Hinsides bomber og krutt: Skal krigens neste domene være kognitivt?

Vi omfavner en tid med informasjonsteknologiske fremskritt, og fokuset rettes nå mot et annet felt enn de tradisjonelle domenene – menneskets sinn. Den kognitive frontlinjen er ikke nødvendigvis en ny arena som ikke har eksistert tidligere, men bør det kognitive aspektet likevel formaliseres som et eget krigsdomene?

Krigføringens domener representerer de områdene der krigføring foregår, og hvor teknologier og strategier brukes for å oppnå militære målsetninger. NATO har per tid anerkjent land, sjø, luft, cyber og space som slike domener (NATO, 2022, s. 154). Denne artikkelen diskuterer en av de kanskje mest potente frontlinjene, og hvordan påvirkningsoperasjoner retter seg mot å påvirke menneskers oppfatninger, holdninger og adferd gjennom informasjon og psykologiske virkemidler. Dette sammenfaller med ideen bak det kognitive domenet, som fokuserer på å forstå, påvirke og beskytte det mentale landskapet under konflikter.

Hva er kognitiv krigføring?

De siste par årene har det foregått en debatt i NATO som diskuterer om det bør opprettes et kognitivt domene som omfavner strategier for det som kalles kognitiv krigføring (Bjørgul, 2021). Kognitiv krigføring kan forklares som: “the activities conducted in synchronization with other instruments of power, to affect attitudes and behaviors by influencing, protecting, and/or disrupting individual and group cognitions to gain an advantage” (NATO, 2023).  “In cognitive warfare, the ultimate aim is to alter our perception of reality and deceive our brain in order to affect our decision-making” (van der Klaauw, 2023).

Det kognitive aspektet ved krigføring er likevel ikke et nytt konsept. Clausewitz beskrev eksempelvis i sin tid krig som en kamp mellom viljer. Definisjonen av kognitiv krigføring sammenfaller også med definisjonen av psykologiske operasjoner som forklares som: “planned operations that convey selected information and indicators to foreign target audiences to influence their emotions, motives, objective reasoning, and ultimately, the behavior of foreign governments, organizations, groups, and individuals” (US ARMY, 1968, s. 6). Således vil jeg påstå at kognitiv krigføring er et moteord som allerede er beskrevet i eksisterende konsepter. I en tidligere publisert artikkel, kampen om narrativet, forklarer jeg eksempelvis hvordan påvirkningsoperasjoner er en av tre hovedaktiviteter innenfor informasjonsoperasjoner. Således kan man argumentere for at et separat domene for kognitiv krigføring kan virke unødvendig eller overdrevent, da det potensielt representerer et begrep som allerede er godt beskrevet gjennom andre militære konsepter.

Imidlertid er det også viktig å vurdere den økende betydningen og kompleksiteten knyttet til informasjonsoperasjoner i moderne konflikter. Å formalisere dette som en egen del av militærstrategi gjennom et eget domene kan bidra til å skape større oppmerksomhet rundt disse aspektene, og fremme bedre forståelse og beskyttelse mot slike trusler.

I diskusjonen om å opprette et kognitiv domene oppstår også spørsmålet om hvordan en skal definere rammene for bruken av makt, og hvilke typer angrep som kan utløse retten til selvforsvar med bruk av væpnet makt. Eksempelvis er dette i cyberdomenet forstått som en handling som direkte kan forårsake fysisk effekt, og således kunne kvalifisere til en stats selvforsvarsrett (Bjørgul, 2021). Et slikt rammeverk er dog ikke like enkelt å definere i det kognitive domenet som følge av at effektene ofte gir indirekte følger gjennom destabilisering og undergraving av tilliten til samfunnsinstitusjoner.

Videre er det neste spørsmålet hvem som skal ha ansvaret for et kognitivt domene i Norge. Forsvarets rolle er primært å sikre territoriell integritet og beskytte norske interesser. Likevel er kanskje ikke Forsvaret best egnet til å ivareta ansvaret og eventuelle oppgaver et kognitivt domene medfører. Etterretningstjenesten har på sin side ansvar for å støtte staten hva angår subversjon og kontraspionasje, men ut over dette er det få virkemidler Forsvaret besitter til å håndtere en eventuell kognitiv trussel. Selv om statsministerens kontor eksempelvis er den eneste tverrsektorielle instans i norsk byråkrati er det kanskje likevel Forsvarsdepartementet som bør ivareta dette ansvaret. Forsvarets forskningsinstitutt leder eksempelvis arbeidet der Norge er utnevnt til lead nation i NATO for å forske på hvordan påvirkningsoperasjoner kan utfordre vårt demokrati, herunder kognitiv krigføring (FFI, 2023).  

Behov for et kognitivt domene?

Diskusjonen om et kognitivt domene har blitt en brennende problemstilling på et tidspunkt hvor informasjonsteknologi har vist seg sentrale i konflikter, og der manipulasjon av informasjon og påvirkning av menneskelig adferd kan argumenteres å være like kritisk som kontrollen over land og luftrom. Mens de tradisjonelle domenene fokuserer på fysiske og digitale områder, utfordrer det kognitive domenet den tradisjonelle oppfatningen av en konflikt. Det handler ikke bare om å kontrollere territorium eller digitale systemer, men å manipulere oppfatninger, holdninger og adferd.

Kognitiv krigføring har i videre forstand som målsetning å underbygge tilliten i et samfunn (du Cluzel, 2021, s. 8). Herunder tilliten til institusjoner, prosesser og politikere. Individet blir således våpenet i kognitiv krigføring. Dette kan utnyttes gjennom ulike typer informasjonsteknologi. Åpenheten til mediaplattformer tillater motstandere eksempelvis å enkelt målfatte individer, sårbare grupperinger, og offentligheten som sådan gjennom sosial påvirkning med bruk av informasjonsdeling som meldinger, videoer, dokumenter og lignende. Kunstig intelligens, med bruk av eksempelvis deep fake, er også et verktøy for kunne å lage slik desinformasjon (Cao et al., 2021; Rickli et al., 2023). Et annen teknologisk verktøy for å påvirke hvordan mennesker oppfatter virkeligheten er gjennom bruk av nanoteknologi (Rickli et al., 2023). Nanoroboter kan eksempelvis stimulere menneskers persepsjon, kognisjon, og således påvirke adferd (van der Klaauw, 2023). Kjemiske midler som påvirker menneskelig kognisjon er et annet eksempel (Granlund, 2023, s. 4).

Fremveksten av ny informasjonsteknologi gjør det også særlig interessant å utforske hvordan motstående stormakter i forhold til NATO tilnærmer seg dette konseptet. Kinas sin tilnærming til kognitiv krigføring er eksempelvis hovedsakelig gjennom bruk av sosiale medieplattformer. Kina anser sosiale medier som hovedslagmarken for kognitiv krigføring, med mål om å påvirke tankemønstre og beslutninger til både enkeltpersoner og samfunn over tid (Baughman & Singer, 2023). Målet med dette er å oppnå kognitiv overlegenhet ved å bruke informasjon til å påvirke motstanderes kognitive funksjoner i spennet fra offentlig mening i fredstid til beslutningstaking i krigstid (du Cluzel, 2021, s. 27). 

Russland på sin side prioriterer kognitiv krigføring som en forløper til den militære fasen hvor kampene utkjempes i de fysiske domenene (du Cluzel, 2021, s. 26). Kognitiv krigføring i russisk forstand faller inn under doktrinen Reflexive Control Doctrine. Det er en integrert operasjon med målsetning om å endre oppfatninger hos motstående beslutningstagere til å handle i favør med Russland gjennom deres endrede persepsjon. Metoden som nyttes for å nå dette er eksempelvis gjennom spredning av både sann og falsk informasjon som sikter på å gjøre at målgruppen føler at beslutningen om å endre adferd er deres egen.

En kan således argumentere for at påvirkningsoperasjoner har potensial til å være like avgjørende som tradisjonelle militære strategier (Cao et al., 2021). Påvirkningsoperasjoner kan forme og manipulere ikke bare hva folk tenker, men også hvordan de handler. Farene ved denne typen krigføring kan føre til samfunnsmessig fragmentering og svekkelse av kollektiv vilje til å motstå fiender. Det videre spørsmålet er om det er på tide å erkjenne denne realiteten og formalisere det kognitive domenet på lik linje med de eksisterende. Å etablere et kognitivt domene kan bety å anerkjenne den strategiske viktigheten av å forstå, påvirke og beskytte det mentale landskapet.

Motvirke påvirkningsoperasjoner

For demokratiske land vil aktiv bruk av offensiv påvirkning trolig være etisk problematisk. Aktiv påvirkning innenfor det kognitive domenet handler ikke kun om å påvirke motstandere, men også forme egen befolkningsopinion. Åpne demokratier liker ikke å identifisere seg med slik propagandapolitikk. Det mest nærliggende spørsmålet er således hvordan en kan motvirke påvirkningsoperasjoner. Å bygge en motstandsdyktighet i egen befolkning overfor påvirkningsoperasjoner er ikke enkelt. Dette gjelder kanskje spesielt i demokratiske samfunn som verdsetter mangfoldighet bestående av flere ulike befolkningsgrupper, og som samtidig vektlegger åpenhet og fri informasjonsflyt.

Forskning gjort av Johns Hopkins Universitet og Imperial College London peker på at det er mulig å indikere mønstre i kognitive påvirkningskampanjer (Cao et al., 2021). Gjennom å overvåke og integrere data fra sosiale medier og nettverk kan en fange opp mønstre som vil kunne indikere om en slik kampanje pågår, og i tillegg gi svar på opphav og målsetningene til aktøren. Målet med et slikt overvåkningssystem er å ikke bare å skape bevissthet i befolkningen, men å kunne reagere på en pågående påvirkningskampanje slik at omfanget begrenses.

En annen viktig faktor for motstandsdyktighet i befolkingen er utdanning. Kunnskap i befolkningen vil kunne gjøre et samfunn i større grad i stand til kritisk tekning, kildekritikk og således kunne identifisere falsk informasjon. Ettersom at både Russland og Kina har etablert egne doktriner for kognitiv krigføring er det kanskje betimelig å investere i egen motstandsdyktighet. En slik investering kan eksempelvis uttrykke seg i skolevesenet som får et viktig ansvar om å forsterke evnen til kildekritisk tenkning, samt å opplyse om hvordan sosiale media er en frontlinje for påvirkningskampanjer mot befolkningsgrupper.

Pressen sin rolle er også viktig i denne sammenheng, og er tidligere belyst i artikkelen kampen om narrativet. Pressen har et særskilt samfunnsansvar om å informere, analysere, kommentere og kritisere (Ohrberg, u.å.).

Oppsummering

Det er liten tvil om at påvirkning av menneskers tanker, holdninger og adferd spiller en vesentlig rolle i dagens konflikter. Å anerkjenne dette som et eget domene kan være et steg i riktig retning av å ta det kognitive aspektet ved moderne krigføring på alvor. Det kan åpne for spesialisert forskning, utvikling av spesifikke strategier, metoder og teknologier rettet mot å forstå, motvirke og anvende psykologiske og informasjonsmessige påvirkningsmetoder. Krig er ikke lenger et ensformet militært konsept, men det har utviklet seg til å bli mye mer komplekst. Mens andre domener kan gi taktiske og operasjonelle seiere, er det kognitive domenet etter min påstand det eneste domenet som kan sikre en full seier.

Illustrasjon: FFI