You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Er manøverkrigføring fortsatt relevant for Hæren?

Er manøverkrigføring fortsatt relevant for Hæren?

. 12 min read

I Norge fikk den militærteoretiske debatten et oppsving på 1980-tallet med det amerikanske konseptet manøverkrigføring som et sentralt inspirasjonsgrunnlag. Etter Sovjetunionens oppløsning har Forsvarets fokus gradvis endret seg fra nasjonalt forsvar, mot flernasjonale operasjoner utenlands, og de nye ideene om manøverkrigføring vant frem også i norske doktriner [1].

I dag har nasjonalt forsvar av egne landområder i Nord-Norge igjen blitt sentralt, og debatten om hvordan Hæren skal håndtere den revitaliserte trusselen fra Russland har blitt svært aktuell nå som arbeidet med ny langtidsplan er iverksatt, nye operative konsepter vurderes og Hærens doktrine for bruk av landmakt skal revideres.

Samtidig er trusselens karakter i dag en helt annen enn for 30 år siden. Ekspertgruppen for forsvaret av Norge viser i sin rapport fra 2015 at ved en konflikt mellom NATO og Russland, vil Russland etablere en Anti-Access/Area Denial (A2/AD) boble over store deler av Nord-Norge, Svalbard og de nordlige havområdene i norsk økonomisk sone. Dette forsvarstiltaket skal beskytte Russlands strategiske atomvåpenbaser i nordområdene, bærebjelken i russiske forsvarstenkning [2].

Er manøverkrigføring fortsatt relevant for Hæren i dag, når problemet som skal håndteres er en mulig russisk A2/AD boble over Nord-Norge?

"Landmakten opererer konseptuelt etter en strategi basert på indirekte tilnærming, hvor operasjonene rettes inn mot motstan- derens svakheter." (FDLO 2004)

Manøverkrigføring som konsept

Manøverkrigføring som begrep ble formulert i USA rundt 1980 som et svar på utfordringene NATO stod overfor på kontinental-Europa mot en tallmessig større sovjetisk styrke. En krets amerikanske militære tenkere kjent som reformistene, argumenterte sterkt for å forandre den eksisterende amerikanske doktrinen og ville endre hvordan denne trusselen skulle møtes. Reformistenes definisjon av manøverkrigføring var:

Gjennom oppdragsbasert ledelse, analyse av fiendens styrker og svakheter, samt kraftsamling av egne styrker i tyngdepunkt, legger konseptet vekt på å slå ut fienden gjennom å ødelegge hans vilje til å fortsette striden [3].

Manøverkrigføring vektlegger manøvrering og ildkraft, og styrkenes beskyttelse skal oppnås implisitt gjennom tempoet dette skaper i operasjonene[4]. Smart bruk av egne styrker rettet mot motstanderes svakheter skal oppnå militære målsetninger på en økonomisk måte, med få egne tap. Målet er å bekjempe motstanderens vilje, ikke utmatte han fysisk. Manøverkrigføring tilsier at kvaliteten på styrkene er viktigere enn kvantiteten, og at høy mobilitet er en forutsetning for å nå motstanderens kritiske sårbarheter.

Hærens oppgave

Hærens viktigste oppgave har vært å forsvare Nord-Norge mot et høyintensivt angrep fra Russland for en begrenset tidsperiode. Hensikten har vært å sikre at allierte forsterkninger kommer på plass, får et best mulig utgangspunkt for videre operasjoner og at NATO skal gjenopprette norsk territoriell suverenitet.

Selv om dagens situasjon er annerledes enn under den kalde krigen og trusselens karakter er forandret, spesielt som en konsekvens av teknologisk utvikling, er andre faktorer fortsatt konstante. Hæren må fortsatt ha en selvstendig evne til forsvar av Nord-Norge for å legge til rette for allierte forsterkninger, og nordområdenes karakteristiske terreng og klima gir fortsatt unike muligheter og begrensninger.

Nå som landmaktsdoktrinen skal revideres og det teoretiske utgangspunktet skal diskuteres, må manøverkrigføringskonseptet sees opp mot det problemet Hæren står ovenfor i Nord-Norge. Dette gjelder spesielt terrengets og klimaets påvirkning på operasjoner, samt den teknologiske utviklingen som har foregått siden manøverkrigføring først kom inn i norsk militær tenkning.

Terrenget og klima

Noen av de viktigste faktorene som skiller Hærens utfordringer i Nord-Norge fra andre Nato-operasjoner på kontinentet, har å gjøre med områdets unike terreng og klima. Snø, lave temperaturer og hardt vær er begrensende faktorer i store deler av året. I tillegg er terrenget i Norge er uegnet for bevegelige operasjoner i stort omfang [5].

Et bærende element i manøverkrigføring er å kraftsamle egne styrker mot fiendens sårbarheter. Dette forutsetter manøvreringsrom slik at disse sårbarhetene kan nås av egne styrker. I Nord-Norge er det få fremrykningsakser, som stedvis er svært kanaliserende. Samtidig er mange av de områdene som gir manøverrom, som Finnmarksvidda, veldig åpne og med lite naturlig skjul og dekning. Dette gjør manøvrerende styrker sårbare for både deteksjon og fiendtlig ild. Det amerikanske synspunktet når de utviklet en manøverorientert doktrine på 1980-tallet (AirLand Battle-doktrinen), var at norsk terreng var et unntak fra det stridsfeltet denne doktrinen var ment for. AirLand Battle skulle utnytte et stort kontinental-europeisk stridsfelt med mange muligheter for raske forflytninger av styrker [6].

Disse begrensningene i manøvermuligheter vil også gjelde for motstanderen. Under den kalde krigen var den norske militære vurderingen at fiendens tunge styrker ville ha få fremrykningsakser og et stort forsyningsbehov. Været og terrenget kunne derfor utnyttes av den forsvarende part. Trange daler og ulendt terreng var stridsvognshindrende og gav gode muligheter for overfall. Tett skog, skydekke og dårlige lysforhold ville også begrense fiendens mulighet for luftoverlegenhet. Daværende kaptein, nå General(p) Sverre Diesen hevdet også på denne tiden at på grunn av de geografiske forholdene i Norge er det ikke lett å omgå faste forsvarslinjer. Instruktør ved Hærens stabskole og en tidlig talsmann for betydningen av indirekte tilnærming, Odd V.Skjøstad, argumenterte i 1988 for at det norske landforsvaret må innrettes slik at de spesielle forutsetningene som rådet ble utnyttet til norsk fordel. Grundig analyse av fiendens evne og det norske lendets beskaffenhet måtte brukes i jakten på styrkemultiplikatorer for landmakten [7].

Dette var terrengvurderinger som også gjaldt andre steder. En sentral del av den amerikanske doktrinen Active Defense fra 1976 gikk ut på å bruke lendet som en styrkemultiplikator. Denne doktrinen var utformet for forsvar i Vest-Tyskland i det som omtales som The Fulda Gap, den antatte sovjetiske angrepsaksen inn i amerikansk sektor. Denne gikk gjennom kanaliserende lende, men samtidig hadde den mye større manøvermuligheter enn det som finnes i Nord-Norge. Tanken her var å utnytte det kanaliserende terrenget mest mulig til forsvarernes fordel [8].

CV9030N og Leo2A4 på øvesle Cold Response 2016 (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

Terreng- eller fiendefokus

Manøverkrigføring som konsept er fiendefokusert. Det skal påvirke fiendens vilje gjennom offensive handlinger mot hans sårbarheter og vinne krigen ved at fienden ikke lenger ønsker å fortsette striden. Hærens oppgave, dersom avskrekkingen har feilet, er ikke å vinne krigen. Den er derimot å vinne tid gjennom å holde terreng lenge nok til at allierte forsterkninger kan komme til unnsetning. Dette tilsier et mer terrengfokusert konsept, der den mindre, forsvarende styrken utnytter terrenget mest mulig til sin fordel.

Ved en russisk offensiv mot Nord-Norge, vil tiden jobbe mot angriperne. Hvor lengre tid de bruker på å oppnå sine målsetninger, jo større er risikoen for at robuste forsterkninger kommer på plass. Russland vil derfor søke avgjørelse så tidlig som mulig, mens norske styrker er avhengig av å forsinke dette. En av manøverteoriens sentrale tenkere, R. Leonhard, beskriver tidsaspektet som essensielt i militære operasjoner. Motstanderen vil søke å ramme oss der vi ikke har hatt tid til å forberede oss, og gjennom tempo stadig utnytte denne fordelen på nye steder gjennom operasjonen[9]. Denne type tidsmessig og posisjonell forskyvning (tilsidesettelse av motstanderens kapasiteter slik at de ikke får avgjørende innvirkning på egne operasjoner) vil ha større effekt der valgmuligheter er mange[10].

Det nordnorske terrenget begrenser angriperens mulighet til å oppnå posisjonell forskyvning på grunn av de få fremrykningsaksene som finnes. Tidsmessig forskyvning er vanskelig hvis forsvareren allerede har valgt forsvarsposisjoner, er etablert og allerede har øvd i området. Dette favoriserer et defensivt konsept, der utvalgt terreng holdes for å vinne tid, fremfor et offensivt konsept som fokuserer på å ramme fienden.

Norsk landmakt vil alltid være mye mindre og svakere enn det Russland kan stille med. Dette betyr at å konfrontere russiske styrker på like vilkår er en dårlig økonomisering av norske styrker. Den militære tenkeren JFC Fuller beskriver god økonomisering av styrkene som helt sentralt i krigføring. En militær styrke må alltid ha evnen til å ramme, men økonomisering kan oppnås både gjennom bevegelse av styrkene og gjennom skjerming. For Hæren i Nord-Norge eksisterer det lite manøverrom i bredden. Den strategiske målsetningen om å vinne tid gjennom å holde terreng gir samtidig ikke mulighet til å gi ifra seg nødvendig dybde. Under disse forholdene er det derfor bare skjerming av styrkene som kan gi god økonomisering av styrkene [11].

Også Leonhard erkjenner at i realiteten vil man aldri kunne oppnå full forskyvning av fienden og at det grunnleggende for god taktikk er å forstå forholdet mellom å ramme, manøvrere og skjerme, samt hvilke kompromiss som kreves mellom disse faktorene. Alle konflikter er ulike og krever forskjellige tilnærming. En militær styrke må velge taktisk innretning etter de forholdene som faktisk eksisterer [12].

Dagens doktrine for landoperasjoner vektlegger indirekte tilnærming rettet mot motstanderens svakheter [13]. Dersom operasjonelle og taktiske sårbarheter ikke kan rammes av Hærens manøverstyrker på en økonomisk hensiktsmessig måte, er det motstanderes strategiske behov for rask måloppnåelse som burde være svakheten landmakten må utnytte. Dette gjøres best gjennom utnyttelse av et terrengfokusert konsept der nordnorsk terreng utnyttes som styrkemultiplikator for størrelsesmessig underlegne norske styrker. Motstanderen konfronteres slik på våre egne premisser og møtes med en asymmetrisk metode.

Ved å analysere terrengets påvirkning, viser dette at manøverkrigføring som konsept ikke er ideelt for Hærens nasjonale operasjoner i Nord-Norge. Allikevel er mange av prinsippene som ligger i konseptet fortsatt relevante. Oppdragsbasert ledelse, basert på tillit mellom sjefer, risikovillighet og evne til å ta initiativ, gir vilje til å utnytte de mulighetene som byr seg. En terrengfokusert fremfor fiendefokusert doktrine må fortsatt kunne utnytte fiendens sårbarheter og kraftsamle innsats mot disse, men begrensningene i manøver vil påvirke hvilke sårbarheter som det vil være hensiktsmessig å ramme.

Teknologisk utvikling

Krigføring har alltid vært påvirket av den teknologiske utviklingen. Utnyttelse av ny teknologi har ved flere anledninger gitt en aktør store fordeler i forhold til sin motstander. Samtidig har denne utviklingen raskt blitt adoptert hos andre, eller motmidler har blitt utviklet som svar på den nye teknologien eller bruken av denne. Et annet sentralt aspekt ved innføring av ny teknologi i krigføring, og hvor effektivt teknologien kan utnyttes, er at dette bare er mulig å få svar på ved faktisk bruk i krig. Hvordan effekten av ny teknologi er mot en tenkende og handlende motstander er vanskelig å predikere. Et kjent eksempel på dette er hvordan ingen av stormaktene ved utbruddet av første verdenskrig hadde erkjent hvilke taktiske konsekvenser den økte ildkraften hadde for krigens karakter, med enorme kostnader i blod og ressurser som resultat [14].

I dag er det nesten 30 år siden vestlige styrker har utført høyintensitetsoperasjoner mot en annen relativt moderne styrke. Dette skjedde sist under Operation Desert Storm i 1991, og teknologiutviklingen har tatt store steg siden den gang. Ikke bare norske styrker, men også den russiske hæren har bedret kommunikasjonsteknologi, sensorteknologi og datakraft som har forandret de kapasiteter styrkene disponerer. Hva dette betyr for en eventuell krig i Nord-Norge er vanskelig å vurdere, men samtidig avgjørende å ta inn over seg. En kontinuerlig teknologisk utvikling må møtes med kontinuerlig revidering og utvikling av både egne doktriner og planverk.

US Marine Corps viser i sitt Marine Corps Operating Concept fra 2016 til noen hovedtrekk ved utvikling av fremtidens operasjonsområde. Den beskriver hvordan teknologi vil definere stridsfeltet på en helt ny måte i neste konflikt, og samtidig vil dagens teknologispredning fører til at egne teknologiske forsprang vil være kortvarige. Langtrekkende presisjonsvåpen og stadig mer målsøkende ammunisjon, sammen med en økt mengde sensorer i alle domener på stridsfeltet vil gi nye utfordringer i høyintensive operasjoner mellom ellers likeverdige motstandere (near-peer adversaries).

USMC Operation Concept beskriver dette som: “To be detected is to be targeted is to be killed”[15]. På fremtidens slagfelt vil det være avgjørende å håndtere egen signatur i hele det elektromagnetiske spektrum. Enten man blir oppdaget visuelt, infrarødt, termisk eller gjennom utstrålte radiosignaler, vil dette raskt kunne resultere i fiendtlig presisjonsild.

Manøverkrigføring slik det ble formulert tidlig på 1980-tallet, var et konsept for et stridsfelt med en helt annen teknologi enn i dag. Prinsippet overraskelse er for Hæren vanskelig å oppnå gjennom manøver med dagens utbredelse av rimelige sensorer. Dette gjelder ikke bare elektronisk krigføring og moderne ISR-kapasiteter, men også sivile overvåkningssystemer, åpne kilder som webkameraer og ikke minst sosiale medier. Heller ikke ideen om å oppnå beskyttelse av styrken gjennom høy mobilitet er like effektivt i dag, med stadig større utbredelse av kostnadseffektiv, målsøkende og «smartere» ammunisjon som treffer det som først er detektert.

Erfaringene fra 1914 var at den teknologiske utviklingen hadde gjort stridsfeltet mellom frontlinjene fåfengt å penetrere med datidens styrker og taktikk, siden ildkraften var for stor til å bryte igjennom. Nye kapabiliteter og ny taktikk måtte utvikles for å håndtere konsekvensene av ny teknologi. Dette kan til en viss grad sammenlignes med dagens teknologiske utvikling. I dag er området rundt en moderne styrke som kan kontrolleres og engasjeres blitt svært mye større, og dette byr på helt nye utfordringer for den angripende part. Som konsept blir denne forsvarsboblen skapt av ny teknologi rundt moderne styrker kalt Anti-Access/Area Denial (A2/AD). Det amerikanske svaret på dette er konseptet Multi-Domain Operations (MDO). Den sentrale ideen i MDO er å penetrere og bekjempe motstanderens A2/AD for deretter å utnytte den oppnådde manøverfriheten til å oppnå militære målsetninger [16].

MDO er et fellesoperativt konsept der synergier skapes mellom flere domener. Cyber-, romfart- og informasjonsdomenet må integreres fullt sammen med de klassiske sjø-, land- og luftdomenene for å oppnå nødvendig manøverrom. Konseptet er ikke direkte overførbart til Hæren, men mye av idégrunnlaget og de vurderingene av teknologi den er basert på, vil være relevant når en ny doktrine for Hæren utarbeides[17].

Manøverkrigføring er et konsept basert på en vekting av hovedaktivitetene å ramme og manøvrere, på bekostning av å skjerme siden denne oppnås implisitt av de andre. Den teknologiske utviklingen har ført til at muligheten til tidsmessig og posisjonell forskyvning av fienden har blitt mye vanskeligere, samtidig som manøvrering i seg selv innebærer mer risiko. I sum betyr dette at manøverkrigføringskonseptet i dag har mistet mye av sitt potensiale i forhold til den situasjonen den ble utarbeidet for. JFC Fuller hevdet allerede i 1924 at militær taktikk var best ved den riktige balanse mellom å ramme, manøvrere og skjerme [18]. Denne balansen vil alltid påvirkes av teknologisk utvikling og vil i dag være på et helt annet balansepunkt enn ved første gang den norske landmaktsdoktrinen ble etablert.

Noen av kjerneideene ved det originale manøverkrigføringskonseptet er ikke lenger mulig med dagens teknologiske utvikling. Samtidig er enkeltelementer fortsatt relevante. Oppdragsbasert ledelse, som er desentralisert og intensjonsbasert, kan være et svar på å kontre motstanderens EK-kapasitet, samt for å kunne operere med lav utstrålingssignatur [19]. Egne langtrekkende våpensystemer burde fortsatt prioriteres mot motstanderes kritiske sårbarheter, og prinsippet om kraftsamling er stadig relevant. Dette må derimot sees i lys av den nye trusselsituasjonen den teknologiske utviklingen har ført til [20].

Konklusjon

Manøverkrigføring slik det ble formulert på 1980-tallet var et konsept for sin egen tid. Manøverkrigføring utnyttet den teknologiske utviklingen, spesielt innen kommunikasjonsteknologi, til å oppnå høyere operasjonstempo og bedre taktisk samvirke mellom ulike elementer. Spesielt synergi mellom luft- og landdomenet var sentralt i den amerikanske AirLand Battle doktrinen der manøverkrigføring først kom til uttrykk [21]. I dag har utviklingen tatt store steg videre. Forsvaret må håndtere nye domener som cyber, space og informasjon. Disse domenene vil forandre fremtidens stridsfelt. Sensorteknologi og utviklingen av smarte, styrte våpen har allerede forandret hvordan en krig i dag mellom near-peer motstandere vil se ut. Alle domener må beherskes og håndteres for å kunne gjennomføre militære operasjoner inn i en fiendtlig A2/AD boble.

Nå som Forsvarets doktrine for landoperasjoner skal revideres, må både den sikkerhetspolitiske situasjonen, der nordområdene igjen er sentrale for Forsvaret, og den teknologiske utviklingen være grunnlaget for løsningene som velges. Manøverkrigføring var et viktig bidrag til militærteorien og utviklet både forsvarsdebatten, den militære operasjonsplanleggingen og ikke minst ledelse. Som helhetlig konsept derimot, er den i dag utdatert for Hæren. Den teknologiske utviklingen har gått langt videre og krever at militære styrker tilpasser seg en ny situasjon. Det er heller ingenting som tyder på at utviklingstempoet avtar, med stormakter som satser tungt på kapasiteter som kunstig intelligens, hypersoniske missiler og innen cyberdomenet. Hæren, som resten av Forsvaret, må derfor være en organisasjon i kontinuerlig utvikling og tilpasning. Både materiell, personell og doktriner må være forberedt på å møte fremtidens utfordringer, ikke henge fast i gårsdagens løsninger.


Foto: CV9030 SPV og  NM217 Bergepanser på Porsangmoen (Frederik Ringnes/Forsvaret)


Referanser

[1] Hæren (2005, s.18), Forsvarets doktrine for landoperasjoner. Oslo: FST

[2] Ekspertgruppen for forsvaret av Norge. (2015, s.20). Et felles løft. Oslo: Forsvarsdepartementet

[3] Henriksen, Kjetil og Sæveraas, Torgeir E. (2007, s.55) Et militært universalmiddel? Amerikansk «Maneuver Warfare» og norsk doktrineutvikling, i IFS Oslo Files, 01/2007.

[4] Leonhard, Robert R. (1994, s6). Fighting by Minutes: Time and the Art of War. Westport: Praeger

[5] Henriksen, Kjetil og Sæveraas, Torgeir E. (2007, s.151) Et militært universalmiddel? Amerikansk «Maneuver Warfare» og norsk doktrineutvikling, i IFS Oslo Files, 01/2007.

[6] Idem s.147

[7] Idem s.91-120

[8] Idem s.28

[9] Leonhard, Robert R. (1994, s.6). Fighting by Minutes: Time and the Art of War. Westport: Praeger.

[10] Hæren (2005, s.27-28), Forsvarets doktrine for landoperasjoner. Oslo: FST.

[11] Fuller, John F.C. (1926, s.149-152). The Foundations of the Science of War. London: Hutchinson and CO.

[12] Leonhard, Robert R. (1994, s.21,27-30). Fighting by Minutes: Time and the Art of War. Westport: Praeger.

[13] Hæren (2005, s.33), Forsvarets doktrine for landoperasjoner. Oslo: FST.

[14] Howard (1986, s.510-511), Men Against Fire – The Doctrine of the Offensive in 1914-

[15]United States Marine Corps (2016, s.5). Marine Corps Operating Concept: How an Expeditionary Force Operates in the 21st Century. Washington: USMC HQ.

[16] US Army TRADOC (2018, s.7). The U.S. Army in Multi-Domain Operations 2028. TRADOC Pamphlet 525-3-1.

[17] Leonhard, Robert R. (1994, s.22-23). Fighting by Minutes: Time and the Art of War. Westport: Praeger.

[18] Fuller, John F.C. (1926, s.153). The Foundations of the Science of War. London: Hutchinson and CO.

[19] United States Marine Corps (2016, s.17). Marine Corps Operating Concept: How an Expeditionary Force Operates in the 21st Century. Washington: USMC HQ.

[20] Idem s.16

[21] US Army TRADOC (1986, s.4) FM 100-5 OPERATIONS.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.