Å predikere fremtiden til nye teknologier, og hvordan fremvoksende teknologi vil påvirke strategier, konseptutvikling og tilhørende styrkestrukturer, er ingen lett oppgave. Og som oftest slår slike prediksjoner feil. Når en planlegger maritime styrkestrukturer er et av de viktigste spørsmålene hva slags teknologi som gir forholdsvis størst avkastning. Og hva som gir god avkastning kommer an på hva slags avkastning man ønsker, som selvsagt vil variere. Det trenger ikke bare være kapasitet til å utøve sjøkontroll, sjønektelse og maritim maktprojeksjon som avgjør sammensetningen av maritime styrker. Andre faktorer, som alliansekrav, geografi, ære, status og prestisje, spiller også inn og kan være vel så relevante for oppbygningen av maritime styrkestrukturer. Derfor er det svært vanskelig å vurdere hva slags balanse man skal ha fremtidige teknologier i forsvarsplanleggingen, og hva som vil være mest hensiktsmessig for det norske Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt.
I maritim krigføring er det mest grunnleggende taktiske premisset, uavhengig av teknologi, å angripe effektivt først. For å oppnå dette må man evne å posisjonere seg fordelaktig i forhold til motstanderen, oppnå målløsning og levere tilstrekkelig ildkraft til å trenge igjennom motstanderens forsvarssystemer, i tillegg til å påføre målet nok skade til å nøytralisere dets kampverdi. Samtidig må man unngå at fienden oppnår de samme forutsetningene for å levere avgjørende effekt. Ny teknologi, særlig informasjons- og kommunikasjonsteknologi, men også sensorer og langtrekkende presisjonsild, fører med seg flere konsekvenser knyttet til dette. Ikke bare blir det vanskeligere å skjule seg, men ny teknologi gir også kortere tid mellom deteksjon og levering av våpen, det øker dødeligheten av enkelttreffere, samtidig som det styrker aktive og passive forsvarssystemer. I tillegg åpner det for betydelig større bruk av distribuert ild. Så lenge det er skipene som leverer eller muliggjør maritim maktprojeksjon, og så lenge slike skip er en meget begrenset og kostbar ressurs (og som dessuten tar lang tid å gjenskaffe dersom de går tapt), så vil det å angripe effektivt først forbli essensielt. Følgelig er valg av teknologi særdeles viktig for å oppnå best mulig forutsetninger for dette.
Gjennom flere århundrer har strateger, historikere og teknologer vist interesse for fremtidig krigføring og effekten av moderne teknologi. Tidlige eksempler, som Thukydid og Sun Tzu, skrev om konkrete kriger i oldtiden og datidens krigskunst med stor innflytelse. Dette, sammen med en rekke andre forsøk på å predikere fremtidig krigføring, har vært opptakten til det vi nå kjenner som ‘the revolution in military affairs’ (RMA): Fremvoksende teknologier kan være så omveltende at de fullstendig endrer eksisterende militære konsepter og kapabiliteter, noe som fordrer ny tenkning rundt hvordan, med hva og av hvem krigføring blir utført. På grunn av alt moderne informasjonsteknologi muliggjør, kan en slik revolusjon sies å være underveis i dag – selv om effekten av ny teknologi vil variere. Likevel klarer ikke vestlig tenkning om hvordan nye avanserte teknologier kan brukes effektivt, å følge tempoet til utviklingen av dem. Dette skaper stor bekymring, og kan få store operasjonelle og strategiske konsekvenser for militære styrker i årene som kommer.
Etter flere år med krig og økte interesser for fremtidig krigføring og moderne teknologi, har man over tid fått en utfordring med såkalt ‘gold-plating’ av vestlige militære styrker. Begrepet refererer til problemer som kan oppstå som følge av det vedvarende fokuset vestlige land har hatt på investeringer i avansert, ‘high-end’ teknologi. Dette gjelder spesielt teknologiske prioriteringer som har vist seg å ikke være særlig kostnadseffektive, men som blir oppfattet som nødvendige for å effektivisere handlingssløyfer, øke interoperabilitet mellom ulike militære styrker, plattformer og våpensystemer, og som blir ansett som en måte for Vesten – med USA i spissen – å beholde sitt teknologiske forsprang på. I så måte er begrepet ‘senile våpensystemer’ interessant. Betegnelsen, som først ble introdusert av George og Meredith Friedman i boken The Future of War fra 1996, viser til våpensystemer som kontinuerlig har krevd økte investeringer for å opprettholde sin kampkraft. Etter hvert som kostnadene økte, ga systemet en stadig dårligere kost-nytte-effekt. Og siden hvert enkelt våpensystem har sin levetid, mente de at når disse har blitt ‘senile’ så bør man vurdere mulighetene som ligger i andre teknologier og konsepter.
Samtidig har det skjedd betydelige reduksjoner i alliertes forsvarsbudsjetter, selv om denne trenden snudde etter 2015. Vestlige forsvarsplanleggere har dermed blitt kritisert for å ha brukt svimlende summer på å modernisere på feil måte: Istedenfor å tenke systematisk rundt kjøp av raskere og mer effektive ‘kill chains’ (detektere, målrette og angripe trusler), har vestlige beslutningstakere heller investert i nye versjoner av gamle plattformer med fokus på særdeles avanserte teknologier som styrkemultiplikatorer – hvilket er svært kostbart. Resultatet er at dagens stridssystemer verken er så raske, interoperatible eller effektive som de tilsynelatende har vært i kamper mot mindre avanserte motstandere de siste tre tiårene.
Dette skjer i konteksten av økt rivalisering mellom stormaktene, globale maktforskyvninger og et militærteknologisk våpenkappløp. Det foregår nå omfattende konkurranse og militær oppbygning og transformasjon flere steder i verden, med økende satsning på offensive kapasiteter og nye høyteknologiske systemer, hvorpå endringstakten akselererer. Men slik historien har vist, har det vært flere perioder med mye innovasjon og teknologisk utvikling som ikke nødvendigvis samsvarer med utforming av strategi og forsvarsrelaterte planverk eller investeringer i plattformer. Det er altså slike tendenser vi nå ser, som også gjelder for Norge. Samtidig som at utviklingen av ny teknologi går stadig raskere, har anskaffelsesløp for nye og oppgraderte kapasiteter i Forsvaret de siste årene vært både kostbare og tidkrevende, slik major Ivan Langhelle påpeker i sin artikkel Arctic Night: realistisk eller utopi?. Derfor risikerer man at teknologien blir fortere utdatert før plattformer med avansert teknologi tas i bruk. Dette blir ikke mindre kritisk når utforming av strategi og operasjonelle konsepter i tillegg har vært preget av en viss treghet. Ikke bare blir det vanskeligere å hamle opp med tempoet til fremtidig krigføring, ettersom den raske teknologiutviklingen stadig ligger et hestehode foran utforming av strategier og forsvarskonsepter: Lange konseptutviklingsprosesser og rask teknologiutvikling gjør nemlig at vi ikke får en ideell utnyttelse av nye teknologier. Men stadig raskere utviklinger globalt gjør også at våre potensielle motstandere er i stand til å ‘chippe’ unna USA og Vestens foreløpige teknologiske overtak, og vil dermed kunne lukke det teknologiske gapet.
For å unngå dette, har stormaktsrivaliseringen nå blitt høyt prioritert i USAs forsvarsplanlegging med et fokus på jevnbyrdige motstandere, og da primært Kina fremfor Russland. Og fordi USA er Norges viktigste alliert, har dette også satt betydelig preg på hvordan Norge bygger opp sine militære styrker og planlegger for fremtidig krig. I forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens fagmilitære råd (FMR), legges en endret sikkerhetspolitisk situasjon til grunn for hva slags styrkestruktur Forsvaret bør ha. Ulike typer maktbruk, utvikling av teknologi og offensive kapasiteter hos både allierte og ikke-allierte, og økte forventninger til forpliktelser og byrdefordeling i NATO, medfører at de ‘operative kravene til et effektivt nasjonalt forsvar øker’. Med dette som fundament, vektlegger forsvarssjefen i hans anbefalte strukturalternativer, styrkestrukturer som åpenbart krever kostbare investeringer. Store havgående kapasiteter er det som prioriteres for Sjøforsvaret. Og det til tross for at Norge har en unik geografi med en langstrakt kyst som må brukes og ergo forsvares dersom Norge involveres i en større konflikt mellom stormaktene.
I operasjoner langs Norges kyst vil små fartøy kunne oppnå store fordeler ved å utnytte naturgitte forhold. Dersom hensikten med FMR er å styrke forsvaret av Norge, øker dermed behovet for mindre plattformer. De nåværende Skjold-klasse korvettene, som både er lett manøvrerbare og vanskelig å oppdage langs hele norskekysten, er skreddersydde for dette. I tillegg evner de å levere betydelig ildkraft. Likevel var selv disse svært kostbare å bygge og i verdenstoppen av sitt slag hva gjaldt teknologi. Men hva slags teknologi de ulike fartøyene skal eller bør ha i et sjøforsvar, vil naturligvis avhenge av hvilke roller de skal ha. Slik er det sågar for de havgående Nansen-klasse fregattene, som for øvrig vil dekke korvettenes manglende evne til å operere langt ute på havet. Og som multirolle-fartøy flest, er disse (og potensielt nye fregatter) opplagt svært kostbare, nettopp fordi de skal være i stand til å fylle flere ulike roller både nasjonalt og internasjonalt (jmf. sjømaktstrekanten). De må også kunne operere i farvann hvor geografien i begrenset grad gir økt beskyttelse eller forhindrer effektiv bruk av mange eksisterende og fremtidige våpensystem. Men å prioritere havgående multirolle-fartøy i nye langtidsplaner fører til et erodert kystforsvar. Om det skulle bryte ut konflikt i våre nærområder trenger vi en styrkestruktur som evner å gjøre begge deler og følgelig dekke våre operasjonelle behov.
Samtidig moderniserer og bygger både Russland og Kina opp sine militære styrker svært raskt, noe som vil legge mer press på vestlig teknologiutvikling, investeringer og prioriteringer. Som Norges nærmeste nabo og største utfordrer, bygger Russland en marine basert på små konvensjonelle fartøy og ubåter for kystnære operasjoner, som alle kan føre langtrekkende presisjonsvåpen. Altså fartøyer med relativt lav stykkpris, begrenset bruksområde, men samtidig stor slagkraft. Begge land utvikler moderne teknologier innenfor informasjonsdomenet, missil- og anti-missilteknologi, rommakt (‘space weapons’ og energivåpen), og autonome og robotiserte systemer. Særlig har de russiske og kinesiske systemene innen luftforsvar og avansert missilteknologi, altså utvikling av missiler med hypersoniske hastigheter og lange rekkevidder, blitt en økt utfordring for USA og allierte – også på havet.
Dermed har man de siste årene også sett en dreining vekk fra plattformer og mot våpen. Store plattformer på havet blir utfordret med nyere og billigere teknologi. Dette medfører at Vestens utfordrere ikke lenger trenger å deployere en hel flåte, ettersom de i økende grad anskaffer langtrekkende presisjonsvåpen som kan nå USA og allierte fra deres landområder og farvann. Likevel fortsetter vestlige mariner å investere i store, kostbare hangarskip og krigsskip for kamper på mørkeblått hav. Og slik militærhistorikeren Geoffrey Till forklarer, kan dette høyteknologiske fokuset blende vestlige militære styrker og hindre dem i å ivareta sine reelle strategiske og operasjonelle behov. Hva man har ombord av våpen med ildkraft vil være viktigere enn store og dyre plattformer, til tross for innflytelsen de har og prestisjen de medfører. Å fortsette å prioritere kostbare plattformer i fremtidige langtidsplaner for Forsvaret, kan medføre lite formålstjenlige investeringer da det innebærer plattformer som i mindre grad evner å operere i egne nærområder gitt vår geografi og Russlands kapabiliteter. Om norske forsvarstopper samtidig fortsetter å legge seg på amerikanernes ‘top-of-the-shelf’ nivå, altså investerer i svært avansert teknologi og gold-plater sine militære styrker, risikerer man i verste fall å planlegge for feil krig eller å bomme på hvilke kapasiteter som er nødvendig for å bekjempe fienden. Dette er satsing på senil teknologi for å bruke Friedmans begrep. I tillegg risikerer man å prioritere bort viktige teknologiområder og kapasiteter som er viktige for forsvaret av Norge, og kanskje mer spesifikt, forsvaret av Norges kyst hvor majoriteten av Norges befolkning faktisk bor.
Det er ikke slik at utvikling og anskaffelse av ny teknologi vil være en slags ‘cure-all’. Troen på at nye høyteknologiske utviklinger utgjør en overveldende del av løsningen bør utfordres. Det er flere andre faktorer som er vel så viktige, som reparasjons- og vedlikeholdsprosesser, antall reservedeler som bør produseres, personellstruktur og en arbeidsstyrke som evner å operere nye systemer. I tillegg kommer logistikk og forsyningskjeder. Disse er viktige for å gjøre teknologiene meningsfulle. Investeringer i svært avansert teknologi og gold-plating av militære styrker er av den grunn ikke nødvendigvis det beste for Norge. For å møte ovennevnte sikkerhetsutfordringer, trenger vi et mer balansert og troverdig forsvar, og bør heller rette fokuset mot en balansering av ny og ikke fullt så ny teknologi – men som likevel kan gi betydelig punch når det gjelder. En kombinasjon av høyteknologiske informasjons- og kommunikasjonssystemer, og mindre avanserte våpenteknologier som er ‘gode nok’ på enkelte områder, kan for eksempel være en mer hensiktsmessig og kostnadseffektiv prioritering for Norges forsvar. Vi snakker naturligvis om våpen med betydelig ildkraft som kan ha en avgjørende effekt og være et fortrinn i en potensiell konflikt i Norges nærområder. Fra et maritimt perspektiv betyr det at våre kampfartøy bør ha våpensystemer som evner å levere det de skal til de formålene de er tenkt til. Over tid er det tydelig at kvalitet har gått på bekostning av kvantitet, men for Norge er det heller på tide å bli mer pragmatisk og prioritere slagkraft. Med andre ord, våpen med avgjørende effekt på billige, relativt enkle og mange plattformer.
Det er ikke gull alt som glitrer.
Foto: KNM Roald Amundsen i solnedgang under øvelse Flotex 2015 (Mats Hjelmeland / Forsvaret)
