Når heimevernets fortrinn forvitrer

Heimevernets lokale forankring gir en unik evne til kontinuerlig situasjonsforståelse, men uten systematisk trening av ledere svekkes evnen til å omsette denne innsikten til beslutninger. I møte med sammensatte trusler er dette ikke bare en svakhet – det er en risiko.

Årlig trening i Heimevernet bygger beredskap og sikrer at avdelingene er klare når de trengs. Samtidig kan det være klokt å prioritere flere treningsdager til befalet, innenfor hjemmelen i vernepliktsloven § 17, der befal kan trene inntil ni dager årlig. Mer systematisk ledertrening vil ikke bare styrke evnen til å håndtere sammensatte trusler, men også heve kvaliteten på soldatutdanningen gjennom bedre samhandling, høyere kompetanse og instruktører som står tryggere i faget.

HVs fortrinn og risikoen for å miste det

Heimevernet (HV) har en landsdekkende lokal forankring og en unik evne til å forstå hva som skjer i eget operasjonsområde. Ingen annen avdeling i Forsvaret har tilsvarende evne til å avdekke avvik fra normaltilstanden, eller samme kjennskap til terrenget, aktørene og de lokale nettverkene. Dette fortrinnet må utnyttes i håndtering av hendelser.

For å realisere fortrinnet må HV klare å omsette den lokale situasjonsforståelsen til beslutninger (Cîrdei & Alixandrescu, 2025, s. 62). Dette er særlig viktig i møte med sammensatte trusler der operasjonsmiljøet preges av usikkerhet, støy og raske endringer. Stabene må kunne håndtere tvetydig informasjon, utfordre egne antakelser og gi sjefen beslutningsstøtte som er både relevant og tidskritisk. Det krever mer enn prosedyrer og planverk – det krever trening.

Ledere i styrkestrukturen trener i dag svært lite på de ferdighetene som kreves for å omsette lokal situasjonsforståelse til beslutninger. Denne artikkelen belyser at trening av ledere er viktig – og hva som må gjøres for at HV bedre skal kunne utnytte sitt største fortrinn i møte med sammensatte trusler.

Hva kreves av lederne?

Sammensatte trusler kjennetegnes av at en aktør kombinerer flere maktmidler samtidig og søker å påvirke motstanderens vurderinger. Aktøren kan eskalere vertikalt ved å øke intensiteten i ett eller flere virkemidler, eller horisontalt ved å synkronisere flere maktmidler samtidig for å skape større samlet effekt enn ved vertikal eskalering alene (Cullen & Reichborn-Kjennerud, 2017, s. 8–9). For HV betyr dette et operasjonsmiljø der informasjon er ufullstendig, dynamikken skifter raskt og situasjonen sjelden fremstår tydelig.

I slike miljøer er situasjonsforståelse avgjørende. Endsleys modell for situasjonsforståelse (Endsley, 1995) beskriver dette som en nivådelt prosess der man først oppfatter hva som skjer, deretter forstår betydningen av det, og til slutt forutser hvordan situasjonen kan utvikle seg. HVs lokale forankring gir et tydelig fortrinn på de to første nivåene: avdelingene kjenner normaltilstanden, terrenget, aktørene og lokale sårbarheter. Det gjør at de raskt oppdager avvik og forstår hva som faktisk betyr noe.

Den største utfordringen ligger i nivå 3 – prediksjon. Å forutse utviklingen krever at HV klarer å identifisere indikatorer, utvikle mulige hendelsesforløp og kontinuerlig teste egne antakelser mot ny informasjon. Dette forutsetter felles metoder, felles språk og felles trening. Her ligger HVs egentlige styrke – og utfordring. HV er unikt med en reservistbasert, landsdekkende struktur som er lokalt forankret og har tett kontakt med lokale totalforsvarsaktører. Dette gir fleksibilitet, bred kompetanse og evne til sivilt-militært samvirke (Gulichsen, 2020, s. 12–13). Slike egenskaper er ideelle i møte med sammensatte trusler, der situasjonen endrer seg raskt og beslutninger må tas med begrenset informasjon.

Men dette fortrinnet realiseres bare dersom ledere får handlingsrom. Adaptiv ledelse innebærer at ledere kontinuerlig tilpasser vurderinger og handlinger i møte med skiftende og uforutsigbare situasjoner, og kombinerer fleksibilitet med evnen til å håndtere usikkerhet. Erfaringer fra Ukraina viser at enheter som evner å tilpasse planer og prioriteringer kontinuerlig, opprettholder handlekraft under krevende forhold (Cîrdei & Alixandrescu, 2025, s. 66). Oppdragsbasert ledelse bygger på det samme prinsippet: sjefen angir retning og intensjon, mens underordnede får frihet til å løse oppdraget slik situasjonen utvikler seg. Derfor er oppdragsbasert ledelse ikke bare en metode for HV – det er en forutsetning for å utnytte avdelingens unike struktur og lokale innsikt.

Beslutningsfeller

Når ledere ikke trener systematisk på å håndtere usikkerhet, øker risikoen for beslutningsfeller som svekker både tempo og kvalitet i vurderingene. Sammensatte trusler forsterker dette ytterligere, fordi informasjonen ofte er ufullstendig, tvetydig eller bevisst manipulert. I slike situasjoner er det lett å trekke forhastede slutninger eller overse alternative forklaringer.

Beslutningstakere kan gå i kognitive feller under press. Tendensen til å låse seg til førstehypoteser gjør at man overser alternative forklaringer. Bekreftelsesbias gjør at man søker informasjon som støtter egne antakelser. «Status quo‑bias» gjør at man foretrekker det kjente fremfor det nødvendige. «Sunk cost‑fellen» gjør at man viderefører beslutninger for å forsvare tidligere valg, og «framing‑effekter» gjør at måten et problem presenteres på påvirker valget (Hammond et al., 1998). I et operasjonsmiljø preget av påvirkning og informasjonsstøy kan slike feil få alvorlige konsekvenser.

Kritisk tenkning er derfor en grunnleggende militær ferdighet. Det handler om å avdekke egne antakelser, vurdere kvaliteten på informasjonen og synliggjøre usikkerhet (Dobson-Keeffe & Coaker, 2015). I praksis betyr det å utfordre etablerte oppfatninger, utvikle alternative handlemåter og bruke strukturerte spørsmål aktivt i stabssamtaler og briefer. Rollen som «djevelens advokat» er et enkelt, men effektivt verktøy for å avdekke svakheter i vurderinger og identifisere risiko.

Når ledere ikke trener nok på kritisk tenkning, informasjonsdeling og beslutningstaking under press, svekkes både adaptiv ledelse og organisasjonens resiliens. For å redusere risikoen for beslutningsfeller og omsette HVs lokale innsikt til operativ effekt, må ledere trene på en måte som speiler den kompleksiteten de faktisk møter. Det krever en tydeligere og mer målrettet tilnærming til ledertrening enn i dag.

Slik bør HV omsette lokal situasjonsforståelse til operativ effekt

HVs største fortrinn er den lokale forankringen og den desentraliserte strukturen som gir en unik evne til tidlig deteksjon, rask respons og presise vurderinger. Likevel utnyttes ikke dette potensialet fullt ut, særlig fordi trening av ledere prioriteres for lavt.

Teigeierrollen er godt forstått internt i HV, men langt mindre kjent blant både militære og sivile totalforsvarsaktører. Når sentrale aktører ikke vet når og hvordan HV bør involveres, svekkes både informasjonsflyt og muligheten til å utnytte lokal innsikt (Solberg, 2023, s. 33). Dette hemmer fleksibiliteten som er nødvendig for adaptiv ledelse.

Manglende tid til samtrening gjør at ledere i HV og sentrale totalforsvarsaktører ikke utvikler et felles mentalt rammeverk. Uten felles begreper, metoder og relasjoner tolkes informasjon ulikt, prioriteringer blir ukoordinerte og beslutninger enten forsinkes eller tas på sviktende grunnlag. Dette kan føre til at man undervurderer alternative forklaringer, misforstår alvoret i situasjonen eller holder fast ved planer som ikke lenger er relevante. Risikoen øker når reservister, yrkesmilitære og sivile totalforsvarsaktører bruker ulike mentale modeller og arbeidsformer. Uten et felles språk og etablerte relasjoner tar det lengre tid å bygge en felles situasjonsforståelse, noe som svekker både prediksjonsevnen og evnen til å handle tidsriktig.

HVs desentraliserte struktur gir i utgangspunktet gode forutsetninger for adaptivitet, men uten systematisk trening forblir dette et uutnyttet potensial. Adaptiv ledelse utvikles gjennom kontinuerlig læring og eksponering for komplekse situasjoner. Når det trenes lite på samvirke, friksjon og uforutsigbare scenarioer kan resultatet bli at beslutninger tar lengre tid, improvisasjonsevnen svekkes og at stabene blir mer prosedyredrevne – i direkte kontrast til kravene sammensatte trusler stiller.

Selv om lovverket åpner for at HV-befal kan trene inntil ni dager i året, utnyttes dette mulighetsrommet i liten grad. Ressursene prioriteres til soldatutdanning for å bygge beredskap og bli beredskapsklar, mens ledertrening nedprioriteres. Dermed får de som faktisk skal lede operasjoner lite erfaring med friksjon, uforutsigbarhet og samvirke – nettopp de forholdene som krever adaptiv ledelse.

Slik utvikles adaptivitet og improvisasjon

Improvisasjon er ikke tilfeldig, men et resultat av trygghet, erfaring og evnen til å tolke situasjoner raskt. Dette krever øvelser der ledere må ta beslutninger med ufullstendig informasjon og utvikle alternative løsninger under tidspress.

HVs reserviststruktur gir i tillegg et betydelig komparativt fortrinn gjennom bredden av den sivile kompetansen. Denne kompetansen styrker evnen til red-teaming, kritisk tenkning og kreativ problemløsning – ferdigheter som er viktige i møte med sammensatte trusler, men som også må trenes systematisk for å gi operativ effekt.

For å realisere dette potensialet må treningen speile den kompleksiteten HV møter i praksis. Følgende tiltak anbefales:

• tabletop‑øvelser med totalforsvarsaktører på regionalt og lokalt nivå, for å utvikle felles forståelse av trusler og mulige hendelsesforløp
• etablerte liaisonfunksjoner, bemannet med personell som kjenner sjefens intensjon og som kan fungere som bindeledd mellom organisasjoner
• relasjonsbygging i fredstid, som reduserer friksjon og øker tempoet
• tydeliggjøring av teigeierrollen, slik at HV involveres tidlig og riktig i informasjonsdeling og beslutningsprosesser.

Adaptivitet utvikles gjennom realistisk trening og eksponering for komplekse scenarioer. Interne øvelser alene er ikke nok. Systemtrening må prioriteres, tabletop‑øvelser må inkludere totalforsvarsaktører, og øving må inneholde friksjon, usikkerhet og ufullstendig informasjon.

Når ledere trener på uforutsigbarhet, alternative løsninger, «what if»-tenkning, «djevelens advokat» og scenariobasert beslutningstrening, styrkes både improvisasjonsevne og adaptivitet. HV har et unikt utgangspunkt for dette gjennom bredden i kompetansen reservistene representerer.

Avslutning

HVs største fortrinn ligger i den lokale forankringen og evnen til å oppdage endringer i situasjonen tidlig. Men dette fortrinnet realiseres ikke av seg selv. Uten systematisk trening av ledere svekkes evnen til å forstå, forutse og handle i et operasjonsmiljø preget av usikkerhet, påvirkning og raske endringer. Da forvitrer nettopp det som gjør HV unikt.

Sammensatte trusler krever ledere som kan håndtere tvetydighet, utfordre egne antakelser og ta beslutninger under press. Dette utvikles ikke gjennom prosedyrer alene, men gjennom realistisk trening, samvirke og eksponering for friksjon. Reservistenes brede sivile kompetanse og lokale nettverk gir en fleksibilitet i organisasjonen som må utnyttes bedre.

Skal HV utnytte sitt fulle potensial, må ressurser prioriteres til befalstrening. Det betyr mer samtrening, mer friksjon, mer scenariobasert beslutningstrening – og mer trening i totalforsvarsrammen. Først da kan HV utnytte egne fortrinn og håndtere sammensatte trusler.

 Foto: Tore Ellingsen