Tre perspektiver på utviklingen av Forsvarets utdanningssystem

Tre perspektiver på utviklingen av Forsvarets utdanningssystem

. 21 min read

Dag Henriksen

Dag Henriksen er oberstløytnant/professor ved Luftkrigsskolen. Han har operativ bakgrunn fra Kontroll & varslingsbransjen, og har tjenestegjort blant annet i Afghanistan.

Forsvarets personell planlegger, leder og gjennomfører operasjoner hver dag, operasjoner som bidrar til å skape situasjonsforståelse og kommuniserer vilje og evne til å forsvare våre nasjonale interesser ovenfor eventuelle motstandere. Disse operasjonene er samtidig uløselig knyttet til utdanning av personell som trenger erfaring og kompetanse for å løse oppdrag på en klok måte. Det kan være nyttig å ha dette som utgangspunkt: Vi er en stor organisasjon som kontinuerlig bygger kompetanse for å håndtere noe vi ikke helt vet hva er, hvor det skjer, hvordan eller når. Organisasjonen trenger derfor et spekter av kompetanse og analytisk fleksibilitet for å planlegge på- og håndtere scenarier vi ikke kan definere spesielt presist. Jeg tror et godt startsted for å diskutere militær utdanning er (a) å innse at Forsvaret stort sett driver med utdanning hele tiden, og (b) at Forsvaret organiserer seg- og tilnærmer seg dette på en altfor lite fleksibel og helhetlig måte.

Denne artikkelen er basert på min kronikk i forrige nummer av Norsk militært tidsskrift (NMT), hvor jeg ønsker å stimulere til en debatt om høyere militær utdanning.[i] Jeg har innsett at det er umulig å favne alle viktige aspekter knyttet til dette temaet, så jeg har bestemt meg for å velge tre sentrale perspektiver:

  1. Behovet for høyere militær utdanning
  2. Viktigheten av en stødig kompetansegrunnmur
  3. Konkrete forslag til hvordan vi kan utnytte ressursene bedre

Behovet for høyere militær utdanning

Perspektiv nr. 1

Den unike kompetansen som tilføres Forsvaret gjennom høyere militær utdanning er avgjørende for at Forsvaret skal løse sine oppgaver på en optimal måte. For å bygge og overføre denne kompetansen trenger vi høykompetente militære utdanningsinstitusjoner, sterke militære forsknings- og utviklingsmiljøer (FoU) og større vilje og evne til å samarbeide på tvers mellom operative-, utdannings- og forskningsmiljøer.

Forsvarets viktigste ressurs er personellet. Det jobber mye kompetent og løsningsorientert personell i Forsvaret, som ofte er spesielt gode på det stridstekniske/taktiske militære håndverket. Forsvares største styrke er imidlertid også kilden til en av dets største svakheter. Det har over tid blitt en for stor kulturell og kompetansemessig gravitasjon mot det stridstekniske og taktiske nivået. Dette har resultert i små, men meget kompetente kompetansemiljøer, noe som åpenbart er viktig. Blikket blir imidlertid litt mer flakkende når vi snakker om å sy sammen kompetansemiljøene til effektive fellesoperasjoner, for ikke å snakke om militærstrategi eller overordnet bruk av ressursene for å nå overordnede målsettinger.

Er det slik at Forsvaret, omtrent 25 år etter at begrepet ‘nettverksbasert forsvar’ ble unnfanget, som nå går til anskaffelse av langtrekkende presisjonsvåpen på kampfly og fartøyer, har hatt tilfredsstillende fellesoperativ progresjon, slik at fregatter, korvetter og F-35 noenlunde sømløst kan veksle mellom å være sensor, beslutningstaker og våpenleverandør? Og om vi vil gå enda mer strukturert til verks og utnytte felles ressurser til å selektere, bearbeide, og ta ut de målene som gir størst politisk og militær effekt: hvordan står det til med vår evne til felles metodisk målbekjempelse («targeting»)? Norge anskaffer nå nye kampfly for nærmere tre hundre tusen millioner kroner (levetidskostnader). Hvem med innsikt i prosessene mener at vi har hatt en adekvat konseptuell tilnærming til hvordan disse flyene skal brukes, eller at vi på større øvelser trener og øver på en måte som utnytter denne ressursen på en god måte? La meg være enda litt mer eksplisitt. Hvem opplever at Forsvaret er spesielt gode på overordnet militærstrategisk tenkning?

Årsakene til at vi ikke lykkes så godt med dette handler ikke om enkeltpersoner eller enkelt-institusjoner. Jeg nevner dette for å få frem et poeng: Hovedutfordringen vår, foruten at vi er for lite folk, er ressursene, kompetansen og den analytiske fleksibiliteten på nivåene over de små dyktige taktiske kompetansemiljøene.

For at Forsvaret virkelig skal kunne utnytte den nye teknologien vi anskaffer må vi også videreutvikle vår evne til å forstå maktanvendelse på politisk, militærstrategisk, operasjonelt og taktisk nivå. For å anvende militærmakt og ny teknologi på en avstemt og klok måte må vi ha dyptgripende forståelse av norsk sikkerhetspolitikk, og den sikkerhetspolitiske dynamikk og stormakt-rivalisering vi ser i våre nærområder. Forsvarets personell må forstå de sikkerhetspolitiske og militærstrategiske konsekvensene av sine beslutninger på taktisk, operasjonelt og strategisk nivå. Vi må utvikle forståelse for militærteori og nye militære konsepter, kombinere dette med dyp forståelse av tidligere konsepter, og evne å analysere hvilke deler som gir kvalitativ merverdi for å utnytte våre militære kapasiteter på best mulig måte i den konkrete strategiske kontekst vi opererer i.

Forsvaret trenger personell med kompetanse til å forstå teknologiens betydning, dens mange muligheter, og behovet for innovasjon. Personell med kompetanse til å forstå hvordan bruk av teknologi kan endre måten vi organiserer oss på, våre prosesser, og utøvelse av kommando- og kontroll (K2). En organisasjon som er aktiv i sin tilnærming til ny teknologi, og implementering og bruk av denne.

Vi trenger kompetente ledere. Ledere som praktiserer oppdragsbasert ledelse, som forteller menneskene de leder hva en ønsker de skal oppnå, ikke hvordan. Dette fordrer stor grad av tillit, og kompetanse. Å bygge kompetanse på oppdrags- og tillitsbasert ledelse blir viktig for å kunne forløse den enorme kraften som ligger i menneskene som jobber i Forsvaret. Kompetente folk som får tillit, vil motiveres til å utnytte større deler av sine personlige ressurser, som igjen gir grunnlag for en enda mer kreativ og innovativ kultur. Utviklings-, kunnskaps- og endringsledelse blir viktig. Dette innebærer også et enda tydeligere fokus på læringskultur, og å i enda større grad bli en lærende organisasjon.

Listen over kompetansebehovet kunne vært gjort mye større, men mitt hovedpoeng er dette: Den operative hverdagen på taktisk nivå er ofte svært travel, og handler i stor grad nettopp om å bygge taktisk kompetanse. En slik hverdag tillater i begrenset grad å bygge den kompetansen som skal til for å lykkes med å styrke det fellesoperative og militærstrategiske nivået i Forsvaret. Høyere militær utdanning skal nettopp bidra til utvikling av denne type kunnskap.

Jeg ser at Forsvaret stadig søker nye samarbeidsavtaler med sivile utdanningsinstitusjoner. Den siste er at Hæren inngår samarbeid med Høgskolen i Innlandet (HINN), for å ‘sikre gjensidig kunnskaps- og kompetanseutvikling ved at HINN ivaretar Hærens behov for sivil utdanning i Innlandet’.[ii] Tidligere har vi sett liknende samarbeid med universitetet i Tromsø,[iii] og andre steder. Høsten 2023 planlegger Norges største universitet, NTNU, å starte masterstudiet «krig og samfunn». Tanken er å levere et heldigitalt studietilbud som er tilpasset Forsvarts personell, hvor studiets emner og moduler kan tas digitalt når det måtte passe i løpet av året.[iv] Dette indikerer flere ting, blant annet at (a) Forsvarets Høgskole ikke har kapasitet til å ivareta kompetansebehovet i Forsvaret (hverken for spesialister eller offiserer), (b) strukturen i den militære utdanningen er uhensiktsmessig (mer om det senere), og (c) at det derfor vokser frem nye sivile utdanningstilbud for å dekke behovet.

Mange av oss har tatt sivil utdanning, og har samarbeidet tett med sivile utdanningsinstitusjoner i inn- og utland. Det ligger liten motstand knyttet til godt og fruktbart samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner. Disse tilbyr imidlertid i første rekke et faglig supplement. Forsvaret utgjør en egen samfunnssektor med unike utfordringer og et spekter av unike problemstillinger. Den kompetanse som tilføres Forsvaret gjennom høyere militær utdanning er derfor avgjørende viktig for at Forsvaret skal løse sine oppgaver på en helhetlig, balansert og klok måte. For å få til dette trenger vi høykompetente militære utdanningsinstitusjoner, robuste militære forsknings- og utviklingsmiljøer (FoU) og en evne til å samarbeide på tvers mellom operative-, utdannings- og forskningsmiljøer. Vi bør tenke mye mer fleksibelt på hvordan vi utnytter ressursene og hjelper hverandre til å skape den kompetansen og analytiske fleksibiliteten vi trenger i hele Forsvaret for å håndtere de scenariene vi foreløpig ikke vet hva er. Et åpenbart utgangspunkt er å gi militært personell en nødvendig grunnpakke, et fundament, for å kunne utvikle den kompetanse som er nødvendig.

Viktigheten av en stødig kompetansegrunnmur

Perspektiv nr. 2

Offiserer og spesialister må få den militærakademiske grunnpakken som utgjør fundamentet for høyere militær utdanning. Når offiserer nå kun utgjør 30%, ikke lenger skal ha like stor fagkompetanse, og i større grad skal ha lederkompetanse, helhetsoversikt og bredde-kompetanse[v]  – gir det ingen mening å vesentlig redusere utdanningen innen militær ledelse og helhetsforståelse. Tvert imot, det blir enda viktigere å ha studert militær virksomhet i all sin kompleksitet. Det blir enda viktigere å bli utdannet i sammenhengene mellom norsk sikkerhetspolitikk, militær strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse.

Det tar tid å skape gode og trygge ledere. De trenger arenaer for å utvikle seg, et utdannings-messig jordsmonn å vokse i. Dette er det militærakademiske arvesølvet. Det militær utdanning er best på. Å kombinere teori, praksis og refleksjon. Dette må Forsvaret hegne om.

Diskusjonene om høyere militær utdanning er fragmentert og svak. Jeg kan knapt erindre en kvalitativ god faglig diskusjon de siste ti årene om hvilken kompetanse fremtidige offiserer og spesialister bør ha, hverken som en del av utdanningsreformen (URE) eller i andre flerinstitusjonelle fora. Det er lett å få øye på meninger og bekymringer i denne debatten, men en god diskusjon, hvor man ser på spørsmålets alle sider, finnes knapt. Noen fløyer er det imidlertid mulig å skimte.

En fløy, ofte med representanter fra de ulike våpengrenene, er klart mest opptatt av fagutdanning, og signaliserer at de gjerne vil ha så taktisk-operativt fagrettet og «gryteklare» offiserer som mulig for å slippe å bruke ressurser på fagutdanning når de kommer ut til første tjenestested etter endt krigsskoleutdanning eller stabsskole. Det er i Forsvaret en langt sterkere kultur for faglig kursvirksomhet, enn utdanning. Starter du en diskusjon om høyere utdanning, blir derfor perspektivene fra disse aktørene vanskeligere å fange. En rekke representanter fra denne fløyen synes det er relativt uproblematisk med redusert utdanningstid. De ønsker mer operativ fagutdanning, og er ofte skeptiske til verdien av høyere militær utdanning («overakademisering»). Min egen våpengren er et egnet eksempel. Vi må snart ansette et menneske i 50% stilling på Luftkrigsskolen for å støtte FHS sentralt med den kontinuerlige strømmen av søknader fra Luftforsvarsstaben om å forkorte utdanningen til piloter og navigatører. Det har vært tilnærmet umulig å komme i en konstruktiv faglig dialog om hva norske piloter trenger av kompetanse for å være godt rustet til å utøve makt fremtiden. Hvorfor ønsker Luftforsvaret og Forsvaret at de som skal håndtere et av Forsvarets mest kraftfulle og strategiske militære verktøy (med langtrekkende våpen som kan påvirke systemer vi ikke har hatt mulighet til å påvirke tidligere, parallelt med uttrykt ønske om større grad av autonomi), bør ha betydelig mindre høyere utdanning enn andre offiserer i Forsvaret?

I motsatt fløy ligger deler av Forsvarsdepartementet, krefter ved Forsvarets høgskole sentralt og noen andre miljøer. Mange av dem har erfaring fra studier ved sivile universiteter og høyskoler, men uten operativ militær erfaring eller høyere militær utdanning. Noen har også militær utdanning og erfaring, i tillegg til studiene. Denne gruppen ser for seg at militær utdanning går mot en slags teoretisk/akademisk «strategic/military studies» slik de har ved en del universiteter i utlandet, med økt grad av selvstudium, færre og felles forelesninger, slik de har vært vant med fra sivile institusjoner. I denne fløyen ligger en grunnleggende skepsis til- og manglede forståelse for betydningen av militært lederskap, tett oppfølging (veiledning), og en oppfattelse av praksisarenaer og øvelser som noe ikke-akademisk som i liten grad hører hjemme i høyere militær utdanning.

Så har vi jo den siste omdreiningen. Vi har innført ny militær ordning (OMT) hvor ca. 70% av militært personell skal fokusere på fagkompetanse. Da gjenstår 30% offiserer, som gjennom URE fikk forkortet utdanningsløpet fra fem til tre år. Nå vurderes det om to tredeler av alle fremtidige offiserer skal ha en vilkårlig sivil tre-årig bachelorutdanning i bunnen, og så få ett år krigsskole før de skal ut som ledere. En diskuterer med andre ord at den overveldende majoritet av fremtidens offiserer skal ha en bachelorgrad i andre ting enn Forsvarets virksomhet. Det ene året må nødvendigvis inkludere en periode på rekruttskole/kurs på Heistadmoen for å lære seg helt basale militære ferdigheter. Deretter får de ca. 8 måneder på seg til å få en grunnleggende forståelse av Forsvaret og våpengrenen de skal bli leder i. Vi snakker for alle praktiske formål om at kjernen i offiserskorpset tilbys det vi tidligere kalte et kvalifiseringskurs.[vi]

For meg er alle disse perspektivene like vanskelige å forstå. Jeg forstår ikke hvorfor så mange og sterke krefter kappes om å forkorte tiden unge mennesker trenger for å etablere den profesjonsmessige grunnpakken enhver offiser eller spesialist trenger, og jeg forstår ikke hvorfor enkelte ikke anerkjenner lederskap og praksis som en naturlig del av en profesjonsutdanning. Og jeg forstår heller ikke hvorfor det ikke anses viktig å ha studert militær virksomhet i all sin kompleksitet, og å bli utdannet i sammenhengene mellom norsk sikkerhetspolitikk, militær strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse. Dette er det militærakademiske arvesølvet. Det militær utdanning bør være best på. Å kombinere teori, praksis og refleksjon.

Forsvaret gir unge mennesker stort ansvar tidlig. Det er noe av det fineste og mest motiverende ved Forsvaret. Ingen institusjoner ligner på vår. Den andre institusjonen som forvalter statens voldsmonopol er politiet, og selv om det er elementer av likhet, er jobben som politimann annerledes. Unge offiserer leder mennesker, til dels mange mennesker, vernepliktige, spesialister, yngre offiserer. De flyr fly til mange hundre millioner kroner med skarpe langtrekkende våpen før de er 25 år. De står på brua på fregatter, opererer stridsvogner, deltar i kompliserte internasjonale operasjoner, og skal planlegge anvendelse av militærmakt med svært mange variabler i uoversiktlig og svært stressende situasjoner. De beslutninger de tar har potensielt svært store konsekvenser. En gal beslutning kan få fatale konsekvenser. Jeg skjønner at en gal beslutning også kan få store konsekvenser for en sykepleier, toller, politi, lege og andre yrker – men ikke på samme måte som om du flyr over Tripoli, Libya, med en 2,000 punds bombe midt på natten. Begrepet «fatale konsekvenser» fortoner seg da ganske annerledes.

Vi må utdanne disse menneskene. Ordentlig. De trenger å få øvd, testet og praktisert sitt lederskap i trygge og høykompetente omgivelser før de får operativt ansvar. Vi trenger å gi dem teoretisk forskningsbasert kunnskap i verdensklasse. Det er også det universitets og høyskoleloven forlanger av oss: «Universiteter og høyskolers formål er å tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.»[vii]

Studentene må få tid til å absorbere teoretisk kunnskap om militærmakt. Det forventes at de kan nok militærhistorie til å unngå å gjøre de feil andre har gjort før dem. Militærhistorie, militærteori og sikkerhetspolitikk bidrar til å skape perspektiver, kunnskap og horisont som gjør at en har en dypere forståelse for- og referanse på det som skjer . De må, som allerede nevnt, forstå sammenhengen mellom politikk, strategi, operasjonell planlegging og taktisk maktanvendelse for å kunne ta kloke beslutninger, og forstå hvordan en beslutning på taktisk nivå kan få enorme politiske konsekvenser. De må forstå den historie og kultur som preger den våpengren og de menneskene de skal lede og som regel operere innenfor, og de må forstå at den virkelige verdien ligger i å utnytte Forsvarets og nasjonens samlede ressurser når det trengs.

Vi trenger ikke offiserer og spesialister som kan resitere maktteori, sikkerhetspolitikk eller etisk og juridisk kunnskap på en teoretisk eksamen. Vi må skape arenaer hvor offiserer og spesialister blir utfordret på denne kunnskapen i en praktisk kontekst når de er slitne, sultne og stressnivået er høyt. Har de internalisert de etiske og juridiske perspektivene og kan ta kloke beslutninger når det stormer? Vi må skape trygge arenaer hvor de unge får testet lederskapet og få tilbakemelding på de aspektene ved lederskapet som de trenger å justere. Personlig robusthet, og robusthet i lederrollen må skapes, etableres og utvikles. De må få oppfølging og veiledning i denne prosessen, tid til å reflektere sammen med folk som har operativ erfaring og høy ledelsesfaglig kompetanse. Det er ingen «quick-fix» for å skape gode og trygge ledere. De trenger tid, de trenger arenaer for å utvikle seg, vokse, et fagakademisk jordsmonn å vokse i.

Det er dette militær utdanning har vært best i Norge på. Vi er best i Norge på dette. Jeg våger påstanden om at mye av det vi gjør er vi blant de beste i verden på. Jeg er sikker på at andre profesjoner skulle ønske de hadde samme muligheter. Ikke ødelegg dette. Forsvaret må hegne om det. Behovet for denne utdannings-plattformen kommer ikke til å endre seg de neste 30-40 årene. Det er denne faglige plattformen de skal stå på for å videreutvikle seg selv og Forsvaret.

Konkrete forslag til hvordan vi kan utnytte ressursene bedre

Perspektiv nr. 3

Forsvaret har pr i dag ikke et utdanningssystem som i tilstrekkelig grad ivaretar forsvarets behov. Spesielt knytter dette seg til for lite og for sent søkelys på fellesoperativ og militærstrategisk kompetanse, og at det i for liten grad ivaretar behovet for livslang læring.

Vi bør derfor etablere en samlingsbasert utdanning mellom krigsskolen og stabsskolen.

I tillegg utnytter vi i alt for liten grad mulighetene til å samarbeide tett på tvers mellom operative-, utdannings- og forskningsmiljøer.

Jeg ligger ikke søvnløs og lurer på om fagmiljøet på Ørland sørger for å bli blant verdens fremste taktiske fagmiljøer på F-35. Jeg er imidlertid oppriktig bekymret for at vi ikke utnytter denne kapasiteten på en klok måte. Jeg har stor tiltro til at mannskapene på Sjøforsvarets korvetter vet hva de driver med, men frustreres over at vi ikke har kommet lengre i fellesoperativt samvirke, og kan utgjøre en mye mer potent trussel dersom for eksempel korvettene kunne samarbeide sømløst med blant annet F-35-miljøet. Vi har et konglomerat av sikkerhetspolitiske føringer, planer, doktriner, konsepter og prosedyrer, men har vi utviklet tilstrekkelig militærstrategiske kompetanse til å håndtere nasjonens utfordringer? Viser ikke militærhistorien at en motstander nokså ofte ønsker nettopp å overraske motstanderen, og hvor gode er vi egentlig på å håndtere det uventede? Øver vi nok på det? Hvilke kapasiteter har evne til strategisk fleksibilitet, og kanskje det viktigste: Endringer må vel starte med kritisk tenkende og analytisk fleksible mennesker som utfordrer organisasjonen når den i tiår etter tiår har vist seg å være for svak på fellesoperativt samvirke og strategisk tenkning. Hvordan skaper vi slike kritisk og analytisk tenkende mennesker, og, lar vi dem få innflytelse?

En av de helt sentrale funksjonene til et universitet eller høgskole er å fremme kritisk refleksjon og utvikling av ny kunnskap. Det er en sentral rolle for Forsvarets høgskole å bidra til kritisk refleksjon og utvikling av ny kunnskap for Forsvaret. Høyere utdanning skal nettopp løfte blikket, se maktanvendelse fra ulike perspektiver, se sammenhenger og utvikle kunnskap som organisasjonen ellers ville hatt problemer med å få til alene. Dersom jeg har rett, og Forsvarets hovedutfordring ikke i første rekke er de små kompetente fagmiljøene, men nivåene over taktisk nivå – hvordan står det til med utdanningen knyttet til fellesoperasjoner og strategisk tenkning?

For å si det forsiktig, så strever vi ganske mye på dette området. Vi har endt opp med en løsning hvor krigsskolen starter med 9 uker felles rekruttskole på Heistadmoen.[viii] Jevnlig drar flaggoffiserer ned dit for å fortelle hvor bra dette er. Vel, perioden på Heistadmoen er ikke spesielt viktig for fellesoperativt samvirke, og har vært en dysfunksjonell seanse som har høstet triste tilbakemeldinger år etter år. Da ville jeg heller tatt en tur på emnet som tar for seg fellesoperasjoner i to måneder på 5. semester. Da har elevene fått faglig påfyll de forutgående 2 årene, og kan bringe med seg kunnskap inn i fellesoperative planprosesser som gir merverdi. I de prosessene skjønner de verdien av hverandres kompetanse, og hvordan de sammen kan løse felles utfordringer mer fleksibelt og bedre. De må bare tilføres litt kompetanse først.

Jeg underviser nå i faget «luftoperativ fordypning» på Stabsskolen. Nitten kunnskapsrike og reflekterte mennesker i én klasse som diskuterer militær strategi, militærteori, luftmaktteori og hvordan luftmilitære virkemidler kan bidra til å løse felles utfordringer. Jeg undrer meg spesielt over fire forhold:

  1. Hvorfor får disse menneskene sin mastergrad når de er pluss-minus 40 år? Det er veldig i utakt med ønsket fra unge offiserer som vi har ambisjoner om å beholde, og bidrar vel til at de som utgjør fordypningsstudiet mitt mister mer enn ti år hvor de kunne brukt denne kompetanseøkningen til Forsvarets beste?
  2. Hvorfor er det bare luftoffiserer i faget mitt?[ix] Hvorfor er det ikke naturlig at andre våpengrener utgjør en stor del av klassen, slik at de kan få økt luftoperativ kompetanse og forståelse?
  3. Jeg er bedt om å undervise én dag om luftmakt for de som går henholdsvis landoperativ- og sjøoperativ fordypning på Stabskolen. Jeg lurer på, siden vi nå har forkortet utdanningen på krigsskolen, og de ikke har et fellesoperativt utdanningstilbud fra de er ca. 23 år til de er gjennomsnittlig ca. 40: er det ikke litt lite å få én dag om hvordan de andre våpengrenene tenker og organiserer seg?
  4. Hvorfor er det så stort behov for en grunnleggende gjennomgang av bransjer og kapasiteter i egen våpengren, hvorfor har militærstrategisk- og fellesoperativ forståelse fått så lite oppmerksomhet siden krigsskolen, og hvorfor synes så mange på ca. 40 år det er uvant å skrive en relativt kort akademisk oppgave? Ville det ikke vært lurt med et fleksibelt lavkostnadstilbud til offiserene mellom krigsskole og stabsskolen, som dekker behovet for livslang læring og fanger opp behovet for grenvis- og fellesoperativ kompetanse på et tidligere tidspunkt?

Jeg nevner her enkeltstående ukloke bestanddeler i løs vekt. Min intensjon er å påpeke at vi har et militært utdanningssystem som ikke henger tilstrekkelig godt sammen. Vi samarbeider, utnytter og deler i alt for liten grad kompetanse mellom operative avdelinger og utdanningsinstitusjonene, og vi må videreutvikle samspillet mellom forsvarssektoren og samfunnet forøvrig. La meg gi noen konkrete eksempler som kan illustrere hva jeg mener.

Strategisk tenkning

Som nevnt, har vi mange og svært kompetente taktiske fagmiljøer, og det foregår gode og viktige overordnede diskusjoner ute på operativ avdeling. Men det er travelt på avdeling, folk løper i hamstehjulet og har konkrete oppgaver å utføre. Det er ikke lett å samle alle til de store overordnede diskusjonene.

Høsten 2021 kontaktet Sjef Luftforsvaret et antall offiserer og sivile med tung operativ og akademisk kompetanse, og etablerte sin egen «strategigruppe». Gruppen består av personell fra Forsvarets høgskole, Luftforsvaret, FD og sågar Forsvarets museer. Fem PhD’er, et par professorer, en PhD-stipendiat, folk med tung kompetanse på strategiske strukturelementer som P-8 og F-35, og sentrale aktører fra nasjonalt luftoperasjonssenter, Luftforsvarsstaben og 132 Luftving Ørland. Folk med ulik kompetanse, ulike perspektiver, som kan være en samtalepartner for Sjef Luftforsvaret. Som kan utvikle idéer, komme med faglige råd, som kan diskutere de store og mer overgripende problemstillingene han står ovenfor.

Det er noen interessante perspektiver knyttet til etableringen av denne gruppen. Med ett unntak, har alle med PhD/professorkompetanse jobbet ved Forsvarets Høgskole/Luftkrigsskolen. Alle i gruppa har krigsskole, stabsskole og mastergrad. Det er grunn til å tro at høyere militær utdanning har vært medvirkende til sammensetningen av gruppen.

Dette er videre et eksempel på hvordan en kan samarbeide tett på tvers mellom operative-, utdannings- og forskningsmiljøer. Det blir forhåpentligvis bedre beslutningsgrunnlag for Sjef Luftforsvaret, en utnytter ressursene på en innovativ måte som styrker alle involverte, og det bidrar til å utvikle kunnskap innenfor militær strategi som vi ikke er spesielt gode på i Forsvaret.

Eksemplet viser også behovet for systematisk utvikling av strategisk kompetanse. Strategisk tenkning starter på krigsskolene, og vi har tunge kompetansemiljøer på Stabskolen og Institutt for Forsvarsstudier (IFS) som videreforedler denne kompetansen. Operative miljøer og staber står jevnlig i strategiske valg og problemstillinger. Denne type samarbeid styrker hele Forsvaret Vi bør tenke mer slik.

Utnytte felles ressurser på øvelser

Av ulike årsaker er det krevende å fylle alle vakanser på FOH og forsvarets taktiske kommandoer. I mange år fikk jeg som seksjonssjef på Luftkrigskolen telefoner kort tid før større øvelser med anmodning om bistand, og da ofte om jeg kunne avse personell som kunne bekle relativt enkle operative funksjoner (vakanser). Jeg undret meg over hvorfor vi ikke hadde tettere og klokere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og de operative avdelingene.

Hva om Sjef FOH, eller en sjef på en av Forsvarets taktiske kommandoer, ba mine to kollegaer på Luftkrigsskolen som i mange år har drevet Mentorprogrammet om å følge ledergruppen i én – to uker i forbindelse med større øvelser, og gitt anbefalinger individuelt og kollektivt om hvordan de kan utvikle sin lederkompetanse, og skape mer effektive interne prosesser? Som kunne bidratt til at ledergruppene hadde fått mer kvalitet i sin læringsprosess? Dette ville også bidratt til å heve kvaliteten på Mentorprogrammet, da deltakelse på denne type øvelser med en av Forsvarets sentrale ledergrupper ville gitt økt kunnskap og innsikt.

Det er stor etterspørsel etter kompetanse knyttet til planprosessen i Luftforsvaret, da vi ikke lenger har egne kurs knytte til dette verktøyet. Hva om nasjonalt luftoperasjonssenter i stedet for å sette min kollega til banale arbeidsoppgaver i «current operations», hadde brukt en uke i forkant av øvelsen til en kvalitativ gjennomgang av planprosessen for de på nasjonalt luftoperasjonssenter som etter eget utsagn hadde stort behov for dette. Ville ikke dette vært klokere bruk av min kollegas kompetanse? Han ville fått operativ kompetanse og nye eksempler med seg tilbake til Luftkrigsskolen, og begge institusjoner hadde spilt hverandre gode.

Jeg har to sivile kollegaer som nylig skrev Forsvarets Doktrine for Luftoperasjoner. De ble kontaktet av nasjonalt luftoperasjonssenter for å utvikle fagområdet «assessment». Dette er et fagområde som handler om å utvikle metoder og prosesser som kan bidra til å forstå om vi nærmer oss de militære målsettinger vi forsøker å oppnå. Disse to er nå i ferd med å utvikle dette fagområdet. De er meget analytisk anlagt, skriver meget godt, og skriver nå på en fagartikkel om temaet. Det utvikler kompetanse med stor operativ verdi, og det bidrar til ny kunnskap som de tar med seg tilbake i undervisning ved Luftkrigssolen / FHS.

Jeg er helt sikker på, at jeg skal kunne finne en rekke flere gode eksempler bare på Luftkrigsskolen alene. Det indikerer at Forsvarets høgskole har et betydelig potensial for ha et langt tettere og kvalitativt bedre samarbeid med operative avdelinger enn det vi har i dag, til beste for alle parter. Vi må bare sette oss ned sammen og finne de kloke løsningene.

Mer livslang læring og fleksibilitet i utdanningstilbudet

Det er ingen godt bevoktet statshemmelighet at dagens militære utdanningssystem på mange måter er dysfunksjonelt. Noen krefter prøver å presse inn for mye på de tre årene på krigsskolen, samtidig som andre krefter forsøker å gjøre omfanget enda mindre (ett år). Så skjønner de fleste at det er uklokt at en går stabsskolen og får mastergrad først når man er ca. 40 år, men det har vist seg krevede å endre denne strukturen. Men hovedproblemet med utdanningssystemet i dag, er mangelen på høyere militær utdanning mellom krigsskolen og stabsskolen. Et utdanningstilbud mange andre land har, typisk i USA, hvor de har såkalte «captains career course» for å kvalifisere til major.

Det er ikke først og fremst et problem at dagens kadetter på krigsskolene er så unge. Det er heller ikke et sentralt problem at de som går stabsskolen er ca. 40 år. Problemet oppstår når du ikke har et utdanningstilbud fra du er 23 til du er 40. Krigsskolene kan ikke lenger basere seg på at kadettene har et minimum av kompetanse og ledererfaring, og det er for sent å bli introdusert for fellesoperasjoner, militærstrategi og mastergrad på Stabsskolen. Hadde Forsvaret etablert et 8 ukers samlingsbasert utdanningstilbud for de pluss-minus 30 år, ville det bundet sammen Forsvarets utdanningssystem på en langt bedre måte. Da ville elevene på stabsstudiet hatt et annet faglig utgangspunkt, og Stabsskolen og IFS kunne prioritert dypere faglige tilnærminger.

Luftforsvaret har allerede etablert denne ordningen. Luftforsvaret hadde over mange år akkumulert ca. 100 erfarne flygere og navigatører som ikke hadde godkjent bachelor i militære studier, og dermed ble forhindret fra å søke stabsskole. Luftforsvaret finansierer nå to stillinger ved Luftkrigsskolen som har laget og gjennomfører et samlingsbasert deltidsstudium for ca. 20 offiserer over åtte uker for å ta unna dette etterslepet. Luftkrigssolen har meget god erfaring med denne utdanningen. Dersom Sjef Luftforsvaret ønsker, kan han bare videreføre den ordningen Luftforsvaret selv har etablert. Det vil ikke koste noe ekstra, emneplanene er langt på vei laget, erfaringen med samlingsbasert deltidsstudium identifisert. Det vil løse mye av utfordringene våre. Det er bare å trykke «ok». [x]

Etter min mening er det imidlertid klokere å tenke mer fellesoperativt rundt dette. Det hadde vært en fryd å ha representanter fra de andre våpengrenene som inngikk i åtte ukers samlingsbasert fordypning i luftmakt og luftmilitær ledelse. Personell på 28-30 år som har rukket å få operativ ledererfaring og som kan diskutere maktanvendelse, fellesoperasjoner, strategi og militær ledelse på et helt annet plan enn kadettene. Diskusjonene ville løftet den fellesoperative kompetansen vesentlig. Det ville skapt et grunnlag for Stabsskolen og IFS som gjorde at de kunne tatt et ganske annet utgangspunkt for undervisningen på Stabsskolen. Det ville vært et betydelig bidrag til mer fellesoperativ og strategisk kompetanse i Forsvaret.

Mer samordnet forskning og utvikling (FoU)

Det er ikke så mange aktører som utvikler kunnskap om militærfaglige problemstillinger. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er en meget kompetent og kunnskapsrik organisasjon, men i første rekke knyttet til teknologi. FHS skal ikke være en konkurrent, men støtte seg til- og samarbeide med FFI og teknologiutvikling. Institutt for forsvarsstudier (IFS) er en annen meget kompetent forskningsinstitusjon, som nå er en integrert del av FHS. IFS har svært høy kompetanse på norsk sikkerhetspolitikk, Kina, Russland og andre saksfelt som gir stor merverdi for FHS, Forsvaret og Norge.

FHS bør nå også fylle rollen som den sentrale forsknings- og utviklingsinstitusjonen knyttet til mer militærfaglig kompetanse. Forsking og utvikling knyttet til sjømakt, landmakt, luftmakt, cyber, etterretning, fellesoperasjoner og lederskap. Dette i tett samarbeid med Forsvarets operative miljøer, FFI, Etterretningstjenesten, Forsvarsdepartement, sivile og militære samarbeidspartnere i inn- og utland.

La meg ta et eksempel som jeg mener vi bør gjøre mer av. Metodisk målbekjempelse, eller «targeting», har vært utgangspunktet for luftmaktteoretisk tenkning i over 100 år. Dersom du kontrollerer luftrommet over en motstander, må du også tenke i gjennom hvilke mål du ønsker å påvirke for å nå dine overordnede militære og politiske målsettinger. Med utgangspunkt i dette behovet, etablerte Luftkrigsskolen en egen FoU-gruppe med fokus på targeting. FHS støtter prosjektet med midler, som gjør at en kan samle targeting-miljøet i Forsvaret våren 2022 for å diskutere hvor en bør sette inn ressursene for å øke targeting-kompetansen i Forsvaret. Parallelt med dette har Forsvarsdepartementet tildelt 4,5 millioner kroner over tre år til Luftkrigsskolen for å utvikle kunnskap innen beslektede fellesoperative problemstillinger opp mot fremtidig planlagte Militærfaglige Råd (FMR). Dette gjør at Luftkrigsskolen våren 2022 kan ansette to personer i deltidsstillinger for å forske på dette. I tillegg har Luftkrigsskolen representanter i Sjef Luftforsvarets strategigruppe, som åpenbart er opptatt av metodisk målbekjempelse og taktisk samvirke i forbindelse med innfasingen av F-35 og P-8.

Dersom prosjektet lykkes, vil FHS og FD ha stimulert til økt profesjonsnær forskning ved Luftkrigsskolen som resulterer i ny kunnskap som kan brukes av operative miljøer i Forsvaret, i fremtidig FMR og strukturutvikling, og i fremtidig utdanning ved FHS. I tillegg har prosjektet bygget kompetanse hos to mennesker som dermed kan kvalifisere til jobb ved Luftkrigsskolen eller andre steder i FHS/Forsvaret. Vi må bli enda flinkere til å spille hverandre gode på denne måten.

Avslutning

Det er ikke slik at våpengrenene har et klart bilde på hvilken kompetanse de ønsker at offiserene skal ha i fremtiden. Disse perspektivene kan ofte påvirkes av mer kortsiktig økonomiske realiteter enn langsiktig profesjonsutvikling som setter offiserer og spesialister i stand til å møte fremtidens utfordringer. Våpengrenene skal få lov til å eie fagutdanningen, men ikke høyere offisersutdanning. Hvilken kompetanse offiserer og spesialister skal ha i fremtiden er et politisk ansvar. FHS, i samråd med våpengrenene og de fellesoperative miljøene, må finne balansen mellom relevant kortsiktig stridsteknisk/taktisk kompetanse og den mer langsiktige og helhetlige breddekompetansen som skal utvikle Forsvaret. Vi må sammen finne en bedre balanse enn i dag mellom «daglig drift» og forberedelser til det utenkelige. Det er en tendens til at vi blir for opptatt av alle de daglige småbrannene som må slukkes, og at livet i «hamsterhjulet» sluker det rommet hvor strategisk utvikling burde ha funnet sted.

Det må åpenbart være en gjensidig dialog mellom de operative miljøene og FHS om hva utdanningens innhold skal være, men FHS bør i fremtiden i større grad våge å bidra til å utvikle våpengrenene. Gjennom å være ledende på forskning og utvikling, og å ha avsatt tid til å studere militære problemstillinger som den operative hverdagen ikke tillater, må FHS utvikle kunnskap – i tett samarbeid med de operative miljøene – som bidrar til å endre og forbedre måten Forsvaret tenker, styrer, planlegger, leder og gjennomfører.

Det starter med å erkjenne at Forsvaret utgjør en egen samfunnssektor med unike utfordringer og et spekter av unike problemstillinger, og at den kompetanse som tilføres Forsvaret gjennom høyere militær utdanning derfor er avgjørende viktig for at Forsvaret skal løse sine oppgaver på en helhetlig, balansert og klok måte. Vi må justere utdanningssystemet vårt, og vi må fokusere mer og tidligere på strategisk og fellesoperativ kompetanse. Og vi må samarbeide tettere og klokere for å finne de gjensidig gode løsningene som skaper merverdi både for utdanningsinstitusjonene, de operative fagmiljøene, og Forsvaret forøvrig.


[i] Dag Henriksen (2021) ‘Systematisk nedbygging av høyere militær utdanning’, Norsk Militært Tidsskrift, nr. 4, s.5-12.

[ii] Håkon Boye Bergum (2022) ‘Høgskolen i Innlandet inngår samarbeid med Hæren’, inn.no. Kan lastes ned fra https://www.inn.no/aktuelt/hinn-inngar-samarbeid-med-heren/.

[iii] NTB (2020) ‘Hæren skal på skolebenken - inngår samarbeid med Universitetet i Tromsø’, tu.no. kan lastes ned fra https://www.tu.no/artikler/haeren-skal-pa-skolebenken-inngar-samarbeid-med-universitetet-i-tromso/ 486581

[iv] Karl Erik Haug (2022) samtale med professor Karl Erik Hag, instituttleder ved Institutt for moderne samfunnshistorie, det humanistiske fakultet, NTNU, lørdag 5. februar 2022.

[v] Forsvaret (2020) ‘Ordning for militært tilsatte’, forsvaret.no. Kan lastes ned fra https://www.forsvaret.no/ soldater-og-ansatte/ansatt/ansettelsesforhold/ordning-for-militaert-tilsatte.

[vi] Det bør legges til at de som fikk kvalifiseringskurs tidligere som regel hadde gjennomført to-årig etatsutdanning, inkludert befalsskole. Det er ikke tilfelle for de som nå er tiltenkt ettårig militær utdanning.

[vii] Kunnskapsdepartementet (2005) ‘Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven)’, Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde, § 1-1.Formålet med universiteter og høyskoler.

[viii] Jeg vet jo at man prøver å sminke bruden, men for en som har vært ansvarlig for en avdeling på Heistadmoen, kan jeg slå fast at det jeg var en del av ligner vesentlig mer på en rekruttskole enn en høgskole. Og den fellesoperative gevinsten tror jeg det er all grunn til ikke å overdrive.

[ix] Jeg ser her bort fra de to meget kompetente sivile, som jeg ble bedt om å fasilitere.

[x] Dette er ikke, IKKE, et argument om økt digital og distribuert utdanning. Jeg tror likevel at et slikt tilbud på dette stadiet i karriere kan være hensiktsmessig.


Denne artikkelen ble først publisert i Norsk militært tidsskrift (NMT) 2022-1.


Foto: Studenter ved Forsvarets høyskoles bibliotek. Torgeir Haugaard/ Forsvaret

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.