiliteter og domener. Hvis grunnfjellet i oppdragstaktikken er på plass vil ledelse og moderne teknologisk krigføring være kompletterende: strategiske kapabiliteter, digitalisering og mennesker kan da operere i godt samspill.

Kronikken tar utgangspunkt i forfatterens masteroppgave fra Försvarshögskolan 2018.


Foto: Soldater i løpegrav på øvelse i Setermoen skytefelt i 2018 (Ole-Sverre Haugli / Forsvaret)


[1] Versjon 2007 og 2014 anvender ikke begrepet oppdragstaktikk, betydningen er dog den samme.  

[2] Visshet = certainty. Creveld, Martin van (1985). Command in War, Harvard University Press. s.264 og 269.

[3] Storr omtaler «surprise» og «shock» som to suksesskriterier i krig. Finkel beskriver viktigheten av å motstå en teknologisk og doktrinell overraskelse på slagfeltet. Storr, J. (2009). The Human Face of War. Birmingham War Studies. Finkel, M; Tlamim, M. (2011). On flexibility: Recovery from technological and doctrinal surprise on the battlefield. Stanford Security Studies.

[4] Creveld, Martin van (1985). Command in War. Harvard University Press. s.270.

[5] Storr, J. (2009) The Human Face of War, s.144.  

[6] Creveld, Command in War, s.264.  

[7] Ibid, s.274.  

[8] Storr, The Human Face of War, s.131.

[9] Keegan, John (2004). The Iraq War. The Random House Group Limited. s.142.  

[10] Zucchino, David (2004). Thunder Run - The Armored Strike to Capture Bagdad. Grove Press. Kap. 14.

[11] Anderberg, B. (2004). Irakkriget: Perspektiv på politik och krigföring. Försvarshögskolan, Krigsvetenskapliga institutionen. s.253.


Referanser

Bøker

  • Adamsky, Dima (2010). The Culture of Military Innovation: The Impact of Cultural Factors on the Revolution in Military Affairs in Russia, the US, and Israel. Stanford University Press.
  • Anderberg, B. (2004). Irakkriget: Perspektiv på politik och krigföring. Försvarshögskolan, Krigsvetenskapliga institutionen.
  • Creveld, Martin van (1985). Command in War. Harvard University Press.
  • Finkel, M; Tlamim, M. (2011). On flexibility: Recovery from technological and doctrinal surprise on the battlefield. Stanford Security Studies.
  • Fontenot, Gregory; Degen, E; Tohn, David (2004). On Point: The United States Army in Operation Iraqi Freedom. Naval Institute Press.
  • Forsvaret (2014). Forsvarets Fellesoperative Doktrine.
  • Keegan, John (2004). The Iraq War. The Random House Group Limited.
  • Matthews, Matt M. (2008). We Were Caught Unprepared. US Army Combined Arms Center.
  • Owens, William A. (2001). Lifting the Fog of War. John Hopkins University Press.
  • Shamir, Eitan (2011). Transforming Command: The Pursuit of Mission Command in the US, British, and Israeli Armies. Stanford University Press.
  • Storr, Jim (2009). The Human Face of War. Birmingham War Studies.
  • Tuck, Christopher (2014). Understanding Land Warfare. Routledge.
  • Zucchino, David (2004). Thunder Run - The Armored Strike to Capture Bagdad. Grove Press.

Artikler

  • Biddle, Stephen (2007). Speed kills? Reassessing the role of speed, precision, and situation awareness in the Fall of Saddam. Journal of Strategic Studies, 30:1, 3-46.
  • Daltveit, Egil; Geiner, Jan Fredrik; Ydstebø, Palle (2010). Trender i militære operasjoner. Forsvarets forskningsinstitutt.
  • Johnson, David E. (2011) Hard Fighting: Israel in Lebanon and Gaza. RAND Corporation.
  • Kober, Avi (2008). The Israel defense forces in the Second Lebanon War: Why the poor performance? Journal of Strategic Studies. 31:1, 3-40.
  • Mattis, James N. (2008). USJFCOM commander's guidance for effects-based operations. (Reprint). Parameters. 38(3), 18-25.
  • McMaster, H.R. (2008). On War: Lessons to be Learned. Survival. 50(1), 19–30.
  • Storr, Jim (2003). A command philosophy for the information age: The continuing relevance of mission command. Defence Studies, 3:3, 119-129.