Replikk: Den doktorale offiser

Replikk: Den doktorale offiser

. 4 minutter å lese

Rino Bandlitz Johansen

Hovedlærer i militær ledelse ved Stabsskolen. Mastergrad i militær studier og doktorgrad i psykologi, tidligere fartøyssjef i marinen, og lang erfaring fra leder- og ledelsesutviklingsarbeid.

Jan Ketil Arnulf

Professor på Handelshøyskolen BI og professor II på Forsvaret Høgskole. Doktorgrad i organisasjonspsykologi, forsket på ledelse og lederutvikling i tverrkulturelle kontekster.

Den pågående debatten i Stratagem om akademisk utdanning av offiserer er interessant og nyttig fra flere perspektiver. Dette gjelder alle fasetter av diskusjonen, slik som nødvendighet, valør og gjennomføringsproblematikk. Debattens triste slagside kommer til uttrykk ved at meningsfellene i hovedsak er akademikerne selv.

Debattantene utveksler høflige slag for at selv velutdannede offiserer kan være nyttige. Turen går deretter innom både mangfoldsdebatt og rekruttering. Det løftes frem praktiske forhold som lønn for det akademiske strevet og hvem som egentlig fortjener å ofre seg på det akademiske alter. Ikke minst får vi innblikk i de uransakelige karriere-stier som følger i kjølvannet av å ta en doktorgrad som et noe umilitært og mystisk valg.

Fra vårt synspunkt er fellesnevneren i debatten knyttet en underliggende kritikk av hvorvidt Forsvaret egentlig er tjent med høyere utdanning.  Vårt standpunkt i diskusjonen er derfor rimelig enkelt: En offiser kan aldri bli nok utdannet – eller dannet. Allerede Clausewitz og hans sjef, den prøyssiske kronprinsen, slo fast at ryggraden i et godt Forsvar må være en kritisk tenkende befolkning. Dette kravet til militære beslutningstakere er neppe svekket med tiden. Forsvaret er ikke bare er tjent med, men også avhengig av et kritisk tenkende offiserskorps. Veien til dette går (dessverre) gjennom utdanning.

Man kan mene mye om både utdanningsreformer, militærordningen og en «sivilisering» av den militære utdanning, men dypest sett handler dette om hvorvidt Forsvaret skal være kunnskapsbasert eller ikke. Svaret på dette må uomtvistelig være JA.  Som en seriøs aktør og forvalter av statens voldsmonopol ville det vært særdeles merkelig om ikke Forsvaret baserte sin virksomhet på oppdatert, vitenskapelig kunnskap. Forsvarets skoler og utdanninger kan ikke henge etter den utviklingen som skjer i resten av samfunnets utdanningsinstitusjoner.

Dette innebærer at noen faktisk må evne å tenke kritisk rundt hva Forsvaret trenger for å gjøre jobben her, nå, og i fremtiden, basert på både et teoretisk, forskingsmessig, men også erfaringsmessig grunnlag.  Det er derfor ikke et alternativ å velge bort teori og akademia. Oppskriften på hvordan kriger skal vinnes i fremtiden finner vi best gjennom en miks av både teori og praksis.

Akademisk utdanning spiller derfor minst en like stor rolle i Forsvaret som en hvilken som helst annen virksomhet. Man skal være usedvanlig kreativ for å ha oversett de generelle trendene i samfunnet som går i retning av mer utdanning. Tatt i betrakting den komplekse organisasjonen Forsvaret er, med behov for både teknologi, innovasjon og endringstakt, skal man derfor grave dypt etter gode argumenter for at Forsvaret bør legge mindre vekt på utdanning.  Den bekymringen enkelte måtte bære, om at våre offiserer nærmest utdanner seg i hjel, har derfor dårlige levekår om vi sammenligner oss med samfunnet for øvrig.

La oss belyse noe av problematikken gjennom et pågående forskningsprosjekt i leder- og ledelsesutvikling ved Forsvarets høgskole. I erkjennelsen av at lederutvikling i hovedsak er et praktisk rettet fag, er dette prosjektets stridside å fremskaffe en mer systematisk, helhetlig og forskningsbasert tilnærming til hvordan og hvorfor vi driver lederutvikling ved våre militære skoler. Denne dokumentasjonen drives primært frem av det fagpersonellet som jobber med Forsvarets akademiske utdanning.  Prosjektet har så langt gitt oss svært nyttige erfaringer med å samle inn, og systematisere nødvendig kunnskap, og gitt Forsvaret muligheten til å forankre våre fagmiljøer i internasjonale forskningstradisjoner, slik at vår fagutvikling ikke faller tilbake sammenliknet med de andre miljøene vi samarbeider med, både militært og akademisk.

Men samtidig identifiserer vi en underliggende mangel på, og potensiell erosjon av, akademiske skrive- og dokumentasjonsferdigheter av egen praksis. Her ligger det en risiko for tap av læring og sløsing med ressurser fordi systemet er lite profesjonelt i sin tilnærming til å samle erfaring. En viktig årsak er beordringssystemet som skaper «gjennomtrekk» i fagstillinger på en måte som harmonerer dårlig med akademisk praksis ved andre skoler. Dertil ser vi at den enkelte campus innenfor Forsvarets skoler har svært varierende praksis for å frigjøre tid til forskning og reell akademisk virksomhet for sine vitenskapelige ansatte. En slik type akademisk kompetanse er avgjørende for å dokumentere og fastholde den tause kunnskapen som opparbeides i avdelinger gjennom praksis. Denne særegne erfaringen som ikke kan bringes tilveie i noen andre av samfunnets disipliner har en tendens til å forsvinne fordi Forsvarets fagansvarlige i utdanningssøylen ikke har noen tradisjon for vitenskapelig dokumentasjon. Solid metodisk og forskningsmessig forankring er vesentlig for videreutvikling av kunnskapsbasert lederutvikling, både generelt og spesielt rettet mot praksis i militære operasjoner.

Hensikten med dette korte eksempelet er ikke å rakke ned på Forsvarets høgskoles akademiske virksomhet. Vi ønsker heller ikke å snakke ned Forsvarets gode arbeid med å utvikle beste, og neste praksis, tvert imot. Poenget er å understreke nødvendigheten av at ingen andre enn Forsvaret selv kan ta ansvaret for å koble sin egen praksis til profesjonelle standarder for forskning og kunnskapsutvikling. Kunnskap er på mange måter ferskvare, og i økende grad knyttet til internasjonale arenaer. Et fagmiljø som er forpliktet til forskningsbasert undervisning og metodeutvikling vil være nødt til å forholde seg til internasjonale publikasjoner og forskningsmiljøer, slik dette er blitt vanlig i alle andre akademiske fagmiljøer. Vår gjennomslagsevne i militære operasjoner kan ikke tuftes på nasjonale og suboptimale kunnskapsbaser.  Hvis vi ikke finner hensiktsmessige veier for å utvikle militært relevant kunnskap i takt med internasjonal akademisk utvikling, bygger vi virksomheten vår på et sandslott som over tid vil erodere og til slutt rase. Ingen er tjent med at Forsvaret selv velger faglig forringelse og sementering. I en disiplin som omhandler liv og død, og som oftest bringer utøverne i kontakt med internasjonale konfliktsituasjoner, er det kun det ypperste som gjelder. Det ypperste utvikler vi gjennom å ha et velfungerende, kritisk tenkende, og utdannet offiserskorps.


Foto: (Andreas Hauge / Kampene i Norge / Nasjonalbiblioteket)


Rino Bandlitz Johansen

Hovedlærer i militær ledelse ved Stabsskolen. Mastergrad i militær studier og doktorgrad i psykologi, tidligere fartøyssjef i marinen, og lang erfaring fra leder- og ledelsesutviklingsarbeid.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk style guiden vår.