Allerede første dagen gjorde ukrainerne så effektiv motstand at de russiske forsøkene på å ta Kyiv med forhåndsutplasserte operatører og luftlandestyrker ble forhindret. I løpet av første uka av invasjonen virket det som om det russiske angrepet hadde kulminert - at offensiven hadde mistet så mye kraft at den stanset opp.
Den russisk-ukrainske krigen, som har pågått siden 2014, ble igjen høyaktuell med Russlands invasjon av hele den østlige delen av landet 24 februar i år. Raketter og kryssermissiler, sammen med flyangrep, ble rettet mot strategisk militær infrastruktur, mens bakkestyrker rullet inn fra nord, øst og sør.
En tidlig observasjon var at russerne ble uvanlig passive når framrykningen stanset opp. En fikk inntrykk av at avdelinger, vogner og soldater bare stod og ventet på nye ordrer når forutsetningene for planen kollapset som følge av ukrainsk motstand. Ukrainerne var veldig flinke til å legge ut dronevideoer om hvordan russiske vogner skytes opp en etter en, eller hvordan russiske kolonner eller grupperinger utsettes for ødeleggende artilleriangrep. Det var både videoer og reportasjer i media om lette ukrainske styrker som opererte i de lange russiske flankene og skjøt opp stridsvogner med Javelin og andre panservernmissiler. Alle husker også den 60 km lange kolonnen som stod stille i uker langs veien fra Belarus (tidligere Hviterussland) til Kyiv.
Russisk kommandoledelse
Russerne var passive nettopp fordi de ventet på nye ordrer. De ledes direkte med detaljerte ordre og det ordrene som skal følges. Initiativ og å løse oppdrag i sjefens intensjon er både fullstendig fremmed og forbudt. Oppdrag løses ved å følge gitte ordre. Punktum. Oppdragsløsning handler igjen om å utføre standard driller og prosedyrer, noe som er svært effektivt når forutsetningene for ordren holder. Når så forutsetningen ikke lenger holder, så skal man vente på ny ordre. Det er også viktig at sjefen din ikke blir sint, enhver offiser og soldat frykter sjefen sinn. Derfor skal sjefen gi deg ny ordre som du skal utføre uten å mukke. Dette er kommandoledelse av ypperste merke. Problemet til russerne var at den ukrainske motstanden sparket beina under både planer, ordrer og forutsetninger ganske kjapt.
Selv om Det ukrainske forsvaret har samme sovjetiske ledelses- og kommandotradisjon som russerne, har de tatt sjumilssteg vestover når det gjelder ledelse og kommando- og kontroll. Spesielt etter okkupasjonen av Krim og krigen i Donbas i 2014, har ukrainerne overhalt hele forsvaret sitt. De har begynt å tilnærme seg oppdragsbasert ledelse slik vi kjenner det. Deler av forsvaret deres har kommet langt, andre deler kortere, men det er en driv i den retningen. Den driven forstekes nok av at krigen så langt har vist at det virker.
Initiativ vs passivitet
De russiske angrepene stoppet opp fordi de møtte kraftig motstand av regulære ukrainske hæravdelinger, som sloss i brigadeforband. Russerne angrep med bataljonstaktiske grupper (BTG), som hver bestod av en eller flere av manøverbataljonene i en brigade som er oppsatt med vervede soldater, og forsterket med mesteparten av brigadens artilleri, i tillegg til annen taktisk støtte, som ingeniører og luftvern. BTG-ene er laget for hurtig framrykning og ikke for å sloss mot en godt organisert og oppsatt motstander. Når en eller flere BTG-er møtte en ukrainsk brigade fikk de problemer, siden den ukrainske brigaden var et mer komplett taktisk samvirkesystem, som også utviste initiativ og utnyttet at russerne ble passive og ventet på ordre. Ved ett tilfelle holdt en ukrainsk stridsvognsbrigade med noe støtte, ti BTG-er fast og blokkerte russisk framrykning mot Kyiv over byen Chernihiv nordøst for hovedstaden.
Ukrainerne har i tillegg en helt annen kampvilje enn russerne. De forsvarer hus og hjem, land og folk, og retten til å styre seg selv. Motivasjonen kommer til uttrykk både på militær og sivil side, og Ukrainas kamp er blitt en erketype på et folkeforsvar. Det er også svært synlig i informasjonsdomene, fra offisielle pressemeldinger til twitteraktivister og kunstnere. Selv om det ukrainske samfunnet før krigen var preget av spenninger og økonomisk korrupsjon, er ikke dette noe Russland klarte å utnytte til å splitte befolkningen eller skape splid mellom befolkningen og regjeringen. Snarer tvert imot. Invasjonen 24. februar samlet Ukraina mot Russland på en måte knapt noen hadde forutsett. I tillegg ble det raskt etablert en fast vestlig front, der EU tok en tydelig ledelse, sammen med USA og der NATO ble tydelelig på innretning og ikke minst begrensinger. Selv Tyskland bråsnudde, selv om de har en «Handel und Wandel»-arv med Russland å slite med.
Ganske raskt begynte lette panservern- og luftvernvåpen å strømme inn til Ukraina, og det ene landet etter det andre tok politiske piruetter for å tillate våpeneksport til land i krig. Den russisk-ukrainske krigen ble i sitt åttende år en krig mellom demokrati og despotisme, som resonerer langt utover frontlinjene og Ukrainas grenser. Ukrainas demokratiske vending viser seg også i landets væpnede styrker, spesielt innen ledelse og samhandling. En kritisk faktor for de ukrainske suksessene er at de tar initiativ lokalt og utnytter de mulighetene russisk passivitet gir dem. De russiske BTG-ene har i tillegg hatt lite infanteri til å sikre flankene når kolonnene har stanset opp. Det har gitt ukrainske enheter muligheter til å operere temmelig uhindret i skogene og myrområdene i nord, og velge seg mål etter eget forgodtbefinnende.
Kjøttkverna i Dombas
Etter ytterligere en måned med harde kamper hadde Russland tatt kyststrekningen fra Krim til Donetsk fylke og omringet Mariupol. De hadde videre tatt deler av Luhansk fylke og stod inn mot forstedene av Kharkiv og beskjøt Ukrainas nest største by med artilleri. I nord ble operasjonen avsluttet og russerne trakk alle styrkene nord og vest for Kharkiv ut, lastet de opp på jernbane og sendte de til det sørlige avsnittet. En redusert ambisjon ble offisielt annonsert, og sjefen for Søndre militærdistrikt ble presentert som øverstkommanderende for den militære spesialoperasjonen i Ukraina. Siden krigen ble avgrenset til Søndre militærdistrikts ansvarsområde der general Dvornikov hadde vært sjef siden 2016, var det en ganske logisk avgjørelse.
Så fulgte «slaget om Donbas», der analytikere og kommentatorer forventet en større russisk omfatning av de ukrainske styrkene langs fronten med en klassisk knipetangsmanøver tilsvarende Stalingrad i november 1942. Noe slikt materialiserte seg aldri. De russiske BTG-ene ble satt direkte inn i kampene, omtrent rett fra avlasting fra jernbanen. Det var liten tid til vedlikehold og etterforsyning, eller erstatte tap. Delvis nedslitte BTG-er gikk rett inn i «kjøttkverna i Donbas» som russiske soldater kaller kampene når de ringer hjem til mor. I løpet av to måneders harde kamper i Donbas har ikke russerne fått til det store gjennombruddet alle ventet på. De har klart å trenge gjennom den ukrainske fronten noen steder, men aldri klart å bryte ut i åpent lende. De russiske framgangene kan måles i få kilometer, og det har vært kamp om landsbyer, veikryss og elvekryssinger.
De russiske angrepene har vært forberedt med massive artilleribeskytning, ofte over flere dager, før manøverstyrker settes inn. Angrepene har så vært frontalangrep med infanteri støttet av stridsvogner og stormpanservogner, rett inn i forberedte ukrainske forsvarsstillinger. Ukrainerne har i tillegg sloss fleksibelt, med tilbaketrekninger og motangrep for å påføre russerne tap og selv skjerme egne styrker. Det ukrainske artilleriet brukes også svært effektivt og fleksibelt, selv om de fortsatt er underlegne det russiske i volum og ildkraft. De har svært korte engasjementstider, og bruker både droner og andre sensorer til målangivelse og vurdering av virkningsilden. Presisjonen har vært god nok til å ødelegge høyverdige mål som kommandoplasser og overgangssteder, der både bromateriell og avdelinger som ventet på å krysse har tatt store tap.
Hevder seg med oppdragsbasert ledelse
I invasjonens fjerde måned er krigens karakter av utmattelseskrig svært tydelig. Tilgang til tunge våpen og nok artilleriammunisjon er avgjørende for å stå i den ildstormen krigen nå dreier seg om. Det er få og små manøvre, men desto større artillerikamper. Rekkevidde og presisjon blir viktige for Ukraina for å ramme russisk logistikk og styrketilvekst, slik at det kan ta a presset på avdelingene i front. Samtidig er det en kamp om det strategiske initiativet, om hvem som skal ta føringen på operasjonene videre. Den kampen er også i stor grad avhengig av styrkebalansen og hvem som har best tilgang på tunge våpen og som kan bruke de mest effektivt. Det ukrainske kommando- og kontrollsystemet, kombinert med en stor grad av oppdragsbasert ledelse, har så langt gjort at underlegne styrker har kunnet hevde seg mot den massive russiske ildkraften.
Spørsmålet på kort sikt er om ukrainerne kan utnytte mindre lokale framganger, som ved Kharkiv i mai og i sør i begynnelsen av juni, til å utvikle offensiver som kan nedkjempe de russiske avdelingene og ta initiativet i krigen i stort. Det kommer i så fall an på om de klarer å virke effektivt mot det russiske dypet og redusere kampkraften i front indirekte, og angripe på en slik måte at de klarer å slite ned de russiske avdelingene raskere enn de blir erstattet – uten å slite seg selv ned.
Artikkelen ble først publisert i Luftled 22-02
