Etterretnings- og sikkerhetstjenester trenger personell som kan produsere relevant etterretning under krevende forhold. Opplæring i bestemte kunnskaper og konkrete ferdigheter bidrar til å profesjonalisere håndverket på tvers av etterretningens mange arbeidsområder. Men etterretningsmedarbeidere trenger også en innramming for å reflektere rundt sin rolle, institusjonene de er en del av, og forventningene et demokratisk samfunn stiller til dem. Dette er utgangspunktet for masteremnet Etterretning, politikk og samfunn ved Forsvarets Høgskole.
Det har vært flere interessante bidrag til diskusjonen om norsk etterretningsutdanning her i Stratagem. Nylig beskrev Bruusgaard og Skjelderup sine visjoner for Etterretningskolen. De svarte til dels på et innlegg av Mitchell som argumenterte for at den nye bachelorutdanningen i militær etterretning ved Forsvarets Høgskole er nødvendig, især for å møte teknologiske endringer. Forrige år etterlyste dessuten Borg og Torgersen en revitalisering av den taktiske etterretningsutdanningen en slik bachelor er en del av, med blant annet større vekt på standardisering og operativ relevans. På samme tidspunkt anla Skjelderup et mer reflekterende standpunkt i sine beskrivelser av hva en slik begynnende etterretningsutdanning inneholder, både når det gjelder tematikk og pedagogisk tilnærming. Listen er imidlertid ikke uttømmende, og det finnes flere relevante bidrag der ute, både i Stratagem og andre tidsskrift.
Jeg ønsker i denne artikkelen å utvide det ugraderte kartet innen norsk etterretningsutdanning ved å presentere emnet Etterretning, politikk og samfunn. Drevet frem av Etterretningstjenesten ble emnet for snart 20 år siden utviklet med Kjetil Hatlebrekke i spissen ved den gang Forsvarets skolesenter sitt masterprogram. Emnet inngikk en periode som et fordypningsemne for masterstudentene, men tok senere en mer rendyrket form som et profesjonsnøytralt etter- og videreutdanningsemne for erfarne medarbeidere innen etterretnings- og sikkerhetstjenestene.
Med en slags libero-posisjon i Forsvarets utdanningssøyle har emnet overlevd både mindre og større omstillinger og forvaltes i dag av masterutdanningen ved Stabsskolen. Det må sies å representere en unik arena ved å samle deltakere fra det bredere etterretningslandskapet i Norge. Uten ansvar for initiell etterretningsopplæring, og med den akademiske friheten som følger av å være et masteremne, kan spørsmålene som stilles også gå utover det Forsvaret, politiet og tjenestene selv definerer som sine kompetansebehov. Det gir en god arena for dypere refleksjon over etterretningens plass i samfunnet og samfunnets plass i etterretningen.
Undertegnede skriver som emneansvarlig, men også med erfaring som tidligere deltaker og foreleser.
Et annet utgangspunkt
Forskjellen mellom en bachelorutdanning og dette masteremnet handler nok ikke først og fremst om at den ene er praktisk og den andre teoretisk. Bachelorutdanningene inneholder eksempelvis vitenskapelig metode og teori, samt legger opp til kritisk refleksjon. Masteremnet skal på sin side være relevant for praksis, om enn ikke ha hovedfokus på ‘tradecraft’. Forskjellen ligger snarere i studentenes utgangspunkt, utdanningenes omfang og hvilke spørsmål som gis størst plass.
Bachelorutdanningene i Forsvaret utdanner studenter inn i en profesjon, med primærfokus på en analytikerrolle samt initiell militær ledelsesutdanning. De militære studentene skal utvikle et etterretningsfaglig begrepsapparat, lære metoder, for noen også språk, samt forstå militære operasjoner og forberedes på konkrete roller i Forsvaret.
Masteremnet tar utgangspunkt i deltakere som allerede står i, eller tett på, etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Opptak forutsetter normalt en relevant bachelorgrad, og målgruppen har arbeidserfaring fra de hemmelige tjenestene eller fra virksomheter som samarbeider med dem. Studentene kommer dermed til emnet med faglige og organisatoriske erfaringer og ofte en utviklet oppfatning av hva etterretning er og bør være.
Erfaringenes plass
Erfarne deltakere trenger mulighet til å sette yrkesopplevelsene sine inn i en større sammenheng og prøve dem mot forskning, teori og andres perspektiver.
Samtidig er erfaring aldri et nøytralt korrektiv til teori. Den er formet av hvilken organisasjon man har arbeidet i, hvilke oppgaver man har hatt og hvilke forklaringer som har fått feste i miljøet. Erfaring gir innsikt, men kan også befeste bestemte forståelser. I et etter- og videreutdanningsemne er erfaring dermed både en ressurs og et undersøkelsesobjekt.
I tjenester preget av et økende mangfold av profesjoner og fagbakgrunner kan en profesjonsnøytral arena i tillegg bidra til et faglig fellesskap på tvers. Deltakerne møtes om etterretning som et bredspektret fag og samfunnsoppgave, uten at én bestemt profesjon, funksjon eller organisatorisk tilhørighet utgjør utgangspunktet.
Når personell fra ulike deler av etterretnings- og sikkerhetsfeltet møtes, blir det tydelig at samme begrep ikke alltid forstås på samme måte. Videre kan forholdet til beslutningstakere variere, samt at ulike tjenester arbeider under forskjellige rettslige og profesjonelle betingelser. Det som fremstår som selvsagt i én del av systemet, kan være mindre selvsagt i en annen.
Forskjelligheten er ikke et problem som undervisningen skal utjevne. Den er en del av læringsgrunnlaget. Når etablerte forståelser møter andre ståsteder, blir det lettere å få øye på egne antakelser og undersøke det man ellers tar for gitt. Den profesjonsnøytrale og ugraderte innretningen forsterker dette ved å samle deltakere med ulik etterretningstilhørighet, samtidig som forelesere fra akademia og andre miljøer utenfor Forsvaret kan trekkes inn.
Hvilke tematikker adresseres i emnet?
Fire temaområder organiserer emnet. Disse åpner for spørsmål som er sentrale for etterretningsvirksomheten, men som sjelden har entydige svar. For yrkesutøvere gir de et felles grunnlag for å løfte blikket fra daglig drift. Samlet skal områdene skape rom for faglig vekst og kritisk refleksjon.
Det første området tar for seg etterretning som profesjon og samfunnsoppgave. Hva som regnes som etterretning og hvordan virksomheten skal tjene sin samfunnsfunksjon, har ikke nødvendigvis entydige svar. Gitt det økende kompetansemangfoldet hos etterretningspersonell, utfordres også tenkningen om etterretning som en profesjon. Deltakerne får anledning til å undersøke hvordan dagens praksiser har vokst frem, og hvilke forestillinger om faglighet og samfunnsrolle de bygger på. Verdien ligger ikke bare i å kjenne ulike tolkningsrammer fra akademisk hold, men også i å forstå at etablerte ordninger og begreper kan diskuteres og videreutvikles.
Det andre området handler om etterretningens ambisjon om å frembringe sannferdig kunnskap. Det er kjent for de fleste deltakerne at verdifull etterretning som oftest produseres under betingelser preget av mangelfull informasjon og aktører som kan forsøke å villede. Det gjør det nødvendig å eksempelvis undersøke hvilken rolle analytiske modeller spiller og hvordan usikkerhet kan kommuniseres. Overordnede perspektiver på mekanismene bak etterretningssvikt diskuteres, ikke minst med søkelys på politisering og vår begrensede evne til å forutsi sikkerhetspolitisk utvikling.
Det tredje området undersøker etterretningens muligheter og begrensninger i møte med internasjonale og teknologiske utviklingstrekk, omtalt som ytre rammevilkår. Et mer sammensatt trusselbilde utfordrer forestillinger om krig, kriminalitet og fred, nasjonale og internasjonale forhold og statlige og ikke-statlige aktører. Nye teknologier kan gi tilgang til større informasjonsmengder og mer effektive former for innhenting og analyse, men de skaper også nye sårbarheter. Deltakerne blir kjent med bestemte utviklingstrekk, men gis også anledning til å diskutere hvordan slike endringer påvirker vilkårene for etterretningsvirksomheten. Sentrale spørsmål blir hva tjenestene forventes å forstå og hvilke begrensninger som kan erkjennes.
Det fjerde området retter blikket mot de indre forhold som etterretnings- og sikkerhetstjenestene virker innenfor, slik som de politiske, juridiske og etiske rammene. Hemmelige tjenester har en krevende plass i åpne demokratier. De må kunne skjerme det som skal skjermes, samtidig som utøvelsen skal være underlagt rettslig regulering, politisk kontroll og demokratisk ansvarlighet. Lovlighet er en grunnleggende forutsetning, men uttømmer ikke spørsmålene om legitimitet og tillit. På en måte begrenser de indre rammevilkårene etterretningsvirksomheten. På en annet måte er de med på å gjøre virksomheten mulig ved å gi den mandat og legitimitet.
Avsluttende refleksjon
Emnets masternivå forplikter både deltakere og fagmiljø til å arbeide systematisk med forskning, begrunne påstander og utvikle selvstendige resonnementer. Dette gir diskusjonene, både i muntlig og skriftlig form, faglig forankring og brede fordypningsmuligheter. For mange deltakere kan studiepoengene være av underordnet betydning, men den akademiske rammen er likevel vesentlig. Akademisk frihet innebærer ikke minst at tjenestenes egne forståelser og prioriteringer kan gjøres til gjenstand for kritisk undersøkelse. Spørsmål som ellers lett må vike for initiell opplæring eller mer umiddelbare operative behov ønskes velkommen.
Utdanningslandskapet innen etterretning i Norge er i utvikling. I Forsvaret har den tradisjonelle språkutdanningen fått følge av en ny bachelorgrad i militær etterretning, samt at Etterretningsskolen har tilkjennegitt seg selv på Etterretningstjenestens offisielle hjemmeside. Videre tilbyr Politihøgskolen etter- og videreutdanninger tilpasset en polisiær kontekst. Utover etterretningens tradisjonelle plass i statsvitenskapelige emner tilbyr nå også Oslo Nye Høyskole sivile studier med et særskilt etterretningsfokus. Kanskje er det initiativer og muligheter jeg ikke kjenner til i skrivende stund.
I et bredere perspektiv er det en demokratisk styrke med offentlig synlighet av utdanningenes formål og faglige innhold. Blant annet blir det mulig å utvikle et mer opplyst språk om virksomheter som ellers kan fremstå som vanskelig tilgjengelige. Slik åpenhet kan bidra til at tillit ikke bare hviler på demokratisk kontroll med tjenestene, men også på en bredere forståelse av dilemmaene og vilkårene de arbeider under. Åpen kunnskapsutvikling står dermed ikke i motsetning til velfungerende hemmelige tjenester, men kan snarere være en del av grunnlaget for både deres legitimitet og videre fagutvikling.
Foto: Vanessa Andrea Vågstøl Hilland / Forsvaret
