Eubulides fra Milet var en gresk filosof som levde ca. 405-330 fvt. Han er mest kjent for å ha funnet opp flere logiske paradokser. Ett av disse er det såkalte soritesparadokset, oppkalt etter det greske ordet sorós – som betyr haug:
Ett sandkorn er åpenbart ikke en haug med sandkorn. Legg til enda ett sandkorn, og det er fortsatt ikke en haug. Gjenta denne øvelsen en million ganger, og du tvinges til den absurde konklusjonen at en million sandkorn heller ikke er en haug – fordi du aldri kan identifisere det ene kornet som markerer overgangen til at det blir en haug.
Paradokset er egentlig ikke et argument for at haugen aldri finnes. Det er en beskrivelse av et logisk problem som oppstår hver gang vi prøver å presse en gradvis – kontinuerlig – prosess inn i en vagt definert kategori.
Krise, krig og kategorier
Beredskapshjemler og avtaler bygges gjerne rundt kategoriske utløsningskriterier: Det er enten fred, krise eller krig – eller så er det ikke det. Og det er her Eubulides blir relevant.
Et væpnet angrep som utløser retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, en regjeringsfullmakt etter beredskapsloven § 3, eller en angrepshandling som utløser NATOs artikkel 5, skal alle være noe vi kan peke på og si «her, akkurat her, gikk grensen».
Virkeligheten disse rammeverkene skal håndtere, oppfører seg sjelden like ryddig.
Det som i dag kalles gråsoneaktivitet (eller hybrid krigføring) – kutting av undersjøiske kabler, cyberangrep mot kritisk infrastruktur, systemisk desinformasjon, bruk av migrasjon som politisk pressmiddel, en «skyggeflåte» som unndrar seg sanksjoner i internasjonalt farvann osv. – er hver for seg nesten alltid kalibrert til å ligge under enhver rimelig terskel for hva som utløser en formell respons.
Hvorfor frosken ikke hopper
Historien om frosken som blir sittende i sakte oppvarmet vann til det koker, er biologisk feil. En ekte frosk hopper faktisk ut før den koker i hjel. Den kan likevel tjene som et godt bilde på institusjonell beslutningstaking: Vi leter etter et klart terskelpunkt før vi reagerer, og når denne terskelen aldri kommer i en tydelig form eller farge, blir vi sittende og lure på om vannet faktisk har blitt varmere.
Selv en årvåken beslutningstaker kan helt rasjonelt konkludere med at ingen enkelthendelse rettferdiggjør en rettslig endring – og likevel våkne opp til akkumulerte strategiske konsekvenser som ingen enkelthendelse kan lastes for.
Alea iacta est
Romerne var for øvrig opptatt av å måle slike overganger. Dette fremgår blant annet av den tidlige republikkens religiøse og seremonielle rett – ius fetiale – der fetialprestenes spydkasting inn på fiendens territorium var en fysisk markering av overgangen fra fred til krig.
Nå var nok ikke republikkens krigføring alltid like «spydfindig» kommunisert, men at romerne tidlig utviklet formaliserte rettslige og religiøse prosedyrer for overgangen mellom fred og krig, er godt dokumentert.
Vi finner samme tematikk i den kjente fortellingen om Julius Cæsar, som angivelig skal ha sagt «alea iacta est» («terningen er kastet») da han krysset elven Rubicon – ved å gjøre nettopp dette, markerte han at borgerkrigen var et faktum. Fortellingen om Cæsar er relevant fordi den beskriver noe mer enn en isolert militær beslutning: nemlig øyeblikket der en situasjon går fra å være «noe» til å bli «noe helt annet».
Utfordringen er at moderne sikkerhetspolitikk sjelden gir oss like tydelige spyd- eller terningkast.
Sjakk eller Ludo
Rettsfilosofen H.L.A. Hart brukte sjakk som et eksempel for å forklare forskjellen mellom vaner og regler. Hart påpekte at reglene i sjakk ikke bare avgjør hva spillerne har lov til å gjøre, de utgjør også selve spillet. Med andre ord: Dersom du jukser i sjakk, så spiller du ikke sjakk.
Så hva er egentlig konsekvensene av at en motstanderen nekter å spille etter etablerte regler, og i stedet innfører sine egne? Vi risikerer å ikke vite hvilket spill vi faktisk spiller, eller hvem sine regler som gjelder.
Når grunnvilkårene til de fleste krise- og krigsbestemmelsene våre bygger på en forståelse av at situasjonen «faktisk har endret seg», bør vi derfor gjøre som romerne og diskutere hvordan vi måler denne endringen.
Dette tar oss tilbake til Eubulides og haugen.
Å ta haugen på kornet
Norge har i dag flere beredskapsmekanismer, slik som det nasjonale beredskapssystemet (NBS), som består av et sivilt og et militært beredskapssystem, hvor flere av tiltakene fordrer at ulike beredskapshjemler i lovverket kommer til anvendelse.
Men hva skjer hvis fred, krise og krig ikke er tre krystallklare rettslige definisjoner, men mer vage kategorier som forsøker å beskrive en virkelighet i kontinuerlig endring?
Vi havner rett i kjernen av soritesparadokset.
Her har vi heldigvis flere mulige løsninger. Den mest pragmatiske tilnærmingen er å fastsette noen premisser, slik at vi får:
- Ett definert utgangspunkt
- Ett definert sluttpunkt
- Et system for å måle veien mellom dem
Hvis utgangspunktet er null, og vi definerer at haugen oppstår ved nøyaktig 100 sandkorn – ja, da vet vi når vi har en haug, det er bare å telle. Utgangspunktet kan også være, la oss si, 1097. Det endrer ikke logikken. Så lenge vi har et definert utgangspunkt og et avklart sluttpunkt, så kan vi måle hvor langt vi har kommet.
Dette løser ikke paradokset på generelt grunnlag, men det gjør den gradvise bevegelsen mellom rettslige kategorier mer målbar, og dermed også synlig.
Et paradoksalt system
I praksis kan denne modellen omsettes til et system der enkelte hendelseskategorier gis en poengsum, for eksempel ved at:
- Et registrert cyberangrep kunne gis en bestemt tallverdi, og fysisk sabotasje av kritisk infrastruktur gis en annen.
En nærmere definisjon av slike kategorier kan telles opp mot registrerte hendelser for et gitt år, som vil gi oss en «sum» – eller det definerte utgangspunktet basert på det året. Gjør samme øvelse året etterpå, og du får et mer empirisk system for å vurdere om normaltilstanden endrer seg, eller – sagt på en annen måte – hjelp til å vurdere «om vannet snart koker».
Her kunne forhåndsdefinerte «totalsummer» utløse formelle vurderings- og beslutningsmøter knyttet til mulige rettslige tiltak på politisk eller militært nivå, avhengig av delegert fullmakt. Dette endrer ikke behovet for konkrete vurderinger, men tvinger oss til å ta stilling til den gradvise endringen – og gir oss, for å bruke Harts logikk, et verktøy til å forstå og håndheve spillets regler på våre egne premisser.
Et slikt system må selvfølgelig være underlagt politisk kontroll – for eksempel gjennom en årlig forskrift utarbeidet av Justis- og beredskapsdepartementet. Det bør trolig også helt eller delvis skjermes, for å håndtere risikofaktorer som fiendtlige aktørers evne til å «spille systemet» og utilsiktet strategisk signalisering.
Men, og dette er et sentralt poeng, soritesparadokset gjelder også i motsatt retning – det er heller aldri ett enkelt korn som forteller oss at haugen er borte.
Diktator (m)?
Også her har romerne noe å lære oss: I krise kunne republikken utnevne en diktator med ekstraordinære fullmakter, men bare for seks måneder eller til oppgaven var løst. Fullmaktene utløp automatisk, og diktatoren måtte stå til ansvar i etterkant.
Tidsavgrensningen var selve poenget, og prinsippet kan overføres til vårt system. En nedgang i «totalsummene» må også utløse tilsvarende vurderings- og beslutningsmøter, alternativt risikerer vi en ensidig rettslig eskalering.
Cæsar krysset ikke bare Rubicon, han endte også opp som dictator perpetuo – «diktator til evig tid». Med det var republikken historie, og keiserriket et faktum. Det er nesten litt poetisk, men mekanismen som hadde reddet republikken – flere ganger – bidro også til dens undergang.
Vi vet sjelden når krisen begynner, og det kan være like vanskelig å vite når den er over. Det antikke paradokset til Eubulides tilbyr riktignok ingen ferdige løsninger, men det gir oss kanskje et nyttig perspektiv på vår egen tid: Vi skal ikke krysse Rubicon eller kaste spydet i dag, men vi bør definere hvor elvens grenser går, slik at vi i det minste vet hvor et eventuelt spyd faktisk lander.
For først da vet vi om terningen er kastet.
Illustrasjon: Wikimedia commons
