You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Trenger Norge en egen doktrine for landoperasjoner?

Trenger Norge en egen doktrine for landoperasjoner?

. 13 min read

I kjølvannet av fagmilitært råd 2019 og i påvente av ny langtidsplan pågår en debatt om hvordan Norges militærmakt egentlig skal innrettes. Sverre Diesen etterspør et operativt konsept, eller en stridsidé (Diesen, 2020). Terje Bruøygard på sin side savner en sikkerhetspolitisk strategi på nasjonalt nivå og mener at det må på plass før et eventuelt forsvarskonsept (Bruøygard, 2020). Og kanskje bidrar det mer til begrepsforvirring enn begrepsavklaring når det nasjonale planverket for forsvaret av Norge også sies å være Forsvarssjefens strategi (FSJ, 2019, s. 5). I mangel på stridsidé, nasjonal strategi og kanskje også militærstrategi kan man jo spørre seg hva man skal med doktrine?

Denne artikkelen søker å svare på om Norge trenger en egen doktrine for landoperasjoner, gjennom å undersøke noe av det overordnede rammeverket. Jeg har valgt å se på noen generelle utfordringer knyttet til doktrineutvikling samt hvilken innvirkning norsk sikkerhetspolitikk, særnorske forutsetninger og bruk av prinsipper for landoperasjoner kan ha for doktrineutvikling. Ut fra disse sammenhengene vil jeg gi en samlet konklusjon som svar på problemstillingen.

For å komme nærmere et svar trengs en definisjon av hva doktrine er, og hva doktriner kan brukes til. I den formelle definisjonen av doktrine fremgår det at: Doktrine er betegnelsen på autorative militære dokumenter som inneholder grunnleggende prinsipper og læresetninger knyttet til militær maktanvendelse (Forsvarsstaben, 2019a, s. 13). På den bakgrunn kan og bør altså en militær doktrine være grunnlag for felles begrepsapparat og forståelse. Doktrine kan brukes som verktøy for ledelse, utdanning og endring i den militære organisasjonen, og også som ekstern kommunikasjon til både allierte og potensielle motstandere (Høiback & Ydstebø, 2012, s. 395).

I Forsvarets fellesoperative doktrine slås det også fast at et militært forsvar består av tre bestanddeler: materielle ressurser, menneskelige ressurser og doktrine, noe som beskriver både funksjon og betydning av doktrine (Forsvarsstaben, 2019a, s. 12). Doktrinen skal si noe om hvordan de materielle og menneskelige ressursene best kan benyttes.

Generelle utfordringer knyttet til militær doktrineutvikling

Doktriner har en helt innebygd problematikk ved at de gjerne blir enten er for styrende og dermed irrelevante, eller at de er for lite styrende og dermed uinteressante (Høiback & Ydstebø, 2012, s. 387). Så er det noen grunnleggende forutsetninger med krig som aktivitet og et lands forsvar som organisasjon som medfører vesentlige usikkerhetsmomenter som bidrar ytterligere til at doktrineutvikling er utfordrende.

Krigens natur, krigens karakter og den menneskelige faktoren

Krigens natur og den menneskelige faktoren eller den sosiale komponenten om man vil, kan sies å være evigvarende konstanter. Slik Clausewitz beskriver det medfører friksjon, frykt og krigens tåke så mye usikkerhet at den normative doktrinen blir umulig. Teori kan derfor best brukes til læring (eller ideelt som støtte til militær genialitet), ikke til å lage faste oppskrifter (Clausewitz, 1976, s. 140-141).

Krigens karakter vil være i konstant endring og påvirkes av blant annet politiske målsetninger, aktører, geografi, teknologisk utvikling mm (Jordan, 2008/2016, s. 49). Felles for alle variabler er at de kan virke inn på krigens karakter slik de faktisk er, men også utfra en menneskelig forståelse av hvordan de er.

I tillegg vil alltid motstanderens vilje og evne være en faktor av betydning og kilde til usikkerhet. Når Clausewitz ligner krig med kortspill er det ikke bare for å understreke tilfeldighetenes betydning, men også den grunnleggende interaktive dynamikken: enhver aksjon eller handling vil påvirke motstanderens reaksjon. (Clausewitz, 1976, s. 86).

Forsvarets rasjonale

Et forsvar er en organisasjon for krig som stort sett virker i fred (Posen, 2016, s. 163). Ønsket effekt er dessuten å unngå krig, det formålet organisasjonen ytterst er til for. I tillegg skal hendelser i hele konfliktspekteret håndteres. Spørsmålet som må besvares er derfor ikke bare hvordan militærmakt skal brukes, men også hva som ønskes å oppnå. Den politiske målsetning som skal oppnås avgjør hvor stor militærmaktens autonomi kan være: hvis målet er å vinne krigen ved å ødelegge fienden kan sannsynligvis den militære autonomien være stor, mer begrensede eller sensitive målsetninger krever mer politisk innflytelse (J. Snyder, 1984, s. 25).

Generelle utfordringer- innvirkning på doktrineutvikling

Usikkerhetene kan ikke kontrolleres, og selv om det må erkjennes at den perfekte løsningen ikke finnes, kan det hevdes at det er nettopp derfor det er så viktig med doktrine. Doktriner kan være en metode å håndtere usikkerheten på (Posen, 2016). Foranderligheten i krigens karakter tilsier at doktrine bør beskrive metoder som kan virke i hele konfliktaspektet, ikke bare konvensjonell høyintensiv krigføring. Som lærebok bør doktrinen beskrive dagens metode, men teknologiske fremskritt tilsier at fremtidens doktrine bør utvikles samtidig med planlegging og utvikling av struktur, materiellanskaffelser og utvikling av kompetansekrav til personell.

Norsk sikkerhetspolitikk

En småstat i alliansen

Etter andre verdenskrig sto det klart at Norge ikke kunne stå alene. Støtte i krig måtte avtales og forberedes i fredstid. Det primære sikkerhetsdilemmaet, hvorvidt allianse skulle inngås, var dermed avgjort, inngåelse i militærallianse var eneste mulighet. Så kommer, teoretisk sett, det sekundære sikkerhetsdilemma, hvor hardt Norge skulle knytte seg til alliansen (G. H. Snyder, 1984). Men det første uttrykket for det, den første basepolitiske erklæringen, kom faktisk før Norges medlemskap i NATO var ferdigforhandlet (Skogrand, 2004, s. 161). Basepolitikken er også et illustrativt eksempel på det som i sikkerhetspolitikken kjennetegner småstaten, nemlig utenrikspolitisk utsatthet og diplomatisk fleksibilitet (Steinsson & Thorhallsson, 2017). Utsattheten gjennom at det allerede før inntreden i alliansen ble uttalt at det ikke skulle etableres baser for fremmed makts stridskrefter på norsk jord i fredstid. (Skogrand, 2004, s. 161). Fleksibiliteten gjennom at den ensidige erklæringen har vært justert når omstendighetene har krevd det:

  • I 1952 ble det presisert at basepolitikken likevel ikke var til hinder for anlegg for kommando og kontroll i forbindelse med etableringen av NATOs nordkommando i Norge (Gleditsch, 1978, s. 22-23).
  • I 1977 var basepolitikken ikke til hinder for forhåndslagring av alliert materiell (Hilde, 2019, s. 68).
  • Når det amerikanske marinekorpset økte sitt nærvær i Norge i 2017 gjennom rotasjonsbasert øving, ble det presisert i en pressemelding fra regjeringen at basepolitikken fortsatt gjelder (Regjeringen, 2018).

Norge går altså inn i alliansen med selvpålagte restriksjoner for å berolige Sovjetunionen, men balansegangen mellom avskrekking og beroligelse, mellom det å være god alliert og samtidig god nabo til stormakten har vært, og er fortsatt, en grunnstamme i Norges sikkerhetspolitikk. Denne balansegangen er en viktig målsetting for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og den hører sammen med de tre pilarer som norsk sikkerhetspolitikk har hvilt på i flere tiår: FN og NATO samt den bilaterale sikkerhetsgarantien fra USA (Larsen, 2018).

Et annet uttrykk for dette er norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Tidlig i medlemskapet var Norge prinsipielt sterkt imot NATO-aktivitet utenfor traktatområdet. Det ble begrunnet til dels av hensyn til den viktigere forsvarsoppgaven hjemme, men også på grunn av oppfatningen at vestlig politikk utover traktatområdet skulle håndteres gjennom FN-apparatet. (Skogrand, 2004, s. 180). Synet på deltakelse i allierte innsatser utenfor traktatområdet er endret, og den overordnete målsettingen som styrer deltakelse ved operasjoner i eksempelvis Libya og Afghanistan er å være og fremstå som en god alliert, samtidig som støtten til FN understrekes (Bøe-Hansen, 2013, s. 127-140; Godal et al., 2016).

Man kan derfor hevde at Norges sikkerhetspolitikk styres mer av realpolitiske nødvendigheter enn egen vilje. Småstatens avhengighet begrenser handlingsrommet i internasjonal politikk, men studier viser at småstatens styrke ligger i fleksibilitet og informalitet (Steinsson & Thorhallsson, 2017). Den finnes derfor en politisk logikk som taler for at småstatens nasjonale sikkerhetsstrategier gjør seg best i mest mulig uuttalt form, da det er en bedre måte å bevare den helt essensielle fleksibiliteten på, noe som også bidrar til konsensustradisjonen rundt norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Endringer i sikkerhetspolitisk situasjon

Både Forsvarsjefens fagmilitære råd og Etterretningstjenestens åpne rapport legger vekt på den alt mer utfordrende sikkerhetspolitiske situasjonen (Etterretningstjenesten, 2020; FSJ, 2019). Når internasjonal rett trues i Asovhavet og Sør-Kina-havet, nedrustningsavtaler overgis, og samarbeidet i multilaterale organisasjoner utfordres så truer det de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. I en sterkere konkurransesituasjon mellom stormaktene er det grunn til å tro at småstatens handlingsrom begrenses ytterligere. Den samme usikkerheten som øker opplevelsen av at en nasjonalstrategi og/eller militærstrategi for å sikre mest mulig effektiv bruk knappe militære ressurser er nødvendig, kan derfor også minske sannsynligheten for at den lar seg skrive.

Norsk sikkerhetspolitikk- innvirkning på doktrineutvikling

Hvis økt systempress fører til at norske folkevalgte prioriterer sikkerhetspolitisk fleksibilitet fremfor detaljert styring og utvikling av det norske forsvaret, så koker den politiske styringen grovt sett ned til langtidsplaner, iverksettingsbrev og forsvarsbudsjett. Det oppstår dermed et gap mellom politisk styring og militær profesjonsutøvelse. Det kan ses både som et mulighetsvindu for militær autonomi eller en trussel mot den demokratiske kontrollen av væpnede styrker, men denne utfordringen kan motvirkes gjennom utvikling av doktriner.

Synet på dette gapet mellom militær profesjon og militærmakt underlagt politisk kontroll har to skoler, basert på bøkene The soldier and the state av Huntington og The professional soldier av Janowitz . Forenklet kan man si at en huntingtonsk syn hevder at den sivile administrasjonen bare må tåle gapet. Bruk av militærmakt eller the management of violence må helt og holdent håndteres av den militære profesjon som har den nødvendige kunnskapen (Huntington, 1957, s. 9). Janowitz viser til at det er den militære profesjons ansvar å minke gapet for å kunne ta politisk styring (Wong et al).

Hvis man har akseptert politikkens primat, så er nok Janowitz sin tilnærming mest anvendbar. Det hjelper lite med militærfaglig riktige løsninger hvis de er politisk uspiselige. Dette får som konsekvens at utøvere av den militære profesjon må bidra til å minke gapet samt være bevisst sin rolle som militære rådgivere. En militær profesjonsutøver/rådgiver må derfor ha det teoretiske grunnlaget for å forstå både bruk av militærmakt som politisk instrument samt kontekst og sammenheng for å analysere hvilken krig som pågår nå (Clausewitz, 1976, s. 88).Dette er en forutsetning som stiller krav til det militærteoretiske underlaget i doktriner som skal brukes i undervisningssammenheng.

Noen andre særnorske forutsetninger

Den allierte ramme

Småstaten i en allianse kan dra fordeler av muligheten samarbeidet gir til å bruke informasjon, innovasjon og utvikling som allerede er tatt fram av andre (Steinsson & Thorhallsson, 2017, s. 11-12). NATO har et omfattende doktrinehierarki, med nær 60 forskjellige funkjsonsvise og tematiske doktriner. For landoperasjoner finnes trilogien AJP 3.2, 3.2.1 og 3.2.2, som Norge har ratifisert, på til sammen 444 sider. Bare basert på omfanget kunne man vært fristet til å tenke at det kanskje er skrevet nok, også for Norge sin bruk. Men for å nyansere denne tanken, må noen flere særtrekk ved Norge som er av betydning for anvendeligheten av allierte doktriner belyses.

Selv om Norge gikk med i NATO for å ikke stå alene, så må Norge alene håndtere en eventuell situasjon før alliert støtte kommer samt ha evne til å ta imot alliert støtte og yte vertslandsstøtte.  Det er forhold som er av direkte betydning for de landbaserte styrker og som må håndteres og planlegges i en nasjonal ramme.

Organisasjon

En norsk landmaktdoktrine bør ivareta Hæren, Heimevernet og landstridskrefter i andre avdelinger (Forsvarsstaben, 2019a, s. 99). I tillegg vil beste mulig bruk av disse ressursene måtte berøre det norske nye totalforsvarskonseptet og den vedtatte bruken av sivile leverandører. Hvis man går tilbake til at et militært forsvar består av de tre bestanddelene: materielle ressurser, menneskelige ressurser og doktrine, så kan det ses som belegg for at doktrine minst må være etablert på det nasjonale nivået, utarbeidet i forhold til eget materiell og eget personell. Og utfra en forventing om felles forståelse i egen organisasjon kan det også være et poeng at den er skrevet på norsk.

Geografi, topografi og klima

Også utover naboskapet med Russland kan det hevdes at Norges særtrekk i stor grad defineres av landets geografi. Norge er et langstrakt land med sårbare forsyningslinjer, lang kystlinje og store økonomiske interesser knyttet til havbruk samt nærhet til og interesser i Arktis. I tillegg er landet kupert, med stor grad av kanaliserende terreng. Geografi og topografi setter dermed noen definitive begrensninger, men også muligheter, for hvordan landstridskrefter kan brukes.

NATOs landdoktriner har egne kapitler for ulike klimasoner, herunder varmt klima, tropisk klima, jungel eller fjell og vinter. For Norges del vil allikevel ikke dette doktrinelle grunnlaget være tilstrekkelig for utvikling av egne metoder. Norske soldater og/eller stridsteknikker må ikke bare kunne tåle vinter og fjellterreng, men helst også utnytte den til egen fordel (Eriksen, 2011).

Den fellesoperative doktrinen

Fra landmaktutredningen kan man  lese at det mest sentrale funnet er at den fellesoperative tenkingen rundt utvikling av landmakten må styrkes (Forsvarsdepartement, 2017, s. 13). Å holde fast ved grenspesifikke doktriner er ikke nødvendigvis den beste oppskriften på å lykkes med akkurat det. Utvikling av egen landmaktdoktrine kan risiskere å bli en arena hvor institusjonelle egeninteresser kan understøttes og dyrkes (J. Snyder, 1984, s. 24-25).

Den norske fellesoperative doktrinen er imidlertid utformet basert på at det finnes grenspesifikke doktriner, som går mer i dybden enn de sidene som brukes på eksempelvis landstridskrefter i FFOD (Forsvarsstaben, 2019a, s. 99-107). Og det er en mulig tanke at grundige grenspesifikke doktriner kan brukes som grunnlaget for en fellesoperativ forståelse, at helheten kan forstås gjennom en forståelse av delene, uavhengig av opprinnelig grentilhørighet.

Særnorske forutsetninger - innvirkning på doktrineutvikling

Norske doktriner bør svare til de særnorske behovene, men være kompatible med NATO sine. Selv om det norske forsvaret er en forholdsvis liten organisasjon vil egen doktrineutvikling være det som best kan beskrive hvordan eget materiell og eget personell best skal brukes, både hjemme og borte.

Prinsipper for landoperasjoner

Det å fastsette prinsipper kan se ut å være en vanlig måte å oppsummere militær teori og/eller militære erfaringer i en slags allmenngyldige huskeregler. Eksempelvis så listes krigens prinsipper i den britiske hæren sin landdoktrine (MOD, 2010, s. 1-11). I NATOs landtaktiske doktrine fastsettes prinsipper for gjennomføring av offensive, defensive, stabiliserende og støttende operasjoner (NATO, 2018, s. 1-11)

Tilnærmingen i den gjeldende norske landdoktrinen er at det først beskrives grunnleggende prinsipper for militære operasjoner: den menneskelige faktor, økonomisering og fleksibilitet. Så kommer prinsipper for anvendelse av landmakt: enkelhet, offensiv opptreden, handlefrihet, kraftsamling, tempo og sikkerhet. Utgangspunktet for beskrivelsen av prinsippene er at de er nivåuavhengige, gjelder for hele konfliktspekteret og at de er forankret i både manøverteorien og oppdragsbasert ledelse (Hæren, 2005, s. 45).

Felles for beskrivelsene er likevel at prinsippene bærer på mer komplekse begreper enn hva som intuitivt kan forstås utfra bruken av det enkelte prinsippordet. Eksempelvis blir det tydeliggjort at enkelhet ikke utelukker overraskelse eller komplekse, effektive planer. Videre inneholder begrepet kraftsamling både konsentrasjon og distribusjon av effekt i tid og rom.

I boken Understanding modern warfare tas et annet grep. Med utgangspunkt i høyintensiv konvensjonell krigføring så presenteres prinsipper for landoperasjoner ikke med enkeltord, men med begrepspar: Angrep og forsvar, Manøver og utmatting, Konsolidering og utnyttelse, Konsentrasjon og spredning, Sentralisering og desentralisering (Jordan, 2008/2016). Poenget er ikke å sammenligne disse prinsippene med de som listes i den norske landdoktrinen, blant annet er forutsetningene for gyldighet forskjellige, men å belyse en mulighet for at tilnærmingen med begrepspar-prinsipper kanskje bedre egnet for å håndtere kompleksitet. I forhold til begrepsparet angrep-forsvar støttes det eksempelvis av Fullers resonnement at tanken på å se offensiven og defensiven som separate, adskilte handlinger i en krig eller et slag er absurd. (Fuller, 1926, s. 149).

Hvis man tar begrepsparet manøver-utmatting som eksempel, så har forståelsen av begrepene vært befestet som ytterligheter, kanskje med god hjelp av den amerikanske doktrinedebatten på 1970-tallet. Debatten og diskursen i sig bidro sannsynligvis til polarisering av begreper og synspunkter (Kier, 1997, s. 26-27). Den brittiske militærhistorikeren Hew Strachan har et annet syn. Han hevder at manøver og slitasjekrigføring ikke er alternative, men komplementære, former for krigføring. Videre at de ikke finnes i isolert form og at forestillingen om manøver og slitasje som motsatser var en illusjon allerede under andre verdenskrig (Høiback & Ydstebø, 2012, s. 151). En slik «begge-deler» forståelse er også synlig i norske forsvarets implementering av manøverkrigføring som et manøverorientert konsept, noe som forstås som at den manøverorienterte tilnærmingen vektlegges, men det utelukker ikke at andre konsepter brukes når det er hensiktsmessig (Hæren, 2005, s. 24).

Man kan også se på det norske eksemplet for sentralisering -desentralisering av ledelse. Det norske forsvarets prinsipp for hvordan virksomheten skal ledes er oppdragsbasert ledelse (OBL). OBL har sin opprinnelse i auftragstaktik og mission command og OBL brukes ofte som et synonym, en norsk oversettelse, av disse begrepene. Men slik OBL er definert i Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse så er fleksibiliteten i OBL større, da det ikke er enstydig med desentralisert beslutningsmyndighet. (Forsvarsstaben, 2019b, s. 13). Selv om tillit, disiplinert initiativ og selvstendighet skal dyrkes for å muliggjøre desentralisering, forutsetter bruk av OBL en balanse mellom intensjonsbasert og ordrestyrt ledelse. Denne forståelsen kommer også fram i Forvarets fellesoperative doktrine hvor det tydeliggjøres at OBL kan omfatte også bruk av detaljerte ordre og kontroll når oppdraget krever det og måten oppdraget løses på er av betydning. (Forsvarsstaben, 2019a, s. 179). OBL er derfor en oppskrift på en kombinasjon av sentralisering og desentralisering av ledelse.

Prinsipper for landoperasjoner – innvirkning på doktrineutvikling

Selv en overfladisk gjennomgang av grunnleggende prinsipper for landoperasjoner viser på kompleksiteten i landoperasjoner. Oppskriften som alltid passer er ikke bare en umulighet, men også direkte uhensiktsmessig. Selv når en metode eller et konsept er valgt bør doktrinelle retningslinjer belyse spennet av muligheter og begrensninger som vil være avhengig av aktuell kontekst og sammenheng.

Konklusjon

Doktrineutvikling er utfordrende, men nødvendig. Som verktøy for ledelse og utdanning bør doktrinen beskrive dagens metode og det utvalg av militærteori og erfaringer som legges til grunn. Som verktøy for endring i den militære organisasjonen bør doktrineutvikling integreres med strukturutvikling, materiellanskaffelser og utvikling av kompetansekrav til personell. Grenspesifikke doktriner bør være grunnlaget for en fellesoperativ forståelse, men utviklingen av fremtidens landmakt bør ikke gjøres grenspesifikt, men utfra et fellesoperasjonelt perspektiv. Norske doktriner må være tilpasset NATO sine, men håndtere særnorske forutsetninger.

Det innledende spørsmålet var: Trenger Norge egne doktriner for landoperasjoner? Svaret blir altså ja, og det trenges både en doktrine for dagens landmakt og doktrineutvikling for fremtidens landmakt. Doktriner og doktrineutvikling kan gjøre nytte i flere funksjoner, men må kompletteres med alt fra stridstekniske håndbøker til operativt planverk. Et utviklet og oppdatert dokumenthierarki tilpasset tilgjengelig materiell og personell er kanskje det som i sum beskriver et norsk forsvarskonsept.


Foto: Forside på forsvarets doktrine for landoperasjoner 2004 (Forsvaret)


Artikkelen er basert på et arbeidskrav i landoperativ fordypning på stabsstudiet.


Litteraturliste

  • Bruøygard, T. (2020, 4. februar). Først sikkerhetsstragei, deretter forsvarskonsept. Hentet fra www.prosjektutsyn.no
  • Bøe-Hansen, O., Heier, T., Matlary, J.H. (red). (2013). Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan. Oslo: Universitetsforlaget AS.
  • Clausewitz, C. v. (1976). On War. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  • Diesen, S. (2020, 2. februar). Mangler vi et helhetlig, fellesoperativt forsvarskonsept? Hentet fra www.stratagem.no
  • Eriksen, J. W. o. M., M. (2011). Vinteroperasjoner - en norsk nisjekapasitet? I T. Heier (Red.), Nytt landskap- nytt forsvar. Norsk militærmakt 1990-2010. Oslo: Abstrakt forlag AS.
  • Etterretningstjenesten. (2020). Fokus 2020. Etterretningstjenestens vurdering av avktuelle sikkerhetsutfordringer. .
  • Forsvarsdepartement. (2017). Prop. 2 S- Videreutvikling av Hæren og Heimevernet- Landmaktsproposisjon. Oslo.
  • Forsvarsstaben. (2019a). Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben.
  • Forsvarsstaben. (2019b). Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse. Oslo: Forsvarsstaben.
  • FSJ. (2019). Et styrket forsvar. Forsvarssjefens fagmilitære råd 2019. Hentet fra https://forsvaret.no/fmr
  • Fuller, J. F. C. (1926). The Foundations of the Science of War. London: Hutchinson and CO.
  • Gleditsch, N. P. (1978). Norge i atomstrategien: atompolitikk, alliansepolitikk, basepolitikk. Oslo: Pax.
  • Godal, B. T., Gjørv, G. H., Berdal, M., Hagen, T., Nystuen, G., Harpviken, K. B., … Wimpelmann, T. (2016). En god alliert–Norge i Afghanistan 2001–2014. Norges offentlige utredninger, 8.
  • Hilde, P. S. (2019). Forsvar vår dyd, men kom oss ikke for nær. Norge og det militære samarbeidet i NATO. Internasjonal Politikk, 77(1), 60-70.
  • Huntington, S. P. (1957). The soldier and the state. The theory and politics of Civil-Military relations. Cambridge, Masschusetts London, England: Harvard University press.
  • Hæren. (2005). Forsvarets doktrine for landoperasjoner. Oslo: Forsvarsstaben.
  • Høiback, H. & Ydstebø, P. (2012). Krigens vitenskap - en innføring i militærteori. Oslo: Abstrakt forlag AS.
  • Jordan, D., Kiras, J. D., Lonsdale, D.J., Speller, I., Tuck, C., and Walton, D. (2016). Understanding Modern warfare (Second edition. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. (Opprinnelig utgitt 2008)
  • Kier, E. (1997). Imagining war: French and British military doctrine between the wars. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  • Larsen, T. (2018). Sikkerhetspolitiske rammebetingelser i bevegelse. Policy brief 4/2018.
  • MOD. (2010). Army Doctrine Publication AC 71940 Land Operations. Bristol, UK: UK Ministry of Defence.
  • NATO. (2018). ATP-3.2.1 ALLIED LAND TACTICS Edition B Version 1
  • Posen, B. (2016). Foreword: Military doctrine and the management of uncertainty. The Journal of Strategic Studies, 39(2), 159-173.
  • Regjeringen. (2018, 12.06.2018). Det amerikanske marinekorpsets øving og trening i Norge. I Pressemelding Nr. 36.
  • Skogrand, K. (2004). Norsk forsvarshistorie Bind 4 1940-1970 Alliert i krig og fred. Bergen: Eide forlag.
  • Snyder, G. H. (1984). The security dilemma in alliance politics. World Politics, 36(4), 461-495.
  • Snyder, J. (1984). The Ideology of the Offensive. London: Cornell University Press.
  • Steinsson, S. & Thorhallsson, B. (2017). Small State Foreign Policy. Oxford Research Encyclopedia of Foreign Policy, Oxford: Oxford University Press, http://politics. oxfordre. com/view/10.1093/acrefore/9780190228637.001, 1.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.