Politikerforakt

Politikerforakt

. 3 min read

Harald Høiback

Nestkommanderende ved Forsvarets museer

I tidligere innlegg på Stratagem har jeg etterlyst respons på mine ytringer. Det er sjeldent noen gidder å returnere serven, og det er kjedelig å spille alene. Denne gangen stiller imidlertid selveste Tom Kristiansen til kamp. Det er en stor ære. Riktignok er han periodevis mer opptatt av å treffe motspilleren enn ballen, men det får jeg tåle. Det er mye lettere å treffe førstnevnte, som er nokså stasjonær. Enkelte av returene hans er imidlertid så svake at det er umulig å motstå fristelsen å smashe inn poengene.

Når Kristiansen spør: «Hvor fornuftig er det å starte letingen etter krigsårsakene i de landene som ble angrepet?», er svaret på det: Svært fornuftig. Det er selvfølgelig den angripende part som har det juridiske og moralske ansvaret for angrepet, men å hevde at det forsvarspolitikerne gjør i land uten offensive hensikter ikke spiller noen rolle i spørsmål om krig og fred, er ikke bare å slå ballen over linja, men over gjerdet og ut på motorveien. Major Gudmund Schnitler skjønte dette, og skrev i 1914: «Forsvarsevnen bør være saa stor at et brudd av nøitraliteten er forbundet med en viss risiko, og ikke alene er ulovlig, men også en uklok handling.» Det er derfor vi i dag bruker mer enn 60 milliarder av skattebetalernes kroner på et militært forsvar, fordi vi tror det kan føre til at en potensiell angriper heller finner på noe annet enn å plage oss. Som mine gode venn Clausewitz slo fast: «Nettopp den svake, den som er henvist til å forsvare seg, må alltid være rustet». Derav den romerske devisen: «Hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig.» Dette snudde Koht på hodet. Han var overbevist om at veien til fred var å forberede seg på fred.

Jeg tror ikke at Kristiansen er enig med Koht på dette punkt, men det er grunn til å tro at Kristiansen i sin iver etter å hevde at Arbeiderpartiregjeringen ikke skal ha all skyld for Norges manglende evne til å forsvare landet i 1940, kommer i skade for å hevde at regjeringen ikke hadde noe skyld. Det er en bortforklaring too far. Om Norge blir hærtatt i 2022, kan verken forsvarsminister eller forsvarssjef toe sine hender, langt mindre deres forgjengere.

Nå viser det seg at heller ikke Kristiansen er synderlig imponert over Kohts innsats. Han skriver: «Britiske myndigheter var innforstått med Kohts pro-britiske nøytralitetslinje, og med at han ville velge britisk side i en konflikt dersom Norge ble tvunget ut av nøytraliteten. Til dette kom at han var orientert om at britene ville se på et tysk angrep på Norge som et angrep på Storbritannia selv. Det er også godt kjent at Koht hadde forsømt seg grovt ved ikke å informere de militære sjefene om regjeringens linje og informasjonen man satt inne med.» Dette er langt tøffere kritikk av mannen enn det jeg kom med. Jeg hevder ikke annet enn at Nygaardsvold og Koht ble satt på større prøver enn noen andre norske politikere i moderne tid, og at de ikke hadde forutsetninger for å levere til en A. At de var svake, usikre og vaklende, er slett ikke rart. Hvem ville ikke vært det i en slik situasjon? Kristiansen snakker derimot om å forsømme seg grovt. Om ikke det er kritikkverdig, hva er da kritikkverdig?

Til punktet om Ruges telefoniske nei til Koht, legger også Kristiansen stein til byrden når han skriver: «Det er liten tvil om at Koht viste elendig dømmekraft i dette tilfellet, og det er ingen formildende omstendighet at liknende episoder også fant sted andre plasser.» Jeg snakket jo ikke om «elendig dømmekraft» i min kronikk. Hadde Koht det?

Min kritikk av Koht og regjeringen Nygaardsvold kaller Kristiansen «uinformert og fordomsfull» og at den bekrefter min «åpenlyse politikerforakt». Spørsmålet vi sitter igjen med etter Kristiansens retur er hvorfor min kritikk av Koht oser mer av politikerforakt enn det Kristiansens replikk gjør, som er langt tøffere. Er det politikerforakt å si at en politiker har: «forsømt seg grovt» og vist «elendig dømmekraft». Jeg mener at det ikke er det. Jeg mener at det er å ta politikerne på alvor. Jeg mistenker derfor at problemet ikke er hva jeg sier, men hvem som sier det. Kanskje forakten er å finne der?


Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.