Lars Borg og Marius Torgersens nylige artikkel "Fra kompleksitet til kampkraft" peker på behovet for en revitalisering av den taktiske etterretningsutdanningen. Artikkelen adresserer sentrale utfordringer ved dagens modell og etterlyser økt operativ relevans og forankring. Dette innlegget deler mange av premissene, men hevder at veien frem ikke primært går gjennom kompleksitet, men gjennom forenkling.
Med utgangspunkt i forskningen presentert i artikkelen fra Kevin Riehle "How do we know if an intelligence analytic product is good?" og innsikter fra egen masteravhandling, argumenterer jeg for at kvalitet i etterretning avhenger av presisjon, relevans og enkelhet – ikke nødvendigvis mer teori, verktøy eller metodikk.
Hva gjør etterretning god?
Ifølge analysen fra Richard Heuer og nyere forskning publisert i Intelligence and National Security, vurderes etterretningsprodukter primært ut fra tre kriterier:
- Treffsikkerhet (accuracy): Traff vurderingen med tilstrekkelig presisjon?
- Tidsriktighet (timeliness): Kom den i tide til å påvirke beslutninger?
- Brukertilfredshet (customer satisfaction): Var den nyttig for beslutningstakeren?
Dette innebærer at et produkt kan være metodisk korrekt, men likevel verdiløst dersom det ikke svarer på beslutningstakers behov. Spørsmålet "So what?" bør derfor stå sentralt i enhver etterretningsproduksjon. Hvis ikke vurderingen kan kobles til effekt, konsekvens eller handling, er den – for beslutningstakeren – kun støy.
Faglige prinsipper for god etterretning
Basert på John Lockes prinsipper og utdypet i min masteravhandling og erfaring, er det ni grunnprinsipper som kjennetegner god etterretningsformidling:
- Accuracy: Vær presis
- Timeliness: Vær tidsriktig
- Relevance: Vær aktuell
- Readability: Vær lett å forstå
- Brevity: Vær kortfattet
- Jointness: Vær integrert i operasjonen
- Objectivity: Vær nøytral
- Specificity: Vær konkret
- Purposefulness: Hva er hensikten med å dele dette?
Dette er ikke en motvekt til metodikk og utdanning, men et krav om retning. Verktøy skal understøtte presisjonen, ikke erstatte den. Kartet er ikke terrenget, og etterretning er ikke akademisk metodeanvendelse, men praktisk beslutningsstøtte.
"Intelligence is not what it is, but what it does; what it did not do is as important as what it did"
For mye kompleksitet skaper støy
Et av hovedpoengene i min avhandling er at kompleksitet ikke må forveksles med kvalitet. Tvert imot kan overdreven fokus på metoder, modeller og datasystemer føre til "discourse failure" – at man ikke ser skogen for bare trær, noe også Dr. Kjetil Hatlebrekke var opptatt før sin død.
Som etterretningsanalytiker bør man alltid stille seg spørsmålet: Hva trenger beslutningstakeren egentlig å vite akkurat nå? Det betyr ofte mindre detaljer og mer vurdering, og ikke minst: kommunisert pedagogisk. Hvis ikke vurderingen inneholder en konsekvens (so what), så er det kun informasjon, ikke etterretning, og derav bare varmluft.
Samtidig vil jeg uttrykke full støtte til artikkelforfatternes forslag om økt standardisering og samordning. Spesielt er det fire punkter jeg mener er avgjørende for fremtidig forbedring med Standardisering, Felles IKT-systemer, Felles forståelse og Felles utdanning. Norge er så lite, så at vi på laveste nivå hadde siktet oss inn på en tilsvarende identisk nordisk modell, som følgelig er tilpasset NATO STANAG, skulle bare mangle i 2025. Det er utrolig slitsomt og unødvendig krevende å navigere seg gjennom "egne" Johnny Bravo-maler som enkelte land og avdelinger har.
Premisset om at etterretningsanalytikere vet hva beslutningstakere ønsker, fører med seg at etterretningsanalytikere må være såkalte «menneskekjennere». Reagan ville ha én type etterretning presentert for seg, mens Nixon ville ha det på en annen måte. På samme måte som vi har forskjellige personlighetstyper i topplederstillinger i Norge. Det å analysere og presentere etterretning er særlig vanskelig fordi det er veldig få indikatorer om etterretning lykkes eller ikke, som gjør det vanskelig for analytikeren om han/hun har truffet på sin analyse eller ikke.
Dette fordi motparten er svært flink til å skjule sine spor, villede oss eller få oss til å tro at vi har riktig, når vi egentlig har feil. Mottiltakene gjør en analytiker usikker, som fører til at analytikeren må gå en ekstra runde for å 'forsikre' seg om han/hun har rett eller ikke, noe som koster tid og energi. Videre er ikke en slik jobb noe alle burde ha. Kun et fåtall mennesker har kapasitet, evne og vilje til å bryte ned informasjon til noe forståelig, som kan gis til beslutningstakere.
‘[Intelligence analysts] surpass those of ordinary men [because they are based on] foreknowledge’ - Sun Tzu.
Etterretning i praksis – suksess og svikt
Historien er full av eksempler på hvordan etterretning har vært avgjørende – enten gjennom suksessfulle vurderinger som har forhindret katastrofer, eller ved å feile med store konsekvenser. I stedet for å fokusere på teorien om transparens, bør vi se nærmere på hva etterretning faktisk kan utrette – og ikke minst, hva som skjer når den svikter.
Under Cubakrisen i 1962 klarte amerikansk etterretning – takket være tolkning av flybilder fra U-2 rekognoseringsfly – å avdekke sovjetiske rakettinstallasjoner på Cuba. Denne vurderingen ble lagt frem på en tydelig og operativt forståelig måte, og førte til presise diplomatiske og militære tiltak som avverget en potensiell atomkrig. Her var etterretningen konkret, tidsriktig, og operativt forankret.
Et motsatt eksempel finner vi i forkant av invasjonen av Irak i 2003. Her ble etterretningen preget av "confirmation bias" og press for å levere politisk bekreftende vurderinger. Troverdigheten til kildene ble overvurdert, usikkerhet ble ikke kommunisert tydelig nok, og rapportene manglet kritisk refleksjon. Konsekvensen ble en strategisk katastrofe som fortsatt preger internasjonal sikkerhetspolitikk.
I norsk kontekst kan vi også trekke frem vellykket etterretning. I forbindelse med NATOs tilstedeværelse i Afghanistan ble norske styrker støttet av Etterretningsbataljon (EBN), hvor etterretningsprodukter ble levert tett integrert med operativ planlegging. De som briefer slike produkter, vet at en god vurdering ikke bare inneholder fakta, men også pålitelighet og troverdighet – og at disse må kommuniseres med både klarhet og presisjon.
En mindre kjent, men verdifull erfaring, kommer fra hendelser der etterretning har lykkes i å forutse påvirkningsoperasjoner og cybertrusler – ofte takket være varsling basert på åpne kilder, sosiale medier og mønstergjenkjenning. Dette viser hvor viktig det er at analytikere ikke bare gjengir informasjon, men vurderer intensjon, kapasitet og konsekvens – altså det klassiske "hva, hvorfor og hva nå?".
Poenget er at god etterretning ikke handler om å ha all informasjon, men at informasjonen tjener et formål. Informasjonen må videre analyseres og puttes inn i kontekst, ref. etterretningshjulet. Det er ikke mengden kilder som teller, men evnen til å se mønstre og kommunisere funnene på en måte som skaper forståelse og handling.
Formålet med etterretning er ikke å gjøre en beslutningstaker mer sikker, men å redusere usikkerheten. Det er en vesentlig forskjell.
Konklusjon: Fra kompleksitet til klarhet
Det vi trenger er operative analytikere som forstår hva som gjelder i krig, krise og konflikt – og som kan levere beslutningsrelevant etterretning under press, med lite tid og lite informasjon.
Derfor må utdanningen være skreddersydd for det virkelige oppdraget: Å svare på spørsmål med høy grad av usikkerhet, til rett tid, med høy treffsikkerhet, til ledere som står overfor svært krevende beslutninger. Dette krever ikke flere kurs i teoretiske modeller – det krever trening i dyp tenking, kognitiv bias, presentasjonsteknikk og analyse.
Felles utdanning er avgjørende, men bare dersom den faktisk bygger bro mellom fag og praksis. Etterretningsutdanning må bli mer lik kamputdanning: rettet mot funksjon, virkelighetsnær og konsekvensorientert. Vi må tørre å utfordre akademisk tyngde når den ikke oversettes til handling, og vi må være kompromissløse på kvalitet i vurdering og formidling.
I tillegg bør etterretning integreres som et tverrfaglig undervisningselement i verneplikten, befalsskoleutdanningen og krigsskoleutdanningen – som en "introduksjon til etterretning" – heller enn å være avhengig av isolerte kurs. Etterretning er et tankesett og en ferdighet som må trenes tidlig og ofte, ikke bare undervises separat.
Foto: Anette Ask/Forsvaret
