Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen retter svingslag – eller slag i luften? - mot mine siste artikler på Stratagem, basert på mitt innlegg på Stabsskolens strategikonferanse den 4.11. Han skriver at de ‘bærer preg av polemisk propaganda’ og at han dessverre ikke ‘kan gå i rette med udokumenterte påstander og logiske feilslutninger’.
Det var da voldsomt. Uten videre begrunnelse for påstandene tar han for seg to emner, nemlig avskrekking og kriterier for deltagelse i internasjonale operasjoner. Her følger en tilbakevisning av Børresens kritikk:
Avskrekking
Jeg bruker ofte test-spørsmålet fra sketsjen til Trond Kirkvaag «vart du skræmt no?» for å illustrere hvilken rolle frykt/risiko spiller i avskrekking og tvangsdiplomati. Dette irriterer tydeligvis Børresen noe grenseløst, for dette viser at jeg ikke har forstått hva avskrekking er. At frykt ‘skulle ha noe med avskrekkingens logikk å gjøre er skivebom!’, skriver han. Avskrekking er derimot basert på kost-nytte kalkyle hos motstanderen. Men dette er en tilslørende semantisk lek. Kost-nytte kalkylen er jo basert på risikovurdering og denne er i sin tur basert på om man tar tap, eventuelt av eget liv. Derfor kan ikke terrorister eller apokalyptiske gærninger lett avskrekkes; et poeng Børressen nevner. Hvorfor ikke? Fordi de ikke frykter å dø. Men statsledere som er rasjonelle går selvsagt ikke rett inn i en krig de vet de vil tape. Dette gjelder både ‘nektelsesavskrekking’ (denial deterrence; at vi slår dem militært pga overlegenhet) og i enda større grad ‘straffe avskrekking’ (punishment deterrence) hvor frykten for massiv og disproposjonalt angrep er cluet. Frykt er altså forklaringsvariablen i begge typer avskrekking, men spesielt i den type straffe-modell vi har i Nord-Norge der det essensielle ikke er norske militære styrker, men USAs respons. Risikoen for Russland ligger i hva den denne responsen vil være: er det art. 5 utløsning slik vi har basert hele vårt forsvarskonsept på? Man frykter den amerikanske militære responsen, at den blir overveldende; og dette er rasjonale for kalkylen i Kreml.
Dette er jo helt dønn elementært, og det er ingen forskjell på en ‘rasjonell’ kalkyle av ‘kostnad-nytte’ og erkjennelsen av at frykt er hovedelementet i saken. Risiko som begrep er meningsløst dersom frykten ikke er reell. En stupid tulling med selvmordsbelte vurderer ikke risiko, mens en normal person gjør det og eventuelt aborterer en planlagt aksjon.
Børresen prøver videre å skape et skille mellom overraskelsesmoment og kommunisert intensjon, men det finnes ikke. Avskrekking er å tilkjennegi intensjoner, men den inneholder likevel ukjente variable. Motstandere kan ikke vite hva som er i ermet; det er strategiens logikk. NATO og Russland er ikke aktører i et åpent spill som forteller hverandre alt og stoler på hverandre i et tillitsfullt forhold. Avskrekking er å kommunisere ‘red lines’ og konsekvenser av å tråkke over dem. Avskrekking er derfor ikke ‘kommunikasjon’, som Børresen skriver, men å inngi tilstrekkelig frykt hos motstanderen. Schelling skriver mye om dette, også om nytten av å virke utilregnelig – da øker frykten. Tvangsdiplomati er en aktiv strategi for å stoppe en motstander fra å gjøre noe han gjør og det innebærer ofte direkte trusler om militærmaktbruk; og her spiller frykten en enda tydeligere rolle: et ultimatum er klar tale.
Børresen kommer med en lang standardoversikt over avskrekking; den er det ingen som er uenig i. Men å henge seg opp i en metafor om bygdeskremmeren som eneste begrunnelse for sin påstand om at jeg ikke forstår hva avskrekking er, virker ikke bare søkt, men patetisk. Slå på stortromma og bomme?
Deltakelse i internasjonale operasjoner
Så kommer vi til Børresens kritikk av min analyse av norsk deltagelse i internasjonale operasjoner. Slik deltagelse trengs ikke fordi «i et virkelig tilfelle vil USA bare komme Norge til unnsetning dersom det er i USAs interesse å gjøre det. Og hva som er i amerikansk interesse vil variere med omstendighetene, med den allmenne trusselsituasjonen, med hvilke styrker som er tilgjengelige, med konfliktens gjenstand osv. Kort sagt. Om USA er interessert i å forsterke Norge militært, så kommer de enten vi ber dem om det eller ikke. Om de ikke er interessert, kommer de ikke selv om vi ber om det».
Derved kunne vi avslutte her. Alliansesolidariteten er uten betydning. Norge trenger verken NATO, eget forsvar eller deltagelse ute, for det er USAs egeninteresse som bestemmer om man bryr seg om Norge i et påkommende tilfelle.
Men Børresen er ikke enig med seg selv i sin egen bombastiske påstand her. Han fortsetter nemlig å skrive. Det viser seg da at vi kan ha nytte av internasjonale bidrag likevel: «Derimot kan det ha verdi at vi ved slik deltakelse får sitte til bords med stormaktene og får tilgang til informasjon, og mulighet til å øve innflytelse, som kan være av betydning for Norge». Dette er tynne saker – skal man risikere norske soldaters liv for noen kontakter i Washington? Neppe etisk, neppe realpolitisk forsvarlig.
Børresen gir seg imidlertid ikke selv om han har avlivet alliansesolidariteten som motiv for deltagelse i intops. Han kan tenke seg piratkrig i Gulfen, men synes Mali er malplassert som arnested for terror – for det er jo Saudi-Arabia, må vite, men det må vi ikke vite likevel, for da blir USA sur (stikk til USA her, for dere som er tungnemme).
Og så vil han ha «et uavkortet og absolutt krav om at internasjonale operasjoner Norge skal delta i må være hjemlet i et vedtak fra FNs sikkerhetsråd». Her blir han stående alene med SV og andre på venstresiden i norsk og internasjonal politikk – verken Ap eller NATO har et slikt krav. Selv om alle ønsker seg det hvis overhodet mulig, har de fleste fått med seg at Sikkerhetsrådet er et høyst realpolitisk organ. Etisk sett er det ikke mulig å si at folkemordet i Y kan bare gå sin gang fordi X legger ned veto mot mandat.
Børresen gir meg bitte-litt rett i at FN operasjoner har store problemer, men legger lynraskt til at disse ene og alene skyldes USA – som ikke prioriterer FN, som forfølger egeninteressen (det gjør vel ingen andre?) og at NATO er like ille, for NATO har tatt katastrofalt strategisk feil i alle operasjoner i nyere tid…
Slemme USA, snille FN. Her må jeg gi tapt.
