Sovjetunionen kollapset i 1991, men mennesker, nettverk og strategisk kultur forsvant ikke nødvendigvis med staten. Skal vi forstå dagens Russland, holder det derfor ikke bare å se på hva som endret seg. Vi må også spørre hva som faktisk overlevde, og hvilken betydning denne kontinuiteten kan ha for Russlands evne til å holde strategisk retning over tid.
Mye av debatten om dagens Russland handler om hva Vesten gjorde riktig eller galt etter den kalde krigen. Det er en viktig diskusjon. Men skal vi forstå Russland slik landet fremstår i dag, mener jeg vi også må stille et annet spørsmål:
Hva skjedde med menneskene, nettverkene, kompetansen og maktkulturen som bar Sovjetunionen da staten rundt dem forsvant?
Min påstand er todelt. Da Sovjetunionen brøt sammen, forsvant staten og mange av de formelle institusjonene ble oppløst eller omorganisert. Menneskene, kompetansen, nettverkene og deler av den strategiske kulturen forsvant ikke like raskt. Denne kontinuiteten bidrar etter mitt syn både til å forklare Putins vei til makten og hvordan russisk statsmakt senere ble bygget opp igjen.
Men kontinuiteten har også en strategisk side. Den kan gjøre det mulig å holde enkelte mål og prioriteringer stabile over lang tid, selv når virkemidlene endres. Her mener jeg det finnes en viktig forskjell mellom russisk og vestlig strategisk tenkning.
Det betyr ikke at Russland alltid planlegger bedre eller lenger enn Vesten, eller at det fantes en sammenhengende plan om å føre sikkerhetsapparatet tilbake til makten etter 1991. Historien er langt mer rotete enn som så.
Men det kan finnes en langsiktig retning uten at det finnes et ferdig manus.
Kuppet som mislyktes
En viktig del av historien begynner med Mikhail Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka skulle reformere et system som hadde stivnet, men reformene skapte også sterke motkrefter.
I august 1991 ble Gorbatsjov isolert på landstedet sitt på Krim mens hardlinere i statsapparatet forsøkte å ta makten. KGB-sjef Vladimir Kryuchkov var blant de sentrale aktørene. Boris Jeltsin stilte seg i spissen for motstanden i Moskva. Kuppet mislyktes, Gorbatsjov ble svekket og Jeltsins posisjon styrket. Noen måneder senere var Sovjetunionen historie.
KGB ble formelt oppløst, og oppgavene ble fordelt på flere nye tjenester. Utenlandsetterretningen gikk i stor grad videre i SVR, mens innenlands- og kontraetterretningsoppgaver etter flere reorganiseringer i hovedsak ble samlet i FSB. Sovjetisk militær etterretning, GRU, var organisatorisk separat fra KGB.
En nesten bokstavelig illustrasjon på kontinuitet finnes i dagens FSB. Da KGB ble oppløst i 1991, gikk det 16. direktoratet, som arbeidet med signaletterretning og kommunikasjon, inn i FAPSI. Da FAPSI ble oppløst i 2003, ble sentrale signaletterretningsfunksjoner overført til FSB og dannet grunnlaget for dagens Centre 16. Britiske myndigheter beskriver senteret som ansvarlig for blant annet avlytting, dekryptering og teknisk inntrenging mot utenlandske mål.
Tradisjonen med et maktapparat tett knyttet til den russiske herskeren er langt eldre enn Sovjetunionen. I 1565 opprettet Ivan den grusomme opritsjninaen, et særskilt område og apparat direkte under tsarens kontroll. Opritsjnikene ble brukt mot personer og miljøer herskeren oppfattet som illojale eller truende. Det går ingen rett organisatorisk linje fra opritsjninaen til KGB eller dagens FSB. Men opritsjninaen kan ses som et tidlig uttrykk for en makttradisjon der herskeren bygger et eget apparat for å beskytte sentralmakten mot indre fiender.
Organisasjonsnavnene endret seg. Deler av funksjonen, kompetansen og fagmiljøene fortsatte. Institusjoner kan avvikles på måneder. Kompetanse, nettverk og profesjonskultur kan overleve i tiår.
Derfor mener jeg spørsmålet om KGB senere «kom tilbake» blir for enkelt. Det mer interessante er hvor mye av menneskene i sikkerhetsapparatet, nettverkene, erfaringen og synet på stat og makt som egentlig forsvant.
Jeltsin og kampen om arvefølgen
Jeltsin-perioden ga Russland større politisk og økonomisk frihet, men også økonomisk kaos, omstridte privatiseringer og en liten gruppe forretningsmenn med stor politisk innflytelse.
Presidentvalget i 1996 er viktig. Jeltsin var svekket, mens kommunisten Gennadij Ziuganov sto sterkt. Forretningsmenn og medieeiere mobiliserte økonomiske ressurser og fordelaktig mediedekning for Jeltsins gjenvalg. Flere fikk senere betydelig politisk innflytelse.
Rundt presidenten vokste det frem en uformell krets kjent som «Familien». Jeltsins datter Tatjana Djatsjenko, Aleksandr Volosjin og Boris Berezovskij var blant personene som ble knyttet til kretsen.
Finanskrisen i 1998 svekket Jeltsin ytterligere. Samtidig etablerte Jevgenij Primakov og Moskvas borgermester Jurij Luzjkov et alternativt maktsentrum som utfordret miljøet rundt presidenten. Kretsen rundt Jeltsin fryktet hva et maktskifte kunne innebære.
Det var på ingen måte gitt at Vladimir Putin skulle bli Jeltsins etterfølger.
Putins vei til Kreml kan lett se uunngåelig ut når vi betrakter den baklengs. Det var den ikke.
Fra St. Petersburg til Kreml
Putin hadde arbeidet i KGB siden midten av 1970-tallet. Etter Sovjetunionens sammenbrudd arbeidet han med borgermester Anatolij Sobtsjak i St. Petersburg. Da Sobtsjak tapte valget i 1996, gikk Putins karriere videre til Moskva. Der gikk det fort.
Putin fikk sentrale roller i presidentadministrasjonen, ble direktør for FSB i 1998 og senere sekretær for Sikkerhetsrådet. I august 1999 ble han statsminister, samtidig som Jeltsin gjorde offentlig klart at han ønsket Putin som sin etterfølger.
Halvor Tjønn har pekt på behovet for å forstå hvordan personer med bakgrunn fra KGB-miljøet igjen fikk sterke posisjoner i den russiske staten tidlig på 2000-tallet. Hos Tjønn inngår dette også i en bredere diskusjon om autoritær makt og imperial tenkning i Russland.
For meg ligger noe av kjernen her. Ikke i forestillingen om en ubrutt organisasjon fra KGB til FSB, men i kontinuiteten i mennesker, erfaring, nettverk og forståelse av stat og sikkerhet.
Putin videreførte heller ikke bare maktbalansen han arvet. Oligarkenes mulighet til å opptre som selvstendige politiske maktsentre ble etter hvert begrenset, mens flere som hadde bidratt til hans fremvekst mistet innflytelse.
Makt fungerer sjelden etter et ferdig manus. Det handler også om retning, nettverk, timing og om å vite når det er riktig å flytte en brikke.
1999: Året som løftet Putin
I august 1999 gikk styrker under blant andre Sjamil Basajev inn i Dagestan. I september ble Russland rammet av en serie katastrofale boligbomber. Konflikten utviklet seg raskt til den andre Tsjetsjenia-krigen, og den relativt ukjente statsministeren ble på kort tid en sentral politisk figur.
Så har vi Rjazan.
- september ble sekker oppdaget i kjelleren på en boligblokk. Hendelsen ble først behandlet som et mulig avverget bombeangrep. To dager senere forklarte FSB-sjef Nikolaj Patrusjev at det hadde vært en sikkerhetsøvelse.
Hva som egentlig skjedde i Rjazan, og hvem som sto bak boligbombene, er fortsatt omstridt. Det er fremmet alvorlige påstander om forbindelser til sikkerhetsapparatet, men disse er ikke bevist som historisk faktum. Det skillet er viktig. Vi bør kunne undersøke alvorlige indikasjoner uten å gjøre det omstridte til etablert sannhet.
Den politiske virkningen er mindre omstridt. Frykten, boligbombene og krigen i Tsjetsjenia bidro til å endre Russlands politiske situasjon på svært kort tid.
- desember 1999 gikk Jeltsin av. Putin satt klar som fungerende president.
De som bidro til å åpne døren for Putin, kan ha trodd at de hadde funnet mannen som skulle beskytte systemet deres. I stedet kan de ha sluppet inn mannen som skulle overta det.
Når kontinuitet møter strategisk tid
Det ville være historisk uforsvarlig å trekke en rett linje fra kuppforsøket i 1991 til Putins presidentembete.
Mellom 1991 og maktovertakelsen ligger økonomisk sammenbrudd, rivalisering, oligarker, valg, kriger og tilfeldigheter. Russland på 1990-tallet hadde dessuten større politisk pluralisme, en friere offentlighet og et sikkerhetsapparat som var betydelig svakere enn både før og senere.
Men kanskje er motsetningen mellom plan og tilfeldighet for enkel. Langsiktig retning krever ikke nødvendigvis en detaljert plan.
Michael Kofman (s.171) fremhever i Continuity and Change in Russian Grand Strategy på betydelig kontinuitet i russisk strategi på tvers av Sovjetunionens sammenbrudd. Stormaktsstatus, innflytelse og ønsket om et geopolitisk rom der russiske interesser veier tungt går igjen, mens virkemidlene kan endres. Kofman beskriver russisk grand strategy som evolusjonær og skriver at det er «greater continuity than change» i vurderingene og ambisjonene som former russiske beslutninger. Det er her kontinuitet møter strategisk tid.
Min vurdering er at russisk strategisk tradisjon og det politiske systemet gjør det mulig å holde enkelte mål og prioriteringer stabile over lang tid, samtidig som virkemidlene tilpasses.
Vestlige demokratier kan også planlegge langsiktig. NATOs forsvarsplanlegging arbeider eksempelvis med tidshorisonter helt opp mot 20 år. Forskjellen er at politiske prioriteringer oftere må reforhandles gjennom valg, budsjetter, regjeringsskifter og offentlig debatt.
Det gjør ikke russisk strategi bedre. Russland kan feilberegne og gjøre alvorlige strategiske feil.
Men systemene kan ha forskjellig forhold til tid.
Tenk på det som to spillere ved samme sjakkbrett. Den ene må i større grad forholde seg til klokken og resultatet av de nærmeste trekkene. Den andre har større mulighet til å holde fast ved en posisjon og vente på at den skal få verdi senere.
Det betyr ikke at den andre spilleren er bedre. Men når spillerne har ulikt forhold til tid, kan de også tolke det samme trekket forskjellig. Og her ligger en mulig utfordring i Vestens forståelse av Russland.
Hvis vi analyserer russiske handlinger innenfor vår egen politiske klokke, kan vi komme til å lese en pause som et kursskifte, en tilbaketrekning som oppgivelse av et mål eller et kompromiss som slutten på en konflikt.
Sett fra et lengre tidsperspektiv kan det samme være en midlertidig posisjon.
Da risikerer vi ikke bare å undervurdere Russland. Vi risikerer å misforstå hva vi faktisk ser.
Putins tidlige tilnærming til Vesten illustrerer problemet. I et BBC-intervju i mars 2000 ble han spurt om Russland kunne bli medlem av NATO. «Why not? Why not?» svarte Putin. Han utelukket ikke muligheten dersom Russland ble behandlet som en likeverdig partner.
Var det en reell strategisk åpning, eller også pragmatisk posisjonering fra et Russland som fortsatt var svakt og trengte tid? Det vet vi ikke.
Men nettopp derfor er tidshorisonten viktig når vi forsøker å forstå russiske signaler.
Nye strukturer, kjente arbeidsformer
Kontinuitet handler heller ikke bare om organisasjonskart.
GRU er militær etterretning og var organisatorisk separat fra KGB. Dagens GRU-operasjoner er derfor ikke bevis på organisatorisk kontinuitet fra KGB til FSB. Det interessante her er snarere bruken av nettverk og mellommenn.
En amerikansk tiltale offentliggjort i september 2026 omtaler et «Russian Intelligence Services Network» som ifølge påtalemyndigheten rekrutterte personer til overvåking og planlagte drap i USA, og til angrep mot mål i Europa. Amerikanske myndigheter identifiserer blant andre Kirill Khrameev som FSB-offiser. Dette er påstander i en tiltale, ikke rettskraftig fastslåtte forhold. Justisdepartementet understreker at de tiltalte skal anses uskyldige inntil skyld eventuelt er bevist.
Det viser ikke at dagens operasjoner er kopier av sovjetiske arbeidsmetoder. Men behovet for å bygge tilgang, etablere nettverk, holde alternativer åpne og skape avstand mellom staten og den operative handlingen er eldre enn dagens Russland.
Hvorfor dette angår Norge
For Norge er dette mer enn historie. Vi deler grense med Russland og ligger tett på landets viktigste militærstrategiske tyngdepunkt i nord. Vesentlige deler av Russlands kjernefysiske gjengjeldelseskapasitet er knyttet til Kola-halvøya. Norske myndigheter peker på at det er svært viktig for Russland å beskytte denne kapasiteten og operasjonsområdet for landets strategiske ubåter, og at den militærstrategiske betydningen av havområdene i nord vil øke.
En undersøkelse fra The Barents Observer i august 2026 beskriver personer ved russiske representasjoner i Norge og knytter flere av dem til GRU-miljøer gjennom blant annet registreringsdata og adresser. Avisen understreker samtidig at militærattachéer er en normal del av diplomatiet, selv om slike stillinger også kan brukes av militær etterretning.
Igjen må skillet være tydelig: GRU er ikke KGB eller FSB. Undersøkelsen er derfor ikke bevis på organisatorisk kontinuitet fra KGB til dagens FSB. Men den illustrerer et bredere poeng.
Organisasjoner kan endres. Ledere kan skiftes ut. Teknologien kan gå fra analoge sambandslinjer til cyberoperasjoner og digitale påvirkningskampanjer. Kompetanse, nettverk, profesjonskultur og strategiske behov kan ha langt lengre levetid.
Det er derfor jeg mener at 1991 ikke bare bør studeres som slutten på Sovjetunionen. Vi bør også spørre hva som faktisk overlevde, og hvilken betydning denne kontinuiteten har for Russlands forhold til tid, makt og strategi.
For Norge betyr det at vi ikke bare må forstå det siste trekket. Vi må også forsøke å forstå hvor lenge motparten ser for seg at sjakkpartiet skal vare.
Sovjetunionen forsvant.
Men hvor mye av maktapparatet, den strategiske kulturen og det langsiktige synet på makt og tid overlevde egentlig Sovjetunionens fall?
