Reserve Redux

«Reserves are the capital of victory.» — Major General J.F.C Fuller

Det finnes ingen kalkulus for krig. Den er en kompleks og kraftfull konkurranse innhyllet i kaos, fare og friksjon. Krig lar seg ikke redusere til lovmessigheter eller enkle «spørsmål om tallmessig overlegenhet i tid og rom». En slik forenkling tåler ikke møtet med krigens krav, og ethvert forsøk på å utvikle en definitiv teori for krig uten å anerkjenne krigens iboende kompleksitet, er fånyttes.

Til tross for dette trenger offiserer tommelfingerregler. Slike regler styrer ikke krigens utfall, men gir rammeverk for plan- og beslutningstaking i møte med krigens natur. En huskeregel er at man alltid bør søke å holde av en reserve.

Denne artikkelen argumenterer for at Hærens evne til å generere, anvende og rekonstituere en reserve i stor grad har gått tapt. Dette gjelder både som viten og som kunst. Artikkelen søker ikke å gjenoppfinne reserven, men å gjenopprette forståelsen av den, og å belyse hvordan den sentrale taktiske tommelfingerregelen om å holde av en reserve kan gjenoppstå. Artikkelen tar utgangspunkt i det taktiske nivået, men argumenterer for at utfordringen i hovedsak er strukturell og institusjonell.

Hva er en reserve?

«That portion of a body of troops that is withheld from action at the beginning of an engagement to be available for a decisive movement.» — FM 3-90 Tactics

Reserver brukes for å tvinge fram en avgjørelse, endre kraftsamlingsretning eller håndtere kritiske situasjoner. De er det viktigste, og ofte siste, middelet en sjef har til sin rådighet for å reagere på uventede hendelser eller påvirke operasjonens hendelsesforløp på en betydningsfull måte. En reserve må settes av i alle operasjonsformer og aktiviteter på bataljonsnivå og høyere.

En reserve skaper handlefrihet. Reserven utgjør en andel av en styrke som avsettes fra begynnelsen av kamphandlingene slik at den kan brukes for å oppnå avgjørelse. Reserven har to separate oppgaver. Den ene er å forsterke fremgang, og den andre er å kontre uforutsette situasjoner. En reserve er ikke en restverdi uten formål, men en bevisst avsatt mengde kampkraft underlagt sjefens beslutningsmyndighet. For å bevare handlefrihet kan ikke reserven bindes opp i å løse andre oppdrag. Reserven må gis retning, bruksbetingelser og holdes i en tilstand der den uten opphold kan utnytte eller gjenvinne initiativet for å skape avgjørelse. Når reserven først er forpliktet må den rekonsitueres. Som Burlington påpeker: «the commander having committed his reserve forces loses his flexibility to affect the battle. Only through the reconstitution of another reserve can the commander regain this lost flexibility».

Ubundet, men holdt i tømmene

«To fight without a reserve is similar to playing cards without capital – it is sheer gambling. To trust to the cast of the dice is not generalship.» — Major General J.F.C Fuller

Hæroffiserer lærer at en ubunden reserve skaper handlefrihet. Det som i mindre grad tydeliggjøres er hva det faktisk innebærer å være ubunden. I praksis observeres det jevnlig at reserver enten anvendes fastbundet, eller arbitrært og frikoblet forhåndsdefinerte betingelser. En reserve uten hensiktsbeskrevne bruksbetingelser er i realiteten ikke en reserve i ordets rette forstand, men snarere et ad hoc middel for konsekvensbegrensning fremfor å skape avgjørelse.

I alle operasjoner tildeles underavdelinger spesifiserte oppgaver. Det samme gjelder også reserven. To tilnærminger synes å gjøre seg særlig gjeldende. Det ene er at den eneste tildelte oppgaven en reserve mottar, er å være nettopp det. Den andre tilnærmingen er at reserven gis et oppdrag hvor den forsøkes å holdes borte fra hovedstridsfeltet, eksempelvis som flankesikring.

Førstnevnte praksis synes å være begrunnet i en forestilling om at reserven dermed forblir ubunden. Sistnevnte kan formodentlig forklares som følge av en uovertruffen tro på at styrker som løser typiske sikkerhetsoppdrag kan løsrives og nyttes som reserve.

Begge praksisene undergraver den handlefriheten en ubunden reserve er ment å skape. For å falle innenfor doktrinære krav må reserven forbli uforpliktet og stå klar til innsats på sjefens prerogativ, både ved forutsette og uforutsette situasjoner.

Reserven skal tildeles et utvalg sannsynlige oppgaver, omtalt som planleggingsprioriteter. For disse skal det foreligge taktiske planer for utførelse, og der hvor det er mulig skal oppgavene trenes. Til tross for forhåndsplanlagte planleggingsprioriteter må reserven samtidig være forberedt på å løse andre oppdrag. Oppgavene som reserven tilordnes som planleggingsprioriteter er ikke vilkårlige, men følger et relativt stabilt mønster.

I offensive operasjoner vil reserven typisk, på ordre, nyttes til å:

• Forsterke kraftsamlingsretning;
• utnytte fremgang;
• opprettholde tempo;
• avskjære fiendtlige motangrep;
• sikre flanker;
• fullføre ødeleggelsen av fiendtlige styrker;
• sikre mål på dypet.

I defensive operasjoner kan reserven, på ordre, anvendes for å:

• Skape handlefrihet;
• utføre motangrep;
• utnytte fiendtlige svakheter;
• forsterke fremre forsvarsstillinger;
• stanse fiendtlige gjennombrudd;
• kontre trusler i bakre områder.

En ubunden reserve er ikke en styrke i fri dressur. Den er underlagt aktiv ledelse og holdt i tømmene av sjefen, og anvendes innenfor intensjon og gitte bruksbetingelser for å oppnå avgørelse eller håndtere uforutsette situasjoner. Dette forutsetter et skille mellom nominell frihet og forhold som gir reell handlefrihet.

Det institusjonelle nivået av krig

«Whether or not (…) nations recognize it, they are “fighting” at the institutional level of war all the time, through tactics, operations, and strategy planned and executed by professionals through the institutional art.» — Daniel Sukman

 Norsk og alliert doktrine opererer med et etablert skille mellom politisk, strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Denne inndelingen er velkjent og hensiktsmessig, og har høy forklaringskraft for planlegging og gjennomføring av militære operasjoner. Samtidig tilslører den et avgjørende forhold: hvordan militær makt faktisk utvikles før den anvendes.

Den tradisjonelle modellen har en instruktiv verdi, men også en strukturell mangel. Den visualiserer ikke det institusjonelle krigføringsnivået hvor en nasjons forsvar utvikler både materielle og ikke-materielle kapabiliteter for alle krigsføringsnivåer. En nasjons evne til å generere kampkraft ivaretas av institusjonene som utvikler doktrine, styrkestrukturer, materiell, utstyr, utdanning, trening og øving (UTØ).

Skillet mellom anvendelse og utvikling av militær makt er imidlertid ikke nytt. Clausewitz pekte på at behovet for å kjempe hurtig tvang fram utviklingen av særskilte midler for å oppnå fordeler i strid, og at disse igjen førte til endringer i hvordan krig ble utført. Krigskunsten i snever forstand handler om bruken av tilgjengelige midler i strid, mens den i sin videre forstand også «includes all activities that exist for the sake of war, such as the creation of the fighting forces, their raising, armament, equipment, and training».

Det Sukman betegner som den institusjonelle kunsten kan dermed forstås som en videreføring av denne brede forståelsen av krigskunst. Innsatsen som investeres på det institusjonelle nivået legger de avgjørende forutsetningene for hvorvidt man lykkes når krigen kommer. Det hviler et ansvar på det institusjonelle nivået å forberede offiserer på å kunne håndtere alle nivåer.

Et operasjonelt tankesett kommer ikke av seg selv, ei heller det å tenke strategisk. Alle generaler har vært løytnanter og det er ikke slik at et strategisk tankegods manifesterer seg først etter et sjefskurs. Det institusjonelle ansvaret ligger i å fostre en gjennomgripende tilnærming på alle nivåer som kultiverer kognitive kapabiliteter hos offiserer slik at de behersker nivået de befinner seg på, og er klare for det neste. Den institusjonelle kunsten ligger i å legge forholdene til rette for kreativ og kritisk tenkning, læring og innovasjon på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Hvordan en reserve forstås, planlegges og anvendes er derfor ikke primært et sjefsproblem, men et resultat av institusjonelle valg over tid.

Realistisk trening av reserver

«As you know, you go to war with the army you have, not the army you might want or wish to have at a later time.» — Donald Rumsfeld

Den institusjonaliserte ignoransen for hvordan en reserve skal anvendes skyldes ikke mangelfull doktrine, men strukturelle rammebetingelser. Både gjeldende og forrige versjon av «Forsvarets doktrine for landoperasjoner» sine beskrivelser samsvarer med NATO og relevante alliertes publikasjoner. Hæroffiserers ufullstendige forståelse henger snarere sammen med strukturens volum. Hærens fremtidige divisjon skal kun ha tre brigader. I produksjonsstrukturen har de fleste kompanier kun to tropper, enkelte bataljoner skal ha ett kompani i styrkestrukturen og Brigade Nord har, inntil videre, kun tre bataljoner. Slike karrige omstendigheter gir dårlige vekstforhold for både institusjonell og intuitiv læring.

Under trening og øving vil man derfor som regel erfare at reserven sjelden utgjør tilstrekkelig kampkraft til å kunne skape avgjørelse. Uten en robust reserve vil selv de mest lovende muligheter være forbigående. Kvantiteten tvinger avdelinger til å gå på akkord med egen doktrine og til å undergrave det institusjonelle nivået. Det eksisterer en reell fare for feillæring som over tid kan forplante seg  gjennom kommandonivåene. Konsekvensene kan bli katastrofale når krigen kommer.

Hæroffiseren blir ikke bare fattigere i taktisk anvendelse av egne styrker, men også mindre interoperabel. I en tysk mekanisert brigade er reserven ubunden, mens anvendelsen er forhåndplanlagt og innøvd. I defensive operasjoner tilfaller det som regel en stridsvognsbataljon å være reserve med oppdrag som å utføre motangrep, forsterke forsvarsstillinger eller stanse fienden. Holdningen er at «owing to the uncertainty of battle and the lack of enemy information, it is essential that a leader keep out reserves. Reserves however are meant to be used. In battle it is only the fighting soldier that brings an advantage». Av denne grunn skal reserven holdes av til «the decisive moment and very likely it should be the most competent of the commanders because it is the reserve commander who is going to be called upon to win the battle».

I den norske Hæren er det, på den annen side, ofte slik at reserven består av de gjenværende og sammenraskede styrkene man kan til nød avse—stikk i strid med teori og egen doktrine. Når reserven først forpliktes, er det sjelden mulig å etablere en ny, noe som illustrerer de strukturelle begrensningene.

Når Clausewitz diskuterer det militære geniet trekker han fram to fremtredende egenskaper. Det ene er entschlossenheit og det andre er coup d’æil. Førstnevnte kan oversettes med beslutsomhet. Sistnevnte kan grovt sett oversettes til med et øyekast og «dreier seg om evnen til raskt å erkjenne en sannhet som man ellers vanligvis ville ha oversett, eller som først ville ha kommet til syne etter langvarig betraktning». Coup d’æil høres umiskjennelig ut som intuisjon, som kan forstås som gjenkjennelse hvor en situasjon «has provided a cue; this cue has given the expert access to information stored in memory, and the information provides the answer. Intuition is nothing more and nothing less than recognition».

Hos erfarne beslutningstakere stopper imidlertid ikke prosessen ved selve gjenkjenningen alene. Den følges av en rask mental simulering av den fremvoksende handlemåten, hvor man prøver beslutningen mot situasjonen for å avdekke om den er gjennomførbar eller må justeres før handling. Clausewitz er samtidig tydelig på at korrekt erkjennelse alene er utilstrekkelig. Uten beslutsomhet vil selv det skarpeste coup d’œil ikke omsettes til militær handling. Beslutsomheten utgjør viljen til å handle på innsikt, til tross for usikkerhet, friksjon og fare. Vi må med andre ord dyrke både intuitive og beslutsomme offiserer, som utsettes for realistiske situasjoner gjennom UTØ, slik at de ikke bare ser hva som bør gjøres, men også evner å gjennomføre beslutningen når øyeblikket krever det.

Recognition-primed decision-making (RPD) er en beslutningsprosess som man finner blant annet hos viderekomne sjakkspillere og erfarne offiserer. Prosessen omfatter to faser som griper inn i hverandre. I den første fasen tar en foreløpig plan form som følge av en automatisk og assosiativ prosess basert på erfaring. Deretter følger en fase som modellerer løsningen, en form for handlemåtekontroll, for å vurdre om den er gjennomførbar eller må justeres før beslutningen omsettes til handling. Selve handlemåtekontrollen er som regel uproblematisk. Det som derimot ofte mangler, er rask tilgang på en assosiativ hukommelsesdatabase under tidspress. For at institusjonell læring skal fostre intuitiv beslutningstaking, må flere forhold være til stede. For det første forutsetter dette gjentatt eksponering for relevante situasjoner, slik at mønstergjenkjenning kan utvikles. For det andre må miljøet som det trenes i være realistisk for å sikre både indre sammenheng og ytre overførbarhet. Dette kan være krevende i kontekster med begrenset realisme som søker å etterligne krig. Samtidig gir trening og øving mulighet for tilbakemelding, ansporing og validering.  

Hærens størrelse bør ikke være betingende for hvorvidt offiserer lærer å anvende en reserve. Det man må derimot være bevisst er egne mangler og ikke unngå å tenke, ei heller planlegge, med reserver. Dette blir vesentlig i forberedelsene Brigade Nord foretar seg for å motta en fjerde mekanisert manøverbataljon. For at Hærens ledere skal kunne anvende reserver på taktisk nivå, og senere høyere strata, må de bli fortrolig med å ikke bare tenke, men å anvende reserver slik doktrinen foreskriver. Et tiltak kan være å sende unge offiserer på utveksling til allierte avdelinger slik at de blir forberedt på Hærens styrketilvekst. Forsvarets institusjonelle nivå må utdanne, trene og øve offiserer i bruk av reserven på taktisk nivå, slik at forholdene ligger til rette for å forstå bruken av både operasjonelle og strategiske reserver.

Konklusjon

«En reserve har to klart atskilte oppgaver. For det første å forlenge og fornye striden, og for det andre å takle uforutsette trusler.» — Carl von Clausewitz

Å holde av en reserve er en sentral taktisk tommelfingerregel. Hærens evne til å generere, anvende og rekonstituere en reserve har imidlertid forvitret. Dette skyldes ikke mangelfull doktrine. Tvert imot er forståelsen forankret i nasjonale doktriner og taktiske direktiver. Utfordringen ligger i spennet mellom teori og praksis, samt volum. Strukturelle begrensninger og øving med knappe ressurser har bidratt til feillæring som avviker fra grunnleggende taktiske prinsipper.

En reserve skaper handlefrihet, men kun når den er riktig forstått og hensiktsmessig anvendt. En ubunden reserve er verken oppdragsløs eller holdt på avstand fra striden i håp om å bevare fleksibilitet. Den ubundne reserven holdes i tømmene av sjefen gjennom klare bruksbetingelser, forhåndsplanlagte planleggingsprioriteter og en tydelig intensjon. Først da kan reserven anvendes til å utnytte muligheter, håndtere det uforutsette og skape avgjørelse. Når reserven reduseres til et reaksjonsmiddel, mister den sin funksjon.

Evnen til å anvende reserver kan ikke utvikles på taktisk nivå alene. Den formes over tid gjennom utdanning, øving og trening, og er derfor et institusjonelt ansvar. Manglende evne til å anvende reserver er et symptom på institusjonell og strukturell ubalanse, ikke et taktisk avvik. Dersom trening og øving gjøres uten tilstrekkelig kampkraft til å etablere en robust reserve, kan avsatte styrker oppleves som tiltak med avtagende avkastning. Dette vil prege offiserers mentale modeller og beslutningsmønstre, og over tid forme hvordan beslutninger fattes også utover det taktiske nivået.

Hærens nåværende struktur gir sparsommelige rammevilkår for realistisk trening av reserver. Disse rammene fritar imidlertid ikke Hæren fra å forholde seg til doktrine. Tvert imot forutsetter situasjonen en bevisst institusjonell tilnærming, der trening og øving i størst mulig grad søker å eksponere offiserer for korrekt bruk av reserver. Dette kan blant annet gjøres ved å øve med utvalgte formasjoner som gjøres fullverdige på repetisjonsøvelser. En annen tilnærming er å utveksle styrker innbyrdes slik at enkelte avdelinger kan trene eller øve med komplett struktur. Ikke minst må man utnytte computer assisted exercises som tillater trening og øving i store forband med en styrkestruktur som ellers ikke er tilgjengelig i fredstid. Slike tilnærminger kompenserer ikke for mangel på volum, men motvirker feillæring og bevarer doktrinær forståelse.

Reserven er et virkemiddel som skaper handlefrihet i møtet med krigens uregjerelige natur. Evnen til å holde av, bruke og gjenoppbygge en reserve må dyrkes som både taktisk vitenskap og kunst. Handlefrihet oppstår ikke av seg selv, men skapes gjennom bevisste valg. Dette blir særlig viktig i lys av fremtidig styrketilvekst og økt kompleksitet i operasjonsmiljøet.

Foto: Johannes Maximilian Schnell / Forsvaret