You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Tilsvar: Ivaretakelse av soldatenes psykiske helse

Tilsvar: Ivaretakelse av soldatenes psykiske helse

. 6 min read

Tilbakemeldingene etter publiseringen av kronikken min om troppssjefens manglende støtte og kompetanse til å ivareta soldatenes psykiske helse har vært overveldende. Det er godt at tematikken skaper engasjement. Jeg vil spesielt fremheve Forsvarets Sanitet og Hærens arbeidsmiljøutvalg som har vist interesse for mine refleksjoner og gitt meg en bedre forståelse for arbeidet som gjøres for å styrke evnen til å ivareta personellet vårt.

Stratagem har også publisert to replikker som fremhever viktigheten av god psykisk helse. Jeg mener dette krever prioritering av støtteressurser og troppssjefer med økt kompetanse. Jeg vil derfor understreke førstnevnte som et svar til replikken fra feltprestene, før jeg argumenterer mot påstanden til NVIO, «det hjelper lite å si at ikke sjefen din har kompetanse», for å dra diskusjonen videre til det jeg mener er kjernen: psykisk helse er en del av lederkompetansen.

Presten eller psykologen

«Det som gjør at dette innlegget virkelig avkrever et svar, er opplevelsen av at vår tjeneste ufrivillig dras inn i en profesjonskamp med Sanitetens psykologer og psykiatere».  (Klevberg & Holten)

I en ideell verden skulle vi hatt flere støtteressurser enn vi har i dag. Realiteten er at ressursene er begrenset og årsverkene må prioriteres. Kronikken min var ikke ment som en start på felttoget mot feltprestkorpset. Kjernen i budskapet mitt var og er at vi må styrke lederkompetansen til våre troppssjefer og sikre at vi har tilgjengelig støtteressurser med rett kompetanse for å ivareta soldatenes psykiske helse. Feltprestene representerer ikke sistnevnte.

Det er likevel ingen tvil om at mange prester er og har vært viktige støttespillere for både soldater og sjefer. Flere kollegaer fremhever også hvor samlende en prest kan være for avdelingen. I tillegg er det verdt å understreke at feltprestkorpset sin kompetanse innen sjelesorg er viktig for en organisasjon som driver risikofylt aktivitet og løser oppdrag i krise og krig.

Tros- og livssynstjenesten fremheves av meg av to årsaker. For det første mener jeg vi ofte går i en farlig felle – vi bruker ressursene utover sitt kompetanseområde i fravær av helsepersonell. Risikoen er at behovet for personell med profesjonell kompetanse innen psykisk helse blir mindre tydelig for beslutningstakerne. I tillegg er tros- og livssynspersonellet en støtteressurs som er knyttet til en religion eller et livssyn. Dette i seg selv kan oppleves som en barriere og dermed ikke en reell støtte for alle. Dette på tross av at feltprestkorpset gjennomfører flere aktiviteter som ikke direkte er knyttet opp mot religion.

Klevberg og Holten fremhever at forebyggende tiltak er viktig og bruker en arrangert quiz-kveld på Bardufoss som eksempel. Selv om eksempelet viser at feltprestkorpset gjennomfører mange forskjellige aktiviteter fremstår ikke dette som et tungtveiende argument. Min forståelse er at det er nettopp disse tiltakene vi har ansatt velferdsoffiserer og -assistenter til å gjennomføre.

Vi må ha personell som arbeider for økt velferdstilbud for soldatene (velferdsoffiserer og -assistenter) og personell som har profesjonell kompetanse innen psykisk helse for å støtte troppssjefen i møte med personell med psykiske utfordringer. Det som faller mellom velferdstilbud og profesjonell helsehjelp mener jeg er troppssjefens ansvarsområde.

Psykisk helse er en del av lederkompetansen

Tjelle & Ask fra NVIO starter sin replikk med å si de «ikke er enig i at alle trenger en med profesjonell kompetanse for å mestre sin psykiske helse». Det har jeg heller aldri påstått. Jeg mener grunnleggende forståelse for psykisk helse er en viktig del av lederkompetansen og avgjørende for å ivareta, følge opp og se personellet vårt. Dette er troppssjefen sitt ansvar.

Den profesjonelle kompetansen innen psykisk helse må være tilgjengelig for å støtte troppssjefen i møte med soldater som har eller utvikler psykiske lidelser. I tillegg må den profesjonelle kompetansen prioriteres til å støtte utdanningen av våre ledere.

Tjelle & Ask fremhever at den enkelte er ansvarlig for eget tankemønster og innstilling. Vi er alle ansvarlige for egen psykisk helse, men at «det hjelper lite å si at sjefen sin ikke har kompetanse» er jeg sterkt uenig i. Spesielt i en militær kontekst hvor troppssjefer har ansvaret for personellet hele døgnet, hele året.

For å underbygge at psykisk helse er en del av lederkompetansen vil jeg trekke frem noen av Even Husby sine kommentarer til kronikken min. Han fremhever at nettopp lederskapet vårt er det viktigste verktøyet vi har for å ivareta den psykiske helsen til soldatene. Dette gjennom å skape en kultur for å snakke om psykisk helse og se den enkelte.

Sjefen må skape en kultur for å snakke om psykisk helse

«Først og fremst må man etablere en kultur hvor fokus på mental helse er like normalt som å snakke om innhold i neste øvelse. Min erfaring er at for mange befal, både gamle og unge, henger igjen i gammeldags lederskap, hvor de tradisjonelt maskuline egenskapene står sterkest». Even Husby

Det er troppssjefen som skal skape en kultur for å snakke om psykisk helse og det er troppssjefen som skal kunne snakke med soldatene om psykisk helse.

Det er troppssjefen som skal se soldatene og vurdere og iverksette tilretteleggingstiltak basert på individuelle behov. Det er troppssjefen som, med sine sersjanter og korporaler, er nærmest soldatene og som kan og bør fange opp personell med behov for profesjonell hjelp.

Det er troppssjefen som skal forberede soldatene på risikofylt aktivitet, skape mening, motivere, engasjere og sikre at enheten har den mentale robustheten som kreves for å løse oppdrag i fred, krise og krig.

Så selvfølgelig har det noe å si at sjefen har grunnleggende forståelse for psykisk helse. Det å si at troppssjefer ikke trenger denne kompetansen er en ansvarsfrarøvelse. Det å mene det som sjef er en ansvarsfraskrivelse.

Sjefen må se den enkelte

«Mange har opplevd rus, overgrep, psykiske lidelser, dødsfall, omsorgssvikt og andre utfordringer i nære relasjoner. All denne bagasjen påvirker hvordan den enkelte reagerer på militærtjeneste og hvordan hen utvikles og tilpasser seg hverdagen i grønt. Noen takler det helt fint, fordi de tydelige rammene og rutinene er enkle å forholde seg til og skaper dermed en trygghet som tidligere har manglet. For andre påfører kravene ytterligere press som er vanskelig å takle i kombinasjon med de utfordringene man har fra før. For å identifisere disse, må man se den enkelte».  Even Husby

En av mine første rekrutter savnet sårt en jente han hadde møtt en måned før innrykk og strevde med å tilpasse seg militærtjenesten. Jeg synes utfordringene til rekrutten tilsynelatende var små og tok meg selv i å latterliggjøre vedkommende for meg selv. Det tok litt tid før jeg prioriterte å følge han opp. Virkelig følge han opp.

Følelsene til rekrutten var ekte og han trengte å bli sett. Da jeg innså dette satt jeg av tid til samtaler, tid til å grave dypere og prøve å forstå. Da kom alt frem. En tragisk barndom, stor usikkerhet og en livslang følelse av å være ubetydelig. Han hadde for første gang funnet en person han følte seg trygg med. Livet ga for første gang mening. Så ble han revet bort fra denne personen og sendt til Indre Troms. Det som fremsto latterlig fikk flere dimensjoner.

Jeg tør å påstå at jeg hadde sett denne rekrutten tidligere dersom jeg hadde hatt bedre forståelse for psykisk helse. Jeg mener derfor det er bekymringsfult at jeg ikke én gang i løpet av fire år med lederutdanning i Forsvaret har jeg fått informasjon om innrykksreaksjoner, diskutert ivaretakelse av psykisk helse, fått verktøy for å ivareta soldatenes psykisk helse eller for å identifisere personell som trenger hjelp.

Rekrutten åpnet seg etter hvert opp om sine selvmordstanker og det ble tydelig at han trengte profesjonell hjelp. Han dimitterte imidlertid ikke før det hadde gått flere måneder. I påvente av dimisjon er soldaten troppssjefens ansvar. Dette understreker behovet for grunnleggende forståelse for psykisk helse, slik at troppssjefen også kan ivareta personell med psykiske lidelser frem til de får behandling i eller utenfor Forsvaret.

Realiteten er at flere av våre soldater har eller utvikler psykiske lidelser. Andre strever tidvis med destruktive tankemønstre og motivasjon. Og absolutt alle soldater må jobbe med egen mental robusthet for å kunne møte krigens krav. Bevisstgjøring om, og verktøy for å håndtere, denne realiteten må tilføres kadettene på Krigsskolen før de møter den første soldaten som sier at han eller hun ønsker å ta sitt eget liv.

Ivaretakelse av psykisk helse er et militært lederansvar

Troppssjefens ansvar for ivaretakelse av soldatenes psykiske helse omfatter alt mellom velferdstilbud og profesjonell helsehjelp. Dette innebærer å se den enkelte, snakke om psykisk helse, forstå og tilrettelegge for individuelle behov, forberede soldater på den psykiske dimensjonen av oppdragsløsning, identifisere personell som trenger profesjonell hjelp og ivareta personell med psykiske lidelser frem til de får profesjonell hjelp. Vi kan ikke leve i en illusjon om at troppssjefen mestrer dette uten bevisstgjøring, overskudd og støtteressurser med rett kompetanse.

Ivaretakelse av soldatenes psykiske helse er et lederansvar og psykisk helse må derfor være en del vår lederkompetanse.  


Foto: Forsvaret


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.