I forsvarssektoren oppleves prosess ofte som noe vi må gjennom for å komme til det som egentlig betyr noe: Resultatet. Prosess assosieres lett med treghet, gjentakelser og ineffektivitet. Når hverdagen preges av omstilling, ressursknapphet og høyt tempo, blir det fristende å forenkle. I Forsvaret beskrives dette gjerne med at «hjulet er rundt», at de samme prosessene gjentas, ofte med nye mennesker.
Spørsmålet er om denne gjentagelsen faktisk er problemet, eller selve forutsetningen for utvikling.
Innen zen, en østasiatisk lære som legger vekt på erfaring og innsikt fremfor forklaring, omtales læreprosessen tidvis som «studien om alt». Før man studerer zen, er en skog en skog, en elv en elv og regn er regn. Når man begynner å studere, brytes denne enkelheten opp. Elven er ikke lenger bare en elv. Regnet er ikke bare regn. Alt mister sammenheng. Først etter prosessen vender helheten tilbake, men da med en dypere mening og en større ro.
Denne tredelingen, enkel forståelse, kaos og deretter helhet, er gjenkjennelig langt utenfor zen. Den beskriver også hvordan kompetanse og dømmekraft utvikles i Forsvaret.
I en organisasjon med høy personellrotasjon har prosessen en særlig betydning. For den nytilsatte offiseren eller det ferske befalet fremstår strukturer, øvelser og rutiner ofte som selvforklarende. Et forsvar er et forsvar. Men denne forenklede forståelsen er nettopp det første stadiet. Skal man utvikle reell innsikt, må den brytes ned.
Det er her prosessen ofte oppleves som frustrerende. Gjentakelser kan fremstå som stillstand, og mangel på umiddelbare resultater som ineffektivitet. Likevel er det i denne fasen forståelsen faktisk bygges. Prosessen er ikke et hinder for utvikling. Den er selve mekanismen.
Dette fordrer tillit. Tillit til at prosessen virker over tid, også når resultatene ikke er synlige der og da. Samtidig fordrer det solide rammer. Det må være rom for å prøve og feile, men innenfor grenser som ivaretar sikkerhet og realisme. I fredstid er dette mulig. I krise og krig kan det være for sent. Da må forståelsen allerede være på plass.
Skriving er et eksempel på en slik prosess. Ikke nødvendigvis gjennom fagartikler eller formelle studier, men i form av notater, refleksjoner eller andre skriftlige uttrykk. For noen skjer dette gjennom skriving generelt. For meg har det ofte vært i form av dikt. Ikke som kunstnerisk uttrykk, men som en måte å bryte erfaring ned til noe konkret uten å utbrodere. Det tvinger frem presisjon.
Når man skriver, tvinges erfaringer til å ta form. Tanker brytes ned, settes i sammenheng og kobles med andres perspektiver. Verdien ligger ikke i produktet, men i selve prosessen.
Som Simon Lervik Fjeldavli har pekt på i Stratagem, har særlig sersjanter stor nytte av å skrive nettopp av denne grunn. Ikke fordi alle tekster skal publiseres, men fordi skriving bidrar til å strukturere erfaring og utvikle dømmekraft. Mange av de viktigste læringsprosessene i Forsvaret skjer uansett, ofte uten at vi gir dem språk. Skriving kan være en måte å samle trådene på.
Verdier utvikles på lignende vis. Et personlig mantra jeg har båret med meg lenge, er «behandle alltid folk som folk». Det ga intuitiv mening tidlig, men innholdet ble først virkelig forståelig etter mange år i ulike lederroller. Gjennom erfaring, feil og refleksjon fikk verdien substans. Først da oppsto også trygghet i egen lederrolle.
Det samme gjelder gruppeprosesser. Etablering av gruppedynamikk er ikke et punkt man passerer, det er en prosess som pågår kontinuerlig. Hver gang et nytt team settes sammen, starter denne prosessen på nytt, uavhengig av erfaring og kompetanse hos individene.
Forskning innen gruppeutvikling, blant annet gjennom Tuckmans velkjente beskrivelser av teamutvikling, viser at gjentatte prosesser over tid gjør både grupper og individer mer effektive. Like viktig er det at individer som har vært eksponert for mange gruppeprosesser, raskere finner rollen sin i nye team. De forstår dynamikkene tidligere, kommuniserer klarere og bidrar raskere til helheten.
I Forsvaret, hvor sammensetningen av lag og avdelinger ofte endres, er dette særlig relevant. Effektiviteten i et team handler ikke bare om faglig nivå, men om tillit, felles forståelse og evnen til å arbeide sammen under press. Dette er egenskaper som ikke kan etableres i øyeblikket de trengs. De må trenes frem i fredstid, gjennom målrettet prosess.
Et prosessfokus i etableringen av team kan derfor oppleves som langsomt på kort sikt, men gir betydelig uttelling over tid. Når rammene først sitter, reduseres behovet for detaljstyring. Samhandling blir mer intuitiv, og kapasiteten i laget kan brukes på oppdraget, ikke på å avklare roller. Når det virkelig gjelder, er det denne forforståelsen som gjør lag effektive, robuste og handlingsdyktige.
«Studien om alt» fungerer dermed som et nyttig bilde også for profesjonsutøvelse i Forsvaret. Den minner oss om at forståelse sjelden er lineær, og at det som oppleves som kaos ofte er en nødvendig fase. Alternativet til å investere i prosess er ikke effektivitet, det er overfladisk forståelse.
Dette er ikke bare et teoretisk poeng, men noe jeg også har erfart i praksis. Min erfaring er at prosess kan bidra til moral, motivasjon og kreativitet gjennom økt forståelse og eierskap til det vi holder på med. Å eksponere personell for gjentatte prosesser bygger erfaring på en måte som få kurs kan erstatte.
I min stilling i Brigade Nord omtaler vi ofte arbeid i brigaden som «brigadeskolen». Poenget er at det å jobbe i denne konteksten gir erfaring og kompetanse utover det formelle skole- og kurssystemer alene kan tilby. Den kompetansen som erverves gjennom daglig arbeid i slike stillinger er unik, og dette er noe som også kan gjenkjennes i flere andre deler av forsvarssystemet.
Vi tar jevnlig inn personell i større planprosesser og øvelser. Også her ser vi at deltakelse i selve prosessen gir betydelig læring over tid. Denne «brigadeskolen» er prosess gjennom praksis, og noe som i liten grad lar seg formalisere eller kurse frem.
Videre har jeg erfart at fravær av deltakelse i prosess, og kun eksponering for ferdige produkter, uavhengig av kvalitet, over tid svekker både eierskap og forståelse. Dette gjenspeiles ofte i kulturer som gradvis forvitrer mellom større personellutskiftninger.
Å investere i prosess i fredstid er i realiteten en investering i handlekraft senere. Det krever tålmodighet og tillit. Til systemet, til hverandre og til at forståelse tar tid.
I den forstand er planlegging avgjørende, mens planen i seg selv har begrenset verdi. Planer vil alltid måtte endres. Det som består, er evnen til å utvikle nye.
Foto: AI generert
