På flukt fra en krigssituasjon

Når en krise eskalerte, var det ikke dramatikken som dominerte – det var beslutningene. Perioden 28. februar til 10. mars 2026 viste med all tydelighet hvordan Bahrain raskt ble et operativt press-punkt i en regional konflikt. For oss som befant oss i landet, var dette ikke en teoretisk vurdering. Det utviklet seg til en kontinuerlig, målrettet og presis påvirkningskampanje – og en test av prosedyrer, robusthet og beslutningskraft.

Denne artikkelen er ment som en uformell erfaringsutveksling fra et øyenvitne med operativ erfaring fra Bahrain under eskalerende angrep 28. feb.–10. mars 2026. Hensikten med artikkelen er å dele personlige erfaringer fremfor å prøve og årsaksforklare eller gå i dybden på situasjonen i Bahrain. Jeg håper at ved å dele egne erfaringer kan det bidra til å skape refleksjon hos andre og være en påminnelse om hvor fort ting kan endre seg.

USA sitt fotfeste i Bahrain

USA har hatt et strategisk forfeste i Bahrain siden 1948 og fungert som et av de mest sentrale knutepunktet for amerikanerne i Midtøsten. I 1995 ble hovedkvarteret til US Fifth Fleet etablert i Manama og gjorde Bahrain til et permanent operativt tyngdepunkt for amerikansk maritim tilstedeværelse i regionen. Denne plasseringen var ikke tilfeldig.

Bahrain ligger ved inngangen til Hormuzstredet og nærheten av triangelet Hormuz-Suez-Bab el-Mandeb. Dette gjør lokasjonen til et av verdens mest strategiske og kritiske maritime områder, et strategisk vippepunkt. Dette er med på å gi USA en unik mulighet til å overvåke, avskrekke og håndtere trusler som er rettet mot internasjonal skipsfart.

I tillegg var Bahrains nasjonale sikkerhetspolitiske situasjon avgjørende. Som en øystat i den arabiske halvøy i Vest-Asia er landet lite, uten strategisk dybde eller egne olje- og gassreserver. Dette resulterte i at landet var avhengig av Saudi-Arabia og USA for økonomi og militær støtte. For amerikanerne ga Bahrain en stabil base i et ellers uforutsigbart område; for Bahrain ga samarbeidet en livline i møte med regionale stormakter som Iran. Da regionen først ble destabilisert og deretter angrepet, ble hendelsene i Bahrain raskt tolket som et angrep på USAs regionale arkitektur.

Bahrain: Et strategisk varslingspunkt i Gulfen

Bahrain er et geografisk lite område, som er tett befolket og har begrensede muligheter til å absorbere og forsvare seg mot et angrep. Når situasjonen i Bahrain eskalerte var dette sett på som en tidlig varsling om en bredere regional eskalering. En såkalt «Canary in the coal mine»-situasjon for amerikansk sikkerhetsstruktur i Persiabukta. I likhet med en kanarifugl i en kullgruve, som med sin død varslet om farlige gasser, varslet destabiliseringen av Bahrain om en dypere strategisk trussel mot den amerikanskledede regionale orden. Dette var ikke å anse som et lokalt sammenstøt.  Slik sett ble angrepet et symptom på noe større, og det krevde en respons som gikk utover selve hendelsen på Bahrain. For etterretnings- og beslutningstakere handlet det om å lese signalet riktig: var Bahrain bare et mål i seg selv, eller var det det første tegnet på en mer omfattende svekkelse av USAs regionale stilling?

Combined Maritime Forces (CMF) er en flernasjonal maritim struktur bestående av 47 nasjoner. Oppdraget er å sikre sjøveier, motvirke piratvirksomhet, håndtere irregulære trusler og benytte handle. Som norsk offiser var jeg en del av Joint Maritime Information Centre (JMIC). Hovedoppdraget til JMIC er å fungere som en sentral node for informasjonsdeling, opprettholde situasjonsforståelse og utføre maritim koordinering. Jeg var derfor en av de første som fikk indikasjoner på at situasjonen var i ferd med å forandre seg.

Uken før 28.februar: styretesting av evakueringsplan

I ukene før angrepet opplevde vi en jevn økning i trusselbildet i vårt operasjonsområde. Varsler og indikasjoner kom hyppigere. Vi besluttet derfor å syre-teste evakueringsplanen – et tiltak som skulle vise seg å bli avgjørende, både operativt og mentalt.

I makkerpar kjørte vi opp ruten til definerte samlingspunkter uten å bruke navigasjonssystemet. Å kunne ruten «i blinde» økte selvtilliten og ga en følelse av kontroll. Vi visste at dette kunne bli nødvendig.

28.februar: Angrepet

Formiddagen 28. februar ble Bahrain angrepet. På det tidspunktet befant vi som jobbet her fra Norge på vårt bosted i Fontana Infinity. Vi fikk raskt samlet oss og trakk ned i 1.etasje der vi bodde. Etter første nedslag og avskjæring gikk situasjonen raskt fra skjerpet til akutt. Da vi vurderte at det var mulig å forlate bygget og at veiene var trygge nok relokaliserte vi oss raskt til et nytt sted. Dette var en nervepirrende opplevelse. Var veiene trygge nok, ville vi bli angrepet underveis?

Vi fant et nytt sted utenfor Manama, ca. 30 km unna der vi opprinnelig bodde. Det nye tilfluktsstedet hadde arkitektoniske fordeler med tanke på hvordan det var bygget og hvilken himmelretning det vendte mot. Vi vurderte det til at bygget mest sannsynlig kunne håndtere et missiltreff bedre enn mange andre bygg. Samtidig var det et relokaliseringspunkt for flere nasjoner, noe som økte risikoen for at stedet kunne bli et mål.

På det tidspunktet var situasjonen kaotisk. Det var begrenset med informasjon tilgjengelig og forbindelsen til Norge var sporadisk. Fra 28.februar fortsatte vi å løse oppdrag og opererte i makkerpar for å redusere signatur og operasjonell risiko. Oppdrag ble gitt daglig, med klare ansvarsområdet og tydelige rapporteringslinjer. De neste dagene bestod av mye usikkerhet, informasjonsmangel og et redusert internasjonalt samarbeid. For vår del forholdt vi oss til oppdraget vi var satt til å løse, nå med mindre ressurser. Vi overvåket situasjonen så godt det lot seg gjøre, samtidig som vi jobbet for å opprettholde informasjonslinjene internt og til Norge.

Vi innførte null kommunikasjon på sosiale medier. Noen utenlandske kollegaer hadde publisert hvilket hotell de befant seg på – kort tid etter ble hotellet et mål og angrepet. Vi slo av geolokalisering på alle enheter. Lavest mulig signatur var et absolutt krav.

Vi hadde forlatt leilighetene våre i all hast, uten å medbringe noen personlige eiendeler. Å plutselig befinne seg i midten av en krigssone i 2026 var overveldende. Vi hadde fått indikasjoner på at noe var i ferd med å skje, men ingen av oss kunne forutse at vi noen dager senere ville befinne oss i denne situasjonen. Mengden informasjon som kom umiddelbart etter hvert angrep var overveldende. ATHOC-varsler, Bahrainsk nødnett, meldinger fra norsk UD og et massivt trykk i sosiale medier gjorde det krevende å orientere seg i situasjonen og etablere en korrekt tidslinje. Vi satt i shelter – eller rettere sagt det best egnede stedet i bygget – og kjente rystelsene fra nedslagene. Få øyeblikk senere så vi på sosiale medier at vår arbeidsplass, 1,7 km unna, var truffet. Det var en rystende opplevelse. Det går virkelig opp for en at «dette er alvor, er noen jeg kjenner skadd»?

4. mars: Tilbake for å hente eiendeler

Onsdag 4. mars, 4 dager senere, besluttet vi å returnere til leilighetene våre for å hente det mest nødvendige. Dette handlet ikke om komfort, men om mentalhygiene. Å være på flukt uten eiendeler var fundamentalt annerledes enn å ha et minimum av personlige ting. Når vi forflyttet oss vekk fra Manama var det stille og forlatt. Vi observerte flere bygg som var truffet av droner. Blant annet hadde Era Building tydelig tegn etter nedslag – et bygg jeg så direkte mot fra min egen leilighet. To dager senere ble også leilighetskomplekset der vi hadde bodd under hele oppholdet i Bahrain, Fontana Infinity, truffet. En leilighet noen etasjer under der jeg bodde i 2024 sto i brann. Å se mitt eget tidligere bosted truffet og i flammer var ufattelig trist og uvirkelig.

Evakuering: Operasjon Samba

Noen få dager senere fikk vi ordre fra Norge om å forlate Bahrain ASAP. Imidlertid var luftrommet stengt på grunn av missilangrep.

Etter operative vurderinger konkluderte vi med at Riyadh i Saudi Arabia var mest sannsynlig fluktrute. Den største utfordringen var å passere den 25km lange broen King Fahd Causeway – et høyt prioritert mål for Iran. Etter litt tid fikk vi planlagt operasjon Samba.. Dette bestod av en detaljert plan med definerte rapporteringspunkter hele veien til Riyadh. Planen ble fulgt tett fra Norge og en alliert nasjon med beredskap på bakken.

Alt gikk etter planen frem til vi stod på grensen. Jeg reiste på blått tjenestepass med kort gyldighet, mens mitt KSA-visum var registrert på privat politipass. Dette var en utfordring jeg ikke hadde tenkt på. Under forberedelsene til deployering hadde jeg ikke forutsett å stå midt i en krigssituasjon, eller å bli tvunget til å flykte ut av landet i bil. Heldigvis, med god hjelp av profesjonelle sjåfører med lokalkunnskap, klarte vi å argumentere oss igjennom grensevaktene og kom oss inn i Saudi-Arabia med all bagasje.

Riyadh: Ny relokalisering og forsøk på utreise

Over grensen lokaliserte vi oss ført i Riyadh, men mottok samme kveld melding om å flytte. Vi lå for nære ambassadestrøket, hvor den amerikanske ambassaden hadde vært under angrep noen få dager før. Vi relokaliserte derfor på nytt til et sted vi ble i flere dager.

En interessant observasjon fra vår tid på nytt tilfluktssted, og i nytt land, var at myndighetene i Saudi-Arabia ikke så ut til å benytte seg av eget nødnett. Ifølge en lokal kontakt var den eneste meldingen innbyggerne hadde mottatt følgende «Kjør forsiktig, det skal regne i ettermiddag», til tross for angrep og missiltreff i ambassadestrøket.

I tiden som fulgte hadde vi noen mislykkede forsøk på å komme oss tilbake til Norge. Flyplassen var delvis strengt, og ruter ble kansellert fortløpende. Situasjonen var svært kaotisk, og det var tydelig at de vanlige strukturene var påvirket. Første forsøk på å komme ut av landet endte vi opp med å sitte tre timer før kapteinen meddelt at flyplassen trolig var strengt, for de hadde ikke klart å få forbindelse med noen. Da vi endelig lettet dagen etter brøt det ut applaus i kabinen – en kollektiv lettelse etter dager med kontinuerlig usikkerhet og risiko. 

Etterlanding i Norge

Vel hjemme gjennomførte vi obligatorisk etterlanding på Gardermoen. Vi fikk ikke reise videre før vi hadde landet mentalt, debriefet og fått avstand. Det var nødvendig.

Jeg fikk sortert inntrykkene og tatt inn over meg hva vi faktisk hadde vært gjennom: flukt i en krigssone, et høyt antall angrep, informasjonskaos, bekymringer og lite søvn.

I løpet av fluktdagene mottok vi nær 100 SMS-varsler: 83 av dem var missile threat warnings, shelter-in-place eller evakueringsordre. Basert på meldinger om nedslag og avskjæringer anslår jeg at vi ble angrepet minst 50 ganger før vi kom oss ut. I etterkant har jeg mottatt nær 300 e-poster relatert til hendelsene.

Lærdommer for norsk og alliert maritim sikkerhet

Etter hendelsene i Bahrain var det spesielt tre forhold som ble tydelig for meg, relevant for norsk og alliert maritime miljøer:

Jeg håper at ved å dele min opplevelse kan jeg både skape interesse for situasjonen i Bahrain og refleksjon rundt risikoen nordmenn daglig kan stå ovenfor i internasjonale deployeringer. Ikke med hensikt å skremme, men for å forberede og skape refleksjon gjennom å dele. Jeg hadde aldri sett for meg at min deployering skulle ende på denne måten. Imidlertid er jeg glad for at vi evnet å orientere oss raskt og fikk handlet oss frem til en løsning. Det er en dyrebar erfaring.

Foto: Wikimedia commons