I artikkelen «Å koke frosker og kaste terninger» beskriver Eirik Svensgaard Sørlie et velkjent problem både i sikkerhetspolitikk og i militære operasjoner: Hvordan vet vi at en situasjon faktisk har endret karakter når endringene kommer gradvis? Når går en serie mindre hendelser fra å være enkelttilfeller til å representere en utfordring som krever handling?
Sørlie foreslår et system der hendelser registreres, vektes og vurderes opp mot forhåndsdefinerte terskler. Hensikten er å gjøre gradvise endringer synlige og sikre at utviklingen utløser nødvendige vurderinger og beslutningsprosesser.
Eirik Svensgaard Sørlie
Både sivilt og militært finnes det etablerte metoder som kan bidra til å løse deler av dette problemet. I Forsvaret og NATO omtales en slik prosess som operations assessment. Denne inngår i NATOs operasjonsprosess, slik den blant annet beskrives i AJP-3. Hensikten er å sikre at planer ikke blir statiske dokumenter som følges slavisk under gjennomføringen, men kontinuerlig vurderes og justeres i møte med en virkelighet i endring.
Den grunnleggende hensikten med assessment er å forbedre beslutningstakingen. Den samme logikken finnes i John Boyds OODA-loop, der evnen til å observere, forstå og tilpasse seg en situasjon raskere enn motstanderen står sentralt.
Assessment handler dermed ikke bare om å registrere hva som skjer, men om å forstå hvilken betydning utviklingen har for evnen til å oppnå eller opprettholde bestemte mål og tilstander. Like viktig er det å utfordre antakelsene som våre vurderinger og planer bygger på, etter hvert som virkeligheten endrer seg.
Fra hendelser til konsekvenser
Sikkerhetsutfordringer oppstår sjelden fordi én enkelt indikator beveger seg. De oppstår fordi utviklingen samlet påvirker forhold vi ønsker å beskytte eller oppnå.
Økt GPS-jamming i nordområdene kan tjene som eksempel. Dersom vi kun teller hendelser, vil en økning indikere en negativ utvikling. Men den sikkerhetspolitiske og operative betydningen avhenger av mer enn antallet registreringer. Hvilken effekt har utviklingen på operativ evne? På samfunnskritiske funksjoner? På alliert aktivitet? Har vi etablert mottiltak som reduserer konsekvensene?
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hva som har skjedd, men hva det betyr.
Et tilsvarende resonnement gjelder i motsatt retning. En situasjon kan fremstå stabil dersom motstanderens aktivitet er uendret. Samtidig kan vår egen beredskap, utholdenhet eller samfunnsmessige motstandskraft være i ferd med å svekkes. Risikoen kan dermed øke selv om indikatorene vi vanligvis følger, ikke viser store utslag.
Assessment skal bidra til å fange nettopp dette. Ved å analysere hvordan utviklingen i sentrale faktorer påvirker ønskede tilstander, kan vi identifisere behovet for tiltak før konsekvensene blir alvorlige.
Mål, tilstander og avgjørende faktorer
I militær planlegging starter grunnlaget for assessment med et sentralt spørsmål: Hva forsøker vi å oppnå eller opprettholde, og hvordan skal situasjonen se ut når vi har lyktes? Dette harmonerer godt med Sørlies forslag om å etablere tydeligere kriterier for når utviklingen krever handling.
På nasjonalt nivå kan slike mål være knyttet til suverenitet, nasjonal handlefrihet, avskrekking, alliert tillit og robuste samfunnsfunksjoner. Men det er ikke tilstrekkelig å definere målene. Vi må også beskrive de ønskede tilstandene og forstå hvilke faktorer som påvirker muligheten til å oppnå eller opprettholde dem for å lykkes med assessment.
Her kommer en sentral del av militær planlegging inn i bildet, nemlig den elskverdige faktoranalysen.
Gjennom faktoranalysen forsøker vi å identifisere hvilke forhold som påvirker utviklingen, hvordan de virker hver for seg, og hvordan de påvirker hverandre. Faktorene kan være knyttet til motstanderen, egne og allierte styrker eller omgivelsene, herunder befolkningen, samfunnsfunksjoner og informasjonsmiljøet.
Dersom målet er å opprettholde troverdig avskrekking, kan faktorer som motstanderens evne og vilje til eskalering, alliert reaksjonsevne, nasjonal beredskap og befolkningens motstandskraft være sentrale. Endringer i disse kan få direkte betydning for den ønskede tilstanden.
Faktoranalysen gir dermed ikke bare et grunnlag for å utvikle planen. Den representerer også vår forståelse av hvilke årsakssammenhenger som påvirker måloppnåelsen. Denne forståelsen må senere kunne etterprøves gjennom assessment.
Det er med utgangspunkt i slike analyser at relevante indikatorer og terskler bør utvikles. Mens overordnede mål og effekter beskriver hva vi ønsker å oppnå, kan indikatorer og terskler knyttet til underliggende faktorer gjøre det mulig å oppdage endringer før konsekvensene blir tydelige på høyere nivå.
Logikken blir dermed relativt enkel: Mål leder til ønskede tilstander og effekter. Disse påvirkes av sentrale faktorer som vi forsøker å forstå og følge gjennom relevante indikatorer. Utviklingen vurderes mot referanseverdier, terskler og forventninger. Assessment analyserer betydningen for måloppnåelsen og gir grunnlag for beslutninger.
Denne sammenhengen er viktig fordi den flytter oppmerksomheten fra symptomene til årsakene.
Ikke bare måle, men forstå
Det er fristende å tro at bedre indikatorer alene kan løse utfordringen Sørlie beskriver. Men enhver indikator er et resultat av en analyse. Vi velger hva som skal måles fordi vi antar at det sier noe viktig om situasjonen.
Dermed oppstår et nytt problem: Hva dersom analysen er feil?
Assessment handler derfor ikke bare om å følge utviklingen i identifiserte faktorer. Den må også bidra til å revurdere om faktorene fortsatt er relevante, om vi har forstått sammenhengene riktig, og om nye forhold har oppstått.
Motstandere endrer atferd. Teknologi skaper nye sårbarheter. Samfunn utvikler seg, og nye avhengigheter oppstår. Faktorer som tidligere hadde liten betydning, kan plutselig bli avgjørende.
Vi kan derfor overvåke alle indikatorene våre korrekt og likevel trekke gale konklusjoner dersom den opprinnelige forståelsen av situasjonen ikke lenger er gyldig.
Dette innebærer at assessment må kunne identifisere både når en faktor utvikler seg annerledes enn forventet, når faktorens betydning for ønsket effekt er endret, og når nye faktorer eller sammenhenger gjør den opprinnelige analysen utilstrekkelig.
Her kan assessment tilføre en viktig analytisk dimensjon til Sørlies forslag. Et system med hendelsesregistrering og terskler kan bidra til å utløse nødvendige vurderinger. Men kvaliteten på beslutningsgrunnlaget avhenger også av om vi forstår hva utviklingen betyr, og om vår opprinnelige analyse fortsatt er riktig.
Utfordringen er med andre ord ikke bare å oppdage at vannet blir varmere, men å forstå hvorfor det skjer, og om vi fortsatt følger de forholdene som faktisk påvirker utviklingen.
Nåtiden er ikke nok
Et sentralt element ved operations assessment er at vurderingene ikke begrenser seg til dagens situasjon. I militære operasjoner er spørsmålet aldri bare hvor vi står nå. Minst like viktig er spørsmålet om hvor utviklingen er på vei, og hvilke konsekvenser ulike utviklingsbaner kan få dersom vi fortsetter som planlagt.
Dette perspektivet er også relevant i sikkerhetspolitikken. En ønsket tilstand kan være tilfredsstillende i dag, samtidig som utviklingen i avgjørende faktorer peker mot fremtidige utfordringer.
Kritiske samfunnsfunksjoner kan eksempelvis fungere godt i dag, selv om økende cybertrusler, svekket forsyningssikkerhet eller teknologiske avhengigheter indikerer at robustheten gradvis reduseres.
En fremoverskuende assessment må derfor ikke bare fremskrive dagens trender, men også vurdere alternative utviklingsbaner, usikkerhet, risikoer og muligheter. Den må se utviklingen i sammenheng med både motstanderens mulige handlinger, vår egen evne til å påvirke situasjonen og omgivelsenes respons på utviklingen.
Et viktig forhold er dessuten tiden det tar fra et problem identifiseres, til en beslutning fattes og nødvendige tiltak får ønsket virkning. Dersom vi venter til konsekvensene er fullt synlige, kan handlingsrommet allerede være vesentlig redusert.
Assessment skal derfor bidra til å identifisere behovet for beslutninger før utviklingen har kommet så langt at våre handlingsalternativer er begrenset.
En utfordring også for Forsvaret
Dersom utfordringene Sørlie beskriver eksisterer, både sivilt og militært, skyldes det neppe at vi mangler prosesser eller modeller. Spørsmålet er snarere hvor godt vi evner å utnytte metodikken som allerede finnes.
I Forsvaret har vi etablerte planleggings- og assessmentprosesser som skal understøtte kontinuerlig læring og tilpasning. Likevel bør vi stille oss spørsmålet om vi i tilstrekkelig grad bruker assessment som analytisk beslutningsstøtte, eller om vi i for stor grad har gjort det til en aktivitet for å måle fremdrift og rapportere status. Er vi mer opptatt av å kontrollere at vi gjør ting riktig, enn å vurdere om vi fortsatt gjør de riktige tingene?
Dette spørsmålet berører også Forsvarets ledelsesfilosofi, oppdragsbasert ledelse. Den bygger på tillit, tydelige mål og en felles forståelse av sjefens intensjon, samtidig som undergitte gis handlingsrom til å finne ut hvordan oppdraget best kan løses. Det stiller store krav til sjefens involvering i planleggingen, særlig i utviklingen av operasjonsdesignet, defineringen av ønskede effekter og avklaringen av mål og rammer.
Operasjonsdesignet er ikke bare et produkt av planprosessen, men uttrykker sjefens forståelse av hvordan operasjonen skal føre til ønsket måloppnåelse. Nettopp derfor må denne forståelsen også kunne utfordres under gjennomføringen. Assessment skal ikke bare vurdere hvordan planen gjennomføres, men om forutsetningene og de operative valgene fortsatt er riktige.
Dette handler ikke nødvendigvis om behovet for flere indikatorer, rapporter eller prosesser, men om å sikre at assessment er en integrert del av ledelsen av operasjoner. En prosess som hjelper sjefen med å forstå hvordan situasjonen utvikler seg, om den valgte tilnærmingen fortsatt er egnet til å nå målene, og når det er nødvendig å justere kursen.
Sørlie har rett i at vi trenger mekanismer som hindrer oss i å overse gradvise endringer. Men for Forsvaret bør diskusjonen også handle om hvorvidt vi fullt ut utnytter potensialet i metodikken vi allerede har.
Det hjelper lite å oppdage at vannet blir varmere dersom vi fortsetter å følge planen når forutsetninger endres, uten å stille spørsmål ved om det fortsatt er den riktige planen.
REFERANSER
- NATO AJP-3 – Allied Joint Doctrine for the Conduct of Operations.
- NATO AJP-5 – Allied Joint Doctrine for the Planning of Operations.
- NATO Comprehensive Operations Planning Directive (COPD).
- NATO Operations Assessment Handbook.
- Coram, R. Boyd: The Fighter Pilot Who Changed the Art of War.
- Sørlie, Eirik Svensgaard. «Å koke frosker og kaste terninger». Stratagem.
Foto: Forsvaret
