REPLIKK: Når maskinene får agens – om tillit, dømmekraft og militær innovasjon

Den pågående debatten om styring, oppdragsbasert ledelse og profesjonell dømmekraft berører grunnleggende spørsmål om militære organisasjoners evne til å fatte gode beslutninger. Stian Steinsli (2026) problematiserer hvordan etablerte styringsformer kan begrense organisasjonens handlekraft, mens Tor Rune Raabye (2026) peker på hvordan teknologi og sentralisert kontroll kan undergrave initiativet på lavere nivåer. Rino Bandlitz Johansen og Ingunn Rasch (2026) viderefører diskusjonen gjennom det de betegner som dømmekraftparadokset: Redusert detaljstyring reduserer ikke behovet for styring, men øker behovet for dømmekraft. 

Dette er alle viktig perspektiver som jeg ønsker å bygge videre på, særlig i lys av utviklingen innen kunstig intelligens (KI). I min forskning ved Krigsskolen undersøker jeg hvordan introduksjonen av KI i militære operasjoner endrer offisersrollen og derigjennom kravene til profesjonsutdanningen. Dette utforskes gjennom en casestudie av et neste generasjons innsatssystem, med Joint Cognitive Systems som teoretisk perspektiv (Hollnagel & Woods, 2005). Her inngår mennesker og maskiner i et felles beslutningssystem, der maskinene gis agens til å fatte og iverksette beslutninger innenfor gitte rammer, mens menneskelig kontroll ivaretas på nye måter. Dette utfordrer etablerte forståelser av både tillit og dømmekraft. 

Fra teknologi til operasjonell innovasjon 

Historien viser at teknologiske nyvinninger ikke nødvendigvis gir militære fortrinn i seg selv. Andrew Krepinevich (2002) beskriver hvordan større militære transformasjoner forutsetter et samspill mellom generell teknologisk utvikling, dens militære nytte, operasjonell innovasjon og organisatorisk tilpasning. Det er kombinasjonen av disse faktorene som kan gi dramatiske forbedringer i militær effektivitet og kamppotensial (s. 3). Teknologiens betydning ligger derfor ikke bare i hvilke oppgaver den kan løse, men i hvordan den endrer organiseringen og gjennomføringen av militære operasjoner. 

Introduksjonen av KI er et godt eksempel på dette. Teknologien kan effektivisere eksisterende prosesser, men også åpne for mer grunnleggende endringer i hvordan militære operasjoner gjennomføres. I forskningen ser jeg nærmere på noen operative konsepter som viser hvordan disse mulighetene kan utnyttes. 

Multi-Domain Operations (MDO) vektlegger integrasjon av militære kapasiteter på tvers av domener for å oppnå konvergens av effekter i tid og rom (U.S. Army Training and Doctrine Command [TRADOC], 2018). KI kan bidra til å håndtere kompleksiteten dette innebærer, eksempelvis gjennom orkestrering av innsatssystemets sensorer og effektorer. 

Mosaic Warfare representerer en annen tilnærming. Her inngår sensorer og effektorer i dynamiske nettverk, såkalte kill webs. I stedet for å være bundet av forhåndsdefinerte koblinger kan kapasiteter settes sammen og rekonfigureres etter situasjonens behov. Tilnærmingen bygger på prinsippet human command and machine control, hvor menneskelig kommando kombineres med maskinell koordinering og kontroll (Clark et al., 2020). 

Hyperwar og Centaur Warfighting representerer en tredje tilnærming. Hyperwar fremhever hvordan automatiserte beslutningsprosesser kan øke det operative tempoet mot maskinell hastighet (Allen & Husain, 2017). Centaur Warfighting tar utgangspunkt i den samme teknologiske utviklingen, men vektlegger hvordan menneskelig dømmekraft og kontroll kan kombineres med maskinelle egenskaper (Scharre, 2018). 

Ifølge Krepinevich (2002) må slike operative konsepter følges av organisatoriske tilpasninger for at deres transformative potensial skal kunne realiseres. Dette kan også forstås gjennom stridsevnens fysiske, konseptuelle og moralske faktor. Introduksjonen av KI åpner nye muligheter, men evnen til å utnytte dem avhenger også av organisasjon, kompetanse og kultur. Raabye (2026) understreker tilsvarende at investeringer i teknologi og operative konsepter må følges av ledelsesstrukturer som understøtter dem. Dette bringer oss tilbake til den pågående debatten om styring, oppdragsbasert ledelse og profesjonell dømmekraft. 

Tillit som forutsetning for adaptivitet 

Raabyes (2026) argument om teknologiens sentraliserende virkninger blir særlig interessant i møte med Mosaic Warfare. Digitale situasjonsbilder og bedre informasjonsgrunnlag kan gjøre det mulig for overordnede sjefer å gripe inn i beslutninger som tidligere ble ivaretatt på lavere nivåer. Den samme teknologien kan samtidig legge grunnlaget for en vesentlig annerledes organisering av militære operasjoner. 

Mosaic Warfare representerer et skifte fra sentralt orkestrert samordning til en mer distribuert og kontinuerlig tilpasning av den samlede kampkraften. Skal denne systemadaptiviteten realiseres, er det ikke tilstrekkelig å integrere sensorer, beslutningstakere og effektorer teknisk. Her blir tillit avgjørende. 

Johansen og Rasch (2026) viser til Boyds implicit guidance and control for å beskrive hvordan felles orientering muliggjør koordinert handling uten kontinuerlige instrukser. Dette forutsetter tillit mellom militære sjefer, der overordnede er villige til å delegere beslutningsmyndighet og underordnede gis handlingsrom innenfor sjefens intensjon. I Mosaic Warfare får dette prinsippet en utvidet betydning, ettersom dynamiske kill webs krever samordning også på tvers av etablerte kommandolinjer. Felles orientering blir dermed ikke bare et spørsmål om forholdet mellom over- og underordnede, men også om evnen til å koordinere handlinger i et distribuert system. Uten slik tillit risikerer selv et teknisk distribuert system å forbli underlagt sentralisert kontroll. 

Samtidig får tillit en ny betydning når deler av denne samordningen overlates til maskiner. CSBAs undersøkelser av Mosaic Warfare viser at operatørenes tillit til maskinell kontroll kan styrkes når de forstår hvordan systemet fungerer og har mulighet til å påvirke dets beslutninger (Clark et al., 2020). Dette blir særlig viktig i møte med Hyperwar, der det økende tempoet utfordrer menneskets mulighet til å følge og påvirke den enkelte beslutningen. 

Dømmekraft i maskinmedierte systemer 

Johansen og Rasch (2026) fremhever profesjonell dømmekraft som en forutsetning for oppdragsbasert ledelse. Men hva skjer når også maskiner får en aktiv rolle i de kognitive prosessene som former operative beslutninger? 

I et Joint Cognitive System kan økende maskinell agens endre menneskets rolle i beslutningsprosessene. Når kognitive funksjoner fordeles mellom mennesker og maskiner, blir det nødvendig å undersøke hvordan menneskelig innflytelse, ansvar og kontroll kan ivaretas. 

Menneskelig kontroll kan beskrives gjennom in-the-loop, hvor mennesket deltar direkte i den enkelte beslutningen, og on-the-loop, hvor mennesket fører tilsyn med systemets operasjoner og kan justere eller avbryte dem. I min forskning undersøker jeg også et for-the-loop-perspektiv, hvor kontroll i større grad utøves gjennom å fastsette intensjon, prioriteringer og rammer for systemets senere handlinger. 

Disse kontrollformene sier imidlertid lite om hvilken funksjon mennesket skal ivareta. Med utgangspunkt i Scharres (2018) arbeid med menneskets rolle i autonome systemer undersøker jeg tre beslutningsroller: Failsafe, som skal forhindre eller håndtere systemsvikt, Moral Agent, som ivaretar normative vurderinger og etisk ansvar, og Essential Operator, hvor menneskets kompetanse og bidrag er nødvendig for at systemet skal fungere etter hensikten. 

Dette kan også endre hva profesjonell dømmekraft må omfatte. I forskningen bruker jeg begrepet system judgement om dømmekraft rettet mot de samlede kognitive og kontrollmessige sammenhengene som former operative beslutninger og handlinger. Offiseren må ikke bare vurdere den enkelte beslutningen, men også forstå systemets forutsetninger og virkemåte. 

Dømmekraftparadokset får dermed en ny dimensjon. Når maskiner gis større handlingsrom, blir utfordringen ikke bare å utvikle offiserens profesjonelle dømmekraft, men også å utforme operative systemer som gjør det mulig å utøve den. 

Fra operasjonell innovasjon til organisatorisk tilpasning 

Debatten om styring, tillit og profesjonell dømmekraft får med dette et bredere perspektiv. Utviklingen innen KI utfordrer styringsparadokset gjennom nye muligheter for både sentralisert kontroll og distribuert handling. Samtidig stiller maskinenes økende agens nye krav til menneskelig kontroll og profesjonell dømmekraft. Dette kan innebære grunnleggende endringer i hvordan vi utvikler kamppotensial og omsetter det i militær effektivitet. 

Som Krepinevich viser, er ikke teknologisk utvikling alene tilstrekkelig for å skape militære fortrinn. Det forutsetter også operasjonell innovasjon og organisatorisk tilpasning. Diskusjonen om styring, tillit og dømmekraft handler derfor ikke bare om hvordan Forsvaret fungerer i dag, men også om hvordan vi skal møte de endringene KI kan føre med seg. Skal vi realisere teknologiens potensial, må organisasjon, kompetanse og kultur utvikles i takt med de operative konseptene. I siste instans handler det om Forsvarets evne til å fornye seg. 

LES TIDLIGERE ARTIKLER I DEBATTEN OM KONTROLL OG STYRING

Veien ut av Forsvarets styringsparadoks

Winston Churchill sa en gang: “However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results”. I Forsvaret er vi tilsynelatende gode på å utarbeide kart og strategier, men har vi i økende grad mistet evnen til å navigere i terrenget? Er gapet mellom visuelt imponerende planverk og den faktiske

StratagemStian Steinsli

REPLIKK: Fra styringsparadoks til dømmekraftparadoks

Først og fremst vil vi takke Stian Steinsli for en tankevekkende artikkel om Forsvarets styringsparadoks. Den reiser viktige spørsmål om forholdet mellom styring, kontroll og handlekraft, og danner et godt utgangspunkt for å diskutere hvilke forutsetninger som må være til stede dersom Forsvaret skal lykkes med større grad av autonomi

StratagemRino Bandlitz Johansen

Foto: 330 skvadron tester KI-assistert søk gjennom prosjektet KI SAR / Onar Digernes Aase / Forsvaret