13. august 2025 skrev jeg innlegget «Et sterkt Forsvar trenger sterke familier», hvor jeg ønsket å sette søkelys på hvordan nedbyggingen av familieivaretakelsen i Forsvaret kan svekke en av organisasjonens viktige bærebjelker, og gjennom dette også Forsvarets operative evne.
Responsen har vært stor. Ikke minst fra medflyttere og familier som lever tett på Forsvarets hverdag. Mange takker for at temaet løftes frem. Medflyttere fra både lavere nivåer i avdelingene og familier til ansatte i høyere deler av Forsvarets ledelse har tatt kontakt.
Flere etterspør støtte for å sikre at gode ordninger videreføres. De savner noen som holder familieperspektivet på agendaen og som med tyngde kan løfte dette inn i Forsvarets ledelse.
Et helt grunnleggende spørsmål går igjen:
Hvem har i dag det overordnede ansvaret for familieivaretakelsen i Forsvaret?
Andre aktuelle spørsmål er også:
- Hvilke overordnede føringer finnes for familieivaretakelse?
- Hvem har ansvaret for å utvikle og lede dette arbeidet?
- Hvilke krav stilles til de ulike DIF-ene?
Dette burde være enkle spørsmål å besvare. I dag fremstår svarene både vage og uklare.
En oversett bærebjelke
I en tid hvor beredskap og motstandskraft står høyt på dagsordenen i det norske samfunnet, investerer Forsvaret betydelige ressurser i personell og materiell. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever det.
Likevel overser vi en av de viktigste bærebjelkene for forsvarsevnen:
Familiene.
Familieivaretakelse fremstår i dag som et område med uklare ansvarslinjer og begrensede overordnede føringer. Familiedirektivet er opphevet, flere lokale støttefunksjoner er redusert eller fjernet, og arbeidet med en ny HR-bestemmelse hvor livsfasepolitikk og familieperspektivet skulle inngå, er satt på vent.
Tiltak som «bosettingskoordinator» kan være verdifulle bidrag. Men enkeltstående tiltak kan ikke erstatte behovet for overordnet styring, tydelig ansvar og et klart organisatorisk eierskap.
Resultatet er at avdelingene står igjen uten klare føringer. Mange ønsker å gjøre det rette, men mangler rammer og støtte for hvordan familiene skal ivaretas.
Ansvaret havner i stor grad hos den enkelte sjef, som må løse oppgaven innenfor et system med begrensede føringer og støttefunksjoner.
Når ingen har et tydelig eierskap, oppstår det et vakuum. Familieivaretakelse blir noe «alle er opptatt av», men som i praksis faller mellom flere stoler.
Dette handler ikke om velferd. Det handler om bærekraft i personellpolitikken. For et forsvar som skal ha utholdenhet over tid, er familieivaretakelse en investering i kampkraft.
VEFAM-studien (NKVTS, 2023) viser at belastninger på familien kan påvirke trivsel, motivasjon og beslutninger om videre tjeneste. Familieivaretakelse handler derfor ikke om omsorg, men om Forsvarets evne til å beholde og rekruttere kompetent personell.
En del av samfunnets beredskap
Et forsvar med høye krav til mobilitet, beredskap og tilgjengelighet stiller også store krav til familiene rundt den ansatte.
Medflyttere er ikke bare støttepersoner for den ansatte i Forsvaret. De er lærere, helsepersonell, ledere, foreldre og frivillige i lokalsamfunn over hele landet. I et totalberedskapsperspektiv er de også en del av samfunnets samlede beredskap. Når vi bygger robuste forsvarsfamilier, styrker vi også robustheten i samfunnet rundt oss.
Kampkraft handler også om utholdenhet
Vi investerer betydelige ressurser i materiell og våpensystemer for å styrke Forsvarets evne til å møte trusler. Det er nødvendig.
Men kampkraft handler ikke bare om utstyret vi har. Den bygges også gjennom menneskene som skal bruke det ,og deres evne til å stå i belastninger over tid, både i fredstid og når samfunnet settes på prøve.
Den utholdenheten skapes ikke først når krisen oppstår. Den bygges i hverdagen, gjennom tilhørighet, fellesskap, forutsigbarhet og robuste relasjoner. Derfor er familieivaretakelse ikke bare et tiltak for den enkelte familie. Det er en investering i Forsvarets kampkraft.
Våpen gir kampkraft. Relasjoner gir utholdenhet.
Begge deler er nødvendige for å forsvare Norge. Det skaper motstandskraft.
Relasjoner skaper motstandskraft
Forsvaret står overfor store oppgaver i en mer urolig tid. Nettopp derfor har vi ikke råd til å overse kunnskapen vi allerede har om hvilken betydning familie og relasjoner har for utholdenhet, motivasjon og kampkraft.
Forsvarssjefen har gjentatte ganger understreket betydningen av erfaringene fra Ukraina. Vi studerer taktikk, teknologi, logistikk og beredskap. Men erfaringene handler også om menneskene.
Hva gjør at soldater gjenvinner styrke etter ekstreme belastninger? Hva gjør at de opprettholder kampkraft over tid?
Erfaringene peker på betydningen av relasjoner og familie.
Under Veterankonferansen 2025 beskrev resiliensspesialisten Andreas Nordstrand hvordan familier kan spille en avgjørende rolle også under krig. Når soldater trekkes tilbake fra frontlinjen, er en av de første tingene som gjøres å koble soldaten opp mot familien. Kontakten med familien gir en umiddelbar regulerende effekt og bidrar til å stabilisere stressnivået.
Dersom vi mener alvor med å lære av Ukraina, bør vi også ta inn over oss denne erfaringen.
Hvem holder i roret?
Samtidig står Forsvaret overfor betydelige utfordringer knyttet til å rekruttere, utvikle og beholde personell. Dersom Forsvaret skal lykkes med dette, kan ikke familieivaretakelse være et område uten tydelig ledelse og styring.
Det finnes allerede ansvarslinjer for operasjoner, materiell, økonomi og personell.
Familieivaretakelse berører hele organisasjonen. Derfor er det vanskelig å sikre lik praksis, felles prioriteringer og langsiktig utvikling dersom ansvaret er spredt mellom flere aktører uten et tydelig overordnet eierskap.
Når ansvaret er spredt, blir familieivaretakelsen i større grad avhengig av lokale prioriteringer og enkeltpersoners engasjement. Et tydelig sentralt eierskap vil bidra til at familier møtes med mer likeverdige rammer, uavhengig av hvor i Forsvaret de tjenestegjør.
Forsvaret trenger et tydelig organisatorisk eierskap på sentralt nivå. Et slikt ansvar bør omfatte utvikling av felles føringer, koordinering på tvers av organisasjonen og systematisk oppfølging av familieivaretakelsen – både i inn- og utland. Det vil bidra til en mer helhetlig praksis, gi sjefene tydeligere føringer og sikre at familieperspektivet blir en integrert del av Forsvarets personellpolitikk.
Dette handler ikke om å flytte ansvaret bort fra den enkelte sjef. Det handler om å gi sjefene tydelige rammer, felles føringer og et system som gjør dem bedre i stand til å ivareta familiene.
Små endringer ved roret gir en ny kurs.
Effekten ser vi ikke umiddelbart, men over tid.
Derfor er spørsmålet ikke bare hvem som har ansvaret for familieivaretakelsen i dag.
Spørsmålet er om Forsvaret er villig til å gi familieivaretakelsen det tydelige eierskapet og den retningen som kreves for å bygge utholdenhet, kampkraft og gjennom dette styrke operative evne – før krisen kommer.
Foto: Edward Valentin Coates / Forsvaret
