Erik Elden viste i sin artikkel at kampkraft normalt deles inn i fysiske og moralske faktorer, der de moralske består av verdier og vilje. Vilje kan i tillegg deles inn i forsvarsvilje og kampvilje. Forsvarsvilje omhandler i stort en nasjon og dens befolknings samlede vilje til å forsvare landet, med både militære og ikke-militære midler. På mange måter er dette den politiske forankringen og selve grunnfjellet for forsvaret av Norge. Kampvilje handler om den indre motivasjon som driver og motiverer soldater og ledere i strid. Det handler om å akseptere risikoen for død, fare og frafall av personlig frihet, til fordel for å beskytte og bevare det fellesskapet man slåss for. Hvis Clausewitz har rett i at krig er en fortsettelse av politikken, bare ført med andre midler, er det mennesker som beslutter å gå til krig, som fører krig og som vinner eller taper. Historien viser at terminering av krig, med noen få unntak, er et kognitivt fenomen. Avgjørelsen oppstår som regel før den fysiske evnen er uttømt og er et resultat av forhandlinger (Rosen 2005, 99). Altså er det viljen og ikke den fysiske stridsevnen som fører til underkastelse eller fortsatt kamp.

I debatten om norsk forsvar og sikkerhet diskuteres nesten utelukkende fysiske faktorer med fokus på om norske styrker alene og under ufordelaktige forhold kan forsvare seg mot et russisk overfall. Enda mer konkret handler debatten ofte om norske styrker evner å vinne den første kampen på norsk jord, mot en fiende som har lagt våre disposisjoner til sine kalkyler og således tilpasset sin taktikk og ildkraft. Det er selvfølgelig urealistisk å forvente at en småstat skal evne å vinne førsteslaget mot en regional stormakt, som har valgt å engasjere NATO. Angriperen har i tillegg fordelen å kunne velge tid og sted for handling.  Den norske diskusjonen avslører derfor en mulig særegen forståelse av krig, fokusert på taktiske hendelser avgrenset i tid og rom med hovedvekt på våpensystemer, antall, rekkevidde og geografisk beliggenhet av baser. Verken forsvarsvilje eller kampvilje får særlig plass i denne debatten. Sågar har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ved flere anledninger antydet at norske vernepliktige vil kaste geværet og dra hjem i møte med russiske styrker, fordi kampen vil være håpløs (Diesen 2016). Dette står i sterk kontrast til dagens forsvarssjef, General Eirik Kristoffersen, som legger til grunn at «forsvarsevne vinner slagene, men forsvarsvilje vinner krigen» (Kristoffersen 2020).

Skal vi lære om krig kan det være lurt å bevege seg litt bort fra eget land for å unngå altfor mye følelser. I denne artikkelen vil jeg bruke tre historiske eksempler til å vise hva vilje har å si for utfallet av kamp og krig. Deretter vil jeg presentere tre mulige lærdommer. Først at Norge som småstat ikke kan forventes å vinne det første slaget dersom vi blir angrepet, men at vi må kunne ta opp kampen og holde den gående til vi lykkes. Dernest at en krig på norsk jord vil kunne vare lenger enn det den offentlige debatten legger opp til. Avslutningsvis vil jeg vise at i forsvaret av Norge er det viljen som er viktigst og at denne må skapes i fredstid gjennom tydelige målsetninger og forventinger fra politisk og militært lederskap.

Krigen i Burma og India, 1942-1945

Et eksempel på viktigheten av vilje kan vi finne i Stillehavsteateret av andre verdenskrig og det japanske angrepet på Burma (dagens Myanmar). For de fleste i Norge en relativt lite kjent kampanje. Krigen startet med et japansk strategisk overfall i januar 1942. Målet var å blokkere forsyningsaksen til Kina. Den japanske operasjonelle ideen var å ta flyplasser sør i landet, for deretter å kunne gi luftstøtte til en større bakkeoperasjon. Den japanske 15. arme var svært aggressiv, brutal og effektiv. På britisk side sto den indiske 17. divisjon, den 1. burmesiske divisjon og to kinesiske divisjoner. De allierte forsvarte seg desperat, men etter en fem måneder lang tilbaketrekning over svimlende 1500 kilometer ble Burma overtatt av japanerne i midten av mai 1942. De allierte mistet 13000 soldater. Noen til fienden, noen til jungelen og mange til sykdommer. Sammen med de militære styrkene evakuerte hundretusener av sivile i frykt for å bli offer for den japanske brutaliteten (Holmes 2003, 161).

Det kan diskuteres hvor strategisk viktig Burma var. Samtidig er det i grunn irrelevant for en operasjonell sjef når denne har et oppdrag å forholde seg til. Sjefen for de britiske styrkene i teateret, General Wavell, forstod det psykologiske aspektet for britene, som nylig hadde mistet både Singapore og Malaysia og var fast bestemt på å ta Burma tilbake. Det første forsøket i desember 1942 endte ikke godt. Verken taktikk, treningsstandard, logistikk eller ildstøtte var god nok. Moralen var dessuten svært lav. Etter en lang periode med trening og logistiske forberedelser gikk de allierte på motoffensiven. I desember 1944 iverksatte Admiral Mountbatten operasjonen for å ta tilbake Burma. Kjernen i kampanjen var et amfibisk angrep i sør, et støttende angrep i nord og et hovedangrep i senter. Hovedangrepet ble ledet av Generalløytnant William Slim og bestod totalt av seks infanteridivisjoner, to panserbrigader og tre uavhengige brigader, støttet av luftstyrker. Japanerne slåss desperat, men etter bombingen av Hiroshima og kapitulasjon endte kamphandlingene også i Burma. Den tre år lange krigen krevde store tap på begge sider. Som vanlig i krig var det de sivile som tok størst tap, med opptil en million døde som følge av sult, slavearbeid, overgrep og sykdom. (F. S. Slim 2008, 1)

Slim var hovedarkitekten bak gjenoppbyggingen av de allierte styrkene. Han var innovativ og fant løsninger på en rekke operasjonelle problemer, spesielt innenfor logistikk og fellesoperativt samvirke. Generalen hadde solid kamperfaring. I tillegg til erfaring fra første verdenskrig, kjempet han som brigadesjef i Sudan og som divisjonssjef i Syria før han ble korps- og armesjef i Burma. Slim hadde ved selvsyn sett den manglende kompetansen gjennom det sviende nederlaget og den påfølgende tilbaketrekning. Derfor iverksatte han en hard og realistisk trening for å gjøre styrkene klare til å ikke bare møte japanerne, men for å slå dem og ta tilbake landet. Treningsprogrammet omhandlet alt fra soldatferdigheter til drift av store hovedkvarter. Viktigst av alt var det likevel for den kamperfarne generalen å bygge opp kampmoralen (F. V. Slim 2000, 196).

Erik Elden skriver i sin artikkel om Clausewitz’ og Jominis fokus på mot, dristighet og dyktighet, spesielt med tanke på hærføreren eller generalen. Slim fremstår som en bemerkelsesverdig dyktig general. Han påførte Japan et sviende nederlag, under ekstreme forhold, med begrenset tilflyt av styrker og logistikk med en multinasjonal styrke med åtte forskjellige språk, gjennom en krig som varte over tre år. Han forstod fellesoperativt samvirke mellom luft- og bakkestyrker. Slim var en særdeles god leder, som skapte tillit hos de som slåss for ham. Han praktiserte oppdragsbasert ledelse og stolte på sine undergitte. Tanken var at gjennom klare målsetninger, disiplin og taktiske prinsipper ville styrkene kunne agere uten særlig kommando og kontroll.

Slim både fryktet og respekterte den japanske kampmoralen. Han mente at kombinasjonen av lydighet og brutalitet i den japanske armeen skapte svært effektive styrker. Etter hvert dannet de britiske og indiske styrkene seg et bilde av motstanderen som supermenn. Den eneste måten å unngå at det fikk konsekvenser for kampmoralen var å sørge for at den allierte treningen og lederskapet var bedre. Gradvis gjennom små seire kom selvtilliten og troen tilbake (F. V. Slim 2000, 538).

Slim poengterte viktigheten av disiplin. Krigen i Burma var en forferdelig ubehagelig aktivitet, og ofte lurte død og fordervelse bak neste høyde eller ved neste flyangrep. For å få avdelinger til å opprettholde kampmoral måtte lederskapet være tydelig, stille krav og følge opp. Slim mente at gode generaler var vesentlig i utarbeidelsen av kampanjen. Men når kampen først var i gang var det soldatene på bakken som avgjorde. Som så mange før og etter ham observerte Slim at styrker som var disiplinerte i fredstid, hadde god moral og var pliktoppfyllende i stor grad syntes å overføre dette til kampsituasjoner. Den som derimot var fokusert på bekvemmelighet, ikke vektla moral og tok enkle løsninger var ikke like egnet til å håndtere krigens påkjenning og vinne kamper i krig (F. V. Slim 2000, 543).

Det sovjetiske angrepet på Finland 1939-1940

Et annet eksempel på viktigheten av vilje kan vi finne i den finske vinterkrigen i 1939-40. Da Sovjetunionen planla angrepet anslo de sovjetiske generaler at det skulle ta mellom 10 og 12 dager å nedkjempe lilleputten i vest (Engle og Paananen 1985, 2). Det er en av historiens største feilantagelser. De baltiske statene ble utsatt for samme press fra Moskva, men valgte ikke å ta opp kampen. De aksepterte samtlige Sovjetiske krav og ble med det innlemmet i det kommunistiske prosjekt. Det var helt utelukket for den finske befolkning og landet valgte krig (Nemye, Munter og Wirtane 2015, 49). Den 30. november angrep fire sovjetiske armeer på bred front fra Barentshavet til Finskebukta mot et teknologisk og numerisk underlegent Finland. Det ble derimot en dyrekjøpt erfaring. Den finske motstanden spiste opp de sovjetiske hordene bit for bit, godt hjulpet av en bitende vinter.

De finske styrkene ble ledet av den legendariske Feltmarskalk Gustav Mannerheim. Han var en kriger og visste hvilke strenger han skulle spille på. Mannerheim koblet sammen tradisjonell finsk nasjonalepikk med mytisk krigshistorie og uttalte at finnene slåss et «Thermopylene» hver dag. Slik som Kong Leonidas og hans spartanere ble Finland også til slutt et offer for de store talls lov og brutte løfter om alliert forsterkning. Med 25 000 drepte og 55 000 skadde var i prinsippet kampkraften slutt. Men de bet meget hardt fra seg. Da Finland kapitulerte, 105 dager senere, var de sovjetiske tapene sjokkerende store. Khrusjtsjov estimerte i sine memoarer tapet til å være nærmere en million soldater, men antagelig er det vel høyt. Det riktige er nok rundt 200 000 drepte og om lag det dobbelte skadde. Det er større enighet om de materielle tapene, med omlag 1100 fly, 2300 pansrede kjøretøy og en hel rekke annet viktig materiale (Nemye, Munter og Wirtane 2015, 142-143). Et vesentlig poeng i dette eksempelet er at de taktiske resultatene ble omsatt til politisk gevinst. Selv om Finland måtte gi fra seg 10% av territoriet og tvangsflytte nær en halv million innbyggere, beholdt landet sin nasjonale selvstendighet. Det kan forklare hvorfor Finland valgte å stå imot når de visste at de militært var fullstendig underlegne og uten alliert forsterkning ville gå tom for kampkraft før eller senere. Det strategiske målet var å bevare sin uavhengighet, metoden ble kamp og middelet var finsk vilje og samhold. Det er liten tvil om at det hadde effekt på Stalin, Molotov og de Sovjetiske generalene.

Ettervirkningene er tydelige i dag. Professor Vettenranta skriver i Aftenposten på 80 årsdagen for fredsavtalen at «Vi finske etterkrigsbarn har arvet en innebygd skepsis til fagre løfter når det gjelder vår utenrikspolitikk og hjelp utenfra i en krisesituasjon, uansett den ene eller den andre militæralliansen. Vi kan bare stole på oss selv» (Vettenranta 2020). Det kan kanskje forklare den noe særfinske forsvarsinnretningen, tuftet på en bunnsolid vilje forankret i folket.

1st Marine Division i slaget ved Chosin reservoaret

Finnene hadde definitivt noe å kjempe for. Kampen var eksistensiell. Det er derimot ikke alle kriger der målet er like tydelig. Det er der den militære profesjonens holdninger kommer inn. Et profesjonelt forsvar slåss ikke bare for et nobelt mål, men også for å opprettholde ære og forventninger til profesjonen. Det forklarer også hvordan det ofte for soldater ikke er frykten for å miste livet som veier tyngst, men frykten for å svikte sine medsoldater og avdelingen. En av de fremste avdelingene i verden på nettopp å bygge kampmoral er det amerikanske marinekorpset. Korpset er kjent for å være Amerikas utrykningsstyrke og setter sin stolthet i å være «først til å slåss» (Krulak 1999). Det har de for øvrig gjort over hele verden, med både tap og seiere. Derimot har de sjelden eller aldri gitt opp. Fra første dag i korpset blir evnen og viljen til å alltid fortsette kampen vektlagt. Et resultat på det var slaget ved Chosin reservoaret under Koreakrigen, der første marineinfanteridivison (1st MARDIV) ble omringet av en betydelig større kinesisk styrke og sto i fare for å bli tilintetgjort. Divisjonen klarte ved hjelp av godt generalskap, utmerket ledelse på laveste nivå og en urokkelig kampmoral å bryte seg ut av den kinesiske beleiringen og kjempe seg tilbake til egne styrker.

Etter noen måneders strid ble divisjonen sendt til østkysten av Nord Korea. Den 25. oktober 1950 gikk de i land i Hungnam og begynte umiddelbart å sende ut fortropper mot den kinesiske grensen. De allierte var på dette tidspunktet uvitende om at kineserene hadde startet å infiltrere styrker inn i Nord Korea og hadde allerede over 250 000 soldater utgruppert. Sjefen for 1st MARDIV, Generalmajor OP Smith var en godt likt sjef, men kom ikke godt overens med korpssjefen, Generalmajor Almond. Almond var utålmodig og jaget styrkene nordover for å skape den endelige avgjørelsen. Smith var metodisk og evnet å tenke operasjonelt. Under fremrykningen fokuserte han blant annet på å etablere logistikkbaser for å kunne understøtte kamper over noe tid.

Den første trefningen skjedde 2. november, der fremste regiment ble angrepet av en kinesisk divisjon. Kampene varte i fem dager og 44 amerikanerne ble drept og 162 skadet. Dette ga et varsel på hva som skulle komme. Kombinert med en bitende kulde innså Smith at styrken hans ikke var forberedt på en langvarig strid. Smith ga ut en tydelig ordre slik at alle visste hva de skulle gjøre hvis kineserene angrep. Denne vissheten var umåtelig viktig for avdelingene som var avskåret fra ledelsen. 1st MARDIV var utsatt for angrep fra alle kanter og den 28. november ble også divisjonshovedkvarteret angrepet. De avdelingene som var samgruppert med hovedkvarteret i Hagaru-Ri, fikk over 500 skadde og drepte denne natten. Dagen etter fikk Smith ordre om å starte uttrekning (Simmons 2002, 72). Det kinesiske fiendebildet var endelig erkjent på høyere nivå og det var tydelig at de hadde kommet med en overlegen militær styrke med tydelig oppdrag om å bekjempe amerikanerne. Amerikanerne var på dette tidspunktet helt omringet. Først måtte de bryte seg ut og deretter trekke seg tilbake til Hungnam. OP Smith ble spurt av journalister om de nå skulle trekke seg tilbake. Svaret hans forteller hvilket fokus han hadde på moral. Han skal visstnok ha svart: «Retreat, hell! We are just attacking in another direction» (Sides 2018, 261). Dette lille trikset opprettholdt den offensive holdningen som er så viktig for marinekorpset.

Det bemerkelsesverdige med slaget ved Chosin reservoaret er hvordan avdelingen klarte å opprettholde fokus på oppdraget og holde organisasjonen inntakt. I bitende kulde, mot en overlegen fiende, med forvirrende etterretning og med betydelige tap klarte OP Smith og hans folk å kjempe strukturert og med gjensidig støtte. Fra de gikk i land den 25. oktober til de lastet om bord igjen den 15. desember rapporterte divisjonen om 718 drepte, 3508 skadde og 192 savnet i strid. I tillegg hadde de 7313 skadde som ikke var relatert til stridshandlinger, men til været. Totalt ble om lag en tredjedel av divisjonen skadet eller drept (Simmons 2002, 122). Resultatet ble både taktisk og strategisk nederlag. Kineserne overrasket amerikanerne med viljen til å stadig kaste nye styrker inn i kampen og i realiteten var det ikke mulig for de allierte, under ledelse av USA, å mobilisere tilstrekkelig med kampkraft. Kampene varte i nesten tre år til og den dag i dag er det ikke undertegnet en fredsavtale.

Relevant for norsk forsvarsplanlegging?

Selv om disse eksemplene er ført i en annen tid og med andre midler, kan de lære oss noe om hvordan vi i Norge kan forberede oss for fremtiden. For det første vil vi neppe være i stand til å stanse et russisk angrep i ett enkelt slag eller trefning. For det er vi for små og fordelen ved å være en stormakt som velger tid og sted for angrepet for stort. Det betyr derimot ikke at vi skal la være å kjempe. Snarere tvert imot. Vi må kjempe med de ressurser vi har, både for å påføre fienden taktiske tap og for å markere nasjonal vilje. Det siste er definitivt viktigst og gir signal til både fienden, allierte, befolkningen og egne styrker om at vi er villige til å kjempe for å opprettholde vår fred og frihet. Den viljen kan i ytterste konsekvens påvirke alliert beslutning om å sende forsterkninger. Det er ikke kosteffektivt å forsøke å hjelpe noen som ikke hjelper seg selv. Små seiere og historier om fryktløse norske styrker med høy moral, vil garantert gi en positiv effekt. På samme måte vil historier om feighet og unnvikelse svekke moralen og dermed både kamp- og forsvarsvilje.

For det andre er det vesentlig å etablere en forståelse for at krig på norsk jord, hvis den først bryter ut, ikke nødvendigvis vil være over på dager eller uker. Akkurat som Japan gjorde i Burma, vil Russland kunne okkupere deler av Norge og påvirke resten av landet med missiler og luftmakt. I denne perioden må vi opprettholde kampen og sammen med allierte forberede oss på gjenerobring. Dette kan ta tid. I verste fall må vi bygge opp nye styrker og reparere dårlig moral. Det er heller ikke sikkert at en krig med Russland vil være avgrenset til Norge. Mest sannsynlig innebærer det krig og uro i hele Europa. Det betyr at det kan være viktigere avsnitt som skal forsvares først, både av NATO og USA. Derfor må vi bygge forståelsen i folket for hvordan en krig kan se ut og hvilken effekt den kan ha på hele landet, slik at hele nasjonen er forberedt på å stå imot og å yte sin del av innsatsen for å forsvare Norge. Dette er også særdeles viktig for styrkene som skal kjempe. De må være klar over hvor krevende forsvar av landet kan være. De må vite at de skal fortsette å kjempe, selv om motstanden virker håpløs og de er avskåret fra politisk og militær ledelse.

De to første lærdommene leder til det tredje, viktigheten av vilje. I erkjennelsen av at en småstat neppe kan hindre en stormakt å ta seg til rette, må vi innrette oss strategisk slik at vi har både evne til å ta opp kampen og samtidig gjøre Forsvaret i stand til å bidra i en alliert gjenerobring. Akkurat som hos Slim sine styrker i Burma, Mannerheim sine styrker i Finland eller OP Smith sine marineinfanterister i Korea, må det ikke være levnet noe som helst tvil om hva som er målsetningen og forventningen. Norge skal forsvares med militær makt om nødvendig - også Finnmark. Vilje til seier, kombinert med forståelse for det strategiske bildet må bygges i fredstid. Forsvarsviljen i folket danner grunnlaget for innretning av Forsvaret. Organisasjon, størrelse, beliggenhet, utstyr, utdanning og trening springer ut av denne forsvarsviljen.

Kampviljen i de militære enheter skapes gjennom realistisk utdanning og trening, der krigens krav må være styrende. Vi må ha robuste ledere og soldater som tåler usikkerhet, tar risiko, håndterer tap og har en urokkelig vilje til å fortsette kampen. Vi må ha styrker med en treningsstandard som gir selvtillit og tro på at vi kan vinne. Vi må ha en tydelig politisk og militær ledelse som bygger forsvarsvilje og legger forutsetningen for kampvilje. Har vi ikke denne viljen er det strengt tatt ingen grunn til å bygge baser, øke årsverk og investere i avanserte våpensystemer. Avslutningsvis må det forankres en strategisk og operasjonell forståelse at også krig på norsk jord ikke handler om enkeltsystemer eller evnen til å vinne isolerte taktiske trefninger i land-, sjø-, eller luftdomenet. Det handler om å sette en rekke taktiske handlinger sammen i tid og rom for å nå den strategiske målsetningen om å bevare norsk fred og frihet. Dersom krig igjen skulle bryte ut må vi derfor forberede nasjonen på at det vil kunne ta måneder og år mer enn timer og dager. Vi har en utmerket mulighet til å forsterke en allerede godt forankret forsvarsvilje gjennom nåværende forsvarssjefs fokus. Kanskje aller viktigst er likevel at selv om denne forsvarsviljen er helt avgjørende for å vinne en krig, er den største effekten at den bidrar til forebyggende eller avskrekkende effekt ved at motstanderen må legge denne viljen til grunn dersom denne skulle planlegge et angrep.

Foto: Forsvaret

Bibliografi

• Diesen, Sverre. 2016. «Å erstatte fly med hærstyrker er i sin konsekvens uetisk.» Aftenposten, 21 Mai.
• Engle, Eloise, og Lauri Paananen. 1985. The winter war. The Russo-Finnish conflict, 1939-40. New York: Routledge.
• Forsvaret. 2019. «Forsvarets fellesoperative doktrine.» Oslo: Forsvarsstaben.
• Holmes, Richard (ed). 2003. The Oxford companion to military history. New York: Oxford University Press.
• Kristoffersen, Eirik. 2020. «Våre verdier er det viktigste.» Forsvarets forum, 27 August.
• Krulak, Victor H. 1999. First to fight. An inside view of the U.S. Marine Corps. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press.
• McLynn, Frank. 2011. The Burma campaign. Disaster into triumph. London: Vintage Books.
• Nemye, Vesa, Peter Munter, og Toni Wirtane. 2015. Finland at war. The winter war 1939-40. New York: Osprey.
• Rosen, Stephen. 2005. War and human nature. Princeton: Princeton University Press.
• Sides, Hampton. 2018. On desperate ground. The Marines at the reservoir, the Korean war´s greatest battle. New York: Doubleday.
• Simmons, Brigadier General Edward H. 2002. Frozen Chosin. U.S. Marines at the Changjin Reservoir. Washington D.C.: History and Museums Divisions, HQ, U.S. Marine Corps.
• Slim, Sir William. 2008. Unofficial History. Barnsely: Pen and Sword.
• Slim, Sir William. 2000. Defeat into Victory. Battling Japan in Burma and India, 1942-1945. New York: Cooper square press.
• Vettenranta, Soilikki. 2020. «Vinterkrigen i Finland var en kamp mot overmakten.» Aftenposten, 13 Mars.