You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Replikk: Militærteori til besvær

Replikk: Militærteori til besvær

. 3 min read

General og tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har på ny avlagt meg visitt.

Ut i fra Diesen sin omtale kan man fort få et inntrykk av undertegnede først og fremst som en militærteoretisk offiser. Det oppfattes ikke som en hedersbetegnelse av meg. Her vil jeg presisere at det som betegnes militærteori var fraværende i min militære utdannelse, og at det er det praktiske som ligger i bunn. Militærteori er autodidakt. Det praktiske er også erfart ved å ha å ha kjørt Finnmark rundt siste året, og langs Lyngen i år. Avstanden fra dette potensielle stridsfeltet og ned til hovedkampflybasen på Ørland, er også med i de praktiske betraktninger. Det man erfarer ved å reise i Finnmark er de terrengmessige utfordringene med å operere i området, uavhengig av hvilket konsept som velges. Med dette terrengmessig bilde for mitt indre øye, har min skepsis til forenklede løsninger når det gjelder strid i området, blitt skjerpet. Det gjelder også strid med små styrker som bruker motorisert fremkomstmiddel for forflytning. Noe som er vanskelig å skjule for moderne overvåkningssystemer.

Praktisk erfaring på et annet nivå er opparbeidet de siste åtte årene ved deltagelse i øvings-planlegging og øvingsledelse under store og komplekse høyintense fellesoperative øvelser som har vært støttet av datasimulering. Det gir en innsikt i hva som virker og ikke virker innen dagens moderne krigføring. Det som ikke virker er når styrker forsøker å føre krig på egenhånd uten at samvirke mellom våpenartene i forsvarsgrenen fungerer, og disse igjen er integrert med hverandre. Diesens forestillinger omkring jagerflyvåpnets krig i Finnmark, støttet av patruljehæren, er en slik optimert løsning som det er all grunn til å stille seg skeptisk til.

For å underbygge denne observasjonen er det nærliggende å trekke på krigshistorien de siste 20 år. En krigshistorie som har ført til at mange tre-bokstavs militærteoretiske konsepter (RMA, NCW, EBO, etc.) har alle havnet på historiens skraphaug etter skarpe operasjoner i Afghanistan og Irak.

Hammer og ambolt er et taktisk konsept som har mange variasjoner, men i basis så sperrer man motstanderen med en styrke og slår med en annen. Den amerikanske taktikken i Afghanistan i 2001-2002 var en versjon av dette, hvor Nord-Alliansens styrker utgjorde ambolten og amerikansk luftmakt ledet av spesialstyrker, utgjorde hammeren. General Franks ville ikke sette ut ambolten i form av US styrker i fjellpassene på grensen til Pakistan under Tora Bora operasjonen i 2002. Hammeren dundret i Tora Bora, men som kjent var det mislykket – Osama bin Laden og sentrale ledere, forsvant over til Pakistan. Hvis man ikke har en ambolt så omtales taktikken som «wack-a-mole», og det er versjonen som ligger i Finnmarks-konseptet i Civitas-notatet. Hva om hammeren (F-35) ikke kommer som en følge av at motparten har luftkontroll, alternativt at man har så store tap at F-35 må gi opp alle offensive operasjoner? Vel, da gjør moldvarpene som de vil. Eller i vårt tilfelle bjørnene. Og når bjørnene tror de kan gjøre som de vil, er konseptet ikke avskrekkende lengre, som jo er hele rasjonale bak konseptet i henhold til Civitas-notatet.

Forskning, kan man bruke det? Ja, selvsagt kan man benytte FFIs forskning, men man må naturlig nok utvise sunn skepsis. I tilfelle kryssermissiler og hva disse brukes til, så er det FFI har kommet frem til sammenfallende med andre kilder, for eksempel Timothy Thomas sin bok «Russian military strategy». Men om man bare vil bruke logikk så er svaret det samme. F-35 er en kraftigplattform, så hvorfor tape mange fly i luftkamper, når man kan ta F-35 ut på bakken? Kost-effektivt, ikke sant? Den strategiske effekten av å ta ut store deler av F-35 styrken kommer til å bli betydelig større enn å drive steinspregning i Lyngen. Militært blir det et operasjonelt sjokk, men det vil også bli et militær-politisk sjokk. Det at man selv opplever at man tvinges til å operere uten å være beskyttet av Forsvarets hovedstyrke (F-35), kan gi en følelse av å være forsvarsløs, og det igjen kan føre til at politisk ledelse gir etter for et russisk ultimatum. Da kan større deler av Norge, mer enn Finnmark, gå med i dragsuget. Andre og tredjeordens effekter i det ustabile univers er riktignok vanskelig å fremstille, så det er viktig at man ikke krisemaksimerer her.

Et såkalt «optimert forsvar» som er svakt begrunnet i både praksis og teori, er det siste vi trenger. Diesens konsept beroliger ikke meg, og hvorledes kan det da avskrekke en potensiell motstander? Videre optimering av Forsvaret langs de linjer som ligger i Civitas-notatet er etter min mening å slå inn på Via Dolerosa.

Det vi har behov for er et motstandsdyktig forsvar som kan levere stridseffekt på kanten av kaos, og over lengre tid. Det er helt sentralt at et forsvar har seighet innbygget, slik at det ikke kan slås ut om EN hovedkomponent slås ut.

Temaet er nå utførlig debattert, og sett fra min side uttømt.


Foto: To B-1B Lancer bombefly som en del av Global Strike Command fra 34th Bomb Squadron Thunderbirds,  28th Bomb Wing US Air force flyr i formasjon sammen med norske F-35A kampfly (Bodø QRA 331 Skvadron / Forsvaret)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.